Sommerlesing

Etter å ha lest mye, hyppig og variert over mange måneder, er jeg nå nede i en liten bølgedal. Det har rett og slett vært for travelt her den siste tida, og været har vært bra, så vi har hatt flere uteprosjekter gående, og jeg har jobba mer og farta en del, og da krymper lesetida inn. Sammen med bøker som det tar tid å lese, og som jeg må motivere meg for å ta fatt på, blir det derfor mindre plass til boka i alle ledd. Men det er helt greit, for lesinga, lesehumøret og leselysta svinger, slik livet forøvrig tar seg omveier, blir supertravelt, kullseiler, haster avsted og bråstopper, det også. Snart er jeg i sving igjen! Og inntil videre skal jeg sysle med disse titlene enda ei stund til.

Homer

Homer ligger på vent i hylla med Odysseen, et verk jeg ser fram til å lese, men kvier meg litt for å begynne på. Den tar tid, og krever fokus. Jeg avventer derfor til jeg ikke leser flere slike krevende titler på samme tid.

Elsa Morante

Morante har jeg ikke kommet i gang med, men kanskje sommeren er tida for ei tjukk bok? Det er i alle fall et lesemål...

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe leser jeg meg gjennom denne filosofiske klassikeren fra 1949. Det tar tid å lese ei såpass omfattende og grundig bok, men den er verdt all lesetida! Dette er enormt imponerende. Omtale av første del ligger her. Nå er vi godt i gang med andre del, og allerede kan boka absolutt anbefales videre. Jeg gleder meg til å fortsette lesinga!

Aasmund Olavsson Vinje

Diktsyklusen Storegut fra 1866 er lest, omtalt og kan trygt anbefales videre. Episke dikt er en arkaisk sjanger som ofte glemmes helt bort. Men det er jo så mye å hente i slike verk! Og det burde fortsatt skrives episke dikt! De gir sterke leseropplevelser. Men det er kanskje litt vanskelig å finne fram til disse bøkene, de blir knapt formidla eller løfta fram. Så jeg prøver meg på en readalike, som det så pent heter: Om du liker Haugtussa av Arne Garborg, vil du også sette pris på denne. Løp og lån!

Linn Ullmann

Innimellom kommer det snikebøker. Det er bøker som sniker seg fram i lesekøen sjøl om de egentlig bør og skal vente. Noen ganger skjer det så stille og subtilt at jeg nesten tror boka har lagt seg i veska mi helt sjøl. Men som oftest kan jeg jo huske at det var mine egne hender som pelte den ned fra ulesthylla. I vår var Et velsignet barn av Linn Ullmann ei slik snikebok. Og omtalen ligger her.

Arthur Conan Doyle

Tenk å være hjernen bak et geni som den eminente detektiven Sherlock Holmes! Det er mer imponerende enn sjølve figuren, syns jeg. Likevel er og blir Holmes også ganske stilig, sjøl om krim ikke er min favorittsjanger. Denne gangen har jeg lest romanen De fires tegn. Omtale kommer.

Arne Garborg

Garborg er en forfatter jeg har stor sans for. Jærbumann, målmann, intellektuell og vidsynt! Men også en grinebiter, en grubler og en skeptiker, blir det sagt. Nå leser jeg om Enok Hove i romanen Fred, og syns jeg ser mye av både far og sønn Garborg. Men særlig mye fred er det ennå ikke. Jeg ser fram til å lese videre.

Siri Hustvedt

Så kom det altså ei sånn rampete snikebok igjen, Sommeren uten menn denne gangen. Men for ei som er i ferd med å gå inn i ekteskapet framfor ut, er dette kanskje ikke helt innertier? Likevel har romanen på sett og vis vokst med meg i løpet av lesetida, og nå, som jeg bare har litt igjen, liker jeg den ganske godt. Innlegg kommer etter hvert.

Solveig Aareskjold

Jeg har stor sans for Solveig Aareskjolds essay, og har lyst til å hente henne fram i sommer, denne gangen med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Jeg gleder meg!

Bergljot Hobæk Haff

Som tidligere nevnt hender det at det kommer noen pakker fra Bokklubben susende ned i postkassa. Noen ganger på slump, andre ganger med vilje. Sigbrits bålferd kom med vilje. Og jeg klarer nesten ikke vente med å lese den!

Barne- og ungdomslitteratur

Sommerles er i gang igjen og det leses som aldri før her i heimen! Eldste klarer seg sjøl - jeg må bare sørge for jevn tilgang til nye bibliotekbøker for å holde flyten - så i månedene som kommer må jeg lese mye for de minste; alt fra pekebøker til småbarnsbøker og Mummitrollet og Emil. Innlegg blir det nok ikke, men jeg har i alle fall skrevet litt om barnebøker her og ungdomsbøker her. Håper du sommerleser, du også!

Alfabetlesing

Det står fortsatt bom stille her. Men målet er å komme i gang igjen så fort som mulig og deretter ta igjen det forsømte. Om jeg bare får begynt med Odysseen, som er neste tittel ut, er mye gjort! Deretter følger Prosessen og Ramstasagaene. Det blir ypperlig ferielektyre! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Etterslepet lenge leve! Det annet kjønn har virkelig satt kjepper i lesehjula mine. Men det er helt greit, for noen bøker skal og må ta tid, ellers får en ikke lest dem ordentlig. Så fort jeg har mulighet, vender jeg nesa mot bokhyllebøkene igjen - Fred først (mars, korte titler), så De fortapte spillemenn (april, forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris), deretter muligens Idioten (mai, bøker som opprinnelig er skrevet på russisk). I juni og juli skal vi lese tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og der har jeg veldig mange kandidater! Hva med deg, hva skal du lese i sommer? 

Håper årets sommerlesing blir fantastisk for alle sammen!

Et velsignet barn

Bildekilde: Bokelskere

Hver eneste sommer møtes tre halvsøstre i farens sommerhus i den svenske skjærgården. Der skal de, frivillig eller ei, feriere sammen i flere uker, før de endelig får tilbake sine respektive liv: Erika, som er eldst, skal ta med seg Molly, som er yngst, og fly hjem til Norge. Der skilles de to jentene og ser hverandre ikke før neste sommer. Laura, som er nesten like gammel som Erika, kjører hjem til Sverige sammen med mora Rosa og jentenes felles far, Isak Lövenstad. Foruten disse intense sommerukene, lever jentene helt adskilt fra hverandre. Helt fram til sommeren 1979, da alt brått tar slutt og de ikke lenger vender tilbake.

Vi følger de tre voksne kvinnene Erika, Laura og Molly i nåtida. De har hver sine liv, er opptatte med sitt og har ikke så mye til overs for den åttifire år gamle faren, som nå har barrikadert seg ute i sommerhuset på Hammarsö sjøl om det er vinter. Rosa er død, og Isak er mutters aleine, kanskje for første gang i sitt liv. Søstrene ser hverandre sjelden, snakker av og til sammen på telefon. Hverdagene deres er ulike, de har forskjellige utfordringer med jobb, nabolag, barn, salg av hus, tidsklemme og samlivsbrudd. Men nå, som det er vinter og snøen faller i tjukke filler og året er 2005, tar samvittigheten overhånd. Erika vil snakke med faren før det er for seint. Hun setter seg i bilen og kjører mot Sverige.

På mange måter er det Erika som er hovedpersonen i boka, for vi vender stadig tilbake til hennes historie og hennes perspektiv. Det er hun som er eldst, og det er hun som husker mest fra de dagene i 1979. Samtidig har også de to andre søstrene sine egne minner fra denne sommeren, og bit for bit kan leseren legge puslespillet og finne ut hva som egentlig skjedde. Hvilke roller spilte de tre jentene? Og hva med faren deres, Isak? Hvordan henger det hele sammen, sett med henholdsvis et barns uskyldige og kan hende uoppmerksomme blikk og en voksen lesers forståelse og visshet?

Linn Ullmann (f. 1966) kombinerer nåtid og fortid, hverdagsfrustrasjoner og avgjørende, livsendrende hendelser, tenåringens frykt, den distré mammaens mange tanker, veslejentas snevre verdensforståelse og manglende kontekst, intense, vonde erfaringer og en fars valg på ei klok og uhyre velbalansert måte. Med språklig presisjon og en lavmælt stil lar hun jentene i 1979 fortelle med egne ord hva som skjedde, og hun lar de voksne kvinnene i 2005 reflektere og erindre rundt hendelsene, hverandre, eget liv og deres felles far.

