Uten vesentlige feil eller mangler

Bildekilde: Bokelskere

Elvira er ikke ei hvemsomhelst dame. Riktignok ser hun ganske vanlig ut, til å være ei dame i førtiåra. Hun har en helt normal jobb som regnskapsfører. Og hun bor på et helt ordinært, lite sted ved navn Risør, sammen med mange andre ordinære mennesker. Hun har et vanlig hus i Lille Trappegata. Der har hun alltid bodd, men nå er pappa Kåre død, så hun bor aleine. Og hverdagen er på mange måter til å bære. Men sjøl sommer og saltvann og sol kan det bli for mye av. Og lykkelige turister er bare plagsomt. I alle fall når du er smågretten, desillusjonert, kjederøykende, avvisende og mutters aleine. 

Og det er Elvira. Jammen bra det i det minste er høst når boka begynner, nærmere bestemt mandag 17. oktober. Da har både turistene og alle hyttefolka forsvunnet, og fortelt og badeballer og gassgriller er endelig pakka ned. Da går det an å gå rundt i gatene uten å få reker og majones og smelta is klint på seg. Joda, hun har en grei jobb, og hun har kollegaene sine. Det er sjefen Thorvald, som skjuler en nokså uvanlig hemmelighet, det er den litt usikre Håkon, som er ganske ny og til slutt den nokså uspiselige Bodil. Alle styrer med sitt og Elvira vil helst ikke ha for mye med dem å gjøre. Heldigvis har hun venninna si, den beste og kanskje også den eneste, får en vel si. Birgit. Det har nesten alltid vært de to, de to mot alle andre.

Og så har hun bilen sin, Granadaen, og parkeringsplassen sin, i alle fall fram til ei blærete dressklyse hiver henne bort derifra. Hun, som har hatt den plassen i alle år! Hvor i alle dager skal hun parkere nå? Men det som gjør at det går fra ille til verre, er når Jasmina, naboen, ringer til Elvira på jobben. Jasmina er en fri sjel som i huset på andre sida av gata fra Elvira driver med diverse spåtjenester og ikke minst sol gjennom firmaet Sannhet og Sol AS. Hun forteller at Mathilda, en annen nabo, er død. Og deretter kommer det fram at ei anna kvinne, Anna Kvist, er forsvunnet. Noe er definitivt ikke som det skal være, verken i Risør eller i Lille Trappegata. Og heldigvis for oss, setter Elvira i gang.

Det medfører riktignok at hun må oppsøke folk, til og med snakke med dem, sjøl om hun virkelig ikke vil det. Og hun må påta seg ansvaret for ei lita gneldrebikkje som hun heller ikke vil ha. Og hun må rote rundt i mange menneskers privatliv, inkludert faren sitt, og kanskje tenke litt igjennom egne livsvalg underveis. Og hun må konfrontere ei viss dressklyse, mer enn en gang, hamle opp med den knallsure Bodil, drøfte med Birgit opptil flere ganger, kjøre helt til Hurdalen, labbe gjennom myr og steinur for å snakke med en hersens friluftsmann for å deretter vende tilbake, og fortsatt er ikke alt som det skal. For den røde kåpa til Anna Kvist blir funnet i havet. Og hun er fortsatt borte. 

Omtrent slik åpner denne boka, romanen Uten vesentlige feil eller mangler fra 2017. Den er debutromanen til Linda Holdø Skomakerstuen (f. 1971), som sjøl er revisor og oppvokst i Risør. Og det merker en i romanen - hun er presis i skildringene, bruker steder og gatenavn og tar det nesten for gitt at alle har et indre Risør-kart. Om en aldri har vært der, kan det kanskje være litt utfordrende. Men om en bruker litt tid på å se det for seg, eller supplerer med et raskt søk på et digitalt kart, går det ganske greit.

Det som er mest framtredende ved boka, er fortellerstemmen og den tøffe tonen. Vi følger Elvira i førsteperson, og kommer svært tett på. Vi har full tillit til henne, og all sympati ligger hos henne. Det betyr at vi tror på henne etter hvert som hun nøster i vei mot Anna Kvist. Elvira er nokså røff i kantene og børster av seg kritikk som om det var flass, hun har greit med sjøltillit utad, går hardt ut omtrent alltid og både skildres friskt og er gitt et observant, kvikt perspektiv på alt hun har rundt seg. Språket er leikent og overraskende, noe som er svært velkomment. Noen eksempler:

- Jan Obert Gustavsen bor i en liten, soppspist kåk på Tangen. (s. 125)

- De står på rekke i gangen, storøyde og måpende, som tre stumme spøkelsesaper. (s. 97)

