Kort & godt: Året

Bildekilde: Bokelskere

Oppå kommoden, inni en litt for stor haug med konferansepass, hårstrikker, kvitteringer og reine klær som har blitt liggende litt for lenge, fant jeg plutselig denne lille boka. Misforstå meg rett, jeg har verken tatt den eller blitt dement, den er ærlig kjøpt og har kun blitt litt glemt etter en jobbreise, da den var med, men ikke blei lest allikevel. Tanken var å ta den med ned i ulesthylla igjen, men en dag tidlig i høst da jeg rydda oppå kommoden, fant jeg den, og så leste jeg den.

Jeg har kun lest ei bok av Tomas Espedal (f. 1961) tidligere, Imot kunsten fra 2009. Den likte jeg godt, og derfor hadde jeg egentlig ei forventning om at denne skulle være like bra. Men det er den ikke. 

Utapå er boka knallgul og glad, inni er den sutrete og stusselig. Ja, Espedal har et poetisk språk, noe som understrekes av at hele romanen har et lyrisk oppsett, slik at en tvinges til å lese saktere (og ganske stakkato). Ja, han skriver fint og sårt om kjærlighet og lengsel og en altoppslukende kjærlighetssorg. Ja, han makter å kombinere sin egen nåtidige vandring og rangel i det italienske landskapet med Petrarcas (1304-1374) liv og diktning i samme landskap, slik at hans eget nokså skrinne verk får stor klangbunn. Men like fullt blir det sutrete og stusselig. 

For hvor lenge kan en hovedperson gå omkring og lengte og savne, sørge og snørre og tyte? Hvor lenge kan en la være å fylle livet med nytt innhold? Hvor lenge skal en leser finne seg i surr, fyll, desperasjon og klamme skildringer av jeg-personens manglende liv og erindringer om et sexliv, om det er i et aldri så vakkert språk? Ikke det siste der, da, det var mye mer trivielt og uinteressant og absolutt ikke nødvendig, men ellers. Jeg kjenner i alle fall at 206 små sider er for mye for meg - desperasjonen vil liksom ingen ende ta, og det bikker over og blir alt for kleint.

Hva som helst blir ikke sant av at det gjentas, og at den som skriver er insisterende. Og hva som helst blir ikke bra av å bli satt opp som et dikt heller. Verst er kanskje enkeltsetningene på side 103-116. De står aleine, med ei blankelinje før og etter, og påberoper seg en slags poetisk rett eller evigvarende sannhet. Setninga etter er ofte noe som enten fortsetter eller bryter med den tidligere setninga. Slik skapes en slags friksjon, men bare en slags. For dette forsetter, side eller side. Og også her blir det for mye. Det kan se ut til at uttrykket "kill your darlings" ikke gjaldt her.

På en måte lurer jeg på hva Espedal egentlig vil si med denne boka. På en annen måte synes jeg det er ganske greit at det fins ei bok om sønderknuste, desperate mannfolk som tyter også. Det har lenge vært såkalt typisk søtladen kvinnelitteratur å velte seg i egne følelser på denne måten. Men å forhøye Espedal slik kritikerne gjør, som kaller denne vesle boka en "kompleks tekstvev" og "litteratur på sitt ypperste", samt at de påstår at Espedal er "blant de store i norsk samtidslitteratur" og at en "blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal", det er rett ut ignorant og ekstremt provoserende med tanke på alle kvinner som har skrevet sterke og unike tekster om det samme temaet tidligere. Nei, dette er ei bok om en mann som surrer rundt og depper fordi livet hans ikke blei som forventa og fordi kvinna han elsker gikk ifra han. Han kan gjerne få samme svar som menn til alle tider har gitt kvinner: Ta deg sammen.