Jeg opplevde at begynnelsen på boka var hakkete og litt utfordrende å følge. Det var mange navn, årstall og steder å holde styr på, ulike tråder å følge og scener å legge seg på minnet, i tillegg til vekslinger i tidsplan og fokaliseringsinstanser. Men etter å ha lest hele romanen, leste jeg begynnelsen på nytt, og den ga naturligvis mye mer mening da, for en leser med visshet om hva som rulles opp i løpet av boksidene. Likevel mener jeg at det kunne vært rydda bittelitt i starten, slik at historia, som er god og drivende fortalt, blei en smule lettere å komme inn i. Og alle frampek trenger kanskje ikke å komme på en gang?

Boka åpner med et kort avsnitt der det står at Erika er på vei mot Sverige og faren Isak i bil. Hun er ingen god bilist, men hun kjører likevel. Telefonen ligger på setet ved sida av henne. Hun kan når som helst stoppe og ringe, avlyse, velge å ikke reise, å snu, dra hjem, og det vil være en lettelse for både henne og faren. Men hun gir seg ikke. Hun kjører videre. Dette fikk meg til å forvente at boka skulle inkludere gjensynet, eller oppgjøret, mellom Erika og faren. Men det gjør den ikke. Hele romanen er bygd opp over den bevegelsen Erika gjør - ei reise på flere plan og i flere betydninger - og etter hvert som avstanden mellom Oslo og Hammarsö krymper, bringes hun stadig nærmere faren og fortida og blir tvunget til å huske det hun ikke vil huske. Den fysiske reisa er altså ramma for fortellinga, mens dypdykket tas i den indre reisa, erindringa og erkjennelsen av faktiske forhold. Det er klokt komponert.

Før jeg leste Et velsignet barn, hadde jeg lest Det dyrebare av samme forfatter. Og med utgangspunkt i disse to litt like romanene - begge har enkle grunnfortellinger som formidles med en kompleks fortellerstruktur, begge handler om familieforhold, tragiske hendelser og noe dramatisk som involverer unge mennesker - må jeg bare si at Ullmann er svært god på å skildre nettopp dette. Hun tar generasjonskonfliktene på alvor, får fram sårhet og usikkerhet hos de unge, følelsen av maktesløshet hos de eldre, og hun får til å skildre hele familier uten at det blir kaotisk. Styrken hennes ligger i å tone fullstendig ned de store hendelsene, skildre dem rett fram, uten overdrivelser eller mange detaljer. Ullmann er nøktern, rolig og sikker, og slik makter hun ikke bare å holde på leseren, men også skape spenning og uro i leseren. Da jeg leste Det dyrebare trakk jeg paralleller til bøkene til Monika Fagerholm, og det gjorde jeg denne gangen også. Det er noe med den intense, nesten skumle stemninga, det svenske miljøet og de repeterende elementene som gjør at bøkene vekker assosiasjoner til hverandre. 

Et velsignet barn er ikke ei kosebok, men ei bok som fortjener å bli lest, og som kanskje har sterkest appell hos dem som deler Ullmanns oppveksttid og som tar referansene som er hjemla i søttitallet. Det var noe av dette som gikk under radaren her hos meg, men ikke i så stor grad at jeg ikke klarte å henge med. Av hensyn til framtidige Ullmannlesere vil jeg ikke diskutere tittelen i det hele tatt. Og det i seg sjøl burde være et hint om at den er svært meningsbærende. Men hvem som er det velsigna barnet, og hva det innebærer, må dere finne ut av sjøl. Romanen anbefales til alle som vil lese ei dyster og vond men også stødig og god roman med eksistensiell tematikk der det etiske utforskes både i og mellom linjene.

Vårlesing, del III

Vi våkner opp til 01. mai - og der er det snø, gitt! Det var en strek i regninga. Men heldigvis lar vi oss ikke stoppe av litt hvitt på bakken, og dagen fyker videre med måltider, arbeid, lesetid, ridning, hviletid, uteleik, tv-tid og kvelds. Og ett eller annet sted, midt i mellom lesinga og rideturen, tror jeg, så forsvinner det hvite dekket. Og bjørka er lysegrønn og frisk, og gresset grønnes, det er knopper på syrinen og det kvitrer og klukker borte i skogholtet, i gatene klasker det lett av nye joggesko, det gnisser i tynne jakker, knirker i trampoliner, det suser i sykkeldekk og smeller fra hoppetau. Snø eller ei: Våren er kommet.

Homer

Ett av mange leseprosjekter er å komme igjennom de homeriske verker og andre antikke klassikere. Jeg leste Iliaden tidligere i vinter, og Odysseen ligger fortsatt klar. Kanskje den blir lest i mai?

Elsa Morante

Ei anna bok som også har vært på vent ei stund, er Historien av Elsa Morante. Den får bli med videre inn i våren, og plutselig blir den lest. Håper jeg!

Bjørn Godøy

Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske er lest, likt og omtalt! Og omtalen ligger her. Dette var kort og godt ei engasjerende, spennende og fæl fagbok som jeg håper mange leser.

Ida Simons

I måneden som har gått har jeg skrevet om Timen før midnatt også, ei bok jeg dessverre ikke hadde så mye til overs for. Den ga meg veldig lite, var lett og ganske uinteressant, og blir nok fort glemt. Innlegg finner du her.

Valmiki

Jeg har veldig mye forskjellig i bokhyllene mine, derimot store deler av Bokklubbens nedlagte serie Verdensbiblioteket. Sjølsagt kutta de ut produksjonen før jeg hadde skaffa meg alle bøkene, noe som er tungt å bære for en serieidiot. Men noen skatter har jeg skaffa meg, deriblant Ramayana, som jeg nå også har lest. Det er utrolig spennende å lese disse gamle eposene, som er noe av det første menneskeheten har skriftfesta. Kan de si oss noe, lære oss noe, flere tusen år etterpå? Absolutt! Les mer her.

Jeffrey Eugenides

Kultromanen The Virgin Suicides, på norsk Jomfrudød, var faktisk ei bok jeg så fram til å lese. Men den blei ikke akkurat den leseropplevelsen jeg forventa. Hvorfor ikke? Det kan du finne ut her.

Simone de Beauvoir

Årets mest imponerende (og overraskende) opptur så langt er fagboka Det annet kjønn av Simone de Beauvoir. Jeg koser meg noe helt enormt! Forfatteren har stålkontroll på sitt eget, nøye utvalgte og strukturerte materiale, er uhyre profesjonell, reflektert, skarp, klok, har en effektiv penn og et ryddig sinn, og lesinga er rett og slett ei glede. Jeg og Birthe har lest oss igjennom første bok, og nå står andre bok for tur. Jeg gleder meg!

Øystein Runde

Den hardtslående herremannen Olav Sleggja gjorde suksess her hos meg, med olme blikk, krasse kommentarer, svart humor og grim skjebne. Øystein Runde har gjort en solid innsats med å fange sagalitteraturens vesen i tegneserieformat. Anbefales! 

Aasmund Olavsson Vinje

Ett av Vinjes viktigste verker er diktsyklusen Storegut fra 1866. Og dette verket har faktisk overraskende mye til felles med Soga om Olav Sleggja! Årstalla er ulike, og hendelsene tar til på forskjellige steder, men i fokus står sterke menn og deres fiender. Og det er sjølsagt mye som skjer når Olav Olavsson Edland, faren hans, som også heter Olav, og Olav Sleggja taler konger og storfolk midt i mot. Omtale kommer.

Linn Ullmann

I april leste jeg også min andre bok av Linn Ullmann, en forfatter jeg gradvis begynner å få sansen for. Boka jeg leste denne gangen var Et velsignet barn, og etter en litt rotete start, var resten av romanen velkomponert og fin. Innlegg kommer.

Arthur Conan Doyle

Jeg er verken en krimentusiast eller en påskekrimtilhenger, men et par ganger i året leser jeg ei krimbok allikevel. Men da holder jeg meg som regel til klassikerne. Og i år blei det sånn at jeg leste De fires tegn ei uke etter påske - altså ei fortelling om selveste Sherlock Holmes. Omtale kommer etter hvert.