- Edgar ser ut som en avblomstret løvetann, håret kan blåse av gårde når som helst. (s. 48)

- En mann skal ha baller av granitt for å motsi en kvinne med det tonefallet. (s. 161)

- Kaffen er dunder og krutt, jeg burde skutt den kaffetrakteren, men nå er elendig mer enn godt nok. (s. 103)

Det at Skomakerstuen våger å leike med språket på den måten, gjør at leseren aldri kjeder seg. Om det skulle være en litt stille transportetappe i boka, er den piffa opp med artige kommentarer og uvanlige sammenligninger og bilder. Det virker som om historia nærmest har bobla og putra seg fram, og språket bærer preg av overskudd og glede. I tillegg har boka et fargerikt persongalleri med mye humor i alt fra navn til yrker, som forfatteren hele tida kan trekke veksler på. Skomakerstuen balanserer godt mellom reine typer og det troverdige - det er lett å forstå hva hun streker opp og hvor hun vil, men samtidig er personene gitt nok dybde til at vi tror på dem - til og med den gretne Bodil. 

 

Og jammen er det bra for oss at Elvira ikke gir seg. Joda, hun er fordomsfull og alt for rask på avtrekkeren, og bommer mer enn én gang - av og til opptil flere ganger per kapittel. Elvira har det med å rasjonalisere og trekke for kjappe slutninger, uten all nødvendig informasjon. Av og til blir det skikkelig kleint, andre ganger morsomt, atter andre ganger er det spennende. Men at det eventuelt er feil slutning, forstår ikke leseren før vi står der, sammen med Elvira, og kjenner rødmen skylle over ansiktet, skammen ete seg oppetter beina eller panikken krype vilt i nakken. For vi veit som regel ikke mer enn henne, noe som er et godt og velfungerende grep i denne boka.

Noen sier underholdningsroman, forlaget kaller det feel-good men skriver samtidig roman på forsida, og atter andre kaller det en småbykrim. Og alt stemmer. Samtidig har det ikke så mye å si hvilken merkelapp en klistrer på. For dette er ei fornøyelig og sjarmerende bok som byr på mange vendinger, noen sjølsagtheter og noen overraskelser. Og ikke minst, det går godt til slutt. 

Kom mai, du skjønne, milde

I dag vil jeg dele denne teksten.

*

Kom mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have
vel mangt et tidsfordriv;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om at springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

*

Nå håper jeg det er noe som klinger med i deg! "Kom mai, du skjønne, milde" er en av de fineste vårsangene jeg veit om, og jeg blir alltid glad av å lese den, høre den eller synge den. Den er lett og leiken som en bekk, den triller og kvitrer som småfuglene, og den sprer både håp og glede. Og nå som selveste mai har vært litt kald, og våren er nokså treig, passer sangen ekstra godt. 

Melodien er komponert av selveste Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), den østerrikske komponisten som gikk bort så alt for ung. I følge tysk Wikipedia skreiv han melodien i januar 1791. Teksten har en litt mer omstendelig historie. Originalen blei skrevet av den tyske diplomaten og dikteren Christian Adolph Overbeck (1755-1821) allerede i 1775, da han var student. Den blei utgitt i 1776. Men etter utgivelsen blei teksten endra flere ganger, både av Overbeck og andre. Den som endra mest på teksten, var Daniel Jäger (1762-1802). Han samarbeida mye med Mozart, og endra ganske kraftig på teksten før den blei tonsatt. Deretter blei teksten oversatt, sannsynligvis først til dansk, og så til norsk. Men hvem som står for den oversettelsen som er gjengitt over, har jeg ikke klart å finne ut av. De lærde strides, her som mange steder ellers, og noen mener Mozarts enke, hennes nye danske diplomatmann eller en dansk lege kan være gode kandidater, men det veit ikke jeg. Uansett hvem det er, er jeg glad for at de tok seg tid til å oversette sangen, slik at vi kan ha glede av den, også på norsk, også i dag.

Tegn til sivilisasjon

Bildekilde: Bokelskere

I tillegg til å lese en del skjønnlitteratur, forsøker jeg også å lese noe faglitteratur innimellom. Det hender at jeg utfordrer meg sjøl og tar en biografi eller leser om et felt jeg ikke kan så mye om, men som regel leser jeg om noe jeg er oppriktig interessert i. Og da havner vi fort innafor språk, litteratur og historie! Som nå, med boka Tegn til sivilisasjon. Skrifttegnene som forandret Europa av Bård Borch Michalsen (f. 1958). Boka kom ut på Spartacus i 2018, og har litt samme utforming som Verbene som beveger verden av samme forfatter, som utkom på samme forlag året etter.

