vombater

Vombater er kompakte og runde dyr med korte bein og et stort, bredt og relativt flatt hode. Halsen er kort og halen er kun en liten stump. Øyne og ører er temmelig små. Føttene er brede og kraftige med solide klør, de er derfor veldig effektive graveredskaper. Vombater er sålegjengere som bruker hele fotsålen når de går. Stortåa på bakføttene er ganske liten, den mangler klo og er motstående de andre tærne. Pungen har åpningen vendt bakover, slik unngår den å fylles med jord under gravingen. Vombater mangler svettekjertler og tåler derfor dårlig temperaturer over 30 °C.

Vombater har kun ett par fortenner i overkjeven, de ligner på gnagertenner. Som hos andre pungdyr er det ett par fortenner i underkjeven som peker framover. Vombater mangler hjørnetenner. Både fortenner og kinntenner er uten røtter og vokser hele livet, noe som gjør vombater i stand til å leve av grov planteføde. Blader av gras inneholder ofte silisium som forsvar mot beiting, noe som sliter på tennene.

Slettevombaten (også kalt vanlig vombat) Vombatus ursinus veier 25–40 kilogram, kroppslengden er 90–115 centimeter og halelengden kun 2,5 centimeter. Pelsen er grov og tett og temmelig ensfarget brungrå, men varierer fra brunsvart til grå. Snuten er kraftig, mens selve nesebrusken er uten pels. Den graver ganger under bakken som kan bli 30 meter lange.

Nordlig hårsnutevombat Lasiorhinus krefftii veier 30–35 kilogram, kroppslengden er 97–111 centimeter og halelengden 5 centimeter. Den ligner mye på slettevombaten i utseende, men pelsen er myk og lys grå. Ørene er spisse og nesebrusken er kledd med kort pels. Den graver sine ganger i sand, og et dyr kan grave mange slike ganger på et lite område.

Sørlig hårsnutevombat Lasiorhinus latifrons er den minste vombaten, den veier 19–32 kilogram. Kroppslengden er 80–100 centimeter og halelengden 2,5–6 centimeter. Pelsen er gråbrun med kvite flekker på hodet. Ører og snute er som hos nordlig hårsnutevombat. Den graver ganger i sand, ansamlinger av ganger kan huse 5–10 vombater i en koloni. En territoriell hann dominerer kolonien og holder andre hanner unna.

Alle de tre vombatartene er mest aktive i skumring og om natta. De spiser gras, siv og røtter av trær og busker. Gras utgjør mesteparten av føden, så vombater lever kun der det finnes gras. Fordøyelsessystemet er relativt enkelt, så dyrene er avhengige av å tygge føden grundig slik at bakteriene lettere kan bryte den ned.

Vombater kan kun leve i områder hvor det er mulig å grave ganger under bakken; i sand, grus eller jord. Dype huleganger er avgjørende for deres overlevelse. Gangene beskytter både mot sterk varme og kulde. Dessuten bevarer de fuktigheten slik at dyrets vanntap reduseres, samt beskytter mot fiender. Gangsystemene kan brukes i generasjoner, slik at det utenfor dannes store hauger av utgravd jord. Vombater kan stenge hulegangen med jord eller blokkere den med bakenden for å stanse inntrengere. Det nærmeste området rundt åpningene kan bli hardt nedbeitet. Det er tydelige stier mellom ulike gangsystemer og mellom disse og beiteområdene. Stiene markeres med lort. Vombater gnir seg mot steiner og trestammer. Dette kan være både for pelspleie og for å markere området med duft.

Når vombatene kviler i hulen, noe de kan gjøre i 50–75 prosent av døgnet, kan de senke kroppstemperaturen ned til 31 °C. Kroppen er også godt isolert, lorten er svært tørr og urinen er svært konsentrert. Dette reduserer deres forbrenning sammenlignet med andre pungdyr, noe som gjør at vombater er gode til å spare på både energi og vann. Det er derfor de kan leve i så tørre omgivelser. Lorten til slettevombaten er mindre tørr, så denne arten er kanskje ikke like godt tilpasset tørre omgivelser som de to andre artene. Vombater drikker vann dersom det er tilgjengelig, men får ellers det meste av vannet de trenger gjennom maten. Selv om vombater vanligvis beveger seg langsomt, kan de løpe i opptil 40 kilometer i timen over korte avstander.

Vombater deler sjelden hule med hverandre; de lever stort sett alene (mødre sammen med sine unger). Deres sosiale liv er ikke veldig omfattende, og det er liten forskjell i størrelse mellom hann og hunn. Lukt og lyd er viktige kommunikasjonsformer. Særlig i paringstiden er bruken av ulike lyder vanlig. Da forekommer også slåssing og biting. Ved fare kaller hunnen på ungen med «hostelyder».