Arne Garborg

Det skulle bli den aller siste dagen av april før jeg kom i gang med marsboka i Bokhyllelesing 2020. Men sånn er det når en har tre små og prioriterer å lese et standardverk i moderne filosofi! Uansett har jeg kommet godt inn i historia nå, og ser fram til å lese videre om Enok Hove.

Siri Hustvedt

På leselista for mai står plutselig Siri Hustvedt også. Romanen Sommeren uten menn var hovedbok i Bokklubben en gang i fjor, og når en ikke følger med og avbestiller i tide, får en diverse bokpakker sendt hjem. Blant anna denne, altså. Jeg liker i alle fall ikke omslaget, men innholdet kan jo fenge?

Barne- og ungdomslitteratur

Jeg fortsetter med å lese en del, både for barna og for min egen del, blant anna Anton og andre flokkdyr, Det du ikke vet om Vilde, Snøsøsteren, Det runde problemet, Hvem vil komme i bursdagen min?, bøkene om Johannes Jensen, Margrete 1. og så videre. Om det blir omtaler av alt sammen, er jeg ikke sikker på, men det leses! Første samleinnlegg er her. 

Alfabetlesing

Her har det stått bom stille i måneden som har gått, igjen på grunn av Det annet kjønn. I kombinasjon med ei slik tett fagbok, er det greit med noe lettere. Men Odysseen er første bok ut når jeg er i mål med de Beauvoir, og deretter følger Prosessen og trolig Ramstasagaene. Jeg gleder meg! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det er etterslep på alle bauger og kanter her hos meg i disse dager! Og det hjelper pent lite å ha hjemmekontor i tillegg, for å si det sånn. Uansett - i januar leste vi grønne bøker, i februar leste vi gamle bøker, i mars leste vi bøker med korte titler, i april skulle vi fokusere på bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris og nå i mai skal vi lese bøker som egentlig er skrevet på russisk. Det er bare å hive seg rundt!

Jeg ønsker dere en nydelig maimåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Her hos oss har vi, som de fleste andre, ei kaotisk blanding av hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor om dagen. Men samtidig er det ei gavepakke til familien vår: Vi får mye mer tid sammen. Vi voksne får større innsikt i barnas skolearbeid, kan legge grunnlaget for nye arbeidsvaner og lære mye nytt. Sammen med barnehagebarna kan vi skape fine dager med ei god blanding av turer ute, prosjekter i hagen og aktiviteter inne. Og naturligvis er det rom for mye leik også!

Dette er ikke dagene for de arbeidsoppgavene som krever mye konsentrasjon og fokus. Her er det e-postkorrespondanse mens minsten absolutt skal sitte på fanget, fagmøter på Skype mens barna lager kjøkkenorkester, konflikhåndteringskurs mens de to eldste skriker og vræler, podkastlytting i middagslaginga og en plutselig jobbtelefon midt i legginga. Men sjøl med kaos blir ting gjort. Det tar bare litt lenger tid, og jeg må, som arbeidstaker, og vi må, som familie, være ganske dynamiske. For mammaen i meg kommer jo først så lenge jeg har hjemmekontor, vel, hjemme. Og om barna ikke får gjort det de skal, får ikke vi det heller.

Men uansett hvordan det løses, alle disse små og store tinga som dukker opp i løpet av dagen, er det ekstra godt å lese når det endelig er kveld. Alt det vi holder på med ute blant folk og sammen med andre, skal vi jo ikke holde på med. Så, da er vi inne. For min del har det faktisk resultert i mer lesetid. Og det er sikkert ikke bare jeg som får tatt et skikkelig røsk i bokhylla. Her er noe av det jeg leser:

• Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
• Et velsignet barn av Linn Ullmann
• Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen
• Anton og andre uhell av Gudrun Skretting

Et fint knippe med bra damer, altså!

Hva leser du akkurat nå?

Krimfri påskelektyre

Påska er krimtid for veldig mange, men for de av oss som ikke trenger eller ønsker å velte seg i død og fordervelse og et kraftig ytre spenningsjag også i bokform eller absloutt hele tida, kommer jeg her med noen gode alternativer til krimfri påskelektyre. God les!

Linn Ullmann - Det dyrebare

En familie på tre generasjoner er på ferie på sommerstedet for å feire matriarken, og en alvorlig hendelse påvirker dem alle på svært ulike måter. Hva skjer med ens egen identitet etter mange års ekteskap eller isolasjon? Hvor vanskelig er det å finne tilbake til seg sjøl? Hvordan takler en familie som nesten ikke snakker sammen en alvorlig hendelse? Hvordan påvirker det dem? Og hvilke hemmeligheter skjuler de egentlig for hverandre? En tilsynelatende enkel roman om det komplekse, om mennesker og alt som rører seg i oss.

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mathea Martinsen er ei helt vanlig, gammel dame. Det er i alle fall det hun vil du skal tro om du ser henne på butikken. Men ikke se lenge! Hun skremmes så lett, så lett, og det verste av alt er kontakt med andre mennesker. Slik er hennes erfaringer. De er få, de er vonde, og det hendte for lenge sida. Det er noe snurrig og sjarmerende ved hele hennes vesen som får en til å lese videre, og i bruddstykker kommer fortida for dagen. En kort, vemodig og nydelig roman om å være gammel og ensom, om å ikke leve og å være redd for selve livet.

Eleanor Catton - Prøve

Debutromanen til Eleanor Catton tar plass i et stort, kunstnerisk skolemiljø, og kretser rundt oppsetninga av et teaterstykke. Vi følger flere personer over lengre tid, og får deres versjoner av nåtid og fortid i nøye uttenkte bruddstykker. Noen spiller et instrument, andre arbeider med å finne skuespilleren i seg sjøl. Men hvem kan vi som lesere stole på? Samtidig med dette rystes hele området av en saftig skandale: En lærer sies å ha hatt et forhold til en elev. Men hvordan henger det egentlig sammen? Ei intens og intelligent bok som krever at leseren følger godt med...

Tove Jansson - Billedhuggerens datter

Det er ei lita jente som er fokaliseringsinstansen i denne romanen, og hun betrakter sine kunstnerforeldre, deres stadig losjerende venner på sommerhuset og de fastboende i den finske skjærgården med et klokt, observant og sikkert blikk. Boka, som er lagt tilbake til et rolig 1920-tall, er episodisk og tar utgangspunkt i forfatterens egne erfaringer. Barnet vi møter er kontaktsøkende og samtidig avventende betraktende og analytisk, ofte aleine, men ikke nødvendigvis ensom. Det er jo så mye å oppdage! Gradvis, over flere år, utvikler hun seg, og med henne sansingene, erfaringene, språket og fantasien. Ei varm, realistisk og samtidig sår bok om å bli voksen, finne seg sjøl og sin egen vei.

Sigrid Undset - Bøkene om Olav Audunssøn

Fjorårets sterkeste leseropplevelse var Sigrid Undsets to bind om Olav Audunssøn, Olav Audunssøn i Hestviken (bok I, bok II, bok III) og Olav Audunssøn og hans barn (bok I, bok II, bok III, bok IV). Verket er så imponerende og storslått at jeg rett og slett må trekke det fram. Kort sagt er dette sagaen om Olav, om hele hans liv fra fødsel til død, om hans bragder, hans utholdenhet, kampvilje, dyder og feil, hans svik, tvil og tro, hans kjærlighet og hans ettermæle. Nydelige, rørende og virkelighetsnære bøker for alle med respekt for komposisjon, historie, stor fortellerkunst, vanskelige skjebner og et suverent språk.

Riktig god påske til dere alle!

Høstlesing

Og så var høsten her, med øsende pøsende regn, regn som prikker i nakken, regn som knatrer mot bilpanseret, regn som pisker mot skjøre kronblader, regn som trommer mot taket, regn som lydløst renner nedover, nedover, nedover og lander i en stor pytt med et lite plopp. Av og til begynner det stille, nesten umerkelig, en ser at den lyseblå genseren får små, mørkeblå prikker. Andre ganger er det som å skru på dusjen for fullt, og de digre, harde dråpene spretter plutselig og med stor kraft ned på plattinga. Den er mørk på et øyeblikk. Og alle må ut i dette været, i alle fall av og til. Ut med paraply som vrenges i vinden, klamt regntøy som gnisser og digre gummistøvler som kipper. Seinere: Inn igjen, andpusten, det er dogg i bilen, dogg på brillene, dogg over alt, og regndråpene renner fra hetta, fra hårstråa som alltid blåser utafor, fra jakka, fra støvlene og dråpene samler seg og lager dammer i gangen. Ikke tråkke feil! Skifte fort, til høyhalsa ullgenser, mjuk kosebukse og tjukke sokker. Så: Lese.

