Kruttårnteatret - Jungelboken

Bildekilde: galeiscenen.no

Er du i Stavernsområdet i juli? Og er det en dag du kanskje er litt lei av både sol og is og båt og bading og krabber og unger som gnåler, krangler og maser, knuser vinduet til soverommet på hytta med fotballen, kræsjer på sykkel og har gnagsår hver gang dere skal gå Kyststien? Da kan du enten la ungene være hjemme og ta deg en tur bort på Fredriksvern verft og finne Galeiscenen, eller du kan ta med deg hele hurven og gjøre det samme. For der, der spiller nemlig Kruttårnteatret sin årlige sommerforestilling, og den er vel verdt å få med seg for både små og store.

Årets forestilling er løst basert på Rudyard Kiplings Jungelboken. Regien er original og litt som en kinesisk eske: Først iscenesettes det en speidertur der det fortelles ei historie i teltet, deretter blir vi med inn i nevnte historie, som er Jungelboken (og her bytter alle naturligvis roller), og godt inni Jungelboken blir vi med Mowgli til menneskelandsbyen der vi opplever teater, som er Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen (nok et rollebytte). Smart uttenkt, elegant regissert og utrolig morsomt gjennomført! 

Mer er det egentlig ikke å si om handlinga, annet enn at hvis du kjenner disse to historiene, så får du enormt mye mer ut av stykket enn om du stiller helt blank. Det er jo logisk. Bruk derfor gjerne noen minutter mens du likevel står i kø og venter på å komme inn (for stå i kø bør du, om du vil ha de beste plassene, som sjølsagt er foran) til å lese deg opp på begge deler. Og fortell for all del barna litt også, slik at du ikke hele tida må forklare hva som skjer, for her går det fort i svingene. Det er femårsgrense, av en grunn, men for at barna skal ha skikkelig glede av stykket, bør de være fra åtte år og oppover. Men egentlig er barna bare en unnskyldning for å gå på årets morsomste teater. For det er alltid de voksne som ler aller mest.

Kruttårnteatret har en ekstremt god besetning som etter mange år sammen er overlegent samkjørte både når det kommer til sang, dans og skuespill. Gjengen består, i år som i fjor, av Tiril Heide-Steen, Bernhard Arnø, Nils Jørgen Kaalstad, Christian Skolmen og Christian Greger Strøm. I tillegg har de med seg en svært dyktig musiker med god sans for timing og humor i Peder Varkøy, og han utfyller gruppa svært godt. Tenk at en så liten trupp kan få til så enormt mye, og generere så mye trøkk! Publikum får både gåsehud og latterkrampe, ilinger nedover ryggraden, ømme magemuskler og god lyst til å svinge dansefoten flere ganger underveis. Og da jeg så stykket, var det også flere som sang med, fordi låtene som brukes er kjente, sjøl om teksten alltid er helt ny.

Skuespillerne synger fletta av flere godt etablerte artister og varierer uttrykket enormt i løpet av spilletida - denne gangen fra opera til "Händerna mot himlen" og en hel haug poplåter. Det er dramatisk, det er raskt og morsomt, det er nødrim og rap, det er store fellesnumre med imponerende spennvidde i registeret, og det er sololåter - til og med også med trompet og kazoo. De korer så det er en fryd, enten de er utkledd som mus eller om de er ulver og andre jungeldyr, eller om de er speidere. De danser godt sjøl om variasjonen er liten, og de er overraskende solid koordinerte, også på et litt klønete spillested som Galeiscenen, med lite plass og en scene i flere høyder. De utnytter scenen for øvrig til det fulle, akkurat som ute på citadellet. Og det er så gøy med skuespillere som tør å være fysiske, ikke bare med og mot hverandre og i uttrykket, men oppunder taket, i stiger, på line, med publikum og over hele spillestedet.

Det som likevel er mest imponerende, også i år, er hvor gjennomarbeida alt sammen er. Fra kostymer (og ikke minst kostymeskiftene, som av og til må gå vanvittig raskt) og sceneskift til replikker og plassering på scenen og alt i mellom. Og hvordan det er ulike former for humor i alle ledd, fra navn til kostymer. Skolmen er for eksempel alltid vinneren av ymse ukledelige parykker, bare det i seg sjøl er utrolig gøy. Og han er helt gjennomført ironisk, rolig i stilen og helt bakpå. Det blir en utrolig artig kontrast opp mot Arnø, som nesten alltid har gutteroller, der han får leike seg med å være barnlig eller ungdommelig i stil og tone. Han kan da være konkret og flåsete og gjøre opprør. Greger Strøm bidrar med så mye fysisk komikk - den mannen kan spille hva som helst. I år måtte jeg særlig le av tigerdrakta hans, som var litt for liten, og hvor sprø han så ut da han føyk inn og var Mikkel Rev. 