Vårlesing

Endelig er det vår! Jeg skjønner aldri hvor mye jeg egentlig lengter før våren endelig kommer. Og nå er den her! Og det er til og med lov å håpe at den er kommet for å bli, helt uten tilbakefall, sjøl om det kanskje ikke er sannsynlig. Uansett, her smelter det så det plopper fra tak og veranda, skiløypa til ungene, som har gått på kryss og tvers i hagen, er snart borte, grusen er kommet til syne på gårdsplassen, og hvem veit, kanskje kommer det krokus snart også? Jeg veit at jeg i alle fall må snike meg ut innimellom for å få litt sol i ansiktet. Herlig!

Alexander L. Kielland

Nå er jeg kommet i gang med det aller siste bindet av Alexander L. Kiellands samlede verker, og leste skuespillet Bettys formynder nå i februar. Fire verk igjen, så er jeg i mål med hele leseprosjektet! Det må gå! Ja, kanskje ikke i mars, men i løpet av april?

Merethe Lindstrøm

Med den stilsikre og tidvis ubehagelige novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm er leseprosjektet Alfabetlesing kommet i gang. Les mer om boka her.

Tomas Espedal

Jeg henger litt etter med innlegga, men pytt. Bøkene blir jo lest! Og til første runde av Bokhyllelesing 2019 leste jeg den knallrøde boka Imot kunsten av denne mannen. Det var mitt første møte med Espedal, og det er moro når det er så bra at det frister til gjentakelse. Anbefales!

Johan Falkberget

Flerbindsverket Christianus Sextus er fortsatt ulest, men det er helt i orden. De obligatoriske leseprosjektene kommer først, deretter kan andre titler følge. Og kanskje blir det nettopp Christianus Sextus jeg begynner på i neste del av Alfabetlesing?

Carol Shields

Dagbøker i stein ligger fortsatt på vent, men rykker stadig fram i køen. Kanskje den blir lest nå i mars? 

Ingvild H. Rishøi

Også denne dama har måttet ligge - så har også februar stort sett bare bestått av forkjølelser, og da blir søvn prioritert over alt anna. Men ny måned gir nye muligheter.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma har heller ikke blitt lest, men videreføres, som de andre, inn i neste lesemåned. Da må det vel klaffe litt mer med det meste!

Alfabetlesing

Jeg er snart i mål med februars alfabetbok, nemlig B-boka Biografens beretning av A. S. Byatt (ekstra mange b-er der altså, bare for å være på den sikre sida). I mars er det bokstaven C som skal i ilden, da helst med Falkbergets Christianus Sextus. Men sia hele greia er så omfattende, satser jeg kun på å lese første bok, sånn i første omgang. 

Bokhyllelesing 2019

1800-tallet er kommet og gått med Alexander Kielland og Fjodor Dostojevskij. Ja, jeg leste like greit begge to! Nå skal det fokuseres på ikke-europeisk litteratur. Jeg har leita lenge i ulesthyllene og fant til slutt ei lita bok skrevet av en meksikansk forfatter, nemlig Pedro Páramo av Juan Rulfo. Totalt ukjent for meg, så dette blir spennende. 

Nyt vårsola videre!

Bokyllelesing: Tomas Espedal

Bildekilde: Bokelskere

Det er den rødeste boka jeg har, Imot kunsten (2009, min utgave fra 2011) av Tomas Espedal (f. 1961). Og derfor passa den så bra til årets første runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle ta for oss disse røde bøkene. Litt rødt på ei bok forstår jeg, men helt rød? En kan lure på hvorfor den er så rød, så intenst rød. Er det rødt for kjærlighet? Rødt for blod? For smerte? På mange måter passer alle disse tre, og slik fungerer rødfargen også.

Imot kunsten er fortellinga om et liv, men gjennom måten dette livet er fortalt på, blir den også ei fortelling om flere liv. Den blir ei slags slektshistorie der alt begynner for noen generasjoner sia, og gjennom flerfoldige tidshopp, nøye utvalgte episoder fra ulike liv og eget liv, reelle, beviselige hendelser, familiehistorier og rein fiksjon, får vi fortalt hvordan det hele henger sammen. Hvem og hva fører til at nettopp Tomas Espedal blir Tomas Espedal?

