Sea of Tranquility av Emily St. John Mandel

Denne boka ble kåret til beste sci-fi i 2022 av lesene på GoodReads, så Sea of Tranquility måtte jo leses! Når forfatteren i tillegg er en gammel favoritt - OG fra Canada - så ble veien kort til Audible og lydbokversjonen. Dersom Emily St. John Mandel får en bjelle til å ringe så er dette forfatteren som skrev boksuksessen og dystopien Station Eleven (omtale her). 

Så - hva er virkelighet? Og hvordan skiller vi det som er virkelig fra det som er en forestillelse? Disse spørsmålene er drivkraften i romanen. Den åpner i 1912 med Edwin, en ung mann som er kastet ut i eksil fra familien i hjemlandet pga en idiotisk kommentar om britisk øst-India under et viktig middagsselskap. Edwin ender opp i villmarken vest i Canada ikke mange milene fra der jeg befinner meg akkurat nå. Mens han vandrer i skogen kommer han over et sted som får ham til å vurdere om han har klikket helt. Han får nemlig et øyeblikk inntrykk av å være i et stort, åpent rom - som en togstasjon eller en katedral - med andre mennesker rundt seg og en fiolinmusikk som spiller i bakgrunnen. I tillegg hører han en merkelig voooosj-lyd...

Akkurat i det vi begynner å få en viss oversikt over omfanget av hva Edwin opplever så flytter forfatteren oss hundre år frem i tid. Vi møter en komponist som holder et foredrag om sin egen komposisjon - en komposisjon som kombinerer musikk og et videoklipp hans søster har tatt opp for mange år siden. I videoen ser vi henne gå gjennom en skog, og så ser tiden ut for å feile igjen. 

Aha, en rød tråd å følge, tenkte jeg. Neida, før vi rekker å få med oss mer enn dette så forflyttes vi igjen i tid. Denne gang frem til 2203 hvor vi møter en romanforfatter som er på bokturné fra en månekoloni for å promotere sitt siste verk. Mens hun beklager seg over at hun savner familien sin, kommer nyheter om en pest som begynner å spre seg på planeten. I en fiksjon som speiler Mandels egen covid-virkelig, må forfatteren i møter for å promotere boken sin samtidig som den livstruende sykdommen sprer om seg.

Det er ikke før midtveis i romanen at ting begynner å komme på stell. Vi lander i år 2401 i en galakse som er fullstendig forvandlet. Menneskeheten eksisterer i kuppelformede kolonier, en virkelighet som både er fremmed og som føles merkelig kjent etter covid. Gaspery, en mann vi har sett glimt av i de foregående tidssonene, blir omsider introdusert skikkelig. Han er nattevakt på et hotell, og har en jobb han virkelig misliker. Søsteren hans derimot er engasjert som vitenskapskvinne i et spennende og utfordrende prosjekt som har undersøkt unormale hendelser i tid og rom. Hun avslører for Gaspery at forskjellige århundrer og realiteter blander seg med hverandre, en merkverdighet som er uten forklaring. Gaspery, som er klar for å bytte sin egen jobb i hva som helst, samtykker i å reise i tid for å komme til bunns i denne rariteten. Det overskyggende spørsmålet er nemlig:

Eksisterer vi mennesker i en reell virkelighet? Eller befinner vi oss alle kun i en simulering? 

Emily St. John Mandel
Bildekilde: Twitter

*kjenningsmelodien til x-files*

AHH! Dette er en fantastisk mestring av godt skrivehåndtverk og plotting! Her blir vi kastet inn i en reise i tid og rom hvor forfatteren våger å stille de store spørsmålene for å finne svar på de mest usannsynlige steder. Romanen fikk meg virkelig til å tenke underveis. Dersom jeg har gitt inntrykk av at historien er hakkete, usammenhengende og oppdelt så er det kun min feil. Hver historie sklir - til tross for forflyttelser i tid og rom - inn i hverandre som en babushkadukke med flere lag, same same but different. Jeg har lest flere forfattere som har brukt samme skriveteknikk, men aldri noen som har gjort det med så stor suksess som Mandel i denne boka. 

