Sommerlesing, del III

Du veit det er varmt når du ligger på sofaen med gardinene for og alle vinduer åpne i fint lite mer enn bikini, du er fullstendig avslappa etter å ha gjort ingenting hele dagen, men du er dyvåt av svette, og du leser ei bok der de fuktige fingrene dine får papiret til å krølle seg på hver eneste side. Ja, omtrent sånn har det altså vært her. Sia begynnelsen av mai. Og det sier seg kanskje sjøl at det kan bli litt mye i lengden, også av en slik god varme, som var så etterlengta i vinter. Men nå som plenen minner mer om et ørkenlandskap enn en plen, og trærne feller gule blader hver gang det blåser, har det gått litt langt. For det var vel ikke meninga at det skulle være høst nå? Jeg veit ikke med deg, men jeg skal i alle fall klemme inn en sommermåned til!

Alexander L. Kielland

Denne karen er tydeligvis ingen sommermann, i alle fall ikke for meg. Ennå. Han må derfor skyves med videre inn i august, men ligger til en hver tid klar for å bli lest!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien til Sveriges store sønn bæres med rundt i det nye huset, for jeg har alltid med meg bokbunken min. Opp på soverommet, ned på stua, opp på loftet, ned i kjelleren. Neivel, da, så ille er det ikke at jeg tar med bunken ned i kjelleren når jeg skal rydde i boden, men at jeg til stadighet drasser den med meg, det gjør jeg. Og det betyr at jeg snart kommer i gang med lesinga også. Forhåpentligvis.

Ian McEwan

Barneloven er lest og omtalt, og for ei bok det er! Fortellerkunst, struktur, handling - alt er mesterlig utført - og sjøl om tematikken er vanskelig, var det rett og slett en sterk og flott leseropplevelse. Mer i samme stil finner du her!

Monika Fagerholm

Ja, hun bæres også rundt! Boka altså, ikke dama. Hva mer kan jeg si? Med noen ekstra runder i trappene og en solid bunke å drasse på, er det ikke til å se bort ifra at en etter hvert blir litt sterk av slik bokbæring. Men det hadde sjølsagt hatt større effekt om det var dama en drassa på. I alle fall umiddelbart, helt til en innhentes av konsekvensene...

Umberto Eco

Ferdig! Tjukkasboka mi for juni og juli gikk unna som bare det, og innlegg om de morderiske munkene finner du her. Og ja, i tilfelle det ikke er opp i dagen, så handler altså Ecos roman om så mye mer enn bare det, den også. Boka er lest sammen med Birthe, og som vanlig er det veldig hyggelig!

Agneta Pleijel

Oppfølgeren til Drottningens chirurg ligger klar! Den heter Kungens komediant og er bok nummer to av tre av denne svenske mesterforfatteren. Romanene er historiske og tar oss med tilbake til det svenske 1700-tallet, og har i tillegg forbindelser til hennes egen familiehistorie. Jeg gleder meg!

Kim Småge

Dameroman m/menn, Kim Småges første roman på mer enn ti år, er dessverre lest og langt ifra likt. Den var faktisk en skikkelig nedtur, og jeg blei veldig skuffa. Men jeg håper jo at Småge fortsetter å skrive, og at hun finner tilbake til den gode stilen og krafta hun hadde i kriminalromanene sine. Om ikke, er jeg redd det ikke blir mer Småge på meg.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen, en velkjent klassiker for mange, men hittil ganske ukjent for meg, ligger fortsatt klar for å bli lest. Jeg tenker at det er ei fin bok å kose seg med en lun sommerkveld, men jeg kan jo ta feil... Den som leser, får vite!

Merethe Lindstrøm

Arkitekt er også blant bøkene på leselista, og jeg ser faktisk fram til å lese noveller igjen. Nå er det ganske lenge sia sist, og Lindstrøm skriver svært godt, i alle fall i det jeg har lest av henne så langt. Denne boka bæres nå med rundt i huset, sammen med seks-sju andre bøker, og jeg ser stadig på den. Godt tegn!

Edith Södergran

Ei anna av bøkene jeg bærer med meg rundt i huset er Samlade dikter av finlandssvenske Edith Södergran. Jeg har hatt boka i ulesthylla kjempelenge, og lest de første diktene ørti ganger, uten å komme videre. Jeg har rett og slett mangla litt motivasjon. Men nå har jeg bestemt meg for at den skal leses, hele greia, sjøl om det er uhorvelig mange dikt. I tillegg er det hele på svensk, så det er ikke alle metaforer jeg henger like bra med på. Men det går, på et vis. Det skal gå.

Bergljot Hobæk Haff

Av og til er det ei bok som sniker i køen. Ei bok som egentlig ikke skulle leses før om noen år, da det var dens tur. Jeg forsøker nemlig så langt det er mulig å lese de eldste bøkene først, for å ha jevn sirkulasjon i ulesthyllene, og for å motivere meg sjøl til å lese gamle hylleslitere. Det er jo ingen vits i å ha dem om de bare står der. Men nei. Det gikk ikke denne gangen! I leit etter ei passende bok å ta med i veska, falt øya helt tilfeldig på Bålet av Bergljot Hobæk Haff, og et par dager seinere var den lest. Og den likte jeg veldig, veldig godt. Innlegg finner du her.

Patricia Highsmith

Denne forfatteren kom også bare seilende ut av det blå, og var ikke egentlig et planlagt valg. Men jeg trengte ei bok som passa til denne månedens utfordring i Bokhyllelesing 2018. Og det blei rett og slett Billett til helvete. Jeg kjenner godt til forfatteren fra tidligere, da jeg har lest alle bøkene hennes om Tom Ripley. Men det er noe ved skildringene hennes som jeg ikke helt liker, så det blir spennende å se om denne boka er likedan.

Bokhyllelesing 2018

Ny måned er som regel synonymt med ei ny utfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2018. Etter sommerens omfattende utfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese, var det duka for noe litt enklere. Neste utfordring var kort og godt å lese ei bok av en forfatter fra et ikke-europeisk land. Jeg hadde egentlig tenkt til å utfordre meg sjøl skikkelig med et eksotisk valg, gjerne noe gammelt fra Asia. Men den gang ei. Det blei Patricia Highsmith fra USA. Ikke-europeisk er det jo, men på grunn av den engelskspråklige dominansen i vestlig litteratur, blei det ikke så mye til utfordring lell. Og eksotisk er det i alle fall ikke! Kanskje du hadde mer hell? Minner om første samleinnlegg fra Bokhyllelesing 2018s tre første runder, som du finner her. Neste samleinnlegg kommer snart, og utfordringene som oppsummeres da er april (bøker som handler om en familie), mai (boka bak filmen) og fellesutfordringa for juni og juli (tjukke bøker du lenge har utsatt å lese). Legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

  

Ha en fortsatt nydelig lesesommer, alle sammen!

