Sommerlesing

Endelig er det sommer! Etter en lang og hard vinter letta det helt plutselig. Jeg har aldri sett våren gå så fort! Kanskje bare tre uker? Her hvor jeg bor, er det sommertemperaturer døgnet rundt, og det er lenge sia jeg hadde på meg den vanlige dongeribuksa. Det er så varmt! Ungene spiser is hver dag, og det gjør jammen vi også. Og det fins jo ikke noe mer perfekt enn å nyte bøkene ute! Det vil si, de av dem som har kommet opp av eskene. Det ligger fortsatt en del skatter nedi ymse kasser rundt i huset, men det kommer seg, for hver dag som går. Og det er så mye kos i å pakke opp!

Alexander L. Kielland

Det går framover med Kielland-prosjektet mitt, og nå er altså romanen Fortuna lest, og innlegg finner du her. Om noen skulle ønske å lese boka, anbefaler jeg å lese Gift først, da disse to henger sammen og er de to første bøkene i det som etter hvert blei en trilogi. Jeg har hittil ikke lest tredje og siste bind, men det kommer! Som alltid er Kielland en mester i å skildre, og jeg er imponert av hvor mange nyanser han gir rom for, hvor godt han treffer med karakteristikkene sine og hvor mye det er å hente i disse bøkene, som er mer enn hundre og tretti år gamle.

Per Olov Enquist

Helt i slutten av april gikk jeg optimistisk i gang med den omfattende sjølbiografien til Per Olov Enquist, Et annet liv, bare for å legge den fra meg noen dager seinere. Jeg kom fram til at jeg ikke ville rekke å lese den før jeg skulle gå i gang med Rosens navn uansett, og i alle fall ikke før flyttekaoset hadde lagt seg! Begge er bøker jeg ikke vil stresse i vei med. Derfor blei det mer venting på Enquist nå i første omgang. Men sommeren er lang!

Marita Fossum

Ei mye mindre omfattende bok kunne fint gå, tenkte jeg, og leste derfor ut Lykksalighet på noen timer fordelt over to dager. Sjøl om boka virkelig ikke klaffa med stemning og vær her - jeg full av glede etter å ha kommet på plass i nytt hus og med femten-tjue varmegrader dagen lang - hadde jeg en god leseropplevelse. For oppi alle vanskeligheter og deprimerende omstendigheter i et vintermørkt og iskaldt Nord-Norge, var det likevel medmenneskelighet og troverdighet å hente. Omtale kommer.

Tre riddersagaer

I mål! Ha! Det hadde jeg knapt trodd sjøl! Men altså, skal en lese, så skal en lese. Da er det bare å gjøre det, koste hva det koste vil. Og denne utgivelsen er faktisk solid og god, så det gleda meg mye mer enn det kosta! Målet var å lese ut boka før vi flytta, men det klarte jeg dessverre ikke. Men to av tre sagaer blei ferdiglest i det gamle huset, og siste saga blei lest her i det nye huset. Og igjen, hatten av for Birgit Nyborg. Dette var utrolig kunnskapsrikt og interessant! Flere adjektiver kommer snart i en egen omtale.

Ian McEwan

For en gangs skyld sneik ikke denne elegante briten i rekka, men venta pent på tur, og er nå nestemann ut. Barneloven er boka som skal leses i denne omgangen, men jeg er ikke sikker på om jeg ser så fram til det. Jeg har jo lest om den, og har en følelse av at den er svært alvorlig tematisk sett. Er det rett for ei med konstante svetteringer under armene, grønske på knea, is på kinnet og et smil om munnen?

Monika Fagerholm

Fagerholm er nok verken mindre alvorlig eller dramatisk i sin roman Glitterscenen, men det kan hende hun leses før McEwan, rett og slett fordi jeg er ivrig etter å finne ut av hva som skjer med disse jentene fra Den amerikanske jenta. Og får vi egentlig noensinne vite hva som faktisk skjedde og hvordan det hele henger sammen?

Kazuo Ishiguro

Gå aldri fra meg var mitt valg av bok til runde fem av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese boka bak filmen. Jeg har ikke sett filmversjonen av denne, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, i alle fall ikke med det første. Solid og dyktig fortalt historie, men det noe tynne hovedpoenget ødela litt for meg, sammen med skuffelsen over at det ikke var mer.

Umberto Eco

Sammen med Birthe er jeg nå godt i gang med Rosens navn! Lesinga går litt langsomt fordi Eco skriver en smule omstendelig, men det kler så langt både fortellinga og kulissene. Og nå som død munk nummer en har dukka opp, er det bare å lese videre...

