Bokhyllelesing: William Heinesen

Bildekilde: Bokelskere

Enkemann, klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen dør tidlig og etterlater seg tre små sønner: Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius. Disse tre guttene blir voksne på begynnelsen av 1900-tallet i en liten by på ei lita øy som ikke er navngitt i boka, men som går for å være Tórshavn på Færøyene. De tre er på mange måter svært ulike, men felles er arven fra faren: Den intense kjærligheten til musikk og behovet for musikalsk og kunstnerisk utfoldelse.

Vi følger brødrene, deres omgangskrets, musikken, arbeidet og ulike utfordringer og problemer over store deler av deres voksne liv. Moritz, den eldste, er sjømann og spillemann (ikke musiker, og det gjøres det et poeng ut av i teksten). Sirius, den mellomste, tjener til livets opphold som malermester Mac Betts assistent. I tillegg utfolder han seg som dikter og lærer igjennom romanen, og er naturligvis også med på brødrenes musikalske sprell. Den yngste, Kornelius, jobber som setter i lokalavisa Budstikken, men er mest opptatt av å finne en gammel skatt. Også han spiller opp til dans når det er forventa, og komponerer gjerne egne verk. Rundt seg har brødrene en mangfoldig og nokså snodig vennekrets, befolka av særegenheter som Ura på Hellen, Krabbekongen, gamle Boman, Kornelia, Ole Brandy, Svarte-Mira, magister Mortensen med flere. Det er tett mellom originalene! Men minst like viktig som bokas mange bipersoner er havet og naturen, været og de ulike årstidene som hele tida puster og er og gir skrinne livsbetingelser for folket som lever der ute i havgapet.

Og det kunne ha vært en rein idyll, tidvis innhylla i tåke og regn og bølgeskum, bare, hadde det ikke vært for sparebankbestyrer Ankersen, som gjør livet surt for alle, og særlig alle som tar seg en pjolter. Han preker avhold og gudsord om hverandre, har brutt med kirka og skapt seg en egen liten menighet, der herr og fru Nillegaard er blant hans mest trofaste tilhengere. Ankersen er karismatisk, men svært farlig, da han til stadighet vrir og vender på det andre sier, slik at de til slutt ikke veit hva som er opp og ned. Han vil refse, straffe, rense og frelse, og bruker sine talegaver hver gang han får sjansen. Som oftest er det til ingen nytte, slik som når han snakker med Ura på Hellen, men brått får han gjennomslagskraft likevel, og da kjører han på, ubarmhjertig og maktsjuk som han er. Og i kjølvannet ligger mangt et menneske -.

Som om ikke denne Ankersen er nok, blir alt verre når en ny mann ankommer byen. Han gir seg ut for å være Ankersens bortkomne og fortapte sønn, som nå endelig har vendt hjem. Om han er Ankersens sønn eller ikke sås det tvil om, det eneste som er opplest og vedtatt som en sannhet, er hvem som er sønnens mor. Men hun snakker ikke, og da får ikke folk vite noe sikkert. Dessuten er det en reell fare for at denne sønnen med det velklingende navnet Matte-Gok ikke er den han gir seg ut for å være i det hele tatt! Men at han driver med noe skummelt, det er sikkert og visst. Og det går svært hardt utover brødrene Isaksen og andre beboere i det store hybelhuset Bastillen. Da hjelper det lite å ha komponert nesten en hel symfoni i hodet. Men at musikken er en trøst, en virkelighetsflukt, en måte å kommunisere på, et fristed, et behov, rett og slett helt nødvendig; det kommer godt fram. 

Det musikalske temaet gjenspeiles også i romanens komposisjon. Den fæeøyske forfatteren Andreas William Heinesen (1900-1991), bedre kjent som kun William Heinesen, har valgt å komponere sin mest kjente roman, De fortapte spillemenn (1950, på norsk ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1957) som et musikkstykke. Boka går over fire satser, der brødrenes bryllup er sentrale i hver sin sats, og der handlinga kretser rundt det som skal skje, skjer eller har skjedd. I tillegg er teksten utforma som en kollektivroman, der mange historier fortelles og mange stemmer høres, nesten som i et orkester. Ganske ofte skildres ulike hendelser fra forskjellige fokaliseringsinstanser, slik at leseren stadig får nye toner. Men med i hver sats følger også ei ulykke, slik at det alltid er en dissonans - et skår i gleden. 