Boka er på omtrent 150 sider og er liten og hendig i formatet. Fordi den ikke er lenger, sier det seg sjøl at historia som fortelles er svært begrensa og nokså overfladisk. Noe annet er det ikke plass til i ei så lita bok. Boka er inndelt i tre hoveddeler med følgende titler - "1494: Det ble fullbrakt", "Sivilisatoriske tegn" og "En filosofi for en verden i bevegelse". Alle hoveddelene er igjen inndelt i ulike underkapitler etter tema. Kapitlene i del 1 gir en enkel historisk oversikt av tegnsettingas historie og ei rask idéhistorisk gjennomgang av hvilke årsaker og behov som førte fram til ulike former for tegnsetting. I neste del handler det om de enkelte tegnene, deres historikk, ulike former for bruk og, ikke minst, rettskrivingsregler. Forfatteren gjør også et poeng ut av å vise fram teksteksempler der tegnsetting ikke er brukt, eller brukt feil, med tilhørende dramatiske konsekvenser. I siste del ser forfatteren på vår tid, og tida framover, og kommer med tips og råd om hva som er klokt å videreføre.

Men tilbake til begynnelsen. Praksis var å skrive alt med versaler, og uten noe som helst form for markering av setninger eller avsnitt, eller bruk av skilletegn. Forfatteren gir følgende eksempel på det i boka:

TEKSTERBLEDEFØRSTETUSENÅRENESKREVETUTENMELLOMROMOGUTENTEGNSETTINGTEKSTENEGIKKFRAVENSTRETILHØYREELLERFRAHØYRETILVENSTREOGDEBLESKREVETKUNMEDSTOREBOKSTAVER

Jeg veit ikke med dere, men jeg synes det er ekstremt slitsomt å lese tekster uten mellomrom, og kun med store bokstaver! Det kjennes som om noen står og roper til meg, høyt og intenst og usammenhengende, og det er vanskelig å få tak i innholdet. Jeg må lese flere ganger for å finne ut hvor jeg skal pausere og dele opp, slik at setninga gir mening. Det er klart en blir vant til det aller meste, også slike tekster, men det vil alltid være en større grad av usikkerhet når det kommer til leserens tolkning av sammenskrevne tekster. Mange ord kan deles flere steder, med den påfølgende konsekvens at meninga endres. Sånt kan få mange morsomme, og i verste fall også tragiske, utfall. Jeg er derfor veldig glad for at flere så behovet for å ta i bruk, og deretter normere, både skilletegn og tegnsetting. Og som vanlig begynner det hele i antikken.

Michalsen nevner blant annet bibliotekar og filolog Aristofanes av Bysants (257-180 f. Kr.), Karl den stores medhjelper Alkuin (735-804), grammatiker Boncompagno da Signa (ca. 1170-1240) og forlagsmannen Aldo Manuzio (ca. 1449-1515), som alle har tydelige bidrag inn i skrifthistoria. Forfatteren skriver videre både om de formene for tegnsetting som fungerte i praksis og lot seg videreføre, og de som var populære ei stund eller blei forsøkt innført, men så forsvant. De "glemte" tegnene var det spesielt interessant å lese om, for her var det en del jeg ikke visste. Slike språkhistoriske kuriositeter er gøy, enten det gjelder kommaet eller semikolonet eller et annet tegn. 

Boka er lett å lese, og er en kjekk og rask gjennomgang for deg som enten er nysgjerrig på tegnsetting og dens historie, deg som vil lære mer om språkets særegenheter eller deg som bare er vitebegjærlig. Det som dessverre trekker ned, er at boka bærer preg av å ha blitt fullført i en fei. Det er nemlig flere steder det mangler punktum, og i ei bok om tegnsetting og skilletegn, blir det rett og slett litt dumt. Til og med på bokryggen ser det ut som om det er glemt et nokså viktig mellomrom, mellom "til" og "sivilisasjon", slik at det på min utgave står TEGN TILSIVILISASJON. Om det er gjort med vilje eller ikke, veit ikke jeg, men det framstår som slurv. Jeg håper boka om verb ikke lider under det samme.