Bokas nåtid: I en by i Norge sitter det en mann som heter Tomas. På kort tid, alt for kort tid, mister han både kjæresten sin og mora si. Begge to så nær, og så ikke mer. Den ene sjuk, den andre gammel, men allikevel. Så stor forskjell på pust og ikke-pust, væren og ikke-væren. Plutselig er Tomas aleine. Aleinepappa til to tenåringsdøtre. Aleine om å være voksen, ansvarlig. Han har ikke fast jobb. Lange dager aleine. Huset er gammelt, trekkfullt, usikkert. Aleine i huset. Han har ingen å støtte seg til, annet enn en far, som også er i sorg. Men de er jo så ulike. Det var mor han ligna på.

Nå er det han som er mor. Mor og far, i ett. Vasker, handler, lager mat. Alt. Begraver seg i husarbeidet og alle småtingene, turen til butikken, trærne i hagen. Katten, som heter det samme som henne. Det hender han snakker til den. Eller med den. Alt gjør han, for å holde seg opptatt. Ikke tenke, ikke skrive. For han kan ikke skrive. Klarer ikke skrive. Vil ikke?

Men til slutt må han. Nattestid, kaldt, grått lys. Et par setninger, løsrevet. På kontoret i kjelleren, en tilfeldig erindring. Eller på sengekanten, ord skribla ned i mørket. Nærmest uleselige dagen etter. Disse tankene, alle minnene. De slutter jo aldri, han må jo skrive det ned, sjøl om det bare er usammenhengende linjer, løse notater. Men det han skriver, blir denne vesle boka. 164 sider lang, men så enormt mye større i innhold. 

Med et knapt, presist, variert og poetisk språk skriver Tomas seg tilbake til livet. Dette livet som i så stor grad har handla om disse to kvinnene, mora og kjæresten. Han går bakover, så langt han kan, så langt det er mulig, i sin søken etter å finne ut hvem han er uten disse to. Ville han blitt forfatter uansett? Ville han alltid ha skrevet? Kanskje han heller skulle valgt boksinga. Han var god til å slå. Helt til den jula -.

Imot kunsten er en gutts ferd mot kunsten, mot forfatterskapet. Ei ærlig og usentimental bok som inkluderer både seiere og nederlag. Jeg opplever at teksten er nær og sannferdig, også der forfatteren fantaserer om det som har hendt. I motsetning til mange andre forfattere, som mer enn gjerne utleverer seg sjøl og andre, også sine nærmeste, gjør Espedal aldri dette. Riktignok skriver han om slekta si på både mors- og farssida, og naturligvis skildrer han mor og far også. Men det er aldri slemt. Aldri ondsinna. Aldri driter han ut, aldri henger han ut, aldri. Han skriver så varmt og ømt, så respektfullt og rolig at det er forbilledlig. 

Og gjennom denne kjærligheten han viser særlig mora si i denne vesle boka, finner han også fotfeste igjen. Han finner tilbake til livet og seg sjøl etter at alt har blitt snudd opp-ned og ut-inn. Imot kunsten er ei nydelig bok om alt det vanskelige og vonde som følger når en mister noen en er så glad i, noen en aldri har sett for seg å leve uten. I begynnelsen kan kanskje teksten oppleves som noe fragmentarisk på grunn av de mange tidshoppene og den litt kaotiske tankegangen til jeg-personen, men det er bare å fortsette å lese, så finner en rytme, klang, bilder, motiver, logikk. Verket er helt særegent, og fortjener å bli lest grundig og oppmerksomt. Når vi beveger oss fra bokas første del (april) til bokas andre del (september), er det så mye som er blitt tydeliggjort at det er umulig å ikke lese ferdig.

Tomas Espedal skriver om seg sjøl uten å iscenesette eller forherlige og om sine nærmeste uten å utlevere. Det er en sjølbiografisk roman med vekt på romanelementet. Espedal bevarer verdighet og respekt gjennom hele teksten, og boka bærer preg av at den er gjennomtenkt, gjennomarbeida og gjennomfølt. For her ligger det følelse i hvert trykte ord, og i alle ord som ikke trykkes, men bare føles. Det er vondt og sårt å lese, men godt å være i, da Espedals sammenfletting av historier gir både trøst og håp, ro og trygghet. Imot kunsten er ei lita perle av ei bok som så absolutt bør leses og løftes fram.