Bildekilde: Boktanker

Denne dualiteten er så utrolig godt gjennomført på hver eneste side av romanen. Livet i Tórshavn er sorg og glede, latter og tårer, tvil og tro om hverandre. Brødrene prøver og feiler, våger og feiger ut, vinner og taper. Det de ser for seg, ender opp med å bli det motsatte. Skattejakta til Kornelius, for eksempel, eller bryllupet til Sirius. Sjeldent har vel han følt seg mer aleine -. Og det fremste eksempelet er kanskje magister Mortensen, som har usedvanlig usle kår. Men han har lært seg å leve med det, og han jobber med ei større avhandling som gir han djup intellektuell tilfredsstillelse. Med ei større pengegave ødelegges hele balansen i hans verden, og han begynner å tvile på seg sjøl, intensjonene sine, avhandlinga, tankene, følelsene. Til slutt blir fortvilelsen så stor at han ikke klarer å velge noe som helst. Men er det bedre å være Ole Brandy? Glad i en viss drikk, som tilnavnet forteller, hardtslående og kontant i ord og gjerning. Ingen større tvil, få sorger, men heller ingen store gleder. Det får oss som leser til å reflektere over hvor heldige vi er, som har alt.

Allerede i tittelen ligger det ei formulering om at det ikke nødvendigvis går så bra med brødrene Isaksen. De er tross alt fortapte! Men på hvilken måte? I følge Ankersen er de helt elendige, hele hurven, men hans ekstreme synspunkter preller av. Det er altså ei utvikling i boka som gjør at brødrene fortapes, og da ikke bare religiøst. Og til denne personutviklinga knyttes både ytre og indre spenning, komedie og tragedie. Heinesen skriver varmt om disse brødrene, og sjøl om teksten kan være både morsom og satirisk, så er det aldri snakk om å drite ut menneskene i boka. Forfatteren innehar ei djup respekt for dem alle, sjøl om de er aldri så lavt på den sosiale rangstigen. Og denne sympatien smitter over på leseren. Samtidig mistes aldri det realistiske, og det legges aldri skjul på at menneskene har det både vanskelig og vondt. 

De fortapte spillemenn er både ei folkelivsskildring og en kunsterroman, som drives framover av flere spenningsskapende konflikter. I et svært variert språk møter vi drømmere og småkjeltringer, den enkle smeddattera og den hissige smeden - som har noen kraftuttrykk og fyndord jeg aldri har lest før - udugelige embetsfolk, jordmora som taler i tunger, utro menn og kvinner som rømmer. Vi møter de tre brødrene Isaksen, som klorer seg fast i en avkrok i verden og som holder ut alt som sendes deres vei ved hjelp av musikk.

Bokhyllelesing: Patricia Highsmith

Bildekilde: Bokelskere

Den unge arkitekten Guy Haines sitter på toget på vei hjem til småbyen han kommer fra. Han skal besøke mora si, ei dame han har et svært godt forhold til, samt at han skal snakke med Miriam. Miriam! Han kan ikke helt få bestemt seg når det kommer til henne. Hater han henne? Eller vil han bare få henne vekk så fort som mulig? Eller syns han synd på henne? Uansett er han fast bestemt på å be om skilsmisse. Han vil ikke bli hos henne når hun venter en annen manns barn. I tillegg har de vært separert i flere år allerede, og det er lenge sia han har sett henne. De er mest som fremmede for hverandre. 

På det samme toget sitter også en annen, noe yngre mann ved navn Charles Bruno. Han er en ranglefant av dimensjoner, er særskilt opptatt av mord og kunne mer enn gjerne tenke seg å ta livet av faren sin, som han hater, slik at han og mora kan få kontrollen over familieformuen og eiendommene. Men med farens privatdetektiv Gerard hengende over seg, kan han ikke foreta seg stort uten å bli spurt om det etterpå. Situasjonen er uholdbar og Charles holder på å bli småsprø av å være ufri. Det er under hans verdighet!