Dameroman m/menn

Bildekilde: Bokelskere

Det fins ingen fin måte å skrive dette på. Og ikke er det mye hyggelig heller. Jeg skreiv nemlig særemnet mitt om Kim Småge (pseudonym for Anne Karin Thorhus, f. 1945) og diskuterte feministisk kriminallitteratur med sensor på muntlig eksamen på videregående. Kim Småge var på mange måter min vei inn i voksenlitteraturen. Jeg har lest alt hun har skrevet med unntak av noen få noveller de seinere åra. Og jeg har alltid hatt den største respekt for henne som forfatter og sett på henne som ei nødvendig og sterk motvekt til dillete damer, navlebeskuende sutrekopper, skrævende mannfolk og trendfikserte hipstergjøker. Men nå, etter å ha lest Dameroman m/menn (2016), ei bok med en helt elendig tittel, kjenner jeg at det kan bli vanskelig å opprettholde respekten og de gode følelsene. For boka er virkelig ikke god.

Og det er så trist! Jeg hadde et sterkt ønske om at boka skulle være god, at forfatteren skulle motbevise den grusomme tittelen allerede på første side, og jeg gleda meg til humor og snert og spissfindige replikker, elegante setninger og gode skildringer av stilige damer med bein i nesa. Jeg så fram til noe vettugt og slagkraftig, sjøl om det var pakka inn i kiosklitteraturens glansa omslag. Jeg tenkte at forlaget Juritzen, et forlag jeg assosierer utelukkende med dårlige bøker, ikke hadde klart å fjerne alt som er Kim Småge, jeg så for meg at hun skulle skinne som en sjelden skatt blant alle deres råtne epler. Men noe har skjedd. Kim Småge er ikke lenger Kim Småge. Hun er blitt borte her eller i en annen prosess, hva veit jeg. Det jeg veit, er at jeg blei skuffa.

Jeg ønsker ikke å slakte ei bok, virkelig ikke. Det er ikke hyggelig i det hele tatt! Men når jeg sitter her og skal være ærlig med meg sjøl om leseropplevelsen, med dere som leser innlegget, med forfatteren - som faktisk har brukt masse tid og krefter på å skrive boka - føler jeg at jeg ikke har noe valg. Alle har krav på ærlighet, sjøl om den er av det vanskelige slaget.

Romanen Dameroman m/menn har så mange slurvefeil at det blir pinlig. Navn skrives feil (for eksempel skriver faktisk forlaget (!) at den ene hovedpersonen heter Eldbjørg på smussomslaget, men hun heter da for svingende Eldrid!), endelser er uteblitt, det er bøyinger jeg ikke har vært borti før, stavefeil og en underlig sammenblanding av riksmål og et mer radikalt bokmål, som ikke er gjennomført. Tidsrot er det også, noen ganger til og med i samme setning. Og det er tidvis en helt grusom syntaks. Det er tydelig at språkvasken er uteblitt, og det får meg til å lure på om forlaget i det hele tatt prioriterer slikt. Hvordan kan en ellers unngå å se så massive feil? Men det som verre er, er at det virker som om redaktøren har sett en annen vei gjennom hele prosessen med manuset. For her er det så mye som er ugreit, og det burde vært rydda opp i fra ende til annen om boka i det hele tatt skulle ha hatt en sjanse.

For eksempel er det jevnlig problemer med å plassere historia og personene innafor klare tidsmessige og av og til også stedsmessige rammer. Når boka begynner, har jeg ikke filla peiling på hvor vi er og hva vi skal, jeg veit ikke hvem som snakker og hvorfor. Og det er i ei bok der det fortelles i tredjeperson! Jeg aner ikke hvilket år det er en gang, og småbyen det fortelles om innimellom er anonym og utydelig, helt tappa for detaljer og sjarm. Slik fortsetter det over i alle fall de første åtti sidene, og det er slitsomt for leseren å ikke vite hva en skal forholde seg til. Boka virker retningsløs og ustrukturert, hva er egentlig poenget her, tenkte jeg mange ganger underveis.

Vel, poenget er vel at dette er en dameroman, der vi blir kjent med tre damer. De heter Oda, Karin og Eldrid, og Oda trer fram som en slags hovedperson i starten, uten at jeg skjønner hvorfor, for etter hvert er hun den mest fjerne av dem. Jeg veit ikke hvor gamle disse damene er, jeg veit ikke når jeg kommer inn i livene deres, men det som binder dem sammen er bakgrunnen i småbyen. Hvorfor de er venner og hvorfor de holder kontakten boka igjennom, aner jeg heller ikke. De forteller hverandre svært lite, og telefonsamtalene dem i mellom framstår som tvungne og ufrivillige. Det er ille når det primært er slik de holder kontakt. Og jeg skjønner i alle fall ikke hvorfor de sendes ut på de himla dramatiske reisene sine, en etter en, til Paris og USA og Mexico og Amman og Bhutan og jeg veit da søren hvor, for reisene deres endrer jo ingenting. Teksten er i beste fall usammenhengende, umotivert og svært usannsynlig.

De tre hovedpersonene tenker såpass likt at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og ofte overlapper de hverandre, slik at det blir sådd tvil om hvem vi følger og hvem som tenker og føler hva. Det er ikke bra, verken for boka eller leseren. Begynnelsen på romanen er rotete. Fortsettelsen er hakkete og helt uten forklaringer, det forventes bare at leseren henger med på stort og smått og engasjerer seg like lite som hovedpersonene. Slutten er brå og nesten like rotete som starten. Kapitlene er korte, stakatto og ofte uten hode og hale. Det samme gjelder setningene. Bruddene mellom kapitlene er mange og ulogiske eller totalt fraværende, alt ettersom. Vi kan følge en og samme person gjennom noen linjer, eller over flere kapitler, og skiftene kan komme midt i ei setning.

Hvorfor skal jeg egentlig lese om disse damene? De fins ikke interessante. De er stereotypier, alle tre, på hver sin måte. De opptrer forutsigbart og utsettes for godt oppbrukte hendelser som heller ikke ser ut til å prege dem noe særlig. Noen av hendelsene er mer nyskapende enn andre, som Karins reaksjon etter møtet med politimannen i Amman. Men sjøl om ideen er god og forsåvidt troverdig, er gjennomføringa helt ekstremt utroverdig. Når ville dette vært mulig å gjennomføre? Overfor alle tre kommer forfatteren med stadige påstander, men de underbygges aldri i teksten. For eksempel sies det at Oda kjempa for døtrene sine, men vi får aldri høre noe om det. Vi får bare høre om hva legemannen hennes gjorde. Oda sjøl virker snarere resignert og uengasjert, også i forhold til sine egne barn. 