Slettevombaten lever i tempererte skoger og på kratt- og grassletter. Utbredelsen strekker seg fra kysten og opp i fjellet. Den kan leve i et ganske kaldt klima, så i fjellene kan man se den traske rundt i snøen om vinteren. Da kan den trosse kuldegrader og sterk, kald vind for å finne noe å spise. Sånn sett er denne vombaten den tøffeste blant pungdyrene. Derimot tåler den dårlig sterk varme, så i nordlige områder lever den i høyden og ikke i lavlandet.

De to artene av hårsnutevombater lever i halvørken og i tørre, åpne krattlandskap. Her kan det være langt mellom vannkildene, og sommertemperaturen kan overstige 40 °C. For å overleve slike forhold er de helt avhengige av sine huleganger, som kan graves ned til én meters dybde. På denne dybden er temperaturen betydelig lavere, rundt 25 °C om sommeren og 14 °C om vinteren. Langsom formering gjør at en bestand kun øker langsomt, vombater er dessuten utsatt for konkurranse fra andre grasetende arter, som kenguruer. I dag innskrenkes deres utbredelse stadig, dette kan skyldes konkurranse fra kaniner, sauer og kveg.

Drektighetstiden er rundt tre uker. Det er to spener i pungen, men hunnen får svært sjelden tvillinger. Slettevombaten kan formere seg hele året, men hunnen produserer kun én unge hvert andre år. Ungen oppholder seg i pungen i 6–8 måneder og avvennes ett år seinere. Hos nordlig hårsnutevombat fødes ungen om våren eller tidlig på sommeren og oppholder seg i pungen i opptil ti måneder. Hos sørlig hårsnutevombat fødes ungen om våren, den oppholder seg i pungen i 6–9 måneder og er mer enn ett år gammel før den avvennes. Det er gunstig at avvenningen skjer samtidig med at det vokser fram ny, grønn vegetasjon. Dersom regnet uteblir og tørken fortsetter, kan det være stor dødelighet blant de avvente ungene. Vombater blir kjønnsmodne 2–3 år gamle og kan leve i 15–20 år.

Slettevombaten lever i det sørøstlige Australia og på Tasmania. Sørlig hårsnutevombat lever i det sørligste Australia. Den har en begrenset utbredelse, men kan flekkvis være vanlig.

Nordlig hårsnutevombat er ekstremt sjelden og lite studert. Den lever i dag kun i Epping Forest nasjonalpark i Queensland, som ble spesielt opprettet for denne arten i 1971. Den er kritisk truet av utryddelse (CR), og i 2003 ble hele bestanden anslått til 113 dyr. Bedre beskyttelse, inkludert et gjerde som holder dingoen ute, har siden gitt en liten økning i bestanden.

Alle tre arter har nok hatt svært mye større utbredelse i tidligere tider.

Vombatfamiliens nærmeste slektninger er koalafamilien. I tillegg til dagens to slekter av vombater, er det beskrevet fem utdødde (fossile) slekter. For 50 000 år siden fantes det kjempestore vombater som kan ha veid flere tonn, disse var en del av datidens megafauna.

På 1800-tallet stod slettevombaten på listen over skadedyr som kunne eller burde utryddes, og det ble utbetalt skuddpremie for den. Tidligere tiders jakt, ødeleggelse av habitater og innførte arter har begrenset vombatenes utbredelse og forekomst. Fortsatt er habitatødeleggelse en trussel, sammen med jakt, løshunder og dingoer, veitrafikk, gift beregnet på kaniner og utbrudd av skabb. Fragmenterte bestander er sårbare for tap av genetisk variasjon og innavl. I dag er alle de tre artene fredet over det meste av Australia, unntatt slettevombaten i det østlige Victoria der den fortsatt blir ansett som et skadedyr for jordbruket.

• pungdyr
• koala
• Dyreliv i Australia

• Dickman, Christopher & Woodford Ganf, Rosemary (2007). A Fragile Balance: The Extraordinary Story of Australian Marsupials. Craftsman House, Melbourne.
• Jones, Cath & Parish, Steve (2005). A Field Guide to Australian Mammals. Steve Parish Publishing Pty Ltd, Archerfield.
• Wells, Roderick T. (2015). Family Vombatidae (wombats), sidene 418–434 i: Wilson, Don E. & Mittermeier, Russell A. (red.). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 5. Monotremes and Marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.