Favorittforfattere: J

Å kåre favorittforfattere på J var mye vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg. I stor kontrast til bokstaven før, er det her ekstremt mange forfattere å ta av - og så forferdelig mange av dem er utrolig gode! Det har blitt en drakamp uten like her i heimen, særlig blant mannfolka, men den hopper vi elegant over. Uten mer fra eller til, kaster jeg meg ut i det og presenterer mine favorittforfattere med fornavn på J:

Jane Austen (1775-1817)
For en anglofil romanentusiast som meg, er det svært vanskelig å komme utenom Jane Austen. Og det sjøl om jeg faktisk ikke har lest alle bøkene hennes! (Men jeg har de fleste i hylla, klare som egg.) Jane Austen har vært et navn jeg har kjent til og sett på bokryggene fra jeg var lita, og seinere blei hun (den døde) kvinna bak de mange drama-seriene og filmene som med jevne mellomrom gikk på tv. Jeg har riktignok ikke sett noe særlig av dem, men husker godt den gangen jeg og mamma lånte den gamle BBC-versjonen av "Pride and Prejudice" av en nabo - på fire vhs-kassetter og uten teksting. Det var en skurrende og kort opplevelse for vår del, og Colin Firth kom fra det uten at vi kommenterte de smale leppene hans. Men Keira Knightley-filmen fra 2005 så vi faktisk, sjøl om hun er ei mager linselus med digre tenner. Uansett blei interessen vekka for alvor den gangen, like mye retta mot forfatteren som har skrevet så utrolig overlevelsesdyktige historier, som mot historiene sjøl.

Og slik har jeg det fremdeles i dag. Jane Austen er ei interessant og spennende dame, både fordi hun skreiv så presist og godt, og fordi det er så mange aspekter av livet hennes en ikke kjenner til. Hvordan blei hun egentlig forfatter? Hva leda henne dit, hvilke valg tok hun? Gjennom lange grublerier blei Jane Austen for meg etterhvert sjølve definisjonen på en kvinnelig forfatter, sammen med blant annet søstrene Brontë og Camilla Collett - alle ensomme og avsondra på hvert sitt vis. Jeg tror denne ensomheten, lengselen; etter noe mer, noe annet, mennesker, anerkjennelse; behovet for å bevise, fører til en voldsom indre kraft og et sterkt trykk i tekstene. Verkene til disse kvinnene er konsentrerte, kraftfulle og elegant formulerte. Austen kjempa alltid for sin egen sak og blei stadig utfordra av forhold utafor henne sjøl, som foreldrenes krav om ekteskap, økonomiske problemer, flyttinger, sjukdom o.l.. Hun var følsom og sta, vittig og intelligent. I tillegg var hun en menneskekjenner av rang og hadde evne til å karakterisere og skildre gjennom korte riss og få ord. Og dette er bare en brøkdel av alt en kan lese av verkene hennes!

En annen årsak til at Austen er en soleklar favoritt, er at hun ikke bare bana veien for kvinnelige forfattere og romanen som sjanger, men at hun gjennom alle år har beholdt sin posisjon. Innafor feltet er det viktig å "kjenne sin Austen", og for å ta de intertekstuelle referansene, må en faktisk ha lest bøkene. Det er så mange forfattere (og filmskapere) som bygger på henne, som refererer direkte og indirekte, bevisst og ubevisst, mange verker går i dialog med Austen på ulike vis, sist ut var P.D. James med sin Døden kommer til Pemberley - som er helt åpen med sin Austenbruk. I tillegg besitter Austen et unikt kvinnelig perspektiv, er etterrettelig i sine samtidige skildringer av f.eks. normer for kurtisering, rideturer på landet, møblering, økonomi, klesdrakt m.m., og verkene hennes kan dermed til en viss grad brukes både som levninger og beretninger. Derfor blir Austen viktig for hele kulturfeltet, med kjerneområder litteratur, kultur og historie.


Johan Falkberget (1879-1967)
Johan Falkberget er mannen som stakk av med seieren i denne omgangen, men det var under sterk tvil. Jeg er nemlig en av dem som hadde mange store leseropplevelser med Jens Bjørneboe da jeg var i tenåra, og de sitter fortsatt i. Jeg leste flere verker, tre biografier og besøkte til og med gravstedet hans ute på den lille øya Veierland. Og nettopp det er Bjørneboes kunst, at han makter å appellere til unge mennesker, kanskje mye fordi han benytter seg av så sterke virkemidler (vold, tortur) som i Bestialitetens historie. Det er kraftig kost, og nå vil jeg helst ikke lese om sånt - jeg har blitt pinglete på mine gamle dager. Men Falkberget, som kanskje ikke appellerer til ungdommer, treffer meg. Med sine såre og ordknappe skildringer, med mennesker som er helt på kanten av sin eksistens, er det helt andre perspektiver som åpnes.