Følelsesregisteret jobbes trofast igjennom, men ingenting treffer. Det blir bare for mye, av alt, sjøl i ei bok med 82 korte kapitler fordelt på 337 sider, der det i tillegg er et utall blankesider. Skjebnene til Oda, Eldrid og Karin formidles overtydelig og utapåklistra, alt er formulert, og gjerne flere ganger, rett etter hverandre. Jeg slipper å lure på noe som helst, men jeg kjeder meg jo noe så innmari! Hvor er spensten, drivet og krafta? Hvor er de subtile skildringene? Hvor er energien til Kim Småge, slik jeg kjenner henne?  

Kjære Kim Småge, dersom du mot all formodning skulle komme til å lese dette: Jeg er så lei for å radbrekke boka di! Men jeg vil at du skal vite at jeg fortsatt følger forfatterskapet ditt, og at jeg kommer til å lese neste bok også, av rein lojalitet. Jeg håper bare du finner tilbake til noe som er mye mer deg, at du gjenoppdager krafta du hadde i debuten, motet du hadde da du nådeløst tok opp tøffe temaer og posisjonen du hadde som ei nødvendig og sterk motvekt til det overflødige og unødvendige, framfor å bli en del av det sjøl.

Sommerlesing, del II

Fra knallhard, lang og iskald vinter til supervarm sommer! Jeg er glad for at vi har disse årstidsvariasjonene i Norge, sjøl om de er av det litt ekstreme slaget i år. Men vi koser oss ute i alt som er, være seg lassevis med snø eller brungult gress! Nå er det såpass varmt at det av og til er vanskelig å konsentrere seg om lesinga, særlig den av det tyngre slaget, og jeg må støtt og stadig uti for å bade, jeg også, uansett om det er i havet, badedammen eller ungenes plaskebasseng. Men når det er som verst, er det jammen bra med et kjølig kjellerrom der det står en lenestol rett under ei litt svak taklampe. Lett å snike seg unna, om så bare for ei lita stund... For nå er nemlig alle bøker pakka opp og på plass i både nye og gamle hyller, og de uleste bøkene skinner i all sin prakt!

Alexander L. Kielland

Denne herremannen blei ikke lest i måneden som gikk, men kan hende i måneden som kommer? Det hadde vært moro å avslutte bind tre av hans samlede verker i løpet av høsten, slik at jeg kan gyve løs på fjerde og siste bind og etter lang tid se enden på leseprosjektet.

Per Olov Enquist

Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest. Jeg har begynt fire ganger så langt, men begynner gjerne en gang til, fordi jeg veit at det er vel verdt innsatsen. Om bare tid og stemning klaffer kommer sidene til å flagre!

Marita Fossum

Lykksalighet er lest og faktisk også likt, og jeg kom etter hvert også i mål med et innlegg, som du kan lese her. Ei alvorlig bok om flere alvorlige temaer, men både tematikk og mennesker blir forsiktig og sympatisk behandla.

Tre riddersagaer

Lesekryss på plass! Nå er tre av tre sagaer lest, og om du vil vite mer om Partalopi, Flores, Blankiflor eller Bevers, eller bare er interessert i gammel litteratur, er dette ei flott utgave å dykke ned i. Innlegg finner du her. Og, jeg kan ikke få skrevet det nok ganger, jeg er utrolig imponert over Birgit Nyborg. Fremragende oversatt og formidla!

Ian McEwan

Barneloven er ventegurk ei lita stund til, og jeg likeså, men det er jo grenser for hvor mange bøker en kan holde på med på en gang. Da blir det til at jeg strever med å velge når jeg først skal lese, gir opp og ikke kommer videre i noen av dem. Hva er din smertegrense? Her ligger den på fem-seks titler på samme tid, men i realiteten er det ofte to eller tre bøker som leses parallelt. Det fungerer godt!

Monika Fagerholm

Å, som jeg gleder meg til å ta fatt på denne dama igjen! Nå som det er så varmt og klamt passer det bra med ei bok som du bare må lese på videre utover i de kjølige nattetimer (det er jo da det er aller best å lese, i mørket og stillheten og roa). Og disse jentene, da, hvordan er det med dem?

Umberto Eco

Fiktive italienske middelaldermysterier med munkehovedpersoner er jammen ikke så verst! Det går overraskende greit å hanskes med denne tjukkasen, i alle fall inntil videre, men hvem veit, jeg er jo ennå ikke i mål... Og hvordan skal dette egentlig gå? Jeg ser ingen utvei eller sannsynlige løsninger så langt - det er med andre ord en elegant komponert kriminalgåte. Jeg leser sammen med Birthe og koser meg masse med det. Om du også vil være med, er det ennå ikke for seint å hive seg på!

Agneta Pleijel

Kan en historisk roman skrives bedre? Jeg tror nesten ikke det. Drottningens chirurg er en roman som har alt, så det er bare å applaudere forfatteren, kjøpe og lese, lese, lese. Jeg fortsetter forhåpentligvis med oppfølgeren Kungens komediant i løpet av måneden. Og du! Det er helt vidunderlig å lese på svensk!

Kim Småge

Årets late sommerlektyre er ennå ikke påbegynt, men det er nok ikke mye om å gjøre nå. Når ferien for alvor kommer i gang og de virkelig seige dagene trilles ut som perler på ei snor, tror jeg denne er perfekt! Boka heter Dameroman m/menn, og gjør du som jeg, så skuer du hunden på håra men lar det stå til lell.

Alexandre Dumas d.y.

I noen familier går tydeligvis det litterære talentet i arv. Fra før av har jeg lest Alexandre Dumas, men sønnen hans er inntil videre et ubeskrevet blad. Jeg har lagt klar Kameliadamen og håper det snart endrer seg.

Merethe Lindstrøm

Det er gått noen år sia sist jeg leste Merethe Lindstrøm, og nå vil jeg gjerne lese henne igjen. Novellesamlinga Arkitekt ligger klar! Jeg tenker at kortere tekster passer fint nå i varmen, og burde med den logikken også finne fram dikt og dramatikk, essays og artikler. Vi får se...

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. Det er ingen tvil om at Bokhyllelesing 2018 er godt i gang! Etter dette har vi lest om familier (Alexander Kiellands Fortuna for min del), deretter boka bak filmen (her valgte jeg meg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg). I juni og juli leser vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og jeg er godt i gang med Umberto Ecos Rosens navn. Hvilken bok leser du? For de av dere som allerede er i mål med de tjukke bøkene, er det bare å gå videre til neste utfordring. I august er temaet å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Det er med andre ord en del å velge i, også i den runden! Sjøl aner jeg ikke hva jeg skal ta tak i neste måned, men jeg satser på at jeg finner rett bok i løpet av sommeren.