Ved en ytterst uheldig tilfeldighet kommer disse to mannfolka i snakk. Og fordi Charles er svært kontaktsøkende, pågående og mangler normal folkeskikk, særlig i fylla, blir det til at de fortsetter samtalen inne i hans kupé, der de også får servert middagen og drikker mer enn de burde. Charles grafser rundt i Guys privatliv, noe som frustrerer Guy, men han er likevel fascinert av denne mannen som tilsynelatende totalt mangler skrupler og fintfølelse. Men ganske snart føler han seg uvel og vil ut og vekk, bort, langt bort, han vil ha frisk luft, klare tanker, en mulighet til å forberede seg på å møte Miriam, men nei. Han holdes på sett og vis mot sin vilje fast av Charles og kan ikke la være å holde praten gående, om ikke annet så av høflighet.

Etter kort tid med Guy blir det klart for Charles hva som burde gjøres. Han ser nemlig alt gjennom sine bedrukne briller, og gjennom sitt hårreisende perspektiv på mennesker (kvinner i særdeleshet) og forbrytelser (spesielt mord). Uten særlig blygsel lanserer han forslaget for Guy: Hva om vi begikk hvert vårt drap, for hverandre? Charles mener at alle mennesker er i stand til å drepe, og at det beste mordet er det som begås helt uten motiv. Det vil nemlig villede alle etterforskere, og drapsmannen vil slippe unna. Guy blir fysisk dårlig bare av å høre på snakket til Charles, for det er så fjernt for hva han kunne tenke seg. Men under press blir han nødt til å innrømme at han har tenkt på å drepe, han også.

Ti dager etter blir Guys kone Miriam funnet død. Guy befinner seg da i Mexico sammen med kjæresten Anne, og drar rett hjem til mora, som mildt sagt er rysta. Det er nemlig slik at politiet ikke har noen spor i det hele tatt, og ingen har sett noe som helst. Først var hun der, i live ute på øya sammen med vennene sine, så lå hun plutselig død på bakken i mørket. Kvalt. Guy har mistanker, men klarer ikke å tro på dem. Han klarer heller ikke si noe til politiet, da det hele virker for usammenhengende til å være sant. Og han har jo ingen bevis, det var bare en samtale, en vond og ekkel samtale han helst vil glemme. Det må bare være en tilfeldighet! Men mistanken gnager. Og gnager.

Dette er altså utgangspunktet for Patricia Highsmiths (egentlig Mary Patricia Plangman, 1921-1995) debutroman Billett til helvete, bedre kjent under originaltittelen Strangers on a Train. Boka kom ut i USA i 1950, blei filmatisert av Alfred Hitchcock (1899-1980) året etter og kom på norsk for første gang ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1968. Og det er hennes oversettelse jeg nå har lest, dessverre en langt ifra feilfri oversettelse. Her er det mye slurv, blant annet mange orddelingsfeil, og noen setninger er så dårlige at de ikke gir mening. Det hjelper heller ikke når punktum og stor bokstav blir glemt.

Boka skiller seg en del fra vanlige kriminalromaner. Ofte finner vi klappjakta på morderen som det sentrale spenningselementet, her er det utforskning av menneskets psyke som står i fokus. Hvem er i stand til å drepe? Hva kan drive et menneske til drap? Er det mulig å tvinge noen til å drepe? Kan en distansere seg fra en slik handling? Kan en leve normalt etterpå? Tematikken er svært mørk, og på mange måter er hele boka et dypdykk i en nedadgående og destruktiv spiral der leseren langt på vei veit at dette umulig kan gå bra. Men en håper i det lengste likevel.

Highsmith skriver i tredjeperson, og det er Guy som virker å være bokas hovedperson da vi stort sett følger han. Men det er ikke helt gjennomført, for også Charles slipper til med betraktninger og handlinger, og har mange kapitler og lange scener helt uten Guy, noe som egentlig ikke er så logisk. Det er plass til en fortellerstemme til, men hvorfor er det ikke konsekvent gjennomført? Vekslingene mellom disse to er ikke alltid helt vellykka, da vi aldri får en forklaring på hvorfor vi får skildra noe og ikke noe annet. Slik blir vi godt kjent med Guy, og ikke så godt kjent med Charles. Likevel fungerer boka.