Muriel Spark

Plutselig hadde jeg funnet fram Frøken Jean Brodies beste alder fra en av de litt for mange flytteeskene med bøker i, og jammen leste jeg den ikke ut også! Omtale finner du her. Fornøyelig alvor fra Skottland som trygt kan anbefales videre!

Agneta Pleijel

Denne svenske dama har skrevet massevis av bøker, og jeg har nå funnet ut at tida er moden for å lese litt av henne. Det er moro med nye forfatterskap! Jeg fikk to pocketbøker av brodern for noen år tilbake, Drottningens chirurg (2006) og Kungens komediant (2007), og vil nå forsøke meg på den første av disse to, som ikke bare henger sammen, men som også er deler av forfatterens egen familiehistorie. Det er et interessant utgangspunkt for to romaner.

Kim Småge

Jeg leste en del av Kim Småge i slutten av tenåra, og syns det var veldig leit da hun etter hvert fikk problemer med å få ut bøkene sine. Så jeg blei veldig overraska da hun kom med ei bok for noen år sida! Verket har fått den aldeles grusomme tittelen Dameroman m/menn, men på grunn av gammel lojalitet kunne jeg ikke la være å kjøpe boka da jeg kom over den på salg. Jeg tenker at om den er like klein som den høres ut, er den perfekt som lat sommerlektyre. Slikt kan en vel tillate seg en sjelden gang?

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. For april var temaet å lese ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie. Jeg valgte meg Alexander Kiellands roman Fortuna. I mai var temaet boka bak filmen, og da leste jeg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg. Juni og juli har samme leseutfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Her tenker jeg å bidra med Umberto Ecos Rosens navn, som jeg har hatt i hylla lenge og ønska å lese enda lenger. Den er kanskje ikke en murstein, men den er omstendelig nok! Hvilken tjukkas skal til pers hos deg?

Ønsker dere alle en fantastisk lesesommer!

Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben

Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.

Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere

Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.

Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.

Vårlesing, del III

Og mens været ute ikke er til å bli klok på - fra dag til dag veksler det mellom varmende sol, sur vind, harde, tynne regndråper og, hold deg fast, snø og hagl - står jeg inne og sørger for at alle flytteesker er solid teipa igjen. Nå pakkes nemlig de siste! Vi har vært igjennom fem ruller med pakketeip så langt, en trenger jo en del til nesten hundre og førti esker med stort og smått, og på henda har jeg lange skraper fra den lite samarbeidsvillige dispenseren. Men pytt, nå er vi snart der, i det nye huset! Der venter et større arbeidsrom, flere bokhyller og mange, mange bokkasser, som alle må pakkes opp. Det er mye kos i slikt, i alle fall for en som savner de fysiske bøkene sine noe aldeles skrekkelig. Ikke bare savner jeg de jeg har lest, men jeg savner de jeg ikke har lest også!

Alexander L. Kielland

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Eller lett omskrevet: Når en er i skrekkelig beit for bøker, vender en nesa mot disse stadig utsatte leseprosjektene. Men misforstå meg rett, det var med overlegg at Kielland ikke blei pakka ned - jeg tenkte at det ville gi meg ekstra motivasjon for å lese Fortuna. Som sagt, så gjort! Omtale er på vei, og jeg venter på neste anledning til å lese Kielland. Neste verk ut fra hans hånd, om en skal følge kronologien, er Sne (1886), som faktisk blei skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om det har noe å si eller ei, får jeg finne ut av seinere, kanskje allerede i løpet av mai.

Jens Bjørneboe

Etter lange tider på disse leselistene er jeg endelig i mål med gigantboka fra Aschehoug, som inneholdt tre omfattende, intense og interessante romaner av Jens Bjørneboe. Den siste jeg leste var Jonas, og nå er boka pakka ned. Mer om verket kan du lese her. Jeg gleder meg til å sette boka på sin rette plass blant de leste bøkene!  

Per Olov Enquist

Jeg er så smått i gang med sjølbiografien til Enquist, og forventer å bruke nokså lang tid på den. Ikke fordi den er så tjukk, men fordi han er en krevende forfatter som behandler alvorlige og tunge temaer på en ettertrykkelig, sterk og sår måte. Det er bare å stålsette seg, altså. 

Marita Fossum

Fossum venter fortsatt i hylla, men det er like før nå! Før jeg kan lese Fagerholm og McEwan, må jeg nemlig lese henne, for hun er innkjøpt før dem, kronologisk sett. Jeg får derfor bare kjøre på og komme i mål med det jeg holder på med nå. Tror ikke nødvendigvis at hennes tematikk er noe lettere enn Enquists, men hvordan en behandler det, har jo mye å si. 