Karakterene? Nydelig fremskrevet, troverdige og med kjøtt på beina. Kompleksiteten? Jeg skal innrømme at jeg var noe forvirret i starten der. Det var vanskelig å se skogen for bare trær, for å si det sånn, men denne forvirringen løste forfatteren ved å introdusere karakteren Gaspery som er i stand til å krysse tid og rom. Han gir akkurat nok av et ankringspunkt for å forstå hvordan dette henger sammen til slutt. Og slutten? Jeg elsket den! Station Eleven var en svært god dystopi. Denne boka er enda bedre. 

En av en lang rekke hyllester til Sea of Tranquility og forfatteren, og jeg er så levende enig:

“I didn't just read Station Eleven, The Glass Hotel, or Mandel's latest, Sea of Tranquility. I lived in those novels and felt the remnants of their weird, chill atmosphere long after I had to move on…World builder is a phrase that's rightly used to describe Mandel's immersive powers as a novelist…Sea Of Tranquility is a poignant, ingeniously constructed and deeply absorbing novel that surveys big questions about the cruel inevitability of time passing, loss, the nature of what we consider reality and, in the end, what finally matters…Mandel is an important novelist of our moment, but doesn't settle for merely replicating our moment. She inhabits it even as she sees beyond it.” 

Anbefales!

Kilde: Audible - Utgitt: 2022 - Sjanger: Sci-fi - Sider: 272 - Format: Lydbok

Galaktisk lys på "home tree"
Whistler, Canada

1001-boka Cat's Cradle av Kurt Vonnegut

Hmm.. Hvor skal jeg begynne? Jeg går ihvertfall friskt ut i 2023 med å delta i Elidas 1001-lesesirkel igjen. Jeg har savnet listen over 1001 bøker man bør lese før man dør, så i år er målet å lese minimum 12 nye. Det ser ut for at jeg har startet med den mest odde 1001-boka jeg noen gang har lest, og tro meg - jeg har lest et par..

(Copy)Cat's Cradle begynner ihvertfall svært så interessant, i det minste for alle som har lest Moby Dick. "Call me Jonah. My parents did. Or nearly did. They called me John." Og John er førstepersonsfortelleren av denne historien, som for meg startet svært så interessant og ikke så rent lite humoristisk for så å virkelig ta helt av, ut i det ...blå?

Fortelleren John (eller Jonah) har en plan om å skrive en bok om hva som skjedde den dagen Amerika slapp atombomben over Hiroshima. Som research til boka har han bestemt seg for å intervjue de tre barna til oppfinneren Dr. Felix Hoenikker som nå er død, og starter derfor med å sende de to yngste barna - nå en voksen mann og kvinne - et introduksjonsbrev. Etter hvert får han kontakt med Hoenikkers yngste sønn, dvergen Newt. Så langt så godt, men her begynner historien å skli sideveis. 

Underveis mens John researcher familien Hoenekker finner han ut at Dr. Felix også oppfant et stoff han kalte Ice-9. Amerikanske soldater var nemlig så lei av å vasse rundt i gjørme når de var i krig at de ønsket seg bedre "arbeidsvilkår". Det Ice-9 gjør er å umiddelbart omgjøre alt vann til is med en smeltetemperatur på 140 grader. Ideen er at når soldatene i krig finner seg selv i å vasse i gjørme så kan de bare dryppe en dråpe Ice-9 ned i gørra, og vips så kan de fortsette å krige på hard grunn. Nuvel... Når Dr. Felix dør fordeler hvert av Hoenikkers tre barn like deler Ice-9 til hver og er nå i besittelse av dette stoffet som ennå ikke er brukt i praksis.

Ikke fall av lasset helt ennå... jeg speeder opp resten av innholdet av boka...