Boka er full av kontraster. Den største er naturligvis den mellom de to mannfolka, Guy og Charles. Guy er en vellykka, danna, utdanna og hardt arbeidende mann, som forsøker å gjøre rett mot både kona og kjæresten. Han som er så bestemt på skilsmisse går plutselig med på å bli i ekteskapet likevel, til hun har født, og han er villig til å la et stort oppdrag fare av samme årsak. Han vil være et godt menneske, og er det langt på vei også. Men, og det er et viktig men: Jeg får aldri medfølelse med Guy. Så har vi hans motsetning, den sleipe rikmannsgutten Charles, som er bortskjemt, ubehøvla og lat, og som ikke bryr seg nevneverdig om rett og galt eller sånt tull som etikk og moral. Han er en kraftig alkoholisert og egosentrisk drittsekk som ville fått alle psykologers varsellamper til å blinke med sitt sterke utslag på psykopatskalaen. Naturligvis er det ikke noe medfølelse å hente her heller.

Videre er det kontrastene mellom de to kvinnene i boka, Miriam og Anne. De spiller begge viktige biroller i begge menns liv, og deres væren er høyst ulik. Så har vi den sjølsagte kontrasten mellom liv og død, som ikke er til å komme utenom i ei slik bok. På samme måte har vi før og etter. Møtet mellom Guy og Charles på toget skal komme til å endre dem begge, og begge rammes av konsekvensene av hva de gjør og ikke gjør. Men også Guy er opptatt av kontraster, han tenker på det og formulerer det. Mye av det er nok som en del av yrket som arkitekt, men noe blir også framprovosert gjennom bokas handlingsforløp. Guy ser det dobbelte i alle mennesker, ting, situasjoner og handlinger, en dualisme som til sammen utgjør en helhet. I alle fall blir det slik han etter hvert forsøker å forklare - og legitimere - det som skjer.

Jeg har tidligere lest bøkene om psykopaten Tom Ripley av samme forfatter. Da var det noe ved skildringene hennes som jeg ikke likte, og det var det denne gangen også. Det er noe overfladisk, kjølig og usympatisk ved grunnstemninga i boka som påvirker alt, og vi kommer aldri helt tett innpå Guy og Charles, sjøl om teksten gir seg ut for å være utleverende og psykologisk. Her fins heller aldri varme og lun humor, omtanke og omsorg, teksten og personene er slikt sett enspora og noe utroverdige. I tillegg er det mange overtydelige passasjer, der forfatteren både viser fram og forteller hva som skjer, i stedet for å bare gjøre en av delene. Med et noe strammere manus ville det vært betraktelig mer spennende å lese. Men disse psykopatgreiene blir aldri spennende for meg, jeg klarer ikke å leve meg inn i det og i verste fall blir det bare ekkelt. 

Patricia Highsmith blei i hurten og sturten mitt valg for sjuende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Nå er ikke USA europeisk, men jeg er likevel en smule skuffa over egent bokvalg, da jeg hadde sett for meg noe mye mer eksotisk! Men det får vente. Fordelen med å ha lest boka, er at jeg nå ikke lenger henger på utsida av de mange populærkulturelle referansene som festes på nettopp dette verket - jeg har ikke sett filmen heller. Men ulempen er at det på alle måter var en kraftig nedtur fra Ian McEwans finslipte roman Barneloven.

Skjebneanekdoter

Bildekilde: Bokelskere

I store deler av mars, april og mai har jeg bare smålest. Jeg har ikke hatt tid eller konsentrasjon nok til å lese en lang roman, men det er aldri et alternativ å ikke lese! Derfor har det hittil blitt hele tre bøker med ulike former for kortere tekster. Den første boka var novellesamlinga Historien om Fru Berg. Den andre var bind to av Flatøybok, som inneholder tåtter fra middelalderen, og som jeg fortsatt holder på med. Bok nummer tre var Skjebneanekdoter av Karen Blixen (1885-1962), ei samling fortellinger fra 1958.