Den siste vikingkongen: Krigens læregutt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en kald vintermorgen. Isen ligger tjukk over vannet og tåka henger over landskapet. Tenåringene Harald og Ragnar tumler om hverandre nede ved den åpne råken. På avstand kan det se ut som om de leiker. Ingen veit at det er en kamp på liv og død. En kamp Harald må vinne, en kamp Ragnar ikke kan tape. Den handler om hvem som er sterkest, om makt og posisjon i samfunnet, familienes navn og ære, om relasjoner, vennskap og framtida til begge to. Men ingen av dem vinner. Og ingen av dem mister livet. I stedet går de fra å være nære venner til å bli svorne erkefiender, ute etter å krenke og helst ta livet av den andre. Og sammenstøtet får heftige konsekvenser for begge to.

Dette er en av flere strenger som det spilles på i den historiske romanen Den siste vikingkongen: Krigens læregutt. Boka er skrevet av forfatter og journalist Jan Ove Ekeberg (f. 1954) og kom ut på Gyldendal i 2016. Boka er den første i en serie på totalt fem bøker som omhandler han som regnes som den siste vikingkongen, nemlig Harald Sigurdsson (1015-1066), bedre kjent som kong Harald Hardråde. Ekeberg har uten tvil lest seg opp og satt seg godt inn i det tidsrommet han skildrer. Blant annet er mange historiske personer med i bøkene (som Tambarskjelve), og mange historiske hendelser er brukt aktivt eller som bakteppe (slaget på Stiklestad). Ekeberg bruker også kunnskapen om Harald inn i tegneseriebøker for barn og unge om samme konge, utgitt på Strand forlag.

Romanen bærer preg av å være skrevet av en journalist, ikke en historiker. Den er effektiv, handlingsorientert og har et jevnt, ytre driv. Ekeberg forteller om Harald i tredjeperson, og vi kommer ganske tett på, men vi blir likevel aldri helt kjent med Harald. Til det er det alt for mye som til stadighet skjer, både med og rundt Harald. I tillegg brytes fokaliseringsinstansen innimellom, slik at vi plutselig følger Ragnar eller Olav. Tempoet kunne med fordel vært satt ned innimellom, slik at både Harald og leseren fikk noen øyeblikk til å hente seg inn og reflektere rundt ulike problemstillinger og utfordringer som dukker opp i løpet av kapitlene. Men det gjøres ikke, i stedet hastes det videre, noe som helt klart går utover leserens utbytte av romanen. I tillegg er det flere lange transportetapper i boka. Av og til skildres noe av landskapet, samt utstyr, våpen og oppakning, uten at noe virker særlig viktig for Harald. Etappene utnyttes heller ikke slik at leseren får bedre innsikt i ei utfordring eller blir mer kjent med Harald.

Harald drives av aggresjon, som mange tenåringsgutter, og Ekeberg forsøker å forklare raseriet til Harald. Men det er nokså endimensjonalt og lite gjennomtenkt, og rettes mot Ragnar og Olav. Gjennom Rane Kongsfostre, en navngjeten viking som også trente Haralds halvbror, Olav (ja, den Olav), lærer Harald etter hvert å kontrollere seg, være beherska og strategisk - ei utvikling som går overraskende fort tatt i betraktning at han er en bråsint og umoden guttunge. Så får han da også noen gode runder med juling. Via Rane får vi også noen bedre innblikk i hva som driver den utålmodige tenåringen, men særlig innsiktsfullt er det ikke. 

Ellers kretser romanen rundt det å bli voksen og å vokse inn i ei rolle, og hva det kan kreve av en ung gutt som strever med å finne plassen sin mellom forventninger, føringer og egen vilje. Det som er ærefullt og rett, sammenfaller ikke alltid med det Harald vil. Harald kan heller ikke komme utenom at den eldre halvbroren hans er konge. Og han husker tilbake til flere hendelser der Olav har behandla han dårlig. Sånn skal vel ikke konger være? Eller brødre? Etter hvert begynner han å forstå mer av Olavs handlinger, og ser at de henger sammen med kongsnavnet, hirdens forventninger og maktspillet rundt kongen. Harald søker da bevisst mot broren, både for å bistå og lære. På denne tida har Olav mista sin posisjon i Norge og må kjempe for kongsnavnet. Det ser ut til at et viktig slag skal stå i Trøndelag. Harald vil gå med broren sin og trenes til kamp. Men som vi alle veit, går det ikke Olavs vei denne sommeren på Stiklestad.

Tilbake til strengene det spilles på i romanen. En streng er denne konflikten Harald har med Ragnar. De kretser til stadighet om hverandre og har flere sammenstøt i løpet av boka. Men der Harald må lære seg alt fra å håndtere våpen og legge kampstrategi til å røkte griser, gå i dekning og pleie egne sår, er Ragnar svært ensidig. Han er rett og slett helt flat som person, og ganske dårlig skildra. Jeg er i alle fall av den overbevisning om at også kjeltringer har gode sider, men Ragnar er bare råtten. Det er derfor en blanding av irriterende og tilfredsstillende å lese om hans skjebne, for folk er jo ikke sånn, verken nå eller i vikingtida. Gjennom slike brudd mister forfatteren leseren litt, da han bryter leserkontrakten. 