Verken Heide-Steen eller Kaalstad hadde store og bærende roller i år (som hun hadde for eksempel i fjor), men de hadde utallige andre roller, noe som var utrolig godt turnert. De er så allsidige og smidige, fra slangen Kaa i et imponerende kostyme til komiske aper på menneskekurs, videre til omsorgsfulle ulveforeldre som lider tragiske skjebner, og en utrolig svett Baloo, hoho! Og igjen det fysiske - å spise en banan med skallet på, eller å sluke en tent fyrstikk - slikt skaper engasjement og oppsikt blant barna. Herlig gjennomført! Det er kun voksne tilskuere som eventuelt får med seg litt nøling, noen tabber og improvisasjon, for alt går så kjapt, og stykket er avhengig av at alle fem (seks) alltid er på merket. 

Det eneste jeg har å utsette på årets forestilling, er at de i fjor, som mange år tidligere, klarte å få ei låt til å sette seg skikkelig hos publikum. Hvem kan vel glemme gjengens versjon av "Shallow"? Den var helt ubetalelig! Og fra i fjor, jeg husker den faktisk fortsatt: Jorda rundt på åtti dager, du må regne med diaré og mageplager - melodien her er "Wake me up before you go-go". Det fikk de ikke helt til i år, sjøl om det nærmer seg med chugge en kasse med Fanta exotic. Men det er ikke gitt at det klaffer hvert år, og stykket står så stødig uten at en versjon av ei låt klistrer seg til hjernen.

Men så er stykket over. De spiller nesten hver dag i en måned, og enkelte dager har de to forestillinger, rett etter hverandre, mens sola steiker og det gamle båthuset nesten blir som ei badstue. For en utholdenhet de har! Men de får det så uendelig fint fram: Kjærligheten til yrket sitt, engasjementet for teater og evnen til å leike. Kombinasjonen av dette, og den gleden de sprer, er livsnødvendig, og kanskje det aller viktigste publikum tar med seg hjem. 

Sommerlesing, del III

Det er blitt august, og endelig glir det litt lettere på lesefronten. Herlig! Det er godt at huet er sånn noenlunde på plass igjen etter ei velfortjent pause, og det er fint å ha noe egentid i en travel hverdag (for det er travle hverdager en har med småbarn, uansett om det er ferie eller ikke). Og ikke minst er det fint å koselese! Det kjennes som om det er flere år sia sist, så nå nyter jeg hver sjølvalgte bok til det fulle. I juli fullførte jeg også endelig flere bøker, og nå er jeg omtrentlig à jour. Tror jeg. Det er veldig godt. I tillegg koste jeg meg med størsteparten av titlene.

Vera Henriksen

Til slutt kom jeg igjennom Sagaens kvinner fra perm til perm, og kan endelig levere boka tilbake til utlåner. Henriksen hadde mange fine observasjoner, solide lesinger og gode tolkinger. Interessant og velskrevet av henne, og lesekryss til meg. Og dessuten ser jeg fram til å lese henne igjen seinere.

Charlotte Maurier Pol?

Her skjedde det noe underlig. 1001-bokforfatteren fra mai, Charlotte Brontë, slo seg sammen med 1001-bokforfatteren fra juni, Daphne du Maurier, og blei til Marieke van der Pol. Ikke veit jeg helt hvordan det gikk til, men Brudereisen blei i alle fall lest, mens de to andre forblei urørte. Ett kryss, der altså.

Linn Ullmann

I urørtklassen stiller også Linn Ullmann. Det dyrebare blir alltid oversett når jeg skal velge meg ei bok. Kan hende august er måneden for den beige boka.

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller må også smøre seg med tålmodighet. I en periode hadde jeg kjempelyst til å lese ferdig Innsirkling-trilogien, men akkurat nå har jeg ikke lyst til å lese mørke, dystre og triste bøker i det hele tatt, og det frykter jeg at disse bøkene er...

Solveig Aareskjold

Solveig Aareskjold må jo være en av de kuleste og mest beleste forfatterne i Norge. Hun har en imponerende god oversikt over den norrøne litteraturen, skriver så det suser og tolker med trøkk. Valkyrjesong anbefales!