Linn Ullmann

Denne måneden leste jeg Det dyrebare av Linn Ullmann, ei bok jeg fikk jula 2011. Jeg har ikke hatt så lyst til å lese boka før nå, kanskje mest fordi Ullmann var en ukjent forfatter for meg, deretter fordi jeg opplever at mange Oktoberforfattere skriver litt tamt. Men jeg blei positivt overraska. Det dyrebare var solid uttenkt, velskrevet og nokså overbevisende, og jeg hadde en veldig god leseropplevelse. Lesekryss!

Carl Frode Tiller

Denne herremannen er derimot fremdeles ulest. Jeg trekker han videre med meg inn i høstmånedene og satser på at regn og mørke passer bra overens med de alvorstunge bøkene i Innsirkling-serien. Planen er å lese andre bok i trilogien.

Franz Kafka

Og apropos alvor. Kafka var juliforfatteren i lesesirkel 1001 bøker, et prosjekt som er blitt litt nedprioritert her hos meg, og det av flere årsaker. For eksempel har årets utvalgte titler i stor grad vært titler jeg allerede har lest, eller slettes ikke eier. Da er det lettere å lese det jeg faktisk har, og det jeg har lyst til å lese. Lesesirkelen leste Slottet, jeg skal lese Prosessen, som jeg har på lur. Når jeg bare får tid.

William Shakespeare

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2015 som var i begynnelsen av august, skulle alle lese bøker fra 1990-tallet. Lettere sagt enn gjort. Boka jeg skulle lese, Besettelse av Byatt, blei litt for lang for meg slik ting er nå. Kjekt leita jeg i vei etter ei anna bok, og det beste jeg fant var Hamlet. Ja, av den William Shakespeare. Verket er lest, men at det er fra 1990-tallet, kan jeg vel ikke lure noen til å tro. I det minste var det en utgave fra 1996.

Fjodor Dostojevskij

Denne russeren var 1001-forfatter i solfylte august. Og planen var å lese Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har boka rundt her - et eller anna sted - men jeg har ikke funnet den! Derfor er lesinga utsatt på ubestemt tid. Men Fjodor er med videre likevel. Mye kan skje i september.

Elisabeth Aasen

Til Ingalills biografilesesirkel i august var temaet forfattere, og jeg leste like greit om en hel drøss av dem - fra Dhuoda på 800-tallet til Jeanne d'Arc seks hundre år seinere. Elisabeth Aasens verk om middelalderens skrivende kvinner er imponerende og inspirerende, ei flott gavebok, et praktisk oppslagsverk og noe enhver lesende kvinne bør ha på lur. Nok et lesekryss!

Edith Wharton

I september er det Edith Wharton som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg kommer til å velge meg noe anna fra egne ulesthyller, 1001 eller ei. Det er så godt at de uleste bøkene blir færre, at jeg kan se mer av reolen, at antall leste bøker øker! Holder jeg farta oppe, kommer jeg til å ha lest omtrent åtti centimeter med uleste bøker til jul, det vil si at jeg slanker ulestreolen med ei hel hylle. Så Wharton får pent vente.

Honoré de Balzac

Sjuende runde av Bokhyllelesing 2015 braker løs 14. september. Temaet er å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk. Sjanger- og epokemessig står en helt fritt! Jeg har valgt meg Honoré de Balzac og tittelen er Far Goriot. Jeg gleder meg!

Faglitteratur

Bortsett fra Elisabeth Aasen, som jeg koste meg veldig med, har jeg lest null faglitteratur i august. Og det er herlig!

Riktig god lese- og bokhøst til dere alle!

Det dyrebare

Bildekilde: Bokelskere

Det er sommer. Jenny Brodal blir 75 år, og mot hennes vilje skal det holdes et stort hageselskap på Mailund, der hun bor i sin gamle, hvite sveitservilla. Jenny har mange ganger sagt ifra om at hun ikke vil ha et selskap, Irma også, men datteren Siri vil ikke høre på. Siri hører ikke på noen, ikke en gang på ektemannen Jon. Han på sin side, vil heller ikke ha noe selskap. Han sliter med å komme ordentlig i gang med å skrive en roman, en roman som skulle kommet ut for flere år sia. Skrivesperra er total, og dagene brukes til alt anna enn å være en produktiv forfatter. Han tar seg sjøl i å kikke ut gjennom loftsvinduet. Barnepasseren Mille på snart tjue er vakker og velskapt. En fristende mulighet? På golvet ligger Leopold og venter på turen sin.

Det blir ettermiddag, og gjestene skal snart komme. Jenny har stengt seg inne på rommet sitt. Hun drikker. Hun, som har vært tørrlagt i over tjue år, drikker. Og glassene tømmes raskt. Samtidig gjør Mille seg klar til festen ute i annekset. Hun har en frikveld og skal få være med. Rød kjole, røde lepper. Et rødt sjal som hun har fått låne av Siri. I trærne uti hagen henger det lanterner. På bordene ligger det hvite duker. Alt er klart. Siri har laga mat, masse mat, ikke pattegriser, som planlagt, men kyllingspyd. Hun følger nøye med, på tåka, som kommer duvende, på skyene, vil det komme regn? Vil det bli en vellykka fest? Og hvor blir det av hovedpersonen?

I løpet av natta er det mange som blir borte. Jon forsvinner sammen med Leopold og kommer tilbake med krøllete klær. Jenny tar med seg det eldste barnebarnet, Alma, og stikker plutselig av midt under festlighetene. Bilen er borte med dem. Mille er også vekk, men i motsetning til de andre, dukker hun faktisk ikke opp igjen. Ikke før to år etterpå, når noen smågutter finner liket hennes i skogen. Hva skjedde egentlig denne kvelden? Og hva skjedde med Mille?

Dette forholdsvis enkle scenarioet er utgangspunktet for Linn Ullmanns (f. 1966) roman Det dyrebare fra 2011. Vi følger tre generasjoner - Jenny Brodal, datteren Siri, mannen Jon og barna deres Alma og Liv - ganske tett i tida rundt hendelsen med Mille. Jenny Brodals bursdagsfeiring er på mange måter bokas nåtidsplan. Mens vi venter på å få vite hva som egentlig skjedde denne kvelden, lar Ullmann oss bli godt kjent med de viktigste personene i boka gjennom tilbakeblikk og gjenfortellinger av viktige hendelser i fortida. Hun veksler lett og fint mellom personene og hopper uproblematisk att og fram i tid. Teksten kler å være en kollektivroman der alle får snakke, tenke og gjøre. Slik veit også leseren til enhver tid mer enn andre i boka, og på denne måten opprettholdes en ytre spenning.

Noen eksempler på hva som tematiseres i disse gjenfortellingene er Jennys tanker om eget liv, om barndommen hennes, med krigen i Molde, flyttinga til Mailund, tapet av sønnen, som bare var fire år da han døde, og ektemannen Bo Anders som stakk av i etterkant. Siri og Jon sliter i ekteskapet og når ikke fram til hverandre, verken fysisk eller psykisk. Hvor gikk det egentlig feil? Siri begraver seg i arbeidet som restauranteier og kokk, hun må jo det for å forsørge familien, mens Jon gjør det motsatte: Han surrer, sløver og sover, dagdrømmer og gremmes av egen innsats. Og innimellom oppsøker han andre kvinner. Også var det barna, da. Verken Jon eller Siri veit hva som skjer med Alma, mørke, butte Alma som snart er tenåring og som plutselig er blitt annerledes. Hvordan blei det sånn? Ligger årsaken i fortida, i Siris forhold til sin egen mor? Mille slipper også til her, med tanker om framtida, om oppveksten med den invaderende fotografmora og forholdet til pappaen Mikkel, som alltid skal konkurrere. Og det er hun som forteller oss hva som egentlig skjer med henne den kvelden. Felles for alle personene er at de ønsker å høre til, bli sett, elske og bli elska, men sjøl om forutsetningene er der, er fasaden ikke realiteten, og i et hus fullt av mennesker er det lett å føle seg skrekkelig ensom. 