Olav Digre, halvbroren, den staute kongen, utgjør også en viktig streng i romanen. Det er en dynamikk mellom han og Harald hele veien, sjøl når Olav ikke er fysisk til stede i teksten. Harald måler seg til stadighet med broren, men opplever at dette han måler seg opp mot, ofte er i forandring. Det henger sammen med Haralds egen utvikling. På samme måte utgjør Rane også en streng. Det er med andre ord ikke vanskelig å forstå at dette er ei bok som er svært hjemla i det maskuline - vikingtidas tanker og ideer om menn, og særlig mektige menn, deres ære, deres framferd og deres maktspill. Lite annet slipper til, og det gjør leseropplevelsen nokså ensidig.

Også kvinneskildringene er det så som så med, og enkelte fiktive passasjer stikker seg ut som fullstendig utroverdige. Her lurer jeg på om forfatteren i det hele tatt har tenkt seg om før han har skrevet. Søstera til Harald, Ingerid, kaster opp både her og der, sjøl om det er noe som kan kontrolleres, også i hennes tilstand. Og når hun blir slått, har hun ikke noe særlig til reaksjoner. Å slå kvinner var svært lite ærefullt i norrøn tid, og finnes knapt i sagalitteraturen. Faktisk ga det rett til skilsmisse. Det er, i bokas kontekst, ei fullstendig ulogisk handling. Ei trelljente som blir regelmessig voldtatt av den gufne rådsmannen og som må bade med herren sin, gjør rett etter ei voldtekt seksuelle tjenester for Harald. Det framstår som noe sjølsagt i teksten, mens det i realiteten er helt usannsynlig og fullstendig usmakelig. Her er det lov å bruke huet, og da mener jeg det på toppen av kroppen.

Slaget på Stiklestad går forfatteren direkte inn i, uten at han har fullstendig belegg for å påstå at det foregikk akkurat slik han skildrer det. Samtidig må han sjølsagt også få dikte fritt - dette er en roman, og fiksjonen skal være til stede. Utfordringene kan oppstå når grensene mellom fakta og fiksjon er uklare, og leseren blir usikker. Det er svært tydelig at det er slaget som er forfatterens høydepunkt, og at det å skrive alle disse lite relevante slagscenene er viktig for nettopp han. Vi veit, fra historia, at Olav blir drept på Stiklestad. Hvordan det egentlig gikk med Harald, er mer usikkert. For en leser som synes det er spennende å holde styr på alle krigerne på slagmarka og hvem som dør på hvilken måte, er disse passasjene sjølsagt interessante. For en leser som er mer opptatt av det indre, er denne kampen ganske intetsigende.

Romanen har fått flere positive omtaler, og prydes med høye terningkast på forsida. Det er tydelig at mange liker historiske romaner, også blant kritikerne, og det forstår jeg. Det er lite som slår en god historisk roman! Denne boka blei for ytre drevet for min del, med litt uferdige og grunne persontegninger, ei billig løsning på synsvinkelproblematikk og for få historiske detaljer. Det blir nok ikke mer om Harald i denne konteksten for min del, jeg vil mye heller lese Tore Skeies versjon.

Jeg velger meg april

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,

– dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,

– i den blir somren til!

*

Diktet "Jeg velger meg april" blei skrevet av den norske forfatteren Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910) i 1869. Diktet blei opprinnelig skrevet i forbindelse med utgivelsen av den danske kalenderen "Souvenir". Sjøl om Bjørnson skriver at han velger seg april, viste det seg at måneden april var den eneste ledige, så Bjørnson var pent nødt til å ta den, fortalte biograf og forfatter Edvard Hoem (f. 1949) til NRK i 2025. 

"Wuthering Heights"

Bildekilde: Wikipedia

Ei av mine absolutte favorittbøker, Stormfulle høyder, har nylig blitt filmatisert. Igjen, får en vel si, for det er langt ifra første gang, og det er så absolutt ikke siste gang heller. Men det nye denne gangen er at tittelen er satt i hermetegn, slik: "Wuthering Heights". Det var for meg det første tegnet på at dette muligens ikke ville være en adaptasjon som samvittighetsfullt fulgte hvert krumspring i romanen. Men at det skulle bli en slik versjon som det jo har blitt, var jeg absolutt ikke forberedt på.