Underveis til øya San Lorenzo - hvor eldstesønn Frank Hoenekker er i ferd med å bli president etter Papa Monzano, Franks kommende svigerfar - støter forteller John tilfeldigvis på dvergen Newt og søsteren. De er på vei til San Lorenzo fordi Frank skal gifte seg med den vakreste kvinnen i hele verden. Problemet er at det er denne kvinnen John selv har fallt fullstendig nesegrus for. Tilbake til gamlepresident "Papa" Monzano. Han er døende av kreft, og for å redde seg selv fra lidelsen ved å dø en lang og smertefull død klarer "Papa" å snike til seg en liten mengde Ice-9 og forvandler seg øyeblikkelig til is. Mens kroppen hans flyttes til et begravelsesbål så faller en del av "Papa's" døde kropp i vannet. Og vips er havene og alt vann på kloden blitt til is, noe som i hovedsak ødelegger verden og alt liv med den.

Sånn noenlunde The End... Phuuhh!

Kurt Vonnegut (død 2007)
Bildekilde: The Guardian

Utrolig nok er denne boka kun 287 sider lang, men inneholder til gjengjeld det vanvittige antall 127 kapitler. Jeg lyttet til boka på Audible, og til tross for lengden så ble dette en jobb. En svær jobb. Sammendraget over her tar langt fra for seg alt som skjer i boka. Her er nemlig øysamfunn som ikke eksisterer, en egen oppfunnet religion - bokononismen, som erkjenner at menneskelig eksistens ikke har noen iboende mening eller hensikt, men den anerkjenner at mennesker krever mening og formål med livene sine, og øysamfunnet har også sitt eget språk. Som jeg får høre i lydboka. Fullstendig uforståelig, men basert på engelsk... Sært nok for deg nå? Haha - det er allerede over the top for meg, som elsker det sære.

Så hva vil egentlig Kurt Vonnegut med boka, og er det noe poeng for oss her på berget nokså nøyaktig 60 år etter Cat's Cradle ble utgitt å lese denne? 

Jeg fant ut at problemet mitt er at jeg har altfor liten kunnskap om USA og de interne forholdene der etter andre verdenskrig og frem til 1963, da boka ble utgitt. Her er mange pekere i flere retninger, og selv om jeg forstår en (mikroskopisk del) av satiren, som gjennomsyrer boka og peker nese i alle retninger både politisk, sosialt og samfunnsmessig, så gir den meg lite tilbake. Dette er en slags sci-fi med innrørt dystopi og fantasi, og selv om jeg svært gjerne vil like boka så får jeg det ikke helt til. Jeg klarte rett og slett ikke å forstå betydningen av det Vonnegut prøvde å formidle til meg. Kanskje man må være mer studert i Vonneguts stil, hans liv, ham som person og det sosiale klimaet og problemene i hans tid for til slutt å forstå moralen i historien hans?

Jeg har også lest forfatterens God Bless You, Mr. Rosewater. Den var noe lettere å lese, men du verden...

Kan jeg anbefale boka? Ja! Til alle som vil lese noe helt annerledes. Lykke til :-)

Kilde: Audible - Utgitt: 1963 - Sider: 287 - Sjanger: Sci-fi/dystopi/noe - Medium: Lydbok
Utfordring: Elidas 1001-lesesirkel

Her er ingen Ice-9, kun blå himmel og myk snø :-)
Whistler, Canada

 

Fin serie fra John Scalzi

Jeg har rett og slett startet 2023 med å gå tilbake til leserøttene mine. Noen røtter som strekker seg tilbake til seint syttitall, nemlig science fiction. Jeg husker jeg følte jeg var kommet hjem da jeg fant norske Bing og Bringsværd innerst i hyllene på det gamle voksenbiblioteket i Stavanger. Det var starten på en livslang glede over at noen forfattere "for lenge siden" mer eller mindre kunne forutse hvordan verden ville utvikle seg teknologisk. Leser man de gamle, gode traverne så er det nettopp de mange av dem har gjort.

Først ut i 2023 ble derfor trilogien Interdependency fra Scalzi. Bøkene ble utgitt i hhv 2017, 2018 og 2020 så akkurat denne serien er forholdsvis ny.