W. Kirk MacNulty

Til Ingalills biografisirkel i juni var temaet vitenskap, og jeg fant fram en litt tilfeldig bok om frimurerne. Ikke så vitenskapelig som den kunne vært, gitt. Og heller ikke akkurat prega av sensasjonelle avsløringer og anna pjatt. Faktisk blei jeg ikke så mye klokere. Men treig, det var jeg.

Rudyard Kipling

Til femte runde av Bokhyllelesing 2015 skulle det leses bøker om barndom. Jeg valgte meg Jungelboken og blei absolutt ikke skuffa. Det er stor følsomhet og en helt unik kreativitet i historiene om ulvegutten Mowgli, og jeg gleder meg til å lese mer av nobelprisvinner Kipling. Lesekryss og 1001-kryss!

Franz Kafka

Lesesirkel 1001-bøkers julibok var Slottet av Franz Kafka, du veit, han unge, mørke fyren som ser så himla paranoid ut på bilder. Jeg verken leser eller eier boka, men håper å lese Prosessen av samme mann i august, så har jeg i alle fall bidratt med noe.

A. S. Byatt

I leseutfordringa Bokhyllelesing er det fra 03. august klart for sjette runde, og da skal det leses bøker fra 1990-tallet. Jeg hadde valgt meg Besettelse av A. S. Byatt, ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge, lenge. Men nå ser jeg at den blir litt for lang og kompleks slik ting er nå. Derfor gikk jeg på jakt etter ei anna bok fra 1990-tallet, noe som viste seg å være vanskelig å oppdrive i mine hyller. Får se hva det blir til, jeg har enda en dag på meg! Om du vil være med i lesesirkelen, legger du bare igjen en kommentar under. Boka må være skrevet og/eller utgitt på 1990-tallet - oversettelser er sjølsagt lov, og da kan du velge mellom skriveår eller oversetterår.

Fjodor Dostojevskij

Månedens 1001-forfatter er ingen ringere enn denne russiske fyren, og boka det gjelder er Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har den liggende et sted, og hvis så er tilfelle, skal jeg jammen prøve å lese boka også - med mine russiske fordommer intakt, så klart.

Elisabeth Aasen

I midten av august er det også klart for nok en runde i biografisirkelen, og denne gangen skal vi lese om forfattere. Jeg her veldig imponert over arbeidet til Elisabeth Aasen, og skal for anledninga trekke fram boka hennes om middelalderens skrivende kvinner, som heter Det skjønnes hage. Gleder meg veldig!

Faglitteratur

Valkyrjesong, Sagaens kvinner og den tamme boka om frimurerne opererer alle i et slags grenseland mellom skjønnlitteratur og faglitteratur - ofte kategorisert under det noe ulne samlebegrepet sakprosa. Men bortsett fra disse bøkene, har jeg ikke rørt noen mer faglige titler. Og det er herlig! Og i og med at ferien ikke er helt over enda, kommer jeg til å fortsette sånn litt til.

Fortsatt god sommer!

Bokhyllelesing 5: Barndom

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått flere uker ekstra på å komme i mål med årets femte runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok fra egne ulesthyller som på en eller annen måte tematiserte emnet barndom. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med bøkene om barndom:

- Elida leste Anne of Green Gables av L.M. Montgomery

- Hedda leste Jungelboken av Rudyard Kipling

- Trudelutt leste Why be happy when you could be normal? av Jeanette Winterson

- Gro leste En tiger for en engel av Anne B. Ragde

- Signe leste To Kill a Mockingbird av Harper Lee

Før runden begynte, var vi ti påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av eller i etterkant av leseuka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om sine utvalgte bøker, og som en ser av lista over, er det en ganske god spredning i hvordan barndommen tematiseres, sjøl om alle er skjønnlitterære. Hva med dere andre? Var det vanskelig å finne ei bok som tematiserte barndom? Eller trodde du at boka handla om barndom, også gjorde den ikke det likevel? Har du begynt, og gitt opp, eller har du ikke begynt en gang? Jeg savner tilbakemelding fra Silje, Birthe, Bjørg, Astrid Terese og Monika. Dere meldte dere på med Betty Smith, Torborg Nedreaas, J. M. Coetzee, Parinoush Saniee og Lewis Carroll. Hvordan ligger dere an?