Jeg så riktignok også en trailer i forkant. Jeg blei invitert med for å se på filmen, og ville vite litt om hva jeg gikk til. Hvor store kontraster ville det være mellom bok og film, mellom mine egne indre bilder og regissørens levendegjorte visjon? Hvor skulle jeg legge lista for egne forventninger? Ikke så høyt, så det ut til. For ved første øyekast var det mye som skurra. Den kvinnelige hovedpersonen Catherine, spilt av Margot Robbie, er for gammel og alt for blond. Den mannlige hovedpersonen Heathcliff, spilt av Jacob Elordi, er riktignok i mer riktig alder, men alt for høy og for lys i huden. Alle som har lest romanen, veit at Heathcliff er et hittebarn, mørk i hår og hud, mest sannsynlig et sigøynerbarn (omtales som "gypsy"). Heathcliff og Catherine bærer begge det mørke i seg, som tydeliggjøres ved at de begge har mørkt hår (som hun i filmen ikke har). Det er attpåtil en viktig kontrast til de lyse og unge Linton-søsknene på nabogodset, som i filmen verken er søsken eller lyse, men en middelaldrende, tjukk, bebarta, indisk (?) mann, og hans unge myndling. Legg på ei asiatisk selskapsdame i ei fattig husholdning (på alle måter helt feil), latex- og plastikkjoler (leikent, men virkelig feil) og solbriller (en skikkelig anakronisme), en visuell dramatisk leik med kostymer og kulisser slengt oppå hverandre, og du har ei salig røre av 1780-tallet og 1980-tallet. Det er ikke problemfritt.

Men til historia, til det som filmen virkelig tar opp i seg. Den ensomme, skravlete, sta og optimistiske Catherine og den forfylla faren Earnshaw bor på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. I boka er de en hel familie, her er de far og datter. I boka er de hardtarbeidende, i filmen møter vi fyll og vold og sex på låven. En dag etter ei usedvanlig hard fyllekule, har faren med seg et hittebarn hjem. Det er et barn på alder med Catherine, som verken leser, skriver eller snakker, men som hun tar til seg og gir navn etter sin døde bror. Faren bare drikker, selskapsdama tusler rundt i svart kjole og sammensnurpa munn, de stakkars tjenestejentene gjør alt de kan med for lite penger til både mat og klær og en grafsete fyllik til herre, og Catherine leiker med, tar seg av, oppdrar og utdanner Heathcliff. Som takk tar han imot farens voldsomme raseri og bøter med lange arr nedover ryggtavla (i boka er derimot Earnshaw svært glad i fostersønnen sin). Båndet mellom Catherine og Heathcliff er sanselig, intenst, emosjonelt, fysisk, psykisk, av og til ordløst, og så ekstremt knytta opp mot den andres eksistens og deres felles erfaringer. Så sies det også, både i bok og film noe sånt som: Jeg veit ikke hvor jeg slutter og han begynner. Dette får de unge skuespillerne enormt godt fram.

Men så kommer de modne skuespillerne, de som er for gamle og for satt til å spille barnlige, unge, uskyldige, viltre, naturlige, leikne, modige og fri. Begge er for stive, voksne og seriøse, det vises tydelig i blikk og mimikk. Catherine er bare overlegen, sta og egen, med nesa rett til værs, mens Heathcliff skjuler seg bak uflidd hår og skjegg og delvis lutende skuldre, slik at vi aldri helt ser hvor høy og flott han er før vi nettopp skal se det. Han er en kua, ussel tjener av få ord, men med et glødende blikk, han bor på loftet over stallen med en tynn halmmadrass over de sprikende golvplankene, han gjør alt det harde kroppsarbeidet og har kun møkkete filler på kroppen, mens Catherine svinser rundt i kjoler over heiene og prater konstant, gjør gode miner til slett spill overfor den forfylla faren og setter seg over både tjenerskap og selskapsdame med den største selvfølgelighet. Men når hun fryser, fyrer Heathcliff opp, sjøl om det betyr nye runder med slag og spark og en stol mindre i stua. Innimellom finner de hverandre og er på bølgelengde, slik at vi også ser det, men det blir fort avbrutt av at hun klager over at alt er så kjedelig, mens han arbeider, eller forsøker å hvile under ei kald sol i det forblåste landskapet. Spenning mellom de to er det pent lite av, sjøl om regissøren legger opp til at det forsøksvis skal være det, og mange scener forsøker å skape både sitring og forventning. Men jeg tror aldri på det, og blir aldri helt komfortabel med å skulle tro på det, heller.