Og det er den siste boka det skal handle om her. De som kjenner Karen Christentze Dinesen sine verker, veit at det er en gotisk, romantisk og delvis fantastisk verden en trer inn i - ekskludert memoarromanen Den afrikanske farm fra 1937. Karen Blixen, som debuterte med egen bok under pseudonymet Isak Dinesen i 1935, er opptatt av skjebnens lunefulle veier, mennesker i konflikt med seg sjøl, usedvanlige reiser, uvanlige opplevelser, kjærlighet og død. Hun komprimerer tematikken og skriver den fram under høyst ulike geografiske omstendigheter, og forteller videre til leseren med konsentrasjon og dybde.

I Skjebneanekdoter får vi være med rundt i verden, til så forskjellige steder som Berlevåg og Frankrike, Kristiansand, Persia, Kanton og Danmark. De fleste historiene er lagt tilbake i tid fra skrivetidspunktet, noen et par generasjoner, andre omtrent hundre år. Derfor er det tidvis svært stor avstand mellom min lesende nåtid og fortellingas nåtid. Med "Babettes gjestebud", for eksempel, skiller det om lag hundre og femti år. Det er mye sjøfart, vær og vind, som seg hør og bør: Det var slik en kom seg rundt gjennom store deler av 1800-tallet, og da Blixen stort sett holder seg i kystlandskapet, er det ikke å undres over at vær og hav preger både folk og tekst.

Skjebneanekdoter inneholder fem fortellinger av svært varierende lengde. Den korteste, "Ringen", er bare på ti sider. De to lengste er på mer enn seksti sider hver. Kombinert med et langsomt tempo med lite ytre, handlingsdrevet spenning, betraktende, nesten slepende setninger, betydelige miljøskildringer, nødvendig bakgrunnshistorie for flere personer etter hvert som de introduseres og mange oppstykkende fortellergrep, som repetisjon, rammer og formler, settes en raskt i en gammelmodig stemning, og det føles som en lytter mer enn en leser. Det tar tid å lese sjøl de korteste tekstene, sjøl om omgivelsene er aldri så eksotiske og forlokkende. Fortellingene er komprimerte, fylt med symbolikk, samtidige referanser og intertekstualitet. Og de er lada med et uvisse - hvortil vil denne fortellinga ta oss med? Om en ikke setter ned tempoet og lar teksten ta den tida den trenger til å skape klangbunn i en, risikerer en å kaste vekk fine leseropplevelser bare fordi en kjeder seg de første, uvant omstendelige minuttene.

Den første teksten heter "Dykkeren" og er kanskje den som er mest eksotisk og annerledes. Her møter vi et velkjent komposisjonsprinsipp, med en fortelling inni fortellinga. Temaet for teksten er djupt menneskelig, nemlig identitet, kjærlighet og tro, men det utforskes i grenselandet av hva mennesker kan gjøre. Blixen trekker tidlig inn fantastiske elementer, slik at fortellinga får et eventyrlig preg. Teksten minner derfor både om Tusen og én natt og Salman Rushdie.

Deretter følger den velkjente fortellinga "Babettes gjestebud", som kanskje er Blixens mest leste tekst. Den tar plass i Berlevåg, der to eldre, religiøse søstre har en fransk flyktning - tilfeldigvis gourmetkokk - som kjøkkenpike. Når Babette så vinner en stor gevinst i det franske lotteriet, bruker hun hele premien på et riktig festmåltid for de eldre damer og deres kompanjonger. Jeg leste teksten for første gang da jeg var i tenåra, og skjønte ikke stort av den da, for ytre sett er det jo bare en masse spising og drikking og noe greier med en død prest. Derfor grua jeg meg litt nå, usikker på om jeg kom til å få tak i essensen denne gangen, men det var med rørt glede jeg leste den sørgmodige sistescenen, der Babette sammenligner sin vingeklipte kokkepiketilværelse med kunstneren som ikke får yte sitt maksimale, men som stadig holdes nede på "nest best". Bittersøt sannhet og stor livsvisdom servert med stoisk fortellerro, et overraskende snøvær og forloren skilpaddesuppe.