Fortsatt god lesesommer!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Etter en lang og hard vinter letta det helt plutselig. Jeg har aldri sett våren gå så fort! Kanskje bare tre uker? Her hvor jeg bor, er det sommertemperaturer døgnet rundt, og det er lenge sia jeg hadde på meg den vanlige dongeribuksa. Det er så varmt! Ungene spiser is hver dag, og det gjør jammen vi også. Og det fins jo ikke noe mer perfekt enn å nyte bøkene ute! Det vil si, de av dem som har kommet opp av eskene. Det ligger fortsatt en del skatter nedi ymse kasser rundt i huset, men det kommer seg, for hver dag som går. Og det er så mye kos i å pakke opp!

Alexander L. Kielland

Det går framover med Kielland-prosjektet mitt, og nå er altså romanen Fortuna lest, og innlegg finner du her. Om noen skulle ønske å lese boka, anbefaler jeg å lese Gift først, da disse to henger sammen og er de to første bøkene i det som etter hvert blei en trilogi. Jeg har hittil ikke lest tredje og siste bind, men det kommer! Som alltid er Kielland en mester i å skildre, og jeg er imponert av hvor mange nyanser han gir rom for, hvor godt han treffer med karakteristikkene sine og hvor mye det er å hente i disse bøkene, som er mer enn hundre og tretti år gamle.

Per Olov Enquist

Helt i slutten av april gikk jeg optimistisk i gang med den omfattende sjølbiografien til Per Olov Enquist, Et annet liv, bare for å legge den fra meg noen dager seinere. Jeg kom fram til at jeg ikke ville rekke å lese den før jeg skulle gå i gang med Rosens navn uansett, og i alle fall ikke før flyttekaoset hadde lagt seg! Begge er bøker jeg ikke vil stresse i vei med. Derfor blei det mer venting på Enquist nå i første omgang. Men sommeren er lang!

Marita Fossum

Ei mye mindre omfattende bok kunne fint gå, tenkte jeg, og leste derfor ut Lykksalighet på noen timer fordelt over to dager. Sjøl om boka virkelig ikke klaffa med stemning og vær her - jeg full av glede etter å ha kommet på plass i nytt hus og med femten-tjue varmegrader dagen lang - hadde jeg en god leseropplevelse. For oppi alle vanskeligheter og deprimerende omstendigheter i et vintermørkt og iskaldt Nord-Norge, var det likevel medmenneskelighet og troverdighet å hente. Omtale kommer.

Tre riddersagaer

I mål! Ha! Det hadde jeg knapt trodd sjøl! Men altså, skal en lese, så skal en lese. Da er det bare å gjøre det, koste hva det koste vil. Og denne utgivelsen er faktisk solid og god, så det gleda meg mye mer enn det kosta! Målet var å lese ut boka før vi flytta, men det klarte jeg dessverre ikke. Men to av tre sagaer blei ferdiglest i det gamle huset, og siste saga blei lest her i det nye huset. Og igjen, hatten av for Birgit Nyborg. Dette var utrolig kunnskapsrikt og interessant! Flere adjektiver kommer snart i en egen omtale.

Ian McEwan

For en gangs skyld sneik ikke denne elegante briten i rekka, men venta pent på tur, og er nå nestemann ut. Barneloven er boka som skal leses i denne omgangen, men jeg er ikke sikker på om jeg ser så fram til det. Jeg har jo lest om den, og har en følelse av at den er svært alvorlig tematisk sett. Er det rett for ei med konstante svetteringer under armene, grønske på knea, is på kinnet og et smil om munnen?

Monika Fagerholm

Fagerholm er nok verken mindre alvorlig eller dramatisk i sin roman Glitterscenen, men det kan hende hun leses før McEwan, rett og slett fordi jeg er ivrig etter å finne ut av hva som skjer med disse jentene fra Den amerikanske jenta. Og får vi egentlig noensinne vite hva som faktisk skjedde og hvordan det hele henger sammen?

Kazuo Ishiguro

Gå aldri fra meg var mitt valg av bok til runde fem av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese boka bak filmen. Jeg har ikke sett filmversjonen av denne, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, i alle fall ikke med det første. Solid og dyktig fortalt historie, men det noe tynne hovedpoenget ødela litt for meg, sammen med skuffelsen over at det ikke var mer.

Umberto Eco

Sammen med Birthe er jeg nå godt i gang med Rosens navn! Lesinga går litt langsomt fordi Eco skriver en smule omstendelig, men det kler så langt både fortellinga og kulissene. Og nå som død munk nummer en har dukka opp, er det bare å lese videre...

Muriel Spark

Plutselig hadde jeg funnet fram Frøken Jean Brodies beste alder fra en av de litt for mange flytteeskene med bøker i, og jammen leste jeg den ikke ut også! Omtale finner du her. Fornøyelig alvor fra Skottland som trygt kan anbefales videre!

Agneta Pleijel

Denne svenske dama har skrevet massevis av bøker, og jeg har nå funnet ut at tida er moden for å lese litt av henne. Det er moro med nye forfatterskap! Jeg fikk to pocketbøker av brodern for noen år tilbake, Drottningens chirurg (2006) og Kungens komediant (2007), og vil nå forsøke meg på den første av disse to, som ikke bare henger sammen, men som også er deler av forfatterens egen familiehistorie. Det er et interessant utgangspunkt for to romaner.

Kim Småge

Jeg leste en del av Kim Småge i slutten av tenåra, og syns det var veldig leit da hun etter hvert fikk problemer med å få ut bøkene sine. Så jeg blei veldig overraska da hun kom med ei bok for noen år sida! Verket har fått den aldeles grusomme tittelen Dameroman m/menn, men på grunn av gammel lojalitet kunne jeg ikke la være å kjøpe boka da jeg kom over den på salg. Jeg tenker at om den er like klein som den høres ut, er den perfekt som lat sommerlektyre. Slikt kan en vel tillate seg en sjelden gang?

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. For april var temaet å lese ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie. Jeg valgte meg Alexander Kiellands roman Fortuna. I mai var temaet boka bak filmen, og da leste jeg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg. Juni og juli har samme leseutfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Her tenker jeg å bidra med Umberto Ecos Rosens navn, som jeg har hatt i hylla lenge og ønska å lese enda lenger. Den er kanskje ikke en murstein, men den er omstendelig nok! Hvilken tjukkas skal til pers hos deg?

Ønsker dere alle en fantastisk lesesommer!