Katalysatoren er at det flytter inn nye naboer på godset Thrushcross Grange. Det er ikke de unge og lyse søsknene Linton, men tjukkasen Edgar og hans svært umodne og bortskjemte myndling. Catherine er nysgjerrig, og i sin iver etter å spionere (for de nye naboene kommer jo aldri opp til oss, må vite, faren min eier jo så mye land og vi er egentlig mye mer fornemme enn de der nede på det digre godset, ikke sant, Heathcliff?), ramler hun og vrikker ankelen. Hun blir på godset i flere uker, i påvente av at ankelen skal bli bra. Hun blir varta opp, leiker med Isabellas dukker, er varm, spiser seg mett flere ganger om dagen og får et innblikk i et helt annet liv. Et komfortabelt og godt og rikt liv, for hos Edgar skorter det ikke på noe. Der kan alle få hva de vil, når de vil. Hele tida.

Besøket setter spor. Catherine er om mulig enda mer overlegen. Edgar frir. Og selskapsdama Nelly setter plutselig seg sjøl inn i begivenhetenes sentrum ved å sørge for at Heathcliff lytter ved døra mens Catherine vurderer frieriet - men han hører kun det hun mener han skal høre. Catherine kan jo aldri gifte seg med Heathcliff, sier Catherine sjøl, han er ikke henne verdig. Og med det går Heathcliff. Han får aldri høre Catherines bekjennelse, om at hun elsker han så, og at hun ikke kan akseptere Edgar, fordi hun elsker Heathcliff. Så han reiser. Catherine kan ikke finne han, får beskjed om at han har reist og takker derfor ja til frieriet.

Med storslåtte naturpanoramaer som bakteppe og en heftig vindmaskin fra sida, vandrer den hvitkledde, litt gamle bruden over de grønnbrune heiene til sitt nye hjem. Der får hun vite at Edgar har innreda et eget rom til henne, i det han mener er verdens vakreste farge, nemlig hennes hudfarge. Og med utstoppa dyr og fugler i bur og glassklokker og glasskap som symbolske interiørdetaljer over hele godset, begynner Catherine Earnshaw sitt nye liv som Catherine Linton. Et liv helt blotta for intensitet og felles erfaringer, uten et psykisk og emosjonelt fellesskap, og helt uten fysisk nærhet unntatt når Edgar gjør sine ekteskapelige framstøt. Kontrastene er ekstreme.

I boka går det tre år, i filmen dobbelt så mange. Det er de skiftende årstidene som markerer at tida går. Catherine lever på utstilling, som i et bur, med stadig nye og storslåtte kjoler og kostbare smykker, men alt er stivt og satt og formelt og pent og pyntelig og forferdelig kjedelig. Det skjer ingenting, de gjør ingenting. Alt er så innmari flatt, sjøl om kulissene er fargesprakende og overdådige. Sexscenene viser det samme, helt til Catherine tar initiativ til noe annet. Og blir gravid. Og så kommer Heathcliff tilbake. Ikke som en ussel tjener, men som en herre. En herre som oppsøker henne. Og han tar rett og slett pusten fra henne, og setter både minner og følelser i brann. En affære er ikke til å unngå.

Men alle de lykkelige stevnemøtene kommer også til en ende. Til slutt er det Nelly, igjen, som blander seg, og slik forbyr Edgar Catherine å treffe Heathcliff. Hun sørger, han tar hevn ved å ta med seg Isabella. Brev etter brev sendes fra Wuthering Heights, gården Heathcliff nå eier, ned til Thrushcross Grange, og der brennes de av Nelly. Catherine er uvitende om alt som utspiller seg, er mura inne i sitt eget hudfarga værelse og veit at barnet hun bærer, er dødt. Det får ikke de rundt henne vite. Og den som ikke budsendes før det virkelig er for seint, er Heathcliff. Og slik ender det, med hans desperate bønn til kroppen hennes: Haunt me, then. Be with me always. Take any form. Drive me mad.

Og her er boka egentlig bare ferdig med del én av ei langt mer mangefasettert fortelling enn den som regissør og manusforfatter Emerald Fennell (f. 1985) forteller gjennom sitt visuelt slående kostymedrama. Hvorfor hun har valgt å gjøre det slik, veit jeg ikke. Og ei oppdeling av romanen kunne helt klart fungert som film, men kanskje ikke på denne måten? Med et så deterministisk og endelig utfall? Det er jo del to som gjør alle lidelsene i del én verdt det! Som seer med boka friskt i mente føler en seg fort lurt, og at en virkelig har fått noe annet enn forventa. Jeg satt store deler av tida og lurte på om vi hadde lest samme bok, Emerald og jeg, og jeg konkluderte med at nei, det hadde vi ikke. For denne versjonen var jammen langt unna den opprinnelige romanen til Emily Brontë (1818-1848). Her mangler ikke bare del to, men også rammefortellinga, en rekke sentrale personer, viktige hendelser, Catherines utvikling og ikke minst, det faktum at det blir født et barn.