Denne runden var en ganske åpen runde, der deltakerne sjøl kunne velge sjangermessig tilnærming - essays, noveller, fortellinger, dikt, skuespill, biografier, erindringer, romaner - eller en kunne dekke emnet fra faglige synspunkter, som psykologi, medisin, sosiologi, historie og lignende. Eller en kunne lese ei sakprosabok om barndom. Likevel har alle valgt noe skjønnlitterært, nesten utelukkende romaner. Jeg lurer på hvorfor. Oppfatter du lesesirkelen som en skjønnlitterær lesesirkel? Er det først og fremst skjønnlitteratur du ønsker å lese? Eller tenkte du ikke på at en mer faglig tilnærming til emnet var et alternativ? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Denne runden har jeg kost meg med Rudyard Kiplings ville jungel i India, og alle dyra som holder til der. Og naturligvis også gutten, menneskevalpen Mowgli, som mot alle odds faktisk vokser opp sammen med ulvene, uten å dø av sult, kulde, fallulykker eller bitt fra ville dyr. Fortellingene fra Jungelboken er varme, kloke og spennende, språket er godt, og barndommen og 1890-tallets syn på denne blir fint vist fram. Jeg leser gjerne mer, både av Kipling, fra India og om barndom. Temaet er interessant, og det var fint med en eksotisk avstikker, framfor de norske forfatternes ofte navlebeskuende og intetsigende nedtegnelser.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 32, fra 03. til 09. august. Det er uka da mange av oss vender tilbake til jobb og normalitet igjen etter noen ukers ferie, samtidig som en del av oss fortsatt har ferie. Jeg håper at du, uansett om du må ta fatt på hverdagen igjen eller fortsatt kan ligge ute i solsteika og sprike med tærne, blir med en tur tilbake til 1990-tallet. Tidsavgrensinga er nemlig det eneste kriteriet for sjette runde - at boka er skrevet og/eller har kommet ut for første gang mellom året 1990 og året 1999. Ellers står du helt fritt til å velge bok ut ifra egne preferanser av forfattere, sjangere, språk, nasjonaliteter og så videre. Jeg tør vedde på at de fleste av oss har mer enn ei ulest bok som kan passe inn her. Bare ta en kikk i ulesthyllene dine! Sjøl har jeg ambisjoner om å endelig lese Besettelse av A.S. Byatt, men det kan nok hende jeg må kaste inn håndkleet og velge noe anna. Alle som har sett boka, veit at den er omfangsrik. Og alle som kjenner til Byatt, veit at hun krever sin leser. Heldigvis, eller uheldigvis, alt ettersom, har jeg mye anna å velge i også. 

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Bokhyllelesing: Rudyard Kipling

Bildekilde: Bokelskere

Til femte runde av Bokhyllelesing 2015 var temaet barndom. Og jeg fant tidlig ut at jeg endelig skulle ta for meg Jungelboken av Joseph Rudyard Kipling (1865-1936), som jeg har hatt i hylla sia 2011. De fleste kjenner tittelen og deler av verket gjennom Walt Disneys adaptasjon fra 1967, men den opprinnelige boka ligger nokså langt unna jungelfestlighetene som den animerte utgaven av Mowgli opplever. For det første er filmen ikke basert bare på ei bok, men to, The Jungle Book (1894) og The Second Jungle Book (1895). Disse bøkene er ikke romaner om Mowgli, som en kanskje skulle tro, men fortellinger fra og om den indiske jungelen. Mowgli er sammen med panteren Bagheera, bjørnen Baloo, tigeren Shere Khan, slangen Kaa, ulvene Akela og Gråbror og mange flere en gjennomgangsfigur som er med på å binde fortellingene sammen i ett univers. I den norske utgaven av Kiplings verk som jeg har lest (J.M. Stenersens forlag 2008), er alle fortellingene uten Mowgli utelatt, slik at den vesle gutten framstår som hovedperson sammen med jungelen.