Biografi: Kriminallitteraturen

Bildekilde: Bokelskere

I tilfelle noen stusser allerede ved tittelen på innlegget, kan jeg med en gang tilstå følgende: Sjølsagt er det litt på sia å lese om litteratur når en egentlig skal lese om en person. Det hele gikk for seg omtrent slik: I Ingalills biografilesesirkel var temaet denne gangen forbrytelse og straff. Det var en helt ypperlig kategori for en biografi om Fjodor Dostojevskij (1821-1881), tenkte jeg. Ikke bare skreiv han boka Forbrytelse og straff (1866), men han hadde også en del erfaring med begge deler sjøl. Å være russisk forfatter både var og er nok utrolig utfordrende, og sammenblandinga av statsmakt og offentlig sensur forbigås bare av et knippe andre land. Det gir ikke akkurat gode vilkår for åpne intellektuelle ordskifter. Men den godeste Geir Kjetsaa (1937-2008), som har skrevet om russeren, er imponerende ordrik. Og det blei litt vanskelig å gå i gang med nå som jeg er i innspurten med masteroppgava. Derfor gikk jeg på jakt etter andre alternativer i bokhyllene. Og egentlig er det et litt begrensa utvalg biografier her hos meg, så da jeg fant ei bok som het Blodig alvor (2008), måtte jeg naturligvis lese den.

Det er Hans H. Skei (f. 1945), professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, som er forfatter av boka. Han kjente jeg til fra før, gjennom en rekke antologier og fagbøker innafor litteraturfeltet, samt utstrakt anmeldervirksomhet. Men jeg visste ikke at Skei også er medlem av Rivertonklubben og en av Norges fremste eksperter på kriminallitteratur - noe han viser til gangs gjennom de fyldige artiklene i Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Og boka er, sjøl om den kanskje først og fremst er ei fagbok, noe av det nærmeste en kan komme en rein sjangerbiografi, slik jeg vurderer det. Skei går nemlig igjennom det aller meste som har rørt seg i norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra dens spede begynnelse med Mauritz Hansen (1794-1842) og Edgar Allan Poe (1809-1849), fram til krimforfattere som Kim Småge (f. 1945) og P. D. James (1920-2014). Resultatet er da ei bok som gir oversikt og innsikt, kunnskap og kjennskap, til det store og noe uoversiktlige feltet vi kjenner som "krim".

Men hva er egentlig krim? Og hvordan kan en litterær sjanger avgrenses? Skei er heldigvis klokkeklar på det feltet. Kriminallitteraturen har etterforskning og oppklaring av en forbrytelse som sitt hovedfokus. Blir det for mye privatliv, historiske detaljer, dominerende bihistorier eller for mange skildringer av personer, steder og samfunn, tilhører boka en annen sjanger - for eksempel spenningsromanen. Kriminallitteratur er formellitteratur, skriver han, og implisitt da er sjangerkrav og tydelige leserforventninger - og disse må innfris. Kriminallitteratur er underholdningslitteratur. Og slik skal det være. Men samtidig kan kriminallitteraturen findeles etter flere kategorier. Det første Skei gjør, er å sile ut den useriøse kriminallitteraturen, hovedsaklig den aller mest kommersielle, som kjennetegnes av kioskdistribusjon, mjuk innbinding, glansa omslag, oversettelser - gjerne fra amerikansk, mindre kjente forlag og lave priser. Dette er uinteressant for Skei, rett og slett fordi det er dårlig litteratur.

Deretter begynner Skei med begynnelsen. Og den som åpner ballet er faktisk den norske forfatteren Mauritz Hansen, som skreiv Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839). Verdens første kriminalfortelling er altså ei bok med handling fra østlandsbyen Kongsberg i Norge. Men Hansen fikk ikke så mye oppmerksomhet for boka si, og i internasjonal sammenheng blei den, og blir fortsatt ofte, forbigått i stillhet. Standarden for detektivfortellinga, som Skei her regner som en egen undersjanger av kriminallitteraturen, settes av Edgar Allan Poe, med Mordene i Rue Morgue (1841). Begge disse to verkene er korte tekster, som hver på sitt vis har oppklaring av en forbrytelse (drap) som sitt hovedfokus, og som begge innfrir ytre standardkrav. Men Poes fortelling, og hans kommende fortellinger i samme stil, skulle bli sjangerdefinerende for all kriminallitteratur i lang tid framover. Her finner vi for eksempel elementer som etterforskeren med stor E, den briljante rikingen C. Auguste Dupin, og hans kompanjong, som også er den navnløse fortelleren, det lukkede roms mysterium og en overraskende løsning på det hele. Sjøl om Poe og Hansen i praksis ikke ligger så langt fra hverandre, var det Poe som trakk det lengste strået. Og med hans bidrag blei en ny litterær sjanger etablert for godt. Gullalderen for detektivfortellinga kommer så med Arthur Conan Doyle (1859-1930), og stadfestes gjennom detektivromanen av Agatha Christie (1890-1976). Nå er denne sjangeren - særlig kortformen - nesten fortrengt til fordel for andre måter å skrive kriminallitteratur på.

Og en undersjanger som fortsatt lever, sjøl om det nå er i nokså liten skala, er den hardkokte kriminallitteraturen, først introdusert av amerikanerne Dashiell Hammett (1894-1961) og Raymond Chandler (1888-1959). Hammett debuterte med ei novelle i 1922 og kom med bok i 1929, Chandler med novelle i 1933 og bok i 1939 (se her). Begge leverer ramsalt kritikk av amerikanske samfunnsforhold, der blant anna korrupsjonen brer om seg, med sine mer eller mindre forsofne helter i hovedrollene. Og nettopp disse heltene - privatdetektivene - blir utrolig viktige i den nye krimmen. Fra å fortelles utenfra, av en observatør, fortelles hendelsene nå ofte innenfra, gjerne i førsteperson. Og vi kommer ikke inn i fortellinga etter at drapet eller forbrytelsen har funnet sted, vi er med før det hender, og ofte også når det skjer. Men den nye, hardkokte helten er ikke en velstående mesterhjerne. Han er vanligvis fattig, enslig, drikkfeldig, hardtslående og med en særegen sans for å komme opp i trøbbel. Men han er god på bånn, har rett moral og føler med de svake i samfunnet. Sånn sett er han en ekte helt, til forskjell fra superhjernen som bare hentes inn og oppklarer det hele med den største selvfølgelighet, før han tar sin bartekam og går. I tillegg kjennetegnes de nye verkene ofte av en ironisk distanse hos helten - til hendelsene og eget liv - som en slags måte å holde ut med det hele på.