Tekst nummer tre er "Stormer". Her åpner det med en eldre mann som ønsker å samle sammen en teatertrupp slik at han kan sette opp et stykke av William Shakespeare (og det er Stormen, naturligvis, som Blixens tittel igjen spiller på). Det blir derfor mye teaterfaglig snakk i begynnelsen, noe som passa fint for meg, sia jeg nylig hadde lest Goetheboka Wilhelm Meisters læreår, som nettopp handler om en teatertrupp. Men da jeg ikke har lest Stormen, var jeg ikke helt med i sitatpassasjene. Langs sørspissen av norskekysten kommer besetninga ut for et stygt uvær (storm igjen), men de klarer seg. Dette fører til at tekstens kvinnelige hovedperson sendes inn i en annen verden sosialt og mentalt (en indre storm), og med det tar teksten en helt annen retning (tekststorm). Fortellinga framstår som noe uferdig fordi den slutter litt brått - som stillheten etter en storm.

"Den udødelige historie" hadde jeg stor sans for. Det er en tekst der Blixen virkelig får vist fram at hun er en forfatter med sans for en god historie. Her finner vi en interessant komposisjon, langsomt forskyvede repetisjoner, humor, doble betydninger, overraskende vendinger i handlinga, spenning på flere nivåer, elegante tidshopp som sys sammen, samt det eksotiske elementet ved at det hele er lagt til Kanton. Teknisk sett er teksten altså svært god, men som leser er jeg like fullt bittelitt skuffa, igjen på grunn av slutten, som her ikke er brå, men heller litt for svevende og mangetydig.

Samlinga avsluttes med "Ringen", som med sine presise skildringer av et ungt, nygift og uskyldig par setter an en idyllisk tone. I løpet av få sider snur Blixen stemninga gradvis, nesten umerkelig, til det hele når sitt grøssende høydepunkt i en lysning i skogen. Det magiske ved teksten er at det skjer svært lite ytre sett, men veldig mye i den kvinnelige hovedpersonens indre. Og tanken på hva som kunne skjedd -. Tilfeldighetene vil ha det til at hun erkjenner at ikke alt er så uskyldig likevel, men både kjærlighet, ung alder, mangel på erfaringer og naivitet gjør blind. Er det egentlig til det beste?

Noe oppsummerende er inntrykket av fortellingene godt, men det tar tid å komme i gang på grunn av språk, stemning og skildringer, som er langsomme i forhold til det multimediale tempoet vi holder i dag. Når Blixen klarer å inkludere det fantastiske i fortellingene som om det var helt dagligdags, blir det veldig bra. Avslutningene er mindre gode, hovedsaklig fordi de er litt for uavklarte i forhold til leserforventningene. Tekstene har videre et befriende fravær av alle former for modernitet og modernisme, inkludert den jagende teknologien. Her handler det om menneskelivet. Oversettelsen til Inger Hagerup framstår som naturlig og nær det opphavlige.

Karen Blixen kalte seg en "storyteller", og på mange måter har hun rett i det. Å sette i gang med en av hennes tekster, er som å gå inn i et rom der en fremmed tar all oppmerksomhet fra et lite publikum. En må snike seg inn, ikke skrape med stoler eller knirke med våt gummisåle mot blankt linoleumsgulv, ikke romstere i veska, knotte på mobilen eller krisle med dropspapir, bare sette seg ned og lytte. Virkelig lytte. Dette gjenspeiles også i tekstene, som for det meste drives framover av nettopp "telling", og ikke ved at Blixen viser fram ("showing") hvorfor karakterene handler som de gjør. Det meste er oppe i dagen, det som ligger mellom linjene, er skjebnens lunefulle leik med menneskene. 

