paradis

Ordet paradis kan stamme både fra det akkadiske pardesu og fra det hebraiske pardes. Begge betyr frukthage. Pardes brukes tre ganger i Det gamle testamentet og Tanakh (Høysangen, 4,13; Forkynneren 2,5 og Nehemja, 2,8), men ikke som betegnelse på Edens hage. Det brukes også tre ganger i Det nye testamentet, men da som en annen betegnelse på et sted med lykke og fred som ligger i himmelen (Lukas, 23,43; 2. Korinterne 12,3; Åpenbaringen 2,7).

Ideen om et paradisisk sted for guder og utvalgte mennesker finnes i mange kulturer. Dette stedet kan være her på Jorden, i himmelen eller i underverdenen. En sumerisk skapelsesmyte forteller om landet Dilmun, der sykdom og død var ukjent, og der døden ikke fantes. Dette landet ble skapt av solguden Utu og ble bebodd av guder. Bare utvalgte mennesker, som Utnapishtim, ble udødelig og fikk komme til gudenes Dilmun. Dette mytologiske landet knyttes gjerne til det som i dag er staten Bahrain ved Persiabukta.

I gammelegyptisk religion kom de gode døde til et lyst rike under Jorden. For å bli funnet verdig, ble den døde prøvet i gudinnen Maats domstol. For å få et godt liv i underverdenen, var det viktig å ha med seg gjenstander, mat, og helst også tjenerskap. Gammelgresk religion kjenner også slike vidunderlige steder. Grekerne kalte dette stedet for Elysion. Det omtales også som Den elysiske slette. Man tenkte at dette stedet lå ved verdens yttergrense.

I norrøn religion kan forestillingen om Valhall også anses som et slags paradis for avdøde krigere. Det er litt uklart hvor vanlige døde oppholdt seg. Det kan enten være i graven/gravhaugen eller i Valhall. Innholdet i mange vikinggraver kan tyde på at også vikingene trodde på et videre liv etter døden.

Forestillingen om et liv etter døden og et paradis i himmelen ble en del av både Det nye testamentet, og jødedommens Talmud og fortellertradisjon (midrash). En liknende forestilling finnes i islam. Det finnes mange ulike religiøse oppfatninger om hvem som kommer til dette paradiset og hvordan. Den vanligste oppfatningen er at kropp og sjel vil forenes etter døden, men noen mener også at det dreier seg om et åndelig, og ikke et fysisk paradis.

Edens hage og utdrivelsen fra paradiset har vært et populært motiv i både malerkunsten og i klassisk og moderne litteratur.

Noen kjente eksempler er malerier av Peter Paul Rubens og Jan Brueghel og litterære skildringer fra blant andre Dante Alighieri, Jon Milton og Ernest Hemingway.

• Edens hage
• syndefallet
• kristendom
• jødedom
• zoroastrisme
• islam
• død religion
• Elysion

• Bialik, Hayim Nahman og Ravnitzky, Yehoshua (red) (1992): The Book of Legends. Sefer ha-Aggadah. Legends from the Talmud and Midrash. Oversatt av William G. Braude. New York. (Originalen er fra Odessa 1908–1911.)
• Dolansky, Shawna (2017): How the Serpent Became Satan. Adam, Eve and the Serpent in the Garden of Eden, i: Bible History Daily. Biblical Arcaeological Society 13. oktober 2017.
• Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg (1989). Universitetsforlaget, Oslo.
• Stausberg, Michael (2008): Zarathustra and Zoroastrism. London, Oakville, Equinox.
• Stausberg, Michael (2010): Iran, i: Gildhus, Ingvild & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag, Oslo.