På 1950-tallet kommer så amerikaneren Ed McBain (1926-2005) med enda en ny måte å skrive krim på: politiromanen. Denne blir raskt populær, og fortrenger i sin tur nesten den hardkokte sjangeren, samtidig som den er en videreføring av det samme. Viktigst her er at vi tar ett steg tilbake fra det personlige og samfunnskritiske, som i stor grad kjennetegner den hardkokte krimmen, og forholder oss til et politikorps, der forfatteren kan velge å rullere på hovedpersonene. Fortsatt er det etterforskning og oppklaring som står i høysetet, men med nye metoder. Slik ser en tydelig bevegelsen fra mesterhjernen og partneren og den ensomme privatdetektiven, som begge arbeider på utsida av fellesskapet, til et offentlig ansatt politi, med tilgang på alt som til enhver tid fins av ressurser. Naturligvis utvikles denne undersjangeren også, slik at en etter hvert får agent- og spionromaner, bøker som følger etterforskningsgrupper i f.eks. CIA eller FBI, og videre til rettsmedisinere og deretter andre som Skei kaller ufrivillige detektiver (advokater, journalister, forfattere, leger o.l.). Fra 1960-tallet får vi også en annen, kan hende overraskende vinkling i krimbøkene: Forbryterromanen. Her bytter vi som lesere side, fra de som jakter til den jaktede. Med Patricia Highsmith (1921-1995) sine bøker om psykopaten Tom Ripley, glir en så over til den psykologiske thrilleren. Alle disse undersjangrene eksisterer naturligvis fortsatt, men det varierer hvilken av dem som dominerer.

I Norge har vi naturligvis en litt annen utvikling, noe Skei også gjør fint rede for i boka. Her trekkes linjene fra Mauritz Hansen og opp til 2007, og jeg skal gladelig innrømme at jeg er mest begeistra for den eldre litteraturen som trekkes fram. Særlig grundig er Skei fra 1972 - året da Rivertonklubben ser dagens lys - og han går igjennom ulike utgivelser år for år. Han både plasserer, karakteriserer og skildrer, slik at Blodig alvor like mye er en guide inn i den generelle, internasjonale kriminallitteraturen, som den er et orienteringskart over den norske kriminallitteraturen. Skei er særlig opptatt av arven etter McBain og det svenske radarparet Sjöwall og Wahlöö, nemlig politikrimmen, som lenge var og kanskje fortsatt er dominerende i Skandinavia, samt kvinnebølgen i norsk krim, som innledes av Kim Småges Nattdykk i 1983. Men Skei gir også plass til skikkelser som Varg Veum og Konrad Sejer med flere, og han ser på sjangerutvikling, antall årlige utgivelser, kvalitet versus kvantitet, kjønn hos forfattere og kjønn hos etterforskere og mye, mye mer.

 

Boka er på alle måter interessant for en som er opptatt av litteratur. Sjangerkunnskap er viktig enten en er profesjonell utøver, utdanna kritiker eller uskolert synser - og det gjelder egentlig uavhengig om en glad i sjangeren eller ikke. Forskjellige litterære sjangre låner ofte av hverandre, og med ei slik bok som ballast kan en se kriminalromanens underliggende strukturer og ytre trekk i for eksempel en vanlig roman, også før krimbøkene egentlig var kjent som krimbøker, i sagalitteratur eller i dramatikk. En kan også lære seg noen knep om en er ute etter å skrive sjøl. Og for oss bokelskere er det naturligvis alltid relevant å kunne plassere og karakterisere et verk på mest mulig korrekt måte.

Det som eventuelt trekker utgivelsen noe ned, er repetisjonene og uvettig omstendelighet. Jeg leste boka i ett, og har derfor ikke behov for at Skei forklarer, minner om og trekker linjer i hver eneste artikkel - jeg husker jo hva jeg leste i artikkelen i forveien. Men også innafor hver enkelt artikkel kan det bli litt mye av det samme, det er like formuleringer og like eksempler, forfatteren skriver rett og slett det samme flere ganger (og nå har jeg gjort det også!). Her syns jeg redaktøren kunne vært sterkere inne og stramma opp artiklene - da hadde det også blitt mer spennende - og lettere - å lese. Men det kan hende jeg er ekstra fokusert på slikt akkurat nå på grunn av mitt eget masterarbeid, der repetisjoner er dødvekt som skal lukes bort. Ellers reagerte jeg litt for ofte på det språklige, og tenker at tekstene av en eller annen grunn unngikk manusvasken. Mange lange, tunge setninger med manglende preposisjoner er irriterende. Reine skrivefeil bør det sjølsagt heller ikke være. Men alt i alt var ikke slikt slurv ødeleggende denne gangen, for det som i sin helhet var en flott innføring i kriminallitteraturen, formidla av en kunnskapsrik og engasjert forfatter. Og hvis noen er redde for at boka domineres av Skeis litteraturvitenskapelige bakgrunn, for eksempel gjennom begrepsbruk, kan jeg bare berolige. Dette virker å være et overskuddsverk, der formidling og leseglede står i fokus. Boka kan derfor like gjerne leses av amatøren og studenten som av litteraturforskeren og krimforfatteren sjøl.

Favorittforfattere: S

Vanligvis er det ganske vanskelig å kåre favorittforfattere. Det er jo relativt grei tilgang på potensielle vinnere, både i egne bokhyller og blant millioner av søkbare internettartikler. Særlig på så mye brukte bokstaver som S. Men denne gangen var det hele overraskende fort gjort - riktignok måtte jeg benytte meg av forfatternes etternavn, men likevel. På forrige bokstav, R, fant jeg bare én favorittforfatter. Nå har jeg kommet meg tilbake til de opprinnelige to. Og fordelinga er nokså grei: en mann - ei kvinne, en død - en levende, en amerikansk - en norsk.

Bildekilde: Wikipedia

John Steinbeck (1902-1968)
Den første forfatteren jeg ønsker å trekke fram her på S, er amerikanske John Ernst Steinbeck Jr. Jeg leste han for første gang på videregående, da Of mice and men (1937) var lagt opp som pensum i engelsk. Boka var korngul og blå, og landskapet som vistes var idyllisk og rolig. Men fortellinga om George og Lennie, om kampen for arbeid, mat og overlevelse under den store depresjonen i USA, var verken idyllisk eller rolig. Det var tragisk og hjerteskjærende, enda jeg da ikke helt kunne sette fortellinga inn i sin rette kontekst med tanke på den omfattende politiske og økonomiske situasjonen rundt.

Lite visste jeg at Steinbeck fortsatte på samme vis i neste verk jeg leste av han, Vredens druer fra 1939. Jeg leste romanen i mai 2010, og får fortsatt frysninger når jeg tenker på hvordan boka slutter. Men mer om akkurat det skal jeg ikke avsløre her og nå. Det som er så sterkt med Steinbeck, er at han, i motsetning til mange av dagens forfattere, har en tydelig politisk agenda. Han er ikke redd for å ta parti, tale de svakes sak, leve seg inn i deres situasjon og gjøre den om til et litterært verk. Faktisk gikk han enda lenger: Da han på trettitallet jobba som journalist, levde han sammen med mennesker helt nederst på den sosiale rangstigen i flere måneder. Og han levde ikke bare sammen med dem, han levde som dem. Som et menneske uten arbeid, penger, framtid, et menneske myndighetene verken hadde hus eller trygd til, et menneske som måtte drive fra by til by og stat til stat i håp om en dagjobb til luselønn. Reportasjene han skreiv fra dette harde livet, danner bakgrunnen for boka Vredens druer.