Som med de andre bøkene jeg har lest fra Scalzi så er språket - til tross for at dette er sci-fi - lang fra teknologisk. Ja, det er en space opera. Og ja, hendelsene er lagt sånn ca 1500 år frem i tid og har løsninger og muligheter som vi ikke har idag, men styrken til Scalzi ligger heller i persongalleriet enn i teknologiske duppeditter.

Alle tre bøkene handler om en relativt stor bosetting som spenner fra planeter til galaktiske byggverk som snurrer ute i verdensrommet. For å bevege seg mellom dem reiser menneskene med romskip på the Flow, noe som kan sammenliknes med et elvesystem som transporterer dem mye raskere enn om romskipene skulle gått kun for egen maskin mellom de forskjellige bosettingene. Nå ser det imidlertid ut for at the Flow er i ferd med å bryte sammen. En ny keiserinne har fått kastet både tittelen og problemet i fanget og må sjonglere utfordrere, elskere, rike familier og digitaliserte personer på strak arm mens hun samtidig holder kirken og religionen tilfreds.

Dette er morsom lesing, med god plotting og actionscener. Det som både holder handlingstrådene sammen og som gjør serien interessant er alle de forskjellige agendaene til hovedpersonene. Hvordan de settes opp mot hverandre og hvordan de må forholde seg til hverandre. Mellommenneskelige utfordringer kombinert med teknologiske utfordringer der liv og samfunn står på spill. Joda - dette er god Scalzi-plotting. Serien er i sin helhet på engelsk. Såvidt jeg kan se er det kun Old mans war / De gamles krig som er oversatt til norsk fra denne forfatteren. 

Anbefales! Også til dem som ikke nødvendigvis leser sci-fi til vanlig.

Ptarmigan i alpinanlegget
Holdt på å kjøre på denne stakkaren

Inntrenger av Sigbjørn Lilleeng (Bing & Bringsværd)

Jeg ble tidligere denne måneden tipset om at den gode, gamle norske sci-fi duoen Bing & Bringsværd sin TV-serie Blindpassasjer er blitt utgitt som tegneserie av Sigbjørn Lilleeng. Den måtte jeg jo bare lese. Bing (RIP) & Bringsværd er nemlig forfatterne som fikk meg hektet på sci-fi sjangeren, og TV-serien så jeg da den gikk på NRK så langt tilbake som i 1978 - 13 år gammel. Jeg har mye å takke Bing & Bringsværd for.

Tegneserien basert på Blindpassasjer har Lilleeng kalt Inntrenger, og å lese den var som en tidsreise tilbake til barndommen. Jeg husker jeg syns TV-serien var fryktelig spennende og kunne nesten ikke vente til tredje og siste episode. Hvem var det blindpassasjeren hadde overtatt kroppen til? Wooooohhhh....

Under her har jeg lagt ved første episode. Å se den nå er ganske så komisk. Special effects a la 1978 er ikke akkurat imponerende, men den sier faktisk ikke så rent lite om hvor mye film har utviklet seg de siste 40+ årene.

Tegneserien Inntrenger er veldig bra laget og tro mot den opprinnelige historien. Stjerneskipet Marco Polo er på vei hjem fra oppdrag på planeten Rossum når mannskapet finner en fremmed skikkelse på skjermene i kontrollrommet. De forstår at noe er fryktelig galt, og plutselig dukker det også opp et fullstendig ukjent annet romskip.

Jeg fant tegneserien på biblioteket. Den er definitivt verd å lese. Og vil du ha en flashback tilbake til 1978, ta en titt på episoden under her. Du finner de neste to liggende på YouTube. 

Have fun :-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sjanger: Tegneserie, Sci-fi

 

.

Lest i mursteinsmåneden mars

Jeg pleier å være nøye med å la det gå litt tid mellom mursteinene. Ikke fordi jeg ikke liker tykke bøker, men øverste etasje trenger litt lettere tilgjengelig stoff innimellom maratonløpene som disse konsentrasjonsøktene er. Merkelig nok klarte jeg likevel å putte tre stk av dem inn samme måneden. Vel, en gang er den første for alt. Så hva leste jeg som oppkjøring til påske? Du finner kun én krim :-)

I godt voksen alder fant jeg ut jeg ikke kunne gå gjennom livet uten å lese Harry Potter-bøkene til J.K. Rowling. Jeg har selvfølgelig sett filmene utallige ganger med ungene, men bøkene på engelsk hadde jeg ikke lest.

