steinkobbe

Steinkobbene blir 140–155 centimeter lange og veier mellom 67 og 105 kilo; hannen litt større enn hunnen. Steinkobbene har en nærmest kattelignende hodefasong. Fargetegningene i pelsen kan variere mye, fra lys grå til nesten svart. Vanligst er de gråbrune med mørkere, uregelmessige flekker på lysere bakgrunn.

Ungenes fosterpels er hvit. Den røytes imidlertid allerede i livmoren, slik at ungene blir født med en pels tilnærmet lik morens. Dieperioden varer i 3–4 uker, men ungene kan gå i vannet sammen med moren allerede etter få timer. De er likefullt sårbare for forstyrrelser i første del av dieperioden fram til de har utviklet gode svømmeferdigheter.

• Les mer om selenes anatomi og fysiologi i artikkelen om selfamilien

Det er registrert at steinkobbehunner kan bli 36 år, mens eldste kjente hann er på 31 år. Arten finnes langs hele norskekysten, fordelt på mange små og store kolonier der de største kan telle mange hundre individer. På vestkysten av Svalbard finnes det en egen, separat bestand av steinkobbe.

Koloniene har sine faste lokaliteter både i yngleperioden midtsommers og når de skifter pels (hårfeller) i august–september. Steinkobbene er relativt stasjonære og har tilhold i nærheten av yngle- og røyteområdene hele året. Noen slike områder er i dag viktige for økoturisme basert på selsafari.

Steinkobben er i dag utbredt på hele den nordlige halvkule, med en underart i Stillehavet og en i Atlanterhavet. I tillegg finnes en ferskvannsform, bestående av noen hundre individer som holder til i noen innsjøer som ble adskilt fra havet etter siste istid nord i Canada. I Nord-Atlanteren finnes den fra Nord-Amerika (nordlige deler av USA og Canada) i vest, via Sør-Grønland, Island og Færøyene til europeiske kystfarvann i øst. I Nordøst-Atlanteren er arten utbredt rundt De britiske øyer, i Østersjøen, langs Vest-Europas kyster fra Nordvest-Spania (Biscaya) i sør til Kolahalvøya i Russland i nordøst, og på vestsida av Svalbard. Arten fins langs hele norskekysten fordelt på mange små og større kolonier. De største koloniene er på Møre, i Trøndelag og i Nordland.

I våre farvann står steinkobben på menyen til både hai (håkjerring), spekkhogger, havert og (på Svalbard) isbjørn. Lokale virusepidemier har imidlertid vært langt mer dramatisk for steinkobbenes overlevelse enn predasjon. Langs Skagerraks kyster fra Vestfold til Agder ble steinkobbene praktisk talt utradert under store PDV-epidemier (PDV = Phocine Distemper Virus, en slags forkjølelseslignende sykdom) i 1988 og 2002. I begge tilfeller tok bestandene seg opp igjen til gamle høyder i påfølgende tiårsperiode.

Langs norskekysten overvåkes steinkobben regelmessig, fordi bestandene kan påvirkes av direkte, kvoteregulert fangst og av bifangst i fiskeredskaper. Bestandsestimering av arten skjer ved telling av totalt antall sel på land i røyteperioden. I denne perioden (august–september) ligger det flere dyr på land enn det vanligvis gjør til alle andre tider av året. Likevel er det som telles på land å regne som et minimumstall, både fordi ikke alle aldersgrupper legger seg opp og røyter samtidig, og fordi det alltid vil være noen individer i sjøen. Men dersom det gjennomføres gjentatte tellinger på samme vis og årstid innafor utvalgte områder, kan telleresultatene brukes som en indeks for bestandens status og utvikling. Slik metodikk benyttes i dag for overvåkning av steinkobbebestander over hele Europa. Detaljerte studier av steinkobbens adferd, særlig ved hjelp av elektroniske merker som gir informasjon om både posisjon, dykkemønster og om dyrene er på land eller ikke, har gitt informasjon som kan benyttes til å utvikle korrigeringsfaktorer fra det som faktisk observeres på land og til det som er en mer realistisk bestandsstørrelse.