Steinbeck debuterte i 1929 med Cup of Gold, en historisk roman fra 1600-tallet. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1935 med den korte romanen Tortilla Flat, som jeg har i hylla under navnet Dagdrivergjengen. Den skal visstnok være utrolig morsom, og jeg gleder meg til å lese den. Det internasjonale gjennombruddet kom med Vredens druer, som mange mener er hans beste verk. Boka solgte en halv million eksemplarer på et års tid, og Steinbeck fikk både the National Book Award og den høythengende Pulitzerprisen året etter. Men ikke alle var glade for forfatterens frie kritikk av kapitalisme og dårlig økonomisk politikk. I California var det noen som tydeligvis følte seg såpass støtt (eller tatt på kornet), at de forbøy romanen. Det tok to år før forbudet blei oppheva. I 1962 mottok Steinbeck Nobelprisen i litteratur. Også da blei Vredens druer trukket fram i begrunnelsen.  

Bildekilde: Aschehoug

Kim Småge (f. 1945)
Det er mer enn langt fra Salinas, Monterey i California til Lilleby i Trondheim. Men norske Anne Karin Thorhus, som forfatteren Kim Småge egentlig heter, er altså min andre favoritt på S. Og det hun har til felles med Steinbeck, er den politiske faktoren. Riktignok på en litt annen måte, da både sjanger, språk og stil er helt annerledes.

Småge debuterte i 1983 med kriminalromanen Nattdykk som ga henne Rivertonprisen året etter. Det var rett og slett en brakdebut, og Småge var den første her til lands som blei kalt krimdronning. Hun har også fått æra for å ha introdusert den feministiske krimbølgen i Norge, som seinere inkluderte bl.a. Kjersti Scheen (f. 1943) og Unni Lindell (f. 1957). Småge fulgte opp debuten med Origo allerede året etter, og i 1986 kom Kainan, som skapte en stor mediedebatt. Videre kommer spenningsromanene på løpende bånd, og i novellesamlinga Kvinnens lange arm fra 1992 introduseres ei ny heltinne: politibetjent Anne-kin Halvorsen ved Trondheim politikammer. Hun figurerer i fem bøker, før det brått tar slutt i 2004 med Dobbeltmann. Etter dette har ikke Småge utgitt egne bøker, kun bidratt i antologier.

Jeg leste Småge ved en tilfeldighet kort tid etter at jeg leste Steinbeck. Jeg gikk på videregående og hadde såvidt snust på voksenbøker, uten hell, og visste ikke helt hvor veien skulle gå videre. Så kom jeg over ei novellesamling som var både interessant og spennende. På under et år leste jeg alt Småge hadde utgitt. Og jeg begynte sjølsagt på begynnelsen, med Nattdykk, som både var skrekkelig og herlig. Videre tilbrakte jeg en hel juleferie totalt oppslukt av den nervepirrende spenningsromanen Kainan og leste alt jeg kunne om de skumle frimurerne, blei fortvila og imponert av romanen Lex Love (1991) uti januar, skreiv særemne om dama i løpet av vårmånedene, parallellt som jeg leste meg opp på Anne-kin, og hadde muntlig eksamen om Småges forfatterskap en dag i mai. Og det gikk så det suste!

Småge er ei tøff dame som har solid peiling på det hun skriver om. I 1980 blei hun første kvinnelige instruktør i Norges Dykkerforbund, en erfaring en ser mye av i bøkene hennes. Sterke kvinneskikkelser går også igjen, og mange kritikere påpeker at Småge har et særlig feministisk driv i sine tekster. Hun har blikk for damer som kjemper, både mot seg sjøl og mot mannlig overmakt, enten helt direkte så vemmelsen velter opp hos leseren, som i Nattdykk, eller mer indirekte, som i Containerkvinnen fra 1997, som blant anna handler om prostitusjon. Dynamikken mellom kvinne og mann kan i mange situasjoner bli matt, men Småge bringer med seg noe friskt og ekte i dialogene som ellers, og gjør mange vendinger uforutsigbare og annerledes. Forfatteren skriver radikalt bokmål, har et røft språk og er totalt usentimental i sine skildringer av både Anne-kin, Hilke, Lena og flere. Småge har også et blikk for de mer utsatte i samfunnet, noe som særlig vises gjennom valgt tematikk i kriminalromanene og gjennom oppvekstromanen Koksbiter og trollsplint fra 1999.

Hvem er dine favoritter på S?
Er det noen som er enige med meg denne gangen, eller er det helt andre forfattere som når opp hos deg? Sjøl tenkte jeg på både Sara Stridsberg, August Strindberg, Sofi Oksanen, William Shakespeare og Sigrid Undset underveis, men for å få med alle de beste i løpet av gjennomgangen, skjønte jeg at jeg var nødt til å velge litt taktisk. Derfor blei det slik denne gangen, og jeg er strålende fornøyd med mine to hardtslående, drivende dyktige vinnere, som begge makter å si mye med lite, å skildre vanskelige livsbetingelser uten å vippe over i tåreperser, og å skape engasjement hos leserne. Kan dine favoritter også det?

Fortsatt god lesehelg!

Favorittforfattere: K

De siste ukene har vært travle og intense på grunn av vårens mange midteksamener (den som fant ut at et slikt overfokus på eksamener og oppgaver var en lur ting, vil jeg gjerne ta en prat med). Men nå, like før påske, er jeg endelig i mål, og da kan jeg vende tilbake til en mer ordinær tilværelse, også her på bloggen. Derfor er det nå tid for et innlegg om mine favorittforfattere på K. Kåringa gikk forholdsvis radig for seg etter en kjapp gjennomgang av bokhyllene, så det er egentlig bare å hive seg uti det.

Knut Hamsun (1859-1952)
En av Norges aller mest kjente forfattere og nobelprisvinner nummer to (tildelt i 1920) blei født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen i 1859. Han levde et på den tida sjeldent langt liv og fikk oppleve noen av de viktigste hendelsene i norsk historie, som det moderne gjennombrudd, framveksta av de politiske partiene, innføringa av parlamentarismen, den norsk-svenske unionsoppløsninga, økonomiske krisetider og de to verdenskrigene. Mye av dette deltok også Hamsun aktivt i; de fleste kjenner vel hans rolle som kverulant og offentlig kritiker av de fire store, samt hans noe tvilsomme engasjement under den tyske okkupasjonen. Den litterære produksjonen hans rommer mye, Hamsun utga mer enn tjue romaner, lyrikk, dramatikk og noveller, og var også i perioder aktiv i dagspressa. Han inntok en posisjon som en suveren, verdensvant kunstner med den største selvfølgelighet allerede i ung alder, sjøl om han slettes ikke var uten rivaler eller motstandere. Men den gamle generasjonen døde ut, og tilbake stod Hamsun i ensom majestet.

