Sarkofagen til faraoen Psusennes 1. laget i svart granitt sto på utstilling i Kairo i september 2022. Av /Reuters/NTB. Begrenset gjenbruk

sarkofag

Sarkofag, menneskeformet sarkofag i granitt, lengde 250 cm., fra Giza, Egypt, 27. dynasti.
The British Museum, London.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Sarkofag er en monumental likkiste, hovedsakelig laget av stein.

Faktaboks

Uttale

sarkofag

Etymologi
av gresk sarx, ‘kjøtt’ og fagein, ‘ete’, egentlig ‘kjøttetende’, gresk sarkophagos lithos 'kjøttetende stein'

Sarkofager er kjent fra mange land og historiske epoker. De er i hovedsak beregnet for personer som har høy rang i det samfunnet de tilhører. Derfor er sarkofager gjerne plassert i et spesielt bygg, for eksempel en pyramide, et mausoleum, en kirke eller et slott.

Betegnelsen sarkofag er avledet fra det greske ordet sarkophagos, som bokstavelig talt betyr «kjøttetende». I antikkens Hellas mente man at en spesiell type kalkstein som sarkofager ble laget av, oppløste det døde legemet.

Sarkofager var vanlig i Egypt og den greske antikken og hellenismen, hos etruskerne i Etruria og i Romerriket. De har dessuten blitt benyttet i Europa helt frem til vår egen samtid. Også i Japan, Kina og Mesoamerika finner man gravskikker med sarkofager i sentrum.

Sarkofager varierer i materiale og kan bestå av for eksempel kalkstein, marmor, porfyr eller terrakotta. Det finnes for øvrig sarkofager som er laget av tinn.

Sarkofager er i regelen formet som en langstrakt kiste, med eller uten ben. Sidene og lokket på sarkofager kan være smykket med relieffer, ornamentikk og inskripsjoner. Utsmykningen kan formidle opplysninger om religion og kulturelle forhold.

Historikk

Malt mumiekiste av tre (sarkofag) som har menneskelig kroppsfasong. Kisten består av to deler som settes sammen. Trekistens lokk er toppet av et hode av en falk, som viser til den egyptiske guden Sokar i Det gamle Egypt som representerer fruktbarhet og dødskult. Inne i den venstre delen av trekisten ser man en mumie av en rovfugl; kroppen er svøpte inn i bandasjer av lin. På toppen av mumien ser man en maske av voks, som viser ansiktstrekkene til den egyptiske guden Osiris. Kisten er 58,4 cm. høy; datert til Egypt mellom 664 og 305 fvt.
The British Museum, London.
Lisens: CC BY NC SA 4.0
Sarkofag med fire føtter, kalkstein, lengde 202 cm., fra Kreta, datert 475-450 fvt.
The Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Sarkofager fra Det gamle Egypt er fortrinnsvis laget av stein (granitt, siltstein, granodioritt, basalt), sjeldnere av malt tre. I Det gamle Egypt var det vanlig å balsamere den avdøde. Både mennesker og dyr kunne bli balsamert og deretter bundet opp med bandasjer av lin. Den balsamerte og bandasjerte kroppen kaller man mumie, som til slutt ble lagt i en sarkofag som i grove trekk kunne være formet som kroppen til et menneske.

Sarkofager ble benyttet i antikkens Hellas. I perioden fra senarkaisk til tidlig klassisk tid finnes sarkofager i malt terrakotta.

Fra Sidon i Libanon på slutten av 300-tallet fvt. finnes sarkofager i marmor som er dekorert med relieffer, for eksempel Aleksander-sarkofagen.

Etruskernes sarkofager i terrakotta eller stein var ofte utformet som en seng, gjerne med fremstillinger av den døde liggende på lokket.

Romerriket

I Romerriket ble sarkofager i marmor og andre steinsorter alminnelige på 100-tallet evt. Det fantes to hovedtyper: en «romersk» med flatt lokk og tre sider forsynt med relieffer (den fjerde siden stod opp mot en vegg), og en «gresk» som var frittstående og dekorert på alle fire sider samt forsynt med gavltak.

Middelalderen til 1700-tallet

Med kristendommens utbredelse dukket også bibelske motiver opp. En kjent sarkofag fra tidlig kristen tid er Brødresarkofagen.

I middelalderen ble sarkofager utstyrt med fremstillinger av den avdøde gjengitt i legemsstørrelse på lokket.

I renessansen, barokken og frem til 1700-tallet fortsatte tradisjonen med sarkofager, men nå fortrinnsvis som del av skulpturalt utformede gravmonumenter, særlig for konger og dronninger.

De mest monumentale sarkofagene fra den nordiske renessansen er sarkofagene til dronning Margrete 1. i Roskilde domkirke (1423) og kong Frederik 2. samme sted (1598).

Norge

Sarkofagene i Det kongelige Mausoleum på Akershus Festning
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

På 1700-tallet ble sarkofager benyttet i Norge både for forretningsmenn og adel. Casper Herman Hausmanns sarkofag står i Oslo Domkirke, utført 1718. I Kvinnherad kirke finnes flere sarkofager fra omkring 1700 som er knyttet til slekten Rosenkrantz.

I mausoleet på Akershus Slott står kong Haakon og dronning Mauds dobbeltsarkofag samt dobbeltsarkofagen til kronprinsesse Märtha og kong Olav 5; se Det kongelige mausoleum.

Tsjernobyl-ulykken

I 1986 oppstod det en eksplosjon og brann i et kjernekraftverk i Ukraina, kjent som Tsjernobyl-ulykken. For å sikre den ødelagte bygningen, satte man mellom 2016 og 2019 opp et stort byggverk som dekker og forsegler den opprinnelige bygningen, kalt "sarkofag".

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Toynbee, J.M.C. (1996). Death and Burial in the Roman World. Baltimore: Johns Hopkins University Press
  • Zanker, Paul og Ewald, Björn C. (2012). Living with Myths: The Imagery of Roman Sarcophagi. Oxford: Oxford University Press

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Termer og begreper i bildende kunst

Erik Mørstad
Kunsthistoriker, Dr.philos., Universitetet i Oslo