Denne boka er den femte i serien, og lite ante jeg at den skulle være på spenstige 874 sider. Hvorfor jeg ikke SÅ dette? Fordi jeg lyttet til den som lydbok fra Storytel. Der ligger nemlig hele serien innlest med fantastisk dyktige Stephen Fry som innleser. Bøkene er verd å lytte til for innleseren alene. Han er rett og slett en fryd på øret. Nå sier jeg det om flere innlesere, men Fry er sin egen opphøyde Fryd-kategori alene. 

Nå er det noe tid siden jeg så filmen basert på boka, men vil påstå at første delen av boka ikke er filmatisert? Det ringer ingen bjelle når det gjelder quidditch-kampen i starten. Vel, nok om det. Bøkene anbefales om du ikke har lest dem. Det BØR du ha gjort før du sykler over åsen (sitat Tor Åge Bringsværd, forklaring følger).

Godt i gang med Harry Potter og J.K. Rowling innså jeg plutselig at forfatteren har kommet ut med en ny bok i Cormorant Strike-serien under psevdonymet Robert Galbraith. De første bøkene i serien (ihvertfall de tre første) er filmatisert og ligger på HBO. Det fine med denne bokserien er at den ikke bare er svært velskrevet, men TV-serien holder også et skyhøyt nivå. Britisk krim er virkelig noe jeg kan like! Serien spekulerer ikke i bestialske drap, gugge og vold. Språket er svært bra og plottet denne gang solid og gjennomarbeidet så det holder.

Denne boka har imidlertid blitt mer kjent for kjønnsdiskusjonen den har skapt i media enn selve krimplottet i seg selv. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen (Rowling får hele min støtte i så henseende at det faktisk er veldig enkelt å skille mellom boka Troubled Blood og forfatterens personlige mening om en sak - i dette tilfellet kjønn). Når det er sagt, her er en link:

Don't judge a book by a single review!

Sett så kjønnsdiskusjonen til side.

Troubled Blood er nemlig ei svært god bok! I denne blir Strike og co-pilot Robin Ellacott hyret til å løse en cold case, en forsvinning som fant sted for 40 år siden. Politiets hovedmistenkte den gang var en nå fengslet og beryktet seriemorder ved navn Dennis Creed som lurte sine kvinnelige ofre inn i varebilen sin ved å gå med parykk og kvinnekåpe for å fremstå mindre truende. (Og dette startet kjønnsdiskusjonen på nett...) Var det Dennis Creed som tok livet av kvinnene, eller har vi med en annen seriemorder å gjøre? Mer vil jeg ikke røpe.

Historien er solid, plottet svært sammenskrudd og personkarakteristikkene og stedsbeskrivelsene så dyktig fremskrevet at det er som å kjøre full HD-film i hodet. Med sine 944 sider sier det seg selv at her er det plass for mange detaljer, twists & turns, utvikling av parallellhistorier og møysommelig etterforskning. Likevel oppleves boka verken kjedelig eller langtekkelig. Det er "noe" med disse to hovedpersonene til Rowling som treffer meg. De er rett og slett troverdige i all sin enkelhet. Og så liker jeg britisk krim da, det skal jeg ikke stikke under en stol. Plottet er også i denne boka lagt til London, og jeg formelig ser gatene for meg, landsbygda med sine sære karakterer, de brune pubene, dialektene, været. Du verden for ei bok og for en serie! Har du ikke vært borti disse ennå? Du er heldig: Les! :-)

Tredje og siste mursteinen jeg jafset over i mars var Christopher Paolonis To Sleep in a Sea of Stars. Paolini er kanskje mest kjent for å ha skrevet YA-bøkene om dragen Eragon (som også er blitt filmet). Denne boka er Paolinis første "voksenbok". Og for en braksuksess!! Boka kom ut i fjor og ble kåret til den beste sci-fi boka i 2020 av leserne på GoodReads. Om jeg likte den? Full pott og sekser på terningen (som er 5 stjerner på GoodReads). Dette var en svært svært bra space opera. Det beste? Dette er nok den første boka i en forhåpentligvis lang serie.