I Norge ble det i perioden 1996–2021 foretatt fire landsdekkende tellinger av steinkobbe basert på flyfotografering i røyteperioden. Tellingene gjennomføres på deler av kysten hvert år, slik at det oppnås full dekning med nytt bestandsestimat for hele kysten cirka hvert femte år. I 2016 ble det gjort forsøk med å bruke drone til slike tellinger. Dette viste seg å være så effektivt at alle påfølgende tellinger av steinkobbe er gjennomført med enkle helikopterdroner som er utstyrt med digitalt fotoutstyr og som kan opereres fra en følgebåt. Siste landsdekkende, ukorrigerte minimumsestimat for steinkobbe på norskekysten er anslått til rundt 6900 dyr (2021). Bestanden på vestsida av Svalbard teller om lag 2000 dyr.

Den globale bestanden av steinkobbe teller nå godt og vel 600 000 dyr, fordelt på rundt 380 000 i Stillehavet og 240 000 i Atlanterhavet.

Det har trolig vært fangst av steinkobbe på norskekysten helt siden de første veidemenn etablerte seg etter istida. Arten har i alle år vært en viktig kystressurs som har gitt både mat, skinn og olje. Tidvis har dette ført til overbeskatning av arten. Etter andre verdenskrig ble det derfor innført noen reguleringsbestemmelser som skulle gi bedre beskyttelse av bestanden. Reguleringene ga bestandsøking, men utover 1970-tallet økte også konfliktnivået mellom sel og fiskerier på kysten. Det ble derfor gjennomført et fellingsprogram der over 1200 steinkobber ble skutt i området Stad–Salten i årene 1980–1988. Som et ledd i dette fellingsprogrammet ble det i 1984 også skutt et mindre antall steinkobber i Østfold, Rogaland og Finnmark.

I 1996 ble det vedtatt en forskrift for forvaltning av sel, herunder også steinkobbe, på norskekysten. Jegere må heretter registrere og kvalifisere seg, og jaktkvoter er innført. Jaktkvotene blir fastsatt etter råd fra Havforskningsinstituttet, som også har ansvar for overvåking av bestanden og regelmessige oppdateringer av bestandsestimater. Det er et mål at forvaltningen av steinkobbe skal sikre levedyktige bestander innafor artens naturlige utbredelsesområde, men likevel slik at bestandstilveksten skal kunne reguleres for å avbøte skader for fiskerinæringen. I en forvaltningsplan som ble tatt i bruk i 2010 blir denne målsetningen konkretisert i og med at man har som målsetting at det bør være så mange steinkobber langs norskekysten at 7000 dyr kan telles i røyteperioden. Det skal være åpning for justering av dette målnivået hvis ny kunnskap om bestand, interaksjoner med fiskerier eller miljøutfordringer tilsier dette.

Av praktiske grunner blir målnivået fordelt på landets ulike fylker med utgangspunkt i hvor mange dyr som ble registrert i siste landsdekkende telling. Fordi målsettingen er å holde bestanden på målnivået, legges jaktkvoter i utgangspunktet på et nivå som stabiliserer bestanden, såkalte likevektskvoter. Er bestanden i et fylke over målnivået, anbefales en jaktkvote for å redusere bestanden til målnivået. Dersom bestanden er mindre enn målnivået, anbefales reduserte jaktkvoter, eller total fredning dersom den er mindre enn 50 prosent av målnivået.

Total kvote for hele norskekysten i 2025 er på 446 dyr. I kvotefastsettelsen blir det også tatt hensyn til at en del steinkobber hvert år tas som bifangst i fiskegarn. Dagens norske steinkobbejakt er en typisk sportsjakt med varierende interesse fra jegernes side fra år til år. Kvotene blir derfor ikke fullt ut utnyttet, og i perioden 2021–2024 lå det rapporterte årlige fangstnivået på mellom 238 og 354 dyr.

Det er norske myndigheter som setter kvoter for og organiserer jakt på steinkobbe i Norge. Dagens forvaltning er forankret i og basert på råd fra Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• selfamilien (ekte seler)
• seler