Død er opphør av liv. Liv er summen av cellenes og organenes virksomhet. Når denne virksomheten opphører, inntrer døden.
Alle kjente religioner har forsøkt å finne svar på hvorfor mennesker må dø, og hva som vil skje etter døden. Forståelsen av døden varierer med de ulike religionenes grunnsyn.
Eksistensialisme er en retning innen filosofien som behandler sentrale vilkår for menneskets eksistens, inkludert erkjennelsen av døden.
Til de tradisjonelle dødstegn regnes dødsstivhet (rigor mortis), dødsflekker (likflekker, livores mortis) og forråtnelse (cadaverositas). I tillegg kommer avkjølingen av liket (algor mortis), idet kroppstemperaturen i løpet av vel et døgn får samme temperatur som omgivelsene.
Dødstidspunktbestemmelse, fastsetting av tidspunkt for dødsfall. De fleste dødsfall skjer i vitners nærvær og slik at noen egen undersøkelse av den døde for å fastsette dødstidspunktet ikke er nødvendig. Men ikke sjelden dør folk alene, og legens oppgave vil da være å fastsette dødstidspunktet så langt det lar seg gjøre.
Dødskriterier er sikre tegn på at døden er inntrådt. De klassiske kriteriene var stans i hjerte- og lungefunksjonen. Moderne gjenopplivningsteknikk kan imidlertid redde mennesker som ville vært døde etter den klassiske definisjonen.
Når noen dør må dødsfallet registreres av en lege. Ethvert dødsfall i Norge skal meldes til myndighetene. Det finnes flere lover og regler knyttet til dødsfall og begravelse i Norge, blant annet er det strenge krav til hvordan lik oppbevares og fraktes. Begravelse eller kremasjon skal finne sted senest ti virkedager etter dødsfallet.
Begravelse er det å begrave en avdød person, og seremoniene og skikkene knyttet til det. Det tradisjonelle i Norge er begravelse i en kiste i jorden (kistebegravelse). Siden begynnelsen av 1900-tallet har det blitt vanligere med kremasjon. Når kisten med liket blir kremert, eller sendt til et annet sted for begravelse, kalles den foregående seremonien bisettelse. Etter en kremasjon følger urnenedsettelse eller askespredning. I dagligtale brukes gjerne begravelse uavhengig av om den avdøde begraves eller kremeres. Gravferd brukes om både begravelse og bisettelse.
Det kristne gravferdsritualet er preget av sorg og avskjed. Det uttrykker takknemlighet for livet som har vært, og overlater den døde til Gud. I kristendommen oppfattes døden som en fiende, men samtidig rommer den kristne tro et håp om at døden er overvunnet. Dette er knyttet til troen på Jesu oppstandelse fra de døde.
I islam fremstilles overgangen fra liv til død rituelt som en overgang til en annen form for liv. Målet er oppstandelsen på den ytterste dag og livet i himmelen: «Det støtes i basunene, og de iler frem av gravene, hen til Herren», heter det i sure Ya-Sin i Koranen (sure 36).
Ifølge jødisk tradisjon lever sjelen videre etter døden. Døden markerer derfor en overgang fra den materielle verden til den neste. Hvordan man skal behandle den døende, hvordan man skal begrave den døde og hvordan sørgeperioden skal tilbringes, er basert på bibeltekstene og på rabbinernes tolkninger av disse.
Dødsritualet i hinduismen kalles det siste offer (antyeshti) og er et kremasjonsritual. Den døde skal helst kremeres samme dag fordi den døde kroppen regnes som uren. Familien til avdøde er også urene inntil kremasjonsritualet er avsluttet.
Det finnes ingen enhetlig buddhistisk tradisjon for hvordan dødsritualer skal utføres. Kremasjon er den vanligste måten å håndtere lik på i buddhistiske samfunn.
Humanistisk gravferd er en seremoni for livsavslutning der ritualene og innholdet uttrykker humanistiske verdier. Formålet er å markere livsavslutningen på en verdig måte uten tilknytning til et religiøst trossamfunn. Minnet om den avdøde står i sentrum i seremonien.
Livssynsåpen begravelse arrangeres utenfor trossamfunn eller livssynssamfunn, og er et nøytralt alternativ til religiøse og humanistiske begravelser.
Arv er i juridisk forstand overføring av eiendomsretten fra en arvelater til arvingene. Som regel overføres arv etter at en person er død, men det kan også gis forskudd på arv. Den som etterlater seg en formue (arv) kalles arvelater. Den som har rett til arv kalles arving.
Testament er en skriftlig viljeserklæring hvor en person bestemmer fordelingen av sin formue etter sin død. Et testament kan som utgangspunkt fritt endres eller tilbakekalles. Den som oppretter et testament (testator), kan imidlertid ved arvepakt binde seg til ikke å endre eller tilbakekalle sitt testament.