Refleksjonsnivået i disse passasjene er ujevnt og skildringene vektlegger ulike detaljer ettersom hvem som er fokaliseringsinstansen i øyeblikket. Slik framstår scenene som nokså realistiske. En husker ulikt, gjenforteller ulikt. Og da kan en naturligvis spørre om hva som er sant, hva som er virkelig, hva som er fantasi og om hva som er kunstens, litteraturens, rolle oppi dette. Dette er noe som Jon tenker mye på når han febrilsk forsøker å skrive noe. Slik skaper Ullmann et metanivå i boka. Gjennom vekslinga av fortellerstemmer kommer Ullmann inn på svært mange temaer, og sånn sett nærmer hun seg også en totalroman.

Men boka går videre fra Jenny Brodals 75-årsdag, og strekker seg litt mer enn to år fram i tid, fram til nyttårsaften 2010. Slik dreier boka seg også om hvordan personene kommer seg videre, eller ikke kommer seg videre, etter Milles forsvinning. Det er som om alt stagnerer for Siri og Jon. Men var det ikke egentlig ganske dårlig mellom dem før Mille også? Ingen vil tilbake til Mailund, men de må. Alle skjuler noe om festkvelden, men ingen vil ut med hva de veit. Kunne andre handlinger redda Mille? En observant leser får oversikt på et nokså tidlig tidspunkt, og her spolerer Ullmann litt for seg sjøl. Spenninga forsvinner, hun lar noen elementer gjenfortelles unødig, og i tillegg er ikke slutten helt tilfredsstillende.

Det som er overraskende fint med teksten, er at Ullmann skildrer alle personene som hverdagsmennesker med tilhørende hverdagsproblemer. Hun sminker verken opp eller ned, men lar de være som de er, med alle sine tilkortkommenheter, sin overkompensering, med synd og anger, forventning og glede. Hun skildrer og lar leseren se gapet mellom personene, hun viser fram hvorfor de ikke får til det de vil. Forfatteren kommer ikke med en fasit på verken samlivsproblemer, sorg eller tenåringers utagering, og lar ikke romanen ende lykkelig. Den holdes på et realistisk plan hele veien, og det er mye vi aldri får vite. Jeg liker at Ullmann holder det åpent, men samtidig reduserer hun da for eksempel Irma til en figur, ikke en person. Hennes motivasjon for å være på Mailund er uklar. Av og til blir teksten noe flat og livløs, men dette er noe flere Oktoberforfattere lider av, uten at det er en god unnskyldning. For å ta dem i forsvar kan en si at hver dag i livet heller ikke er fylt med spennende eller rørende hendelser, så disse tamme dagene må også være representert.

Boka virker å være bevisst komponert, den godt klipt og flinkt satt sammen. Det er svært lite som er overflødig og den er sjeldent kjedelig. Leseropplevelsen var veldig fin, det gikk fort og greit, romanen åpner svært godt, men dabber litt av etterhvert. Mot slutten er den ikke veldig engasjerende, men grei nok. Språket til Ullmann er solid, presist og komfortabelt, hun veksler mellom lange, rytmiske passasjer uten punktum, og kortere setninger, alt etter hvem som forteller. I tillegg til slutten er tittelen, Det dyrebare, noe av det jeg liker minst. Altså: Teknisk sett er Ullmann overlegen og språket er subtilt, men jeg savner en liten glød, en liten vri, en liten annerledeshet, og ikke bare triste relasjoner mellom foreldre og barn, tunge minner, tragiske liv og problemer uten løsninger. Men jeg må innrømme at jeg trodde både bok og forfatter var helt annerledes, så jeg blei positivt overraska og vel så det. 

Likevel blir spriket ganske tydelig når jeg sammenligner Ullmanns kritikerroste roman med Augustprisvinner Den amerikanske jenta (2005) av Monika Fagerholm (f. 1961). Disse to titlene har mye til felles, for eksempel tematiseringa av forholdet mellom virkelighet og fortelling, og hendelser med unge jenter og ved et tjern i skogen. Ullmann viser at hun har stålkontroll på sin noe enspora fortelling, mens Fagerholm leiker og vrir ustanselig på alle historietrådene sine. Det dyrebare er lesverdig, men Den amerikanske jenta er en sann lesesvir.

Bokhyllelesing 6: 1990-tallet

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjette runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok fra 1990-tallet, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med 1990-tallsbøkene:

- Hedda leste Hamlet av William Shakespeare

- Trudelutt leste Förflutenhetens landskap av Peter Englund

- Gro leste Før du sovner av Linn Ullmann

Før runden begynte, var vi ti påmeldte. Elisabeth slang seg på underveis, men varsla på samme tid en forsinkelse. Birthe har også sagt ifra om at hun ligger bak skjema. Elida trakk seg, mens Signe skreiv et lesesirkelinspirert innlegg om hva hun leste på 1990-tallet. Likevel er det bare tre deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler. Den observante leser ser at min tittel skiller seg kraftig ut, og at den slettes ikke er fra 1990-tallet. Men til mitt forsvar så var det ei utgave fra 1996, og den var så å si det eneste jeg hadde i hyllene (jeg valgte bort den planlagte Byattboka Besettelse). Ellers kan jeg bemerke at sjangervariasjonen denne gangen var god - jeg leste dramatikk, Trudelutt essays og Gro en roman. 

Men jeg savner tilbakemeldig fra Silje, Bjørg, Astrid Terese og Monika. Dere meldte dere på med en såpass variert gjeng som Margaret Atwood, Stig Sæterbakken, Dean Koontz og Toni Morrison. Hvordan har lesinga gått? Har dere begynt, gitt opp, lest, men ikke skrevet eller glemt hele greia? Eller var 1990-tallsbøkene helt feil nå i seinsommervarmen?

For min del var det overraskende vanskelig å finne 1990-tallsbøker i ulesthyllene. Det skyldes nok at jeg ikke blei en habil bokkjøper før litt innpå 2000-tallet. Da 1990-tallet stod på som verst, leste jeg serien om Den lille vampyren for tredje gang, jeg oppdaga Maria Gripe og vokste fra Roald Dahl, leika med polaroidkamera hos Idun, lånte Girls og Starlet av Marte, hørte på Spice Girls med stor skepsis og revna buksa på klatrestativet. Så kom ungdomsskolen og hormonene tok bøkenes plass for ei stund. Da jeg kom tilbake, var år 2000 allerede forbi, og etter å ha lest det meste norske ungdomsbokforfattere hadde å by på, som stort sett handla om håpløse gutter, var Agatha Christie neste forfatter ut. Derfor er 1990-tallet et tiår som nesten er forbigått i stillhet her hos meg. Naturligvis fins det enkelte titler i hyllene, men de er da lest for lenge sia. Hvordan gikk dette hos deg? Fant du ei 1990-tallsbok, eller var det vanskelig? Hvorfor? 

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, språk, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Og jeg lurer på om dette er noe dere liker, å lese ut ifra et bestemt tiår eller en litterær epoke, men ellers stå helt fritt i valg av bok. Kunne det vært interessant å trekke dette med videre i leseutfordringa, og for eksempel lese ei bok fra romantikken, barokken, naturalismen eller lignende? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Jeg koste meg veldig med den usedvanlig begava dramatikeren William Shakespeare denne måneden, en forfatter som naturligvis ikke hører til på 1990-tallet, men som likevel har overraskende mye å lære oss moderne eller postmoderne mennesker. Hamlets strid er av eksistensiell art, og heldigvis er dette noe menneskelig den teknologiske utviklinga ikke har klart å frata oss. Tvil og tro kan vi ikke bruke maskiner til, heller ikke til å avgjøre rett og galt i et komplekst samfunn. Vårt indre, moralske kompass er viktigere enn noen gang, og vi gjør oss sjøl bare en bjørnetjeneste om vi ikke følger det. Den gylne regel gjelder uansett om vi logger på eller av. 

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 38, fra 14. til 20. september. Da har nok høsten kommet de fleste steder i landet, og med den kanskje også susende vind og piskende regn. Da passer det ekstra godt å krype sammen i sofaen eller i yndlingsstolen for å lese ei fenomenalt god bok. Og er det noen som kan skrive gode bøker, så er det franske menn, i alle fall om en skal tro nobelprisstatistikken. Mann eller kvinne spiller forsåvidt ingen rolle her, det viktige er å finne fram til ei bok som er skrevet av en forfatter som har fransk som skriftspråk. Ellers står du helt fritt med tanke på sjanger, litterær epoke, forfatter, tematikk og så videre. Sjøl skal jeg lese Balzac, og jeg gleder meg! 