Bokas hovedperson er xenobiologen Kira Naváres, en kvinne som ved starten av historien er nyforlovet med kollegaen og geologen Alan. De planlegger å gifte seg og legge det krevende arbeidslivet bak seg for å nyte mer tid sammen på månen Adrasteia. Skjebnen vil det annerledes. På det siste oppdraget deres finner Kira en uvanlig bergformasjon med en unik kjemisk sammensetning. Når hun begynner å utforske denne starter en hel rekke skremmende og uforklarlige hendelser som etterlater Kira biologisk knyttet sammen med denne fremmede substansen. Er det en gjenstand? En maskin? Et våpen? Noe helt annet? Fra den dagen blir Kira jaktet vilt, og med egen fremtid lagt i grus må hun flykte fra både ukjente skapninger og militær- og etterretningsgrenene til League of Allied Worlds. Med skjult identitet får hun plass som passasjer på det sivile stjerneskipet Wallfish, og herfra og ut så springer historien i alle retninger. Whoaa!! Dette er en space opera jeg virkelig kan like! Men hvorfor?

Fordi verdensbyggingen er intet mindre enn fabelaktig! Robust, svært kreativ og utrolig fascinerende. Karakterutviklingen er også svært god, med enda mer å gå på. Perfekt til kommende bøker. Hovedhjernen i stjerneskipet Wallfish - Gregorovich - ble fort den personlige favoritten. Jeg kan ikke forklare. Må oppleves. Jeg håper inderlig å høre mer fra ham fremover i serien. Tempoet i romanen varierer veldig. Fra sakte utvikling til dramatiske høydepunkt hvor etterhvert tempoet senker seg igjen før neste topp er i emning. Det dukker selvfølgelig opp aliens. Etterhvert mange. Og det er her Paolini treffer meg igjen. Han er nemlig svært dyktig i å fange enkelheten i menneskets og romvesenenes oppfatning av liv, frihet, selvet, plikter og meningen med tilværelsen og hvordan disse tingene kan være til hinder når man prøver å forstå en fremmed kultur som er bygget på en helt annen filosofi og biologi. Baaaahhhh... Dette er bra! 878 sider sci-fi er ikke for den lettskremte, men du verden for en belønning etter lest bok! For dem som ikke liker fysiske mursteiner ligger boka nyyydelig innlest av Jennifer Hale på Storytel.

Oh yes! Mursteinsmåneden mars leverte! 

Og påsken? Den ble i all hovedsak tilbragt coronavennlig i heimen, med unntak av en 3-dagers bobiltur til Fjøløy Fort ute i havgapet. Ikke akkurat det man gjør når det blåser fra nord-vest med kuling i kastene. Men hei, litt morro må man ha. Vi grillet også. Ute. No comments :-)

For å samle meg sånn helt i slutten av måneden så leste jeg den fine Mens jeg har dere her av Tor Åge Bringsværd. Slik innleder han selv boka:

De fleste er alt for positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?

I boka reflekterer Bringsværd over det å eldes og bruker seg selv og egen vandring gjennom alderdommens prøvelser som eksempler. Av og litt litt vel nære, av og til detaljer man kanskje ikke ville tro noen ville dele, men likevel med en nå 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.

Hvorfor jeg leser Bringsværd? Fordi han var den første norske sci-fi forfatteren jeg leste tilbake til den gang på åtti-tallet hvor sci-fi var en for meg fullstendig ukjent sjanger. Han ble min frelser ;-) Bringsværd er gull og humoren upåklagelig. Jeg avslutter med et sitat:

"Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli."

HEI APRIL!