Et dødsbo er alt en død person etterlater seg av formue og gjeld. Dødsboskifte er den prosessen som foretas etter at en person er død, for å dekke avdødes gjeld og fordele avdødes verdier.
Dødsboskifte er et oppgjør av gjeld og fordeling av midler som en avdød person etterlater seg. Dødsboskifte er regulert i tredje del i lov 14. juni 2019 om arv og dødsboskifte. Frem til 1. januar 2021 ble dødsboskifte regulert i lov om skifte av 21. februar 1930. Ved dødsboskifte ligger arvemidlene i en form for sameie mellom arvingene i dødsboet.
Arverett er et rettsområde som omfatter rettsreglene for fordelingen av avdøde personers formuesgoder og andre eiendeler, overgangen til arvingene, samt oppgjøret av deres forpliktelser. Arveretten er regulert i arveloven. Ordet arverett brukes også på den rett til arv en arving har etter arveloven eller etter testament.
Arveoppgjør eller skifte er prosessen der en avdøds formue fordeles mellom arvingene. Arveoppgjør omtales også som dødsboskifte. Arveoppgjøret omfatter avdødes eiendom, verdier og gjeld. Lovverket i de fleste land definerer standardregler for fordelingen av verdiene etter avdøde, men arvelateren kan påvirke prosessen gjennom et testament.
Sorg er den normale psykologiske reaksjon på tap – primært av en person som har stått en følelsesmessig nær. Utviklingen av sorg over tid kalles sorgprosess.
Minnedager for døde med røtter i kristen tradisjon.
Døden er mange steder og til mange tider blitt oppfattet som et personlig vesen, en guddom eller demon, som kommer for å hente menneskene til sitt rike.
Rekviem er messen for de døde i Den katolske kirke. Rekviem er også en viktig musikalsk form i vestlig kunstmusikk. Navnet kommer av de første ordene i messens introitus (inngangssang): «Requiem aeternam dona eis, Domine», som betyr «Gi dem den evige hvile, Herre».
Døden har blitt fremstilt kunstnerisk siden oldtiden i svært skiftende former.
Alle kjente religioner har forstillinger om hva som skjer etter døden. Forestillingene har variert opp gjennom tidene, fra et liv i et mørkt og trist dødsrike, som i det gamle Mesopotamia og Det gamle Israel, til en slags avspeiling av denne verden, som i det gamle Egypt, til paradiset i kristendom og islam.
I katolisismen er skjærsilden det stedet menneskene kommer til når de dør. Skjærsilden er et «mellomsted» mellom himmel og helvete hvor de døde må gjøre opp for sine synder mens de venter på dommedag. Forestillingen om skjærsilden var særlig viktig i middelalderens kristendom.
I mange religioner er himmelen et sted der både guder og overnaturlige vesener holder til. I noen religioner, som jødedom, kristendom og islam, er det også utviklet en tro på at himmelen kan være oppholdsted for de rettferdige døde, en slags Edens hage. Himmelen blir da motstykket til det stedet de onde skal pines etter døden, helvete.
Helvete er en betegnelse på de fordømtes pinested. Mange religioner har forestillinger om et mer eller mindre gledesløst oppholdssted for de døde – et dødsrike. Forestillingene om helvete innebærer imidlertid at de døde også utsettes for en pinefull straff som enten kan være tidsbegrenset eller vare evig.
Paradis er en betegnelse for Edens hage i greske oversettelser av Det gamle testamentet og Tanakh. I bibelfortellingen er paradis (Edens hage) en jordisk hage som Gud har plantet til de første menneskene Adam og Eva. Her lever de fram til de er ulydige mot Gud og blir jaget ut av hagen.
Gjenfødelse, reinkarnasjon, er en religiøs forestilling om forvandling til nytt liv etter døden. Forestillingen om gjenfødelse er dominerende i de indiske religionene hinduismen, buddhismen, sikhismen og jainismen. I de indiske religionene er ikke døden en tilstand, men en overgang til et nytt liv. Død og ny fødsel følger etter hverandre.
Dødsdriket er er en vanlig betegnelse for stedet der de døde bor. Forestillingen om at de døde fortsetter et slags liv et annet sted, i et dødsrike, finnes i mange kulturer.
Hades er dødsrikets hersker i gresk mytologi. Hades ble også brukt som betegnelse på selve underverdenen.
Hel er i den norrøne mytologien et underjordisk dødsrike hvor man trodde at de fleste mennesker havnet når de døde. I den norrøne kosmologien er nord retningen mot kulde og død. Derfor er det forståelig at Hel er kaldt og utrivelig, og at veien dit fører «nord og ned». Hel er også navnet på herskerinnen i dødsriket.