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Sommerlesing, del III

Det er blitt august, og endelig glir det litt lettere på lesefronten. Herlig! Det er godt at huet er sånn noenlunde på plass igjen etter ei velfortjent pause, og det er fint å ha noe egentid i en travel hverdag (for det er travle hverdager en har med småbarn, uansett om det er ferie eller ikke). Og ikke minst er det fint å koselese! Det kjennes som om det er flere år sia sist, så nå nyter jeg hver sjølvalgte bok til det fulle. I juli fullførte jeg også endelig flere bøker, og nå er jeg omtrentlig à jour. Tror jeg. Det er veldig godt. I tillegg koste jeg meg med størsteparten av titlene.

Vera Henriksen

Til slutt kom jeg igjennom Sagaens kvinner fra perm til perm, og kan endelig levere boka tilbake til utlåner. Henriksen hadde mange fine observasjoner, solide lesinger og gode tolkinger. Interessant og velskrevet av henne, og lesekryss til meg. Og dessuten ser jeg fram til å lese henne igjen seinere.

Charlotte Maurier Pol?

Her skjedde det noe underlig. 1001-bokforfatteren fra mai, Charlotte Brontë, slo seg sammen med 1001-bokforfatteren fra juni, Daphne du Maurier, og blei til Marieke van der Pol. Ikke veit jeg helt hvordan det gikk til, men Brudereisen blei i alle fall lest, mens de to andre forblei urørte. Ett kryss, der altså.

Linn Ullmann

I urørtklassen stiller også Linn Ullmann. Det dyrebare blir alltid oversett når jeg skal velge meg ei bok. Kan hende august er måneden for den beige boka.

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller må også smøre seg med tålmodighet. I en periode hadde jeg kjempelyst til å lese ferdig Innsirkling-trilogien, men akkurat nå har jeg ikke lyst til å lese mørke, dystre og triste bøker i det hele tatt, og det frykter jeg at disse bøkene er...

Solveig Aareskjold

Solveig Aareskjold må jo være en av de kuleste og mest beleste forfatterne i Norge. Hun har en imponerende god oversikt over den norrøne litteraturen, skriver så det suser og tolker med trøkk. Valkyrjesong anbefales!

W. Kirk MacNulty

Til Ingalills biografisirkel i juni var temaet vitenskap, og jeg fant fram en litt tilfeldig bok om frimurerne. Ikke så vitenskapelig som den kunne vært, gitt. Og heller ikke akkurat prega av sensasjonelle avsløringer og anna pjatt. Faktisk blei jeg ikke så mye klokere. Men treig, det var jeg.

Rudyard Kipling

Til femte runde av Bokhyllelesing 2015 skulle det leses bøker om barndom. Jeg valgte meg Jungelboken og blei absolutt ikke skuffa. Det er stor følsomhet og en helt unik kreativitet i historiene om ulvegutten Mowgli, og jeg gleder meg til å lese mer av nobelprisvinner Kipling. Lesekryss og 1001-kryss!

Franz Kafka

Lesesirkel 1001-bøkers julibok var Slottet av Franz Kafka, du veit, han unge, mørke fyren som ser så himla paranoid ut på bilder. Jeg verken leser eller eier boka, men håper å lese Prosessen av samme mann i august, så har jeg i alle fall bidratt med noe.

A. S. Byatt

I leseutfordringa Bokhyllelesing er det fra 03. august klart for sjette runde, og da skal det leses bøker fra 1990-tallet. Jeg hadde valgt meg Besettelse av A. S. Byatt, ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge, lenge. Men nå ser jeg at den blir litt for lang og kompleks slik ting er nå. Derfor gikk jeg på jakt etter ei anna bok fra 1990-tallet, noe som viste seg å være vanskelig å oppdrive i mine hyller. Får se hva det blir til, jeg har enda en dag på meg! Om du vil være med i lesesirkelen, legger du bare igjen en kommentar under. Boka må være skrevet og/eller utgitt på 1990-tallet - oversettelser er sjølsagt lov, og da kan du velge mellom skriveår eller oversetterår.

Fjodor Dostojevskij

Månedens 1001-forfatter er ingen ringere enn denne russiske fyren, og boka det gjelder er Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har den liggende et sted, og hvis så er tilfelle, skal jeg jammen prøve å lese boka også - med mine russiske fordommer intakt, så klart.

Elisabeth Aasen

I midten av august er det også klart for nok en runde i biografisirkelen, og denne gangen skal vi lese om forfattere. Jeg her veldig imponert over arbeidet til Elisabeth Aasen, og skal for anledninga trekke fram boka hennes om middelalderens skrivende kvinner, som heter Det skjønnes hage. Gleder meg veldig!

Faglitteratur

Valkyrjesong, Sagaens kvinner og den tamme boka om frimurerne opererer alle i et slags grenseland mellom skjønnlitteratur og faglitteratur - ofte kategorisert under det noe ulne samlebegrepet sakprosa. Men bortsett fra disse bøkene, har jeg ikke rørt noen mer faglige titler. Og det er herlig! Og i og med at ferien ikke er helt over enda, kommer jeg til å fortsette sånn litt til.

Fortsatt god sommer!

Sommerlesing, del II

Seig, seigere, seigest! Leseplanene står liksom bare på stedet hvil. Med nydelig vær og huset fullt av glade sommerferiebarn som helst vil leike fra morgen til kveld, blir det lite egentid og lite lesing. Men det gjør ingenting. For jeg koser meg, jeg også, mellom friske eplebiter og dryppende vannmelon, talløse timer på leikeplassen, saftdrikking, vanning av blomster, nyplukka jordbær, sykling og løping. Det er jo dette som er livet!

Vera Henriksen

Ja, denne dama er fortsatt på leselista, for boka er fremdeles ikke utlest. Det prosjektet har rett og slett forsvunnet i varmen, men tas nok opp igjen når temperaturene blir litt mer levelige. Så hun får henge med en måned til.

Nikolaj Gogol

Det uferdige verket Døde sjeler blei derimot ferdiglest i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2015, og huhei for ei bok! Den var proppfull av humor, hadde et rikt og underholdende språk, et interessant plott og var i det hele tatt en stor overraskelse for meg som leser med tanke på de russiske forfatterfordommene jeg er i besittelse av. Anbefales - og gir dessuten et 1001-lesekryss.

Charlotte Brontë

Lesesirkel 1001 bøkers forfatter i mai er fortsatt ulest, noe som ikke er så rart, i og med at jeg ikke har funnet den norske utgaven av Villette. Bok og forfatter tas derfor med videre inn i sommervarmen, men blir hun ikke lest i juli, får hun vente til et seinere tidspunkt.

Linn Ullmann

Jeg planlegger fortsatt å lese Det dyrebare, men når jeg egentlig skal få tid til det, er uvisst. Boka er en av kosebøkene jeg plukka fram i tida mellom innlevering av masteroppgava og mastereksamen, men hele greia kokte bort i kålen. Så Ullmann får også bli med litt til, og hvem veit, kanskje jeg får tid til å lese boka denne måneden.

Carl Frode Tiller

Kosebok nummer to var andre bind i Innsirkling-serien. Fortsatt ulest. Jeg kan ikke annet enn å understreke at jeg har vært en svært slapp leser i de to siste månedene, men til mitt forsvar har jeg vært veldig opptatt med andre, veldig viktige ting, som faste lesere kjenner godt til.

Solveig Aareskjold

Noe som har passa helt supert i denne tida, hvor konsentrasjonen kun har vært middels god, er å lese de underholdende og kloke tekstene til Solveig Aareskjold. I essaysamlinga Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island går hun igjennom mange viktige, interessante og spennende trekk ved vikingtida, og hun ser det opp mot både fortid, samtid og nåtid. Omtale kommer, men jeg kan allerede avsløre at boka anbefales!

Biografi

Til Ingalills biografilesesirkel i juni med temaet vitenskap, skulle jeg lese ei bok om frimurerne. Ikke direkte vitenskap, i alle fall ikke i tradisjonell forstand, men boka byr i det minste på ny viten for meg. Men den er fortsatt ikke ferdiglest, så jeg må bare henge i stroppen.