Jeg har ikke lest så veldig mye av Hamsun hittil, men både lesinga av Victoria (1898) på ungdomsskolen og lesinga av Sult (1890) ved NTNU har ennå ikke sluppet taket. Victoria var vel alt jeg ikke ville lese da jeg var 14, men detaljene har festa seg likevel, som mose på en stein. Og Sult er en av de vondeste romanene jeg noensinne har lest, med den navnløse jeg-personen så totalt innsurra i håpløsheten og nedadgående spiraler at det er til å bli fortvila og sint av. I tillegg kommer noen dikt, en rekke artikler og essays som jeg stadig vender tilbake til, og som så langt har stått på pensumlistene mine fire ganger. Og det er vel akkurat det som er så vanskelig med Hamsun: en kommer ikke utenom. En må jobbe seg igjennom tekstene hans, borre seg ned i dem, ta tak i dem, prøve dem mot fordommer og mistanker, bli konfrontert og overraska. Etter et større arbeid med et verk, kan en ikke unngå å føle seg nær både hovedperson og forfatter.

Og Knut Hamsun er en forfatter med overlegen kontroll. Han er en gjennomført stilist og en finner profesjonalitet i språk, virkemidler, personer og skildringer i alle tekster. Han er helt vesentlig for utviklinga av den norske romanen, den særnordiske romansjangeren og vår oppfatning av litteratur og litteraritet. Noen hovedpunkter her er hans fornyelse av romanen i sin helhet i 1890, grepet med gjennomført indre monolog, hans sjangermessige helomvendinger underveis i forfatterskapet, tematikken, hans måte å aktualisere og å reaktualisere på, sjøl om han aldri var et fullverdig medlem av realismegjengen. Hamsun preger skoleungdommen, den voksne leseren og den profesjonelle litteraturviteren på mange ulike nivåer. Og en blir liksom aldri ferdig: tankene fra tekstene hans blir værende, messende, noen ganger gnagende. En har stadige spørsmål som en umulig kan få svar på. Han skaper noe mystisk, tvil og uro, både i tekst og utafor tekst, makter å være lengtende og romantisk, effektiv og konkret, feminin og maskulin.

Noe jeg er veldig glad for, er at Hamsun, med sin posisjon og innflytelse, i mange år helt sikkert kunne fått ut hva han ville på samtlige forlag. Men den over søtti år lange karriera er prega av at det nettopp ikke er for mye. Han har ikke overprodusert, har ikke utvanna tematikken, har ikke slitt ut sine grep. I steden har han søkt mot stadig nye steder etter romanstoff, brukt sider ved seg sjøl, skildra, psykologisert, inderliggjort. Knut Hamsun er en av mine favoritter fordi han er umulig å komme forbi, hvilket sier mye om hans udiskutable viktighet og tekstenes bestandighet.


Karen Blixen (1885-1962)
Sjøl om disse to delvis levde samtidig, er det ingenting som vitner om det litterært sett. De er barn av helt ulike kulturer, han fattig bondesønn, hun rik borgerdatter, og deres fokus her i livet, henholdsvis Amerika og Norge versus Afrika og Danmark, avspeiler seg kraftig i deres litterære produksjon. En kan gå så langt som å si at de tilhører helt ulike litterære tradisjoner og at det vanskelig kan finnes intertekstuelle referanser dem i mellom.

Karen Christentze Dinesen er mest kjent for sine fabulerende og merkelige fortellinger inspirert av Tusen og en natt og med hyppig bruk av motiver fra europeisk middelalderlitteratur, eventyr og sagn, samt erindringsboka Den afrikanske farm. Sjøl om hun glimtvis både er lun og humoristisk, skaper spenning og intrikate nett av sammenhenger, personer, hendelser og symbolikk, domineres tekstene hennes av et utprega ikke-kvinnelig ståsted. Blixen skreiv ofte under mannlige pseudonymer, var i perioder nesten utelukkende i mannlige miljøer, og dreiv med typiske mannsdominerte aktiviteter, som å jakte, fly, dra på safari og å drive farm. Hun var et sterkt, nærmest utemma menneske, men danna, med mye pågangsmot og virkekraft. Jeg synes det er befriende og imponerende at hun makter å riste av seg sosiokulturelle konvensjoner og i så stor grad skape noe eget.

Men når jeg leser Blixens fortellinger, er jeg alltid milevis unna, aldri der, aldri nær. Hun kan være ironisk og bisk, streng og sleip, og menneskene får gjennomgå som statister i en film. Poengene hun vil vise fram, fortellingenes mening, er alltid viktigere. Ofte slutter fortellingene litt uforløst, fortsatt delvis hemmelige og uklare. Med dette oppnår Blixen i alle fall to ting: nemlig at historiene hennes aldri slutter å engasjere, og at en aldri blir kjent med forfatteren Karen Blixen. Hvem er hun? Slik flere av fortellingene hennes er lagt fram, er hun bare et "medium". Derfra til den høyst personlige og utleverende Knut Hamsun i 1890 er det svært langt. Men begge var viktige og toneangivende i sin tid, innafor vidt forskjellige kretser, vel å merke.

For å få bedre tak i hvem Karen von Blixen-Finecke var, må en lese Den afrikanske farm. Her kommer en nærmere både forfatteren og det virkelige livet hennes i nært samspill med naturen, rytmen er annerledes, perspektivet varmt, av og til nesten kjærlig. Hun er overhode på farmen, og har ansvaret for økonomi og avlinger, slaver og gjester. Det er mange utfordringer knytta til det klimatiske, og hun presses stadig til å tenke nytt. Men det er vanskelig i et land med lite teknologi, hvor språket er nærmest uforståelig og konsekvensene av krakket i 1929 også kjennes. I tillegg får en også et innblikk i Blixens forhold til Denys Finch Hatton, som forblei et sårt punkt for henne livet ut.

Hvem er dine favoritter på K?
I mine hyller var det jammen ikke mange kandidater, i og med at jeg fortsatt ikke har slengt meg på den evigvarende Karl-Ove-bølgen og enda ikke har somla meg til å lese Brages hedersprisvinner Knut Faldbakken. Knut Nærum tuller jo bare, mens Kyrre Andreassen er krampeaktig i sin harselering - ingen av dem var egentlig relevante i denne sammenhengen. Det var derimot Kerstin Ekman og Kim Småge, og Kate Moses med sin vare og nedtona roman om Sylvia Plath. Men du heller kanskje mer mot Kjell Westö eller, gud forby, Kate Morton?

God lesehelg til alle!