Favorittforfattere: I

På bokstaven I var det jammen ikke lett å finne særlig mange favorittforfatterkandidater. Enten har jeg lest alt for lite, eller så er det rett og slett for få forfattere med fornavn på I! (Og det er virkelig noe å tenke på når vi bokbloggere skal gi vesla og poden navn.) Jeg hadde kun fire menn og to kvinner på lista mi, og fant ei dame til i hylla over de uleste bøkene. Mannen var svært enkel å kåre, men i kvinnas tilfelle valgte jeg å lese boka jeg hadde liggende. Derfor blei det slik:

Ian McEwan (f. 1948)
Ian McEwan har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Jeg husker fortsatt hvordan jeg "oppdaga" han for mer enn ti år sida. Det var februar, jeg var på jobb, det var stille. Jeg hadde pakka ut de aller siste bøkene og lagt dem inn i systemet. Alle skulle leveres til samme kunde, en mann i førtiåra som i mange år hadde bestilt engelske bøker fra oss. Jeg kikker på bøkene, blar i dem, og gjør noe jeg nesten aldri gjør: jeg begynner å lese. Det er ei ung jente som forteller, og hun observerer et ungt par. På mindre enn en setning er jeg med henne, ved siden av, jeg holder pusten, ser alt hun ser, hører, føler. Etter ei side er det noen som kremter, og jeg ser opp. Kunden har kommet for å hente bøkene sine. Vi snakker lenge om britisk litteratur, før han tar med seg stabelen sin hjem. Når jeg kommer hjem, er det noe som ikke stemmer. Stemninga fra boka har satt seg. Dagen etter bestiller jeg Om forlatelse.

Om forlatelse (norsk 2002, engelsk 2001) var altså mitt første møte med den britiske romanforfatteren Ian McEwan. Jeg likte boka utrolig godt og identifiserte meg både med Briony, Cecilia og Robbie. Miljøet som tegnes opp, skildringene, karakteristikkene - alt er solid gjennomført og godt planlagt. I tillegg er historia fin og sår. Etter Om forlatelse gjorde jeg som jeg ofte gjør: jeg tar for meg forfatterskapet i kronologisk orden, så langt det er mulig. Jeg blei sjokkert komposisjon og tematikk i Sementhagen (1978) og synes Hjelp fra fremmede (1981) var skremmende ekkel, mens den politiske, melankolske og langsomme Tidebarn (1987) var en liten nedtur. Svarte hunder (1992) ga et innblikk i ekteskap mellom vidt forskjellige personligheter, politikk og verdensanskuelser. Denne tematikken tar McEwan i stor grad opp igjen i den såre, triste kortromanen Ved Chesil Beach fra 2007. Med Bookerprisvinneren Amsterdam (1998) er han på mange måter tilbake til det groteske fra romandebutdagene, men er mye mer spissfindig og smart. I Den uskyldige (1989) briljerer McEwan med mange typer komikk, men mister samtidig aldri alvoret. I Lørdag (2005) er det nesten omvendt; boka er svært alvorlig, men har mange uforglemmelige og humoristiske situasjoner.

Resten av forfatterskapet står også i hylla, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på Solar, som kom ut for allerede tre år sida. McEwan er litt ujevn i bøkene sine, men han er en ytterst stabil forfatter og forteller. Uansett hva slags tematikk han belyser, makter han å finne personer som passer godt til historia. Han velger sine prosjekter med omhu, bruker lang tid på å finne kilder og erverve seg kunnskaper, noe som skinner klart igjennom prosaen. Likevel er det alltid historiene som får dominere, i et sterkt språk, fylt med relevante sansninger og lange tankerekker. Resultatet er som oftest mer enn svært godt, i uttenkning, komposisjon, rytme og intensitet. Noen ganger er det kanskje bare en smule lite spontant, og av og til litt ordrikt. Jeg synes han er hakket bedre når han klarer å være knapp og holder visse elementer av fortellinga i skyggen. McEwan er herlig uforutsigbar i valg av emner, kunnskapsrik og oppvakt, og jeg finner han interessant både som forfatter og privatperson. Dessuten er han en av mine fremste Nobelpriskandidater.