The Murderbot Diaries av Martha Wells

Yesss - endelig tilbake i sci-fi sjangeren, denne gang med en for meg helt ny forfatter, Martha Wells. Og for et supert valg! Wells har vært en rising star siden hun begynte å skrive fra begynnelsen av 90-tallet og nominert mer eller mindre til det man kan nomineres til innenfor sci-fi, men det var først med The Murderbot Diaries det virkelig tok av. Førsteboka All Systems Red håvet inn både The Hugo-, Nebula-, Alex- og Locus Award da den kom ut i 2018 og bok to - Artificial Condition fra 2019 - plukket med seg en Nebula og en Locus Award. Men passet de meg? Definitivt!

Kort fortalt handler serien om en murderbot - en morderisk android - som oppdager seg selv og røttene til egen bevissthet gjennom kunstig intelligens. Dette foregår i en bedriftsdominert framtid hvor planetoppdrag godkjennes og leveres av Selskapet. Forskerteamene som blir sendt ut til nyoppdagede planeter blir ledsaget av androider fra Selskapet for deres egen sikkerhet, for i en tid der alt går til lavestbydende pris så er det nok av skurker og galskap der ute.

Martha Wells
Bildekilde: wikipedia.org

Murderbot'en vår klarer på kreativt vis å bli frittgående i slutten av førsteboka, og i de påfølgende to bøkene får vi være med på tilnærmingen til menneskelig utvikling samtidig som hun (!) tar på seg private sikkerhetsoppdrag. Litt sånn far fetched? Ja kanskje om man ikke leser sci-fi på det jevne, men all GOD sci-fi inneholder ofte skarpe observasjoner av både mellommenneskelige relasjoner, samfunnsutvikling og fremtidsteknologi. Wells er kjent for de komplekse, men realistisk detaljerte samfunnene hun skaper. Dette blir ofte kreditert hennes akademiske bakgrunn i antropologi. Ikke bare stjernekrig og teknobabbel, med andre ord.

The Murderbot Diaries gir en lett inngang til sci-fi sjangeren. Språket er ikke overteknologisk eller på andre måter komplisert, men bøkene er skrevet på engelsk og ikke oversatt til norsk så vidt jeg klarer å se. I og for seg godt, for det er ikke så ofte jeg finner vellykket oversatt sci-fi. Norsk sci-på på norsk derimot, eksempelvis Ørjan N. Karlssons Huset mellom natt og dag er svært bra.

Sjetteboka i serien kommer ut 27. april. Den ser jeg fram til, men har to igjen før jeg kommer så langt. Det burde jeg nå til utgivelsesdato :-) Anbefales.

Kilde: Biblioteket - Utgitt: Fra 2018+ - Sider: 150-200 - Forlag: Tom Doherty Associates
Sjanger: Kortroman, Sci-fi

Yesss, endelig fikk jeg meg
bibliotektralle ;-)

Nebulaprisvinnende "Annihilation" av Jeff VanderMeer

Jeg har nå lest førsteboka i Southern Reach-trilogien av VanderMeer fra 2014 og må si at jeg ble ganske så overrasket. Den skaper nemlig en virkelig underlig atmosfære, og jeg har ennå ikke helt klart for meg om det er selve teksten eller stemmen til innleseren som er årsaken? Dystopiske tendenser nok engang fra denne kanten, men til forskjell fra de fleste dystopiske trilogiene jeg har lest de siste årene så er jeg ennå ikke sikker på hvor på skalaen jeg skal plassere denne.

Velkommen til Area X - et villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Naturen har tatt tilbake de siste restene av sivilisasjon og ligger nå der tilsynelatende uberørt av menneskehender. I tretti år, mens Area X er blitt overvåket av den hemmelige organisasjonen kun kjent under navnet The Southern Reach, har området ligget mystisk og fjernt  bak sin usynlige grense - en miljømessig katastrofesone ingen egentlig kjenner omfanget av eller innholdet til. Det er imidlertid sendt inn flere ekspedisjoner til området i et forsøk på igjen å kartlegge landet, ta prøver og utvide organisasjonens forståelse hva Area X egentlig skjuler. Vi får bli med den tolvte ekspedisjonens reise inn i det ukjente. En ekspedisjon bestående av kun fire kvinner. Fortelleren av historien er gruppens innadvendte, men svært intelligente biolog. Hun er ledsaget av en psykolog som er gruppens de facto leder, en antropolog og en landmåler. De forventer det uventede, og Area X leverer så absolutt det de jakter etter - en massiv topografisk anomalitet og livsformer som overgår enhver forståelse. Men hva er dette? Hvor er dette? Og når er dette? Og hva har egentlig skjedd med de foregående elleve ekspedisjonene?