Daphne du Maurier

I lesesirkel 1001 bøker var det du Maurier som var forfatteren i juni, og boka var naturligvis den gotiskinspirerte romanen Rebecca. Den har jeg allerede lest to ganger, og jeg hadde derfor planer om å lese en annen 1001-forfatter. Men det blei ikke noe av. Prosjektet gis ei sjanse til.

Rudyard Kipling

I femte runde av bokhylleutfordringa er temaet å lese ei bok om barndom. I den forbindelse valgte jeg meg klassikeren Jungelboken av tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur, den britisk-indiske forfatteren Rudyard Kipling. Jeg er i gang med boka, men ikke helt i mål med den ennå. Lesekrysset holdes derfor tilbake til siste side er lest og omtale er på plass. Om du vil være med på bokhylleutfordringa, kan du lese mer her eller legge igjen noen ord under. Merk at det ikke er ei ny runde før 3. august. 

Franz Kafka

Kafka er mannen for 1001 bøkers julirunde, og Slottet er boka som skal leses. Jeg har ikke akkurat den på lur, men noe anna av Kafka, og hvis alt klaffer, får jeg heller trekke fram det. Men jeg må innrømme at jeg trekkes litt mot lettere saker nå i varmen.

Faglitteratur

Aareskjolds essaysamling er vel ei bok i grenseland mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, der hun på elegant vis utforsker ulike aspekter ved den norrøne kulturen med utgangspunkt i sagalitteraturen. At Aareskjold er ei lærd dame, er det ingen tvil om, og stoffet er leikende lett formulert. Men noen typisk tung og tørr fagbok er den ikke. Det holder jeg meg fortsatt unna - august kommer tidsnok med sin studiestart og lange pensumlister.

Jeg håper dere har det bra alle sammen, uansett hvor dere er og hva dere leser. Kos dere masse med bøkene, og riktig god sommer!

Sommerlesing

Sommartider hej hej, er det stadig noen som gauler på denne tida av året. Jeg skal ikke gaule, bare juble for finværet og for at feberen endelig kryper noe. Det er litt lettere å tenke når det ikke er et godstog i konstant bevegelse oppå eller inni hodet. Sånn det er nå, er det fortsatt krevende å skrive (og det tar uhorvelig lang tid), men det går i alle fall an å lese en smule. Riktignok ikke Gogol eller andre forfattere der jeg må følge med, men lettere saker, der jeg kan skumme mer enn å lese. Aviser er derfor helt ypperlig. Sjøl om det ikke er ordentlig lesing, er det herlig å være litt med igjen!

Det sier seg kanskje sjøl at mai blei en klein lesemåned. Likevel vil jeg komme med en liten gjennomgang under, samt at jeg vil legge en forsiktig leseplan for juni. Her kommer jeg for det meste til å skyve de uleste bøkene fra mai videre, og ikke komme med så mye nytt. Jeg er redd for å ta i for mye og bli liggende konstant i bakevja - da er det bedre å være litt forsiktig og heller få en overraskende lesemulighet midt oppi saltvann og bølgesus. Ja, for det er snart sommerferie!

Vera Henriksen

Boka om sagaens kvinner er blitt brukt iherdig som et slags oppslagsverk i masterarbeidet, men jeg har fortsatt planer om å lese hele verket, fra perm til perm. Mange fine sagautdrag, eksempler på sterke og egenrådige kvinner, samt kloke kommentarer og gode tolkninger fra Henriksen gjør boka lesverdig.

Selma Lagerlöf

I mai kom jeg i mål med bind tre om familien Löwensköld, og med det er trilogien avslutta. Lesekryss! Det var tre fine bøker (se omtaler her og her), men jeg er nok, så langt, mest glad i Lagerlöfboka Kejsarn av Portugallien. Kan hun toppe den? De to Jerusalem-bøkene blir nok de neste i rekka for meg, men da jeg ikke har dem på lur, må jeg faktisk ønske meg dem...

Nikolaj Gogol

Denne karen holder jeg fortsatt på med, sjøl om fjerde runde av Bokhyllelesinga starta for lenge sida og burde vært avslutta for nesten like lenge sida. Men sånn er det: en kan ikke styre kropp og helse, der er det naturen som ordner opp. Og nå er min natur litt treig. Det er lite natur hos Gogol. Det vil si, det er ikke så mye landskap og slikt. Men det er mange eksempler på menneskenaturen - og både de med god moral og de med slett moral (mest av det siste) får så hatten passer. Gogol er så langt en artig kar, som ikke står tilbake for Jane Austen når det kommer til satire. Jeg ser fram til å lese resten av Døde sjeler.

Charlotte Brontë

Denne dama var 1001-forfatteren i mai, og romanen som skulle leses, var Villette. Jeg har verken lest henne eller noen andre, slik som jeg skreiv om sist, så hele greia, Brontë eller ei, skyves videre inn i juni. Så vil tida vise hva som egentlig blir lest - den eminente Charlotte eller ei anna dame.

Linn Ullmann

Jeg har heller ikke lest Ullmann i mai, slik som jeg egentlig skulle, og tar derfor henne og romanen Det dyrebare med meg inn i juni. Kan hende blir det både tid og mulighet i løpet av de neste ukene. Etter eksamen, vel å merke.

Carl Frode Tiller

Bind to i Innsirkling-serien til Tiller får naturligvis samme skjebne som de to foregående damene, og drasses med videre inn i juni. Men jeg kjenner på meg allerede nå at disse forfatterne kanskje får litt konkurranse fra tv-skjermen, i alle fall nå i starten. Det er godt å lese, men med feber i kroppen er det jammen godt å sløve litt også.

Biografi

Juni er også tida for ei ny runde i Ingalills biografisirkel. Stikkordet denne gangen er, om jeg ikke har misforstått helt, vitenskap. Og jeg er helt blank. Hyllene mine består av mye rart, men biografier om ulike vitenskapskvinner- og menn, har jeg ikke akkurat flust av. Så det spørs om jeg må ta en spansk en. Igjen. Hvis jeg i det hele tatt klarer å delta.

Daphne du Maurier

Ny 1001-bok denne måneden, og denne gangen er det Rebecca som skal leses. Den har jeg lest to ganger tidligere, på norsk og på engelsk, og tenker at lesesirkelen klarer seg fint uten meg. Jeg vil heller lese ei anna dame, hvis form og tid tillater det.

Rudyard Kipling

Femte runde av Bokhyllelesinga begynner 22. juni, og temaet er barndom. En står altså fritt med tanke på sjanger, språk, nasjonalitet, århundre, litterær epoke og lignende, og kan like gjerne lese dikt som memoarer som en roman. Jeg har valgt meg Jungelboken, som handler om en svært annerledes barndom. Hva har du valgt?

Faglitteratur

I mai blei det lest null faglitteratur her i gården. Null! Og det var utrolig herlig. Jeg ser fram til ei fagbokpause på noen måneder nå, samtidig som jeg ikke kan love at jeg holder meg helt unna smått og stort. Men planen er å rense huet helt for masteroppgava etter eksamen, sånn at jeg kan starte på ny frisk til høsten.

Men før høsten kommer sommeren, og jeg gleder meg til en lang, lang sommerferie. Jeg har absolutt ingen planer, og skal ikke legge noen heller, her skal humla suse og dagene gå i sitt eget tempo, mens jeg leser og hviler og koser meg, inne og ute, med familie og venner. Og det er mer enn nok. Riktig god lesemåned!

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Favorittforfattere: L

Å kåre mine favorittforfattere på L har gitt meg overraskende store problemer nå i april. Med utgangspunkt i mine egne bokhyller og lange leselister fant jeg først ut av at det ikke var mange nok å velge i med fornavn på L. Mange er gode, men er de egentlig favoritter? Lang grubling på arbeidsrommet ga negativt resultat. Jeg måtte derfor ty til juks for tredje gang hittil i alfabetet (bokstavene D og F var heller ikke greie), og endre kriteriene fra fornavn til etternavn. Og da fant jeg ut at det var alt for mange å velge i med etternavn på L. Luksusproblemet tok lang tid å løse. Men nå er valget tatt, og som vanlig representeres både kvinne og mann, død og levende.