Og hvem er så Mowgli? Jo, han er det vesle spedbarnet som vokser opp sammen med de ville ulvene i Indias digre og nådeløse jungel. Hvordan han egentlig kommer seg ut i jungelen, skriver ikke Kipling noe om. Det ligger utafor fortellinga. Når Kipling åpner verket og begynner å fortelle historia, befinner vi oss hos ulvene. Og det er dem vi er hos når vi hører brølene fra den blodtørstige tigeren Shere Khan, vi hører han luske i krattet på jakt etter et bytte, han brenner potene sine i tømmerhoggernes leirbål og plutselig er han der, den lille, nakne gutten. Helt aleine. Moder Ulv og Fader Ulv får han vekk fra Shere Khan, gjemmer han i ulvehulen og nekter å overgi menneskevalpen til den onde tigeren. Heldigvis kan ikke Shere Khans digre kropp trenge seg inn i den trange hulen, ellers hadde de blitt drept, både mor, far, de fire ulvebarna og menneskegutten. Den illsinte tigeren brøler, av smerte og raseri, at mennesket skal bli hans bytte. Men med Moder Ulvs grønne måneøyne og sinte snerr som svar fra hulen, må tigeren lunte vekk. Og slik begynner det, historia om ulvegutten Mowglis liv i jungelen.

Gjennom åtte lange fortellinger, eller moralske fabler, åtte sanger og åtte dikt følger vi det brune, hårløse barnet, menneskeulven Mowgli, den hårløse ulven fra Seeonee-flokken, som vokser opp med ulvefamilien. Han blir "kjøpt" inn i flokken ved hjelp av en okse, og godtatt ved Rådsklippen av alfahannen Akela. Han har bjørnen Baloo til læremester og panteren Bagheera til bestevenn. Og det er ikke akkurat en stereotyp barndom Kipling skildrer. Der andre barn lærer å hjelpe mamma og pappa, lærer Mowgli å jakte og å drepe. Der andre må hente vann, lage mat og passe småsøsken, lager Mowgli hengekøyer av palmeblader, ønsker giftfolket god jakt på deres språk og blir kidnappa av de teite apene, Bandar-log. Han må overkomme stadig nye farer, som den digre slangen Kaa og den illsinte Shere Khan, men Kiplings hovedspørsmål jaller som et jungelord mellom trestammene: Er det egentlig så mye bedre hos menneskene?

Historia om Mowgli er ei utviklingshistorie, der vi gjennom åtte utsnitt i litt tilfeldig, men for det meste kronologisk rekkefølge, blir kjent med en gutt som står midt i mellom dyrenes verden, jungelen, og menneskenes verden, landsbyen. Av utseende er han uten tvil et menneskebarn. Av oppførsel er han en ulv, som blir oppdratt av en bjørn og opplært av en panter. Om ikke det kan få hvem som helst inn i tidenes identitetskrise, veit ikke jeg (Bruce Jenner, ta deg ei bolle). Mowgli kan ule og snakke alle de viktigste jungelspråkene. Han pugger jungellover og slenger seg fra tre til tre, bader i kalde kulper og hete tjern. Med Baloo plyndrer han bikuber for honning, med Bagheera dreper han ville okser. Han opplever stormende regntid og utmattende tørke. Han kan se alle dyr i jungelen rett inn i øya uten å vike, uten å bli redd. Det er dyra som viker for han. Men hvem er han egentlig? 

Å manøvrere i slike omgivelser er svært krevende, og Mowgli har mange spørsmål som han ikke får svar på. Han er nysgjerrig på menneskene, samtidig som han skyr dem. Et besøk i en landsby får han til å legge menneskene for hat. De har nemlig noe som heter penger, som alle er sykelig opptatt av. De er slemme med de snille, og stenger inne sine egne. Og de dreper av lyst, ikke av sult. Mowgli flykter, men kan en flykte fra seg sjøl? Som utstøtt fra Seeonee-flokken, erklærer han at han vil jakte i jungelen aleine. Han vil være natur, han velger natur, både naturen i seg sjøl og den konkrete naturen i jungelen. Men i møte med sine fiender må han bruke mer enn instinkter. Han må bruke mennesket Mowgli.

Men kan en liten gutt, hvis navn betyr frosk, klare å kombinere natur og kultur i og utafor seg sjøl, når han knapt kjenner kulturen han egentlig tilhører? Dyra er både erfarne og kloke, og lærer han alt de veit. Men til slutt er de tross alt bare dyr. Kan de vite noe vi ikke veit? Veit vi noe de ikke veit? Kan Mowgli klare å kombinere det beste fra to verdener, eller vil han trekke med seg skyggesidene også? For barnet Mowgli har utfordringene konkrete løsninger: Jeg har ingen flokk, derfor jakter jeg aleine. For den snart voksne Mowgli blir utfordringene til eksistensielle problemer, der han søker og søker uten å få svar. Det som før var så rett, er ikke lenger rett. Det som før var instinkt og gikk automatisk, må han nå tenke over. Vil det si at det fins andre lover enn jungellovene? Har Mowgli for eksempel noen av disse lovene nedfelt i seg, kun i kraft av å være menneske?