Sett ut fra en standard plottoppbygning av ei bok så syns jeg faktisk ikke Annihilation er spesielt god. Den har verken en klar begynnelse eller slutt, den overlater store deler av bakgrunnshistorien til både Area X og ekspedisjonsdeltakerne til fantasien, trusselen som ligger bak den ukjente grensen er og forblir uspesifisert og man får ikke i denne første boka av trilogien ett eneste troverdig svar eller  konklusjon henimot slutten. Boka kan sammenliknes med TV-serien Lost - for de av dere som har sett denne - krympet ned til en 200-siders bok. Alt det merkelige er fremdeles intakt når siste side er lest. Atmosfæren likeså.

Jeff VanderMeer
Bildekilde: The Guardian

Personlig liker jeg forklaringer, orden og system på sysakene. Jeg vil normalt ha en anelse, en svak peker i det minste, for hvilken retning en historie utvikler seg. Det får man definitivt ikke her, og det er det jeg mener er bokens både store svakhet og styrke. VanderMeer er utrolig dyktig på å skape en fortettet og underlig drømmeliknende atmosfære. Naturbeskrivelsene er detaljrike og utstråler både lys, farge og lukt. Det tar noe tid å komme innenfor forfatterens fortettede skrivestil, men når man først er suget inn så holder VanderMeer deg der i et stålgrep. Det føles mer som man er en del av atmosfæren istedenfor å lese en historie. Uhyggen og følelsen man sitter med er samtidig både skremmende, ufokusert og drømmeliknende, men likevel aldeles tilstedeværende. En særdeles fascinerende opplevelse. Som om man er en del av en skyggefull verden, i en annen dimensjon, i en annen tid, og hvor ubehaget sakte men sikkert sniker seg under huden mens man leser. Det mest ugne er hvordan man ser alt gjennom biologens øyne, hvordan historien smuldrer opp samtidig som man aner - en mulig galskap? Ingenting er umulig, det er garantert. 

Selv om denne boka er den første i en trilogi, så synes jeg likevel avslutningen er tilfredstillende i hele sin manglende konklusjon og forsøk på svar og forklaringer. Førsteboka står godt på egne bein, selv om man som leser selvfølgelig ønsker mer. Helt tydelig en bok skrevet av en selvsikker forfatter som vet hva han gjør. Historien er tett og komprimert og aldeles blottet for et hvert forsøk på enkle løsninger. Hvor  mye mer salgbar ville vel ikke historien vært om den avsluttet med en gedigen cliffhanger? Nei VanderMeer vet så absolutt hva han gjør. Og derfor klarer jeg ikke å unngå å laste ned bok nr 2 i serien - Authority - fra Storytel. Dette er altfor underlig og creepy til at jeg klarer å legge Area X fra meg ennå. VanderMeer vant den høythengende Nebula prisen i 2015 for nettopp denne boka, stemt fram av science fiction og fantasy forfattere i USA. 

Anbefales - til de av dere som ikke trenger et synlig plot, som ikke trenger å vite, skjønne eller bli presentert deler av alt som skjer, men som aksepterer en historie på grensen mellom drøm, uhygge, realitet og uvirkelighet (..og akkurat der dukket X-files kjenningsmelodien opp i hodet ;-) 

Kilde: Storytel - Utgitt: 2014 - Språk: Engelsk - Sider: 208 - Innleser: Carolyn McCormick (bra!) - Utfordring: GoodReads, Award winners

What lies behind the unknown?
The unknown...