Falkberget, født Johan Petter Lillebakken, er mest kjent for sine mange romanener fra gruve- og industrisamfunnet Røros på ulike historiske tidspunkt. I den urolige, dvelende og psykologiske romanen Den fjerde nattevakt (1923) er handlinga lagt til begynnelsen av 1800-tallet, mens han i trilogien Christianus Sextus (1927-35) har lagt handlinga til 1720-tallet. Aller mest kjent er nok kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-59), hvor Falkberget skriver om gruvesamfunnet på 1600-tallet. Men en må ikke glemme at Johan Falkberget, sjøl om han i stor grad tar opp vanskelige temaer og vonde forhold, også står bak den humoristiske Bør Børson fra 1920. Det viser spennvidden hans som forfatter, og om en i tillegg veit at han også var journalist, redaktør, samfunnsdebattant, politiker, gruvearbeider, gårdbruker, motstandsmann og innehaver av en rekke verv, ser en spennvidden hans som menneske. Det er utrolig imponerende.

Jeg har kun lest en brøkdel av hele produksjonen hans, som består av romaner, noveller, fortellinger, dikt og skuespill - mer enn femti i tallet, fra debuten i 1902 til 1964. I tillegg kommer godt over 7000 innlegg i mer enn 90 ulike aviser og tidsskrift, samt posthume verk. Produktiviteten og arbeidskapasiteten til Falkberget er helt enorm og nesten uten sidestykke i Norge - den som kanskje slår han på målstreken er den alltid engasjerte Henrik Wergeland (samlede verker: 24 bind). Mine største opplevelser så langt er Den fjerde nattevakt, romanen Brennoffer fra 1917 og teaterversjonen av An-Magritt, med en fantastisk Heidi Gjermundsen Broch i hovedrolla. Boka har jeg dessverre ikke lest.

Det som er så flott med Johan Falkberget, er at han både ser det ytre og det indre hos et menneske, både realiteten og drømmene. Han verdsetter tro, men problematiserer likevel, tør å diskutere tvil og utfordrer sedvaner og normer - det siste er jo An-Magritt som hovedperson sjøl et eksempel på. Men han er aldri slem, bare varm og inderlig, og jeg tenker at denne følsomme og engasjerte mannen har kost seg og sjøl blitt berørt av de episke fortellingene han meisler ut. Falkberget var en viktig mann i kultur-Norge gjennom hele sin karriere, og jeg synes det er leit at han ikke blir løfta mer fram. Mye av det han formidler, er gjeldende også i dag, og han er en solid og inspirerende motvekt til moderne, minimalistisk tull. Og har han først åpna opp og berørt deg, vil stemningene, orda og menneskene han skriver om, være med deg svært lenge.

Hvem er dine favoritter på J?
Nå er jeg spent på om du er enig med meg eller ikke. Kanskje finner du din favoritt blant navnene under? Hvorfor er nettopp denne forfatteren din favoritt? Mine kamphaner var, foruten Jens Bjørneboe, som nesten dro til topps, blant annet John Dickson Carr, Joseph Conrad, Johan Harstad, Joseph O'Connor, J.R.R. Tolkien, Jan Wiese, Jules Verne, James Matthew Barrie, Jon Fosse, Johann Wolfgang von Goethe og John Steinbeck. Ikke så mange damer, altså. Kanskje du har en favorittdame på J som jeg ikke en gang har hørt om?

Fortsatt god lesesøndag, alle sammen!

Så länge skutan kan gå, så länge hjärtat kan slå

Det kjennes som om golvet under meg duver. Som om jeg ikke står på de matte flisene på badet, men på breie, grove planker. Skurt og skrubba med saltvann og sand, noen ganger opptil tre ganger om dagen. Borda er sleipe og glatte nå i kulda. Det stikker kaldt i nesa. Tåka kommer snikende, beveger seg som en skygge gjennom natta, nesten usynlig like over havoverflata. Jeg står på dekk. Langt unna blinker det fra et fyr. Det er i begynnelsen av desember, 1847. Etter nesten en måned på sjøen har jeg kommet fram til New York. Rundt meg er det nesten stille.

Skipet har reist fra England, via Irland og over til Amerika. Det har vært en lang og vanskelig overfart. Nittifire mennesker på tredje klasse har dødd underveis, på grunn av sult, feilernæring, tyfus, kolera, lungebetennelse. Legen har ikke hatt mulighet til å hjelpe alle sammen, det finnes ikke medisiner, mat eller drikke. De døde har blitt begrava i havet og kryssa av fra passasjerlista. Før de når fram til New York, skal i alle fall enda ett menneske dø. Men hvem?