I Jungelboken setter Kipling både Mowgli og leseren på prøve, og får oss til å reflektere rundt alt vi tar for gitt, tar som naturlig for oss, både inni oss og mellom oss. Er det egentlig så naturlig, når alt kommer til alt? Gjennom skildringene av en slik høyst utradisjonell barndom som Mowglis, der alt er satt på spissen, får Kipling sagt uendelig mye klokt om både dyr og mennesker. Han demonstrerer Mowglis styrke som naturvesen i kamp med Shere Khan, men etter hvert som gutten blir eldre, er opphavet ikke til å komme bort ifra. I kamp mot de røde hundene må mer hentes fram, og til slutt, i Mowglis evige, indre kamp må han erkjenne kulturen, og mennesket, i seg sjøl.

Rudyard Kipling setter fingeren på ikke bare problematikken mellom dyr og mennesker, men også mellom "naturmenneskene" (som inderne) og "kulturmenneskene" (som britene). Hovedpoenget i fortellingene kan, og bør kanskje, tolkes allegorisk, også i dag, for eksempel når velmenende vestlige krefter vil gi (det vil si tvinge) demokratiet på folk som er uten forutsetninger for å leve i et demokrati (her sikter jeg naturligvis til mangelen på skolegang og kvaliteten på denne - det er dannelse og det er dannelse). Kiplings finger er så lett, så lett, der den peker i retning av vesentlige problemer i det moderne samfunnet, men trykket fra fingeren er svært, svært hardt. Det han beretter i Jungelboken er fortsatt gjeldende, det Mowgli undrer seg over, er fremdeles praksis. Slik kan det se ut som om det moderne mennesket evolusjonsmessig står bom stille. Kanskje vi har fjerna oss såpass mye fra naturen i oss at det ikke er noen vei tilbake? 

At britisk-indiske Rudyard Kipling er tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur (han var 42 år da han mottok prisen i 1907), er ikke så rart. Språket er presist og godt, skildringene svært sanselige og konfliktene oppleves som livsviktige. Verket er originalt og lett, samtidig som det har mange spennende lag. Jungelgutten Mowgli har en skjebne som berører, og jeg går utviklingsstigen sammen med han. Underveis kommer vi til flere veiskiller. Mowgli står av og til stille og nøler før han går videre. Og jeg følger etter, for å se om han valgte rett. Avslutninga er sår og rørende, for ingen, aller minst Mowgli, ville at det skulle gå slik. Men så gikk det slik likevel, som mange av dyra allerede hadde skjønt. Men de ville ha han der likevel, sjøl om det var på lånt tid. Og han ville, måtte, være hos dem. Allegorisk sett er en slik tanke viktig å spinne videre på. 

I tillegg til at Jungelboken har mange storpolitiske innspill, er det også ei bok med mange viktige perspektiver på barndom. For sjøl om jungelgutten Mowgli er uvanlig sterk og rask, er han ikke et vidunderbarn, og fortellingene, der dyr snakker, er ikke av fantastisk art. Det er hjemla i en slags realisme, der dyra er mer gjenkjennelige menneskeskikkelser enn dyr. Og Kipling har fingeren i jorda og lar Mowgli få både psykiske og fysiske sår av jungeltida. Baloo og Bagheera får begge to utfolde seg med fysisk avstraffelse, som ikke var uvanlig på 1890-tallet, verken i Norge, England eller India. Og det legitimeres med at det er bedre at de, som elsker Mowgli, slår han halvt sanseløs fordi han gjør feil, enn at den samme feilen fører til at han dør i jungelen. For jungelen er farlig, messer de, men Mowgli lar seg ikke skremme, verken av tunge labber eller sinte poter. Logikken er den samme som når far i huset med Guds rett tukter kone, barn og tjenestefolk. Det er Gud som slår, er det noen som har sagt. - Og jammen slår han hardt.

Oversettelsen av boka er nærmest upåklagelig gjennomført av Sverre Knudsen (f. 1955), der kun noen nøkkende setninger og noen urytmiske diktstrofer fikk meg til å lese flere ganger på jakt etter ordas egentlige mening. Illustrasjonene til boka er det Akin Düzakin (f. 1961) som står for. De er fint og stemningsfullt utført i duse farger, men streken er av og til litt for lang. Men i møte med et så mektig verk som dette, har det svært lite å si. Og den siste illustrasjonen var, i kombinasjon med Kiplings ord, til å grine av. Jungelboken trer gjennom forfatterens klokskap og dyktighet fram som et av få allalderverk, ei bok som passer like godt for voksne som for barn: Her er det lærdom for oss alle.