Men også nye versjoner kan føre noe godt med seg. Sjøl om jeg var aldri så motvillig, måtte jeg til slutt gå med på at Elordi mestrer både tjener-Heathcliff og herre-Heathcliff, sjøl om en sjølsagt tror mer på det siste enn det første. Elordi er jo ikke tjener-typen, og Heathcliff skildres som både ydmyk og nokså krevende i forhold til Catherine allerede når de er unge voksne. Denne dobbeltheten er ikke enkel å spille uten at det fort faller fra hverandre. Han, som er henne på alle måter underlegen, kan plutselig ta seg friheten til å heise henne opp med en pekefinger i korsettet? Videre anlegger Elordi som herre-Heathcliff et hånlig flir som er nokså ubehagelig å se på, og er fandenivoldsk og mørk i blikket, og jeg blir nysgjerrig på hvordan skuespilleren ville tatt dette videre, om hele Heathcliffs skjebne skulle spilles ut. Robbie er mye mer statisk og flat, og jeg opplever at hun ikke får spille ut Catherine slik jeg leser henne. Hun blir rett og slett holdt i bur. 

Stakkarsligheten på Wuthering Heights kom utrolig godt fram, akkurat som ekstravagansen på Thrushcross Grange. Nesten samtlige scener er skutt i et nokså mørkt og kummerlig rom, enkelt møblert, der det er så lavt under taket at Heathcliff aldri kan stå oppreist. Det er rått, brutalt, fuktig og skittent, og det gir meg en guffen følelse bare å se på. Her tenker jeg særlig på scenene mellom Catherine som voksen og faren, rett før han dør, samt scenene mellom Heathcliff og Isabella, der den unge myndlingen har fått sansen for andre type leiker enn den med dukker. Romanen er full av kontraster, og en del av disse spiller også Fennell på i sin adaptasjon. Andre ser hun bort ifra (kjønn, rase og bakgrunn), atter andre forsterker hun (klasse), som Nellys avgjørende rolle i så mange nøkkelscener. I filmen blei dette forstørra og tydeliggjort, slik at Nelly kanskje ikke framstår som så sympatisk som en fort tenker hun er i boka.

Storslagent er virkelig et nøkkelord her, og jeg opplever at Fennell hamrer inn hver eneste scene med så sterke visuelle virkemidler som mulig. Det er mektig, nesten kvalmende å se på, og en blir etterlatt som en blanding av paff, skuffa og trist, for det er overraskende, det er langt ifra det en forventer, og det går skikkelig dårlig til slutt. Og der er fortvilelsen til Elordi svært sterk. Klippinga går av og til et forrykende tempo, som når tida går, og plutselig står kameraet stille, på Catherine, for eksempel når hun blir årelatt, ei årelating som har tatt så lang tid at iglene har begynt å krype oppetter veggen. Slikt skaper, igjen, en guffen følelse. Jeg lurer på om det er den følelsen Fennell er ute etter? For slik sørger hun for at filmen blir sittende i kroppen, og at Heathcliff vandrer i oss, hvileløs og desperat og helt ute av seg, og vi vandrer med, ja, det er like før Fennell "drives us mad". 

Slik setter Fennell seeren helt fast i noe tomt og håpløst, og hun gir oss egentlig ingen utvei heller. Den må en finne sjøl, enten ved å avfeie hele greia som noe tullball og anakronistisk pjatt, le av filmens latterligheter og særlig de kleine sexscenene, med og uten hestebitt og hundehalsbånd, ved å forsøke å analysere den, men å komme til kort i møte med den indre tomheten filmen besitter, eventuelt tilbe Elordi eller Robbie litt, og få fullstendig avsmak for alt sammen, eller, som jeg, ved å gå til originalkilden, til boka. Der veit jeg at Heathcliff skal vandre lenge, også hvileløs og desperat, og han skal hjemsøkes, men det har en ende, og det går faktisk godt til slutt. For han gravlegges ved siden av Catherine, og sidebordene i kistene deres er fjerna. Slik får han, endelig, vært sammen med henne, som jo var alt han egentlig ønska. Og mellom familiene Earnshaw og Linton blir det, med neste generasjon, ny kjærlighet.