Irène Némirovsky (1903-1942)
Jeg har nylig lest min eneste bok av Némirovsky, nemlig Hett blod (2007, på norsk i 2008) og er blitt veldig interessert i forfatteren. Jeg har tidligere skrevet at jeg helst vil velge meg favorittforfattere som jeg har lest en del av, men av og til er det ikke mulig. Av og til er det noen som bare dukker opp, og som er helt riktig der og da. Slik var det med Irène Némirovsky. Og hun har en utrolig spennende og tragisk historie. Hun blei født i Kiev, var jøde og tilhørte overklassen. Hun flykta med foreldrene under den russiske revolusjonen, og kom til Frankrike i 1919. Hun har derfor en veldig sammensatt bakgrunn, både russisk, fransk og jødisk. Hun fikk god utdannelse og begynte å skrive da hun var 18 år. Fra 1927 kom utgivelsene, som regel romaner og fortellinger, som perler på ei snor. På 1930-tallet var hun en av de mest populære forfatterne i Frankrike. Så kom krigen. Némirovsky med familie konverterte til katolisismen i 1939, men i nazistenes øyne var hun fortsatt jødisk. Hun blei deportert og døde i en konsentrasjonsleir i 1942. Samme skjebne rammet mannen, mens det blei drevet klappjakt på døtrene i krigsåra.

Men sjøl om hovedpersonen er død, fortsetter fortellingene, både de hun skreiv og de om henne, å leve. Flere av Némirovskys mest kjente bøker er blitt utgitt lenge etter hennes død, blant dem Hett blod, som var bortgjemt fram til 2007. Storm i juni, som er et ufullført verk lagt til Frankrike under krigen, gjemte Némirovsky før hun blei deportert. Døtrene hennes fant seinere teksten, og den blei en internasjonal suksess i 2004.
Det er klart at Némirovskys personlige skjebne vekker interesse. Kulturkræsjen som hun daglig levde med og måtte forholde seg til, ga nok et rikt bakteppe som kunne benyttes i romaner. Men det ga henne også viktig innsikt og menneskekunnskap. Sjøl om jeg bare har lest ei bok, er jeg ikke i tvil om at Némirovsky må ha vært veldig begava, og at hun forvalta talentet sitt godt. Men også hun følte seg innesperra, i alle fall om jeg forstår forordet i Hett blod rett. Némirovsky hadde ofte ideer til større og mer komplekse verker, men måtte holde både skrivetempoet og utgivelsestempoet oppe for å forsørge familien på fire. I mellomkrigstidas Europa var hun ei intellektuell kvinne fanga i et nett som stadig blei strammere.

Jeg synes det er imponerende at ei så ung kvinne hadde en så høy litterær produksjon (i følge engelske Wikipedia er det 14 utgivelser t.o.m. 1940 og åtte posthumt), at hun blei lest og at hun kunne leve av forfatterskapet. Og jeg er blitt glad i den lille boka Hett blod, som på omtrent hundre sider formidler en stor fortelling med mange involverte. Den knappheten som McEwan kanskje av og til mangler, har Némirovsky i dette verket. Det blir sårt og stemningsfullt og veldig virkelig. Og fordi hun i Hett blod har holdt seg til temaer som kretser rundt identitet og kjærlighet, er boka også aktuell i dag. Dette er det flere som påpeker når det gjelder Némirovskys verker (se her). Jeg er også langsomt blitt mer og mer glad i det franske, etter mange år som overbevist anglofil. Hos Némirovsky ser jeg de realistiske trekkene som også finnes hos Balzac, intensiteten som en finner hos Marguerite Duras og noe av stemninga fra Anna Gavalda. Némirovsky fyller nok et hull, og det er vemodig at hun ikke fikk skrive mer.

Hvem er dine favoritter på I?
Det var skrint i mine hyller, og foruten disse to, hadde jeg kun Italo Calvino, Italo Svevo, Ivar Aasen, Inger Hagerup og Ingvild Rishøi å by på. Calvino er krevende og spesiell, Svevo har jeg kun lest begynnelsen på, Aasen er genial, men det skjønnlitterære forfatter-skapet er begrensa. Hagerup opplever jeg at jeg ikke kjenner godt nok, sjøl om jeg har lest en del, mens Rishøi kun er middelmådig og ingen reell kandidat. Men du har kanskje vurdert dem helt annerledes enn meg? Og hva med Ivan Turgenev, Isabel Allende, Nobelprisvinner Ivan Bunin eller ferskingen Ida Løkås?

God lesehelg!