Selma Lagerlöf (1858-1940)
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf er ei utrolig imponerende dame. Karriera hennes strekker seg over mer enn førti år, spenner over mange sjangre og ga henne raskt stor internasjonal anerkjennelse (Nils Holgersson bør være stikkord nok her).
I tillegg kan en føye til at Lagerlöf satt på stol nummer sju i Svenska Akademien fra 1914 til sin død i 1940 - og det etter sjøl å ha mottatt den gjeveste prisen, Nobels litteraturpris, som verdens første kvinne og tiende forfatter (det var to som fikk i 1904) i 1909. Merittene er uslåelige, men like fullt inspirerende.

Og attpåtil skriver Lagerlöf ekstremt godt. Tekstene hennes er presise i skildringer, karakteristikker og replikker, hun viser varme og medfølelse for dem hun skriver om, til og med de "onde". Hun skriver leikent og lett, samtidig som vare og sanselige stemninger får plass og ro. Tempo og temperament slynger seg elegant gjennom historiene, skaper dynamikk, spenning, kontraster. Hun veksler mellom ytre og indre spenning, og mellom psyke og fysikk. Fortellingene hennes er ofte så komplekse at de kan leses mange ganger - med ulikt utbytte hver gang. Umerkelig tegner Lagerlöf opp flere konfliktlinjer, mange lag, benytter undertekst og symbolikk på en subtil og lite prangende måte. Alt er der bare, rede til å bli oppdaga. Og gjør en det ikke, fungerer historia likevel. Det er en høyst sjelden kvalitet.

Lagerlöf bruker mye folkedikting i verka sine, som for eksempel i Liljecronas hem fra 1911, hvor hun omskriver eventyret om Snøhvit. Det mytisk-historiske er bakteppet for de mange folkelivsskildringene hennes, som flettverket Gösta Berlings saga fra 1891 eller den elegant komponerte, men skremmende romanen Herr Arnes penningar fra 1904. Disse, og flere verk, utspiller seg som regel i en ikke alt for fjern fortid, hvor det som fortelles har mange fellestrekk med Lagerlöfs egen samtid. Dessuten har verkene også vist seg levedyktige inn i vår tid, mye fordi Lagerlöf gir historiene og menneskene sine ro og rom. Her får de utvikle seg, eller ikke, her får det som skal skje, skje. Menneskene lever langt på vei i harmoni med en natur som kan være lunefull og uforutsigbar, men som også er kilden til deres eksistens. Slik er det jo også i dag. Stor respekt for folk, natur og kultur er sjølsagt i Lagerlöfs verk, samt et engasjement for dem som står nederst i samfunnet eller blir urettferdig behandla. Moralske prinsipper og tro ligger hele tida bak og er sterke, men aldri påtrengende. Allmennmenneskelige erfaringer står sentralt uten at det blir klissete emosjoner som skildres. Balansegangen(e) er uten tvil vanskelige, men Lagerlöf mestrer lett og uanstrengt.

Per Olov Enquist (f.1934) og Selma Lagerlöf har vært mine store svenske favoritter i mange, mange år, faktisk så til de grader at jeg vurderer å oppkalle ungene mine etter dem. De er særprega på hver sin måte, sjøl om fellestrekk naturligvis også kan oppdrives. Jeg har aldri vært borti noen som skriver som dem, eller som makter å treffe meg på den måten de gjør. Kanskje det er en egen svensk følsomhet, ei nerve, om du vil, som med sin tilstedeværelse gjør tekstene så rike. Kanskje forfatternes melankolske perspektiv og vekslinger mellom ro og uro fyller et nødvendig behov i meg som leser. Eller kanskje det er suset fra de svenske skoger som når meg fra boksidene.

Sigmund Løvåsen (f. 1977)
Like stor som Lagerlöf er nok ikke trysilgutten Løvåsen. Men fy søren, han skriver så godt! Den første boka jeg leste var romanen Brakk fra 2006, oppfølgeren til Nyryddinga fra 2003. Kanskje litt dumt å starte bakerst når de to romanene hører sammen, men det hadde virkelig ingenting å si. Jeg satt på Gran Canaria, det var januar og omtrent tretti grader der det fantes skygge, og jeg var helt med på de tunge arbeidsoppgavene til Geir hjemme på gården i kalde Norge, og jeg strigrein fordi han hadde det så vanskelig og alt var så trist. Boka lot meg tre helt ut av mitt eget, den var en hel verden, på egne premisser, med den flotteste norske forfatterstemmen jeg hadde vært borti på lenge.

Sigmund Løvåsen har på få år markert seg i det litterære landskapet i Norge, og det er med rette. For meg er nettopp hans stemme, hans bøker og hans mennesker viktige av flere årsaker. For det første representerer Løvåsen noe veldig norsk: bøkene hans er lagt til små samfunn hvor menneskene lever under harde vilkår, både sosialt og økonomisk.
Med det tar han flere skritt tilbake fra alle navlebeskuende dagboksnotater og følger en tradisjon etter Tarjei Vesaas (1897-1970), hvor det er mennesket og naturen som er i sentrum (ikke helt uten paralleller til Selma Lagerlöf heller, altså). For meg er det i alle fall lett å se likheter mellom Mattis/Tusten og Geir, sjøl om rammebetingelsene deres er fundamentalt annerledes. Begge jobber på spreng for å mestre livet, som er fylt med store utfordringer. Så var det vel også veldig passende at nettopp Sigmund Løvåsen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 2003 for Nyryddinga.

For det andre er det nynorske skriftspråket hans utrolig stilig. Det er så flott å lese et fargerikt og sterkt språk, det er imponerende at Løvåsen har sjøltillit til å holde på dialekt og kløyvd infinitiv. Gamle ord glir rett inn i samfunnene han skildrer, og sjøl om både språk og situasjon kan få et strøk av noe fra ei anna tid, så er det bare sjarmerende, solid gjennomført som det er. Dessuten mener jeg jo at det han skriver om er høyst relevant for oss i dag. Er det egentlig så mange andre forfattere som tematiserer hvor vanskelig det er å leve av å være bonde, og som skildrer hvor skjør næringa er? Og Løvåsen veit godt hva han skriver om, for så vidt jeg har hørt, var han en del av det, han også. Enda mer respekt til Løvåsen der altså, som var både bonde og forfatter (men som nå har gjort bymann av seg, om jeg ikke tar feil).

For det tredje er jeg innmari glad for at Løvåsen slipper til med sine litterære personer.
I Nyryddinga fins et av de beste far-sønn-portrettene jeg har lest, og i Brakk er det Geirs sterke sorg som er i fokus. Det første trengs fordi litteraturen i våre dager oversvømmes av dysfunksjonelle familieforhold, noe som er langt i fra normalen. Og Brakk er spesielt vakker fordi Løvåsen portretterer sorgarbeidet og aggresjonen til Geir på en naturlig måte, fri fra alle maskuline tvangstrøyer og kvasipsykologiske spekulasjoner. Det er ekte mennesker som trer fram fra boksidene her, og de skildres varmt, ærlig og med lun humor.

Og så en kommentar til deg, Sigmund Løvåsen: du skriver så utrolig knallbra. Hvorfor i all verden gikk du med på å være leder i Den norske Forfatterforeninga? At du gjør en god jobb i vervet, hersker det ingen tvil om. Og at du var ønska dit, tror jeg så gjerne. At du er opptatt med slikt arbeid, gjør nemlig at middelmådige forfattere får glimre i det litterære rampelyset med sine høyst ordinære bøker, helt uten konkurranse fra deg. Mitt tips er: si opp, dra hjem, skriv. Mange kan administrere og lede. Av ditt kaliber er det kanskje tre eller fire i Norge.

Hvem er dine favoritter på L?
Om du klarte å holde deg til fornavnet, var det kanskje Ludvig Holberg som vant denne gangen? Jeg lurte lenge på han, fenomenal som han er, men helt ærlig måtte jeg innrømme at lesegleden blir en smule redusert av det foreldra språket, sjøl om innholdet skinner like klart. Louis de Bernières er god, men ikke min yndling. Lise Knudsen og Liv Køltzow er solide, mens Linn Ullmann og Laurence Sterne fortsatt er uleste. Hvis du, som jeg, må over til etternavnet, blir det brått mange flere å velge i. Blei det Doris Lessing eller Jonas Lie? Jeg vil gjerne vite.

Riktig god bokuke!