Sommerlesing, del II

Seig, seigere, seigest! Leseplanene står liksom bare på stedet hvil. Med nydelig vær og huset fullt av glade sommerferiebarn som helst vil leike fra morgen til kveld, blir det lite egentid og lite lesing. Men det gjør ingenting. For jeg koser meg, jeg også, mellom friske eplebiter og dryppende vannmelon, talløse timer på leikeplassen, saftdrikking, vanning av blomster, nyplukka jordbær, sykling og løping. Det er jo dette som er livet!

Vera Henriksen

Ja, denne dama er fortsatt på leselista, for boka er fremdeles ikke utlest. Det prosjektet har rett og slett forsvunnet i varmen, men tas nok opp igjen når temperaturene blir litt mer levelige. Så hun får henge med en måned til.

Nikolaj Gogol

Det uferdige verket Døde sjeler blei derimot ferdiglest i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2015, og huhei for ei bok! Den var proppfull av humor, hadde et rikt og underholdende språk, et interessant plott og var i det hele tatt en stor overraskelse for meg som leser med tanke på de russiske forfatterfordommene jeg er i besittelse av. Anbefales - og gir dessuten et 1001-lesekryss.

Charlotte Brontë

Lesesirkel 1001 bøkers forfatter i mai er fortsatt ulest, noe som ikke er så rart, i og med at jeg ikke har funnet den norske utgaven av Villette. Bok og forfatter tas derfor med videre inn i sommervarmen, men blir hun ikke lest i juli, får hun vente til et seinere tidspunkt.

Linn Ullmann

Jeg planlegger fortsatt å lese Det dyrebare, men når jeg egentlig skal få tid til det, er uvisst. Boka er en av kosebøkene jeg plukka fram i tida mellom innlevering av masteroppgava og mastereksamen, men hele greia kokte bort i kålen. Så Ullmann får også bli med litt til, og hvem veit, kanskje jeg får tid til å lese boka denne måneden.

Carl Frode Tiller

Kosebok nummer to var andre bind i Innsirkling-serien. Fortsatt ulest. Jeg kan ikke annet enn å understreke at jeg har vært en svært slapp leser i de to siste månedene, men til mitt forsvar har jeg vært veldig opptatt med andre, veldig viktige ting, som faste lesere kjenner godt til.

Solveig Aareskjold

Noe som har passa helt supert i denne tida, hvor konsentrasjonen kun har vært middels god, er å lese de underholdende og kloke tekstene til Solveig Aareskjold. I essaysamlinga Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island går hun igjennom mange viktige, interessante og spennende trekk ved vikingtida, og hun ser det opp mot både fortid, samtid og nåtid. Omtale kommer, men jeg kan allerede avsløre at boka anbefales!

Biografi

Til Ingalills biografilesesirkel i juni med temaet vitenskap, skulle jeg lese ei bok om frimurerne. Ikke direkte vitenskap, i alle fall ikke i tradisjonell forstand, men boka byr i det minste på ny viten for meg. Men den er fortsatt ikke ferdiglest, så jeg må bare henge i stroppen.

Daphne du Maurier

I lesesirkel 1001 bøker var det du Maurier som var forfatteren i juni, og boka var naturligvis den gotiskinspirerte romanen Rebecca. Den har jeg allerede lest to ganger, og jeg hadde derfor planer om å lese en annen 1001-forfatter. Men det blei ikke noe av. Prosjektet gis ei sjanse til.

Rudyard Kipling

I femte runde av bokhylleutfordringa er temaet å lese ei bok om barndom. I den forbindelse valgte jeg meg klassikeren Jungelboken av tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur, den britisk-indiske forfatteren Rudyard Kipling. Jeg er i gang med boka, men ikke helt i mål med den ennå. Lesekrysset holdes derfor tilbake til siste side er lest og omtale er på plass. Om du vil være med på bokhylleutfordringa, kan du lese mer her eller legge igjen noen ord under. Merk at det ikke er ei ny runde før 3. august. 

Franz Kafka

Kafka er mannen for 1001 bøkers julirunde, og Slottet er boka som skal leses. Jeg har ikke akkurat den på lur, men noe anna av Kafka, og hvis alt klaffer, får jeg heller trekke fram det. Men jeg må innrømme at jeg trekkes litt mot lettere saker nå i varmen.