Vinterlesing, del III

Nå som snøen pakker seg i store flak rundt husveggene, mørket er tjukt halve døgnet og gradene har krøpet langt under null, er det ekstra godt å tenne opp i peisen, slå på lyset og være inne. Med sjukdom i hus blir det få turer ut. Det går mye i spill for de små - brettspill, kortspill, puslespill og tv-spill, og vi baker og leiker og leser. Masse. Når det endelig er ro for kvelden, hender det at jeg får lese litt også.

Alexander L. Kielland

Endelig er vi i gang, jeg og Alexander! Det er kjærkomment å føle at leselysta øker på i et leseprosjekt en har hatt så lenge. Passende nok har jeg lest Sne nå i januars siste dager, i takt med at det stadig kom mer snø. Mens jeg var så godt i gang leste jeg like gjerne lystspillet Tre par også, der det forøvrig også var vinter, så nå går det framover. Bare ett bind igjen!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien Et annet liv er lest og skrevet om, men jeg er ikke ferdig med den likevel. Den sitter liksom i kroppen, det er den særskilte stemninga, de bestemte orda, skildringene av ensomhet, skam, avrusning, den desperate kampen for å få tilbake sitt eget liv. Jeg regner med at det kommer til å være slik ei stund. Et mektig verk er det, ei bok en kan vende tilbake til mange, mange ganger.

Merethe Lindstrøm

Første bok ut i Alfabetlesing var novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det blei ei intens uke, med ei novelle hver kveld fra mandag til lørdag. Innlegg kommer.

Tomas Espedal

Til første runde av Bokhyllelesing 2019 skulle det leses røde bøker, og ingen bok var mer rød her hos meg enn den knallrøde Imot kunsten av Tomas Espedal. Innlegg kommer. 

Johan Falkberget

Falkberget ligger og lurer med sitt flerbindsverk Christianus Sextus, og om jeg kommer i mål med B-boka i tide, skal jeg jammen begynne på denne, sjøl om den faktisk er satt opp som årets sommerlesing. Men jeg har så lyst til å lese den, og det er bra, tenker jeg, derfor ligger den klar. Og i tillegg er den noe omfangsrik, og kan derfor ta sin tid...

Carol Shields

Dagbøker i stein er visst en klassiker, og da den har funnet veien hit til meg, er det ei bok jeg også må lese. Enten denne måneden eller som månedens D-bok i april. Shields er canadisk, akkurat som en annen favoritt, nemlig Margaret Atwood, og om det skulle ha noe å si, må resultatet bli bra! Uansett gleder jeg meg. 

Ingvild H. Rishøi

Nå som det er vinter, passer det kanskje å lese Vinternoveller? Det var i alle fall fint å lese novellene til Lindstrøm, derfor følger jeg opp med denne.

Charlotte Brontë

Et fragment kalles det visst, den vesle historia på 28 sider som heter Emma. Jeg håper å lese den i løpet av februar.

Alfabetlesing

Bokstav nummer to i alfabetet er naturligvis B, og jeg har derfor plukka fram ei bok som heter Biografens beretning av A.S. Byatt og håper å lese den nå i februar. Om du også har lyst til å lese alfabetisk etter tittel, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Andre runde av Bokhyllelesing 2019 tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1800-tallet. Og da skal jeg naturligvis kose meg med Alexander L. Kielland! Men jeg har også henta fram ei bok av Fjodor Dostojevskij. Den heter Dobbeltgjengeren og har vært i ulesthylla i mer enn ti år, så det er vel strengt tatt på tide at den leses. Men slik går det når en har en smule russerangst. Hvilken mann jeg egentlig ender opp med, vites ikke.

Riktig god les!