Men det finnes fortsatt mange mennesker på skipet. Fattige og rike, troende og ikke-troende. Sjuke, friske, gamle, unge. Mennesker som bærer på hemmeligheter, på løgner. Mennesker som har vært nødt til å drepe for å overleve. Mennesker som skal fortsette med å drepe for å overleve. De aller fleste kjenner ikke hverandre. Men noen gjør det likevel, sjøl om de er overbeviste om at de er aleine, om at de er glemte, om at de har sluppet unna. Det eneste de alle har til felles, er at de er fanga på skipet.

Irske Joseph O'Connor har skrevet en historiskdokumentarisk roman, en roman basert på virkelige hendelser og de mange tragiske skjebnene fra Irland på 1840-tallet. Et land plaga av potetpest og sjukdom, hardt og kaldt vær, dyr mat, lite arbeid og lave lønninger. Et land hvor de aller fleste er bønder, leilendinger, som slaver for britiske, protestantiske lorder. Det er kummerlige forhold over hele Irland. Over en millon irer dør i løpet fire-fem år. Over to millioner forsøker å komme seg til Amerika. Men langt ifra alle når fram.

I boka Havets stjerne skildres mennesker fra alle sosiale lag. De har sine livshistorier, tanker, følelser. De har tatt vanskelige valg og overlevd hittil. Nå gjelder det bare å klamre seg fast til de kommer i land. Blant passasjerene er lord Merridith, som ikke klarer å ha en nær relasjon til familien sin. Han er en drømmer, og han drømmer til stadighet om den fattige ungdomskjæresten Mary. Han er alvorlig sjuk, noe familien ikke veit. Han har også gått konkurs og har høy gjeld. De siste to åra har han prøvd å redde så mange leilendinger som mulig fra døden, og sendt hundrevis med skip over til Amerika.

Ungdomskjæresten Mary jobber for familien Merridith. Hun er helt aleine, foreldrene og søsknene er døde, og mannen hennes drukna både dattera og seg sjøl for kort tid sida. Hun har ingenting, bortsett fra hemmeligheter og løgner. Og hun sloss for å gjøre det rette. Pius Mulvey sloss også, men mest mot seg sjøl. Han velger sjelden det rette og bærer preg av det. Fortida hans er lang og vond. Blant dem på første klasse er også den amerikanske journalisten Dixon. Han er en idealistisk ildsjel som kjemper for menneskers rettigheter, samtidig som han ønsker å slå igjennom som journalist og aller helst forfatter. Han venter bare på den riktige historia.

Havets stjerne er langt ifra en underholdende og morsom bok. Det er mer enn nok av grusomheter, men forfatteren velter seg aldri i dem, han skildrer ikke rottenes ivrige krafsing på panelet eller stanken av likene i lasterommet, heller ikke drap eller overgrep. Hendelsene blir skrevet fram på en usentimental måte, med rom for leserens egne tanker. Språket er fargerikt og fullt av nyanser, det er konkret og svært godt. Personene er veldig virkelige, både i sin lidelse, sin glede og i sin kamp for å overleve. Det at de alle har så forskjellige historier, som er fletta inn i hverandre på en finurlig måte, gjør boka spennende; her er det stadig tråder å ta tak i, biter som kan legges på plass i puslespillet. Et annet viktig element er at alle personene i boka er svært sammensatte. De er ikke enten eller. Sjøl morderen får leserne sympati med.

Joseph O'Connor tar opp mange problemer og fokuserer på både motsetninger, paralleller og nyanser i Havets stjerne. Det er ei viktig bok, som viser fram ei verdenshistorie som stadig gjentar seg sjøl; at rike land og rike mennesker ikke klarer å gjøre noe med fattigdom, sult og mennesker som dør. 1840-tallet er en svært viktig del av den vestlige verdens historie, og denne boka er flott både for de som vil vite mer, for de som ønsker en saklig og virkelig skildring av forholdene på den tida, og for de som vil lese en god historie. Kildelista til O'Connor er på flere sider, og han sier sjøl at han begynte med forarbeidet til romanen i 1995. Boka bærer preg av å være godt uttenkt, gjennomarbeida og veldokumentert - nesten litt for solid. Men bare nesten.

Havets stjerne er ei vond bok, men det gjør ikke vondt å lese den. Forfatteren har beholdt en veldig komfortabel avstand og kommer ikke for tett på noen eller noe. Det veksles stadig mellom hvem som forteller sjøl om det i store deler av boka er Dixon som fører ordet; det er utdrag fra kapteinens logg, fra brev, artikler, leserbrev og viser. Det er illustrasjoner i svart-hvitt nokså regelmessig, som alle er med på å visualisere tida, menneskene og lidelsene. Det er mange grusomme hendelser som blir skildra, men det er ikke ei grusom bok. Det er ei veldig menneskelig bok. Og Inger Gjelsvik har gjort en god oversettelse.