Tre riddersagaer

Hvorav en er lest, og to gjenstår! Jeg har lest Sagaen om Partalopi, og det gikk heldigvis bra der med både helt og heltinne. Det er jo ikke alltid det ender godt i sagaene, sjøl ikke i denne eventyraktige undersjangeren. Så langt må jeg bare si at Birgit Nyborg er en fremragende oversetter, som har med mange interessante og relevante opplysninger i noteapparatet. Neste tekst ut er Sagaen om Flores og Blankiflor.

Ian McEwan

Ja, nå har jeg skrevet det, så da får jeg stå for det også: Barneloven skal ikke leses før boka til Fossum er lest. Så det så. Det blir derfor venteboller på han ei lita stund til, men det tåler han vel, mesterlig som han er.

Bokhyllelesing 2017

Og nå er jeg endelig i mål med alt som skulle leses i 2017, hurra! Til runde ni, der vi skulle lese bøker med korte titler, leste jeg Jonas av Jens Bjørneboe, og til runde ti, der temaet var nobellitteratur, valgte jeg meg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, sjøl om den riktignok er fra tida før hun som første kvinne mottok Nobelprisen i litteratur. Men det har jo ikke så mye å si, nobelbok er nobelbok. Og nå som leseutfordringa fra 2017 kan fjernes fra listene, får jeg igjen bevist dette med at Bokhyllelesing funker. I alle fall for meg!

Joël Dicker

Sannheten om Harry Quebert-saken blei lest, omtalt og deretter nesten glemt: Den er en god underholdningsroman med mange solide og flinke grep, men den ga ikke et varig inntrykk på denne leseren. Mer om boka finner du her. 

Monika Fagerholm

Denne tøffe dama står i kø etter Fossum - helt tilfeldig har de samme initialer også - og jeg gleder meg veldig til å lese Glitterscenen. Da jeg var i Finland for noen år tilbake, leste jeg nemlig Den amerikanske jenta, og det var ei durabelig bok. Dette er oppfølgeren! Mon tro om den er like god?

Kazuo Ishiguro

Nå er tida kommet for at også jeg skal lese Gå aldri fra meg, ei bok jeg har hørt så mye godt om over så mange år! Og nå som Ishiguro også har fått tildelt Nobelprisen i litteratur, bør det vel være av en viss kvalitet, dette her. Jeg kan ikke si at jeg helt gleder meg til å finne ut av hva som er skjebnen til Kathy, Tommy og Ruth, for jeg har jo fått med meg litt på forhånd. Men jeg har ikke sett filmen! Derfor er boka potensiell som mitt bidrag til femte runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet er nettopp boka bak filmen.

Umberto Eco

Nytt samlesingsprosjekt på trappene! Jeg og Birthe skal nå hente fram Rosens navn, en moderne klassiker, og se om den kan gjøre oss klokere. Det er bare å bli med, om du har lyst! Birthe er kanskje allerede i gang, mens jeg må vente til bokkassene er flytta til det nye huset. Jeg er veldig spent på om det er sant, det de sier, at Eco har gjort de første femti sidene kjedelige med vilje, for å riste av uinteresserte lesere...

Bokhyllelesing 2018

Nå som vi går inn i mai måned, er det duka for runde nummer fem i Bokhyllelesing 2018, og jeg er veldig fornøyd med at jeg er mer eller mindre i rute. Hvordan ligger du an? Ei rask oppsummering for min del blir slik: I januar stod gule bøker på menyen, og jeg leste Runa Fjellangers På motorveiene. Nedtur. I februar skua vi bakover i tid med historiske bøker, og da valgte jeg meg Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall. Massiv opptur. I mars var planen å lese ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill, gjerne av en forfatter en ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at det siste blei borte for meg, for jeg blei så ivrig da jeg kom over Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood i ulesthyllene. Til mitt spinkle forsvar var det første gang jeg leste Atwood som lyriker. Opptur igjen! I april var jeg mer usikker på hva jeg skulle ta for meg, for da var temaet å lese ei bok som tar utgangspunkt i eller handler om en familie. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg i kast med selveste Olav Duuns bøker om Juvikfolke. Men litt ettertenksomhet og mye flyttekaos førte til at det prosjektet blei utsatt. Derfor blei det Alexander L. Kiellands roman Fortuna som blei lest, opptur igjen! Og omtale kommer. Nå i mai er som skrevet over temaet å lese boka bak filmen, og en god kandidat for meg er der Kazuo Ishiguro. Hva tenker du å lese?

Riktig god maimåned til dere alle!