Faglitteratur

Aareskjolds essaysamling er vel ei bok i grenseland mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, der hun på elegant vis utforsker ulike aspekter ved den norrøne kulturen med utgangspunkt i sagalitteraturen. At Aareskjold er ei lærd dame, er det ingen tvil om, og stoffet er leikende lett formulert. Men noen typisk tung og tørr fagbok er den ikke. Det holder jeg meg fortsatt unna - august kommer tidsnok med sin studiestart og lange pensumlister.

Jeg håper dere har det bra alle sammen, uansett hvor dere er og hva dere leser. Kos dere masse med bøkene, og riktig god sommer!

Sommerlesing

Sommartider hej hej, er det stadig noen som gauler på denne tida av året. Jeg skal ikke gaule, bare juble for finværet og for at feberen endelig kryper noe. Det er litt lettere å tenke når det ikke er et godstog i konstant bevegelse oppå eller inni hodet. Sånn det er nå, er det fortsatt krevende å skrive (og det tar uhorvelig lang tid), men det går i alle fall an å lese en smule. Riktignok ikke Gogol eller andre forfattere der jeg må følge med, men lettere saker, der jeg kan skumme mer enn å lese. Aviser er derfor helt ypperlig. Sjøl om det ikke er ordentlig lesing, er det herlig å være litt med igjen!

Det sier seg kanskje sjøl at mai blei en klein lesemåned. Likevel vil jeg komme med en liten gjennomgang under, samt at jeg vil legge en forsiktig leseplan for juni. Her kommer jeg for det meste til å skyve de uleste bøkene fra mai videre, og ikke komme med så mye nytt. Jeg er redd for å ta i for mye og bli liggende konstant i bakevja - da er det bedre å være litt forsiktig og heller få en overraskende lesemulighet midt oppi saltvann og bølgesus. Ja, for det er snart sommerferie!

Vera Henriksen

Boka om sagaens kvinner er blitt brukt iherdig som et slags oppslagsverk i masterarbeidet, men jeg har fortsatt planer om å lese hele verket, fra perm til perm. Mange fine sagautdrag, eksempler på sterke og egenrådige kvinner, samt kloke kommentarer og gode tolkninger fra Henriksen gjør boka lesverdig.

Selma Lagerlöf

I mai kom jeg i mål med bind tre om familien Löwensköld, og med det er trilogien avslutta. Lesekryss! Det var tre fine bøker (se omtaler her og her), men jeg er nok, så langt, mest glad i Lagerlöfboka Kejsarn av Portugallien. Kan hun toppe den? De to Jerusalem-bøkene blir nok de neste i rekka for meg, men da jeg ikke har dem på lur, må jeg faktisk ønske meg dem...

Nikolaj Gogol

Denne karen holder jeg fortsatt på med, sjøl om fjerde runde av Bokhyllelesinga starta for lenge sida og burde vært avslutta for nesten like lenge sida. Men sånn er det: en kan ikke styre kropp og helse, der er det naturen som ordner opp. Og nå er min natur litt treig. Det er lite natur hos Gogol. Det vil si, det er ikke så mye landskap og slikt. Men det er mange eksempler på menneskenaturen - og både de med god moral og de med slett moral (mest av det siste) får så hatten passer. Gogol er så langt en artig kar, som ikke står tilbake for Jane Austen når det kommer til satire. Jeg ser fram til å lese resten av Døde sjeler.

Charlotte Brontë

Denne dama var 1001-forfatteren i mai, og romanen som skulle leses, var Villette. Jeg har verken lest henne eller noen andre, slik som jeg skreiv om sist, så hele greia, Brontë eller ei, skyves videre inn i juni. Så vil tida vise hva som egentlig blir lest - den eminente Charlotte eller ei anna dame.

Linn Ullmann

Jeg har heller ikke lest Ullmann i mai, slik som jeg egentlig skulle, og tar derfor henne og romanen Det dyrebare med meg inn i juni. Kan hende blir det både tid og mulighet i løpet av de neste ukene. Etter eksamen, vel å merke.

Carl Frode Tiller

Bind to i Innsirkling-serien til Tiller får naturligvis samme skjebne som de to foregående damene, og drasses med videre inn i juni. Men jeg kjenner på meg allerede nå at disse forfatterne kanskje får litt konkurranse fra tv-skjermen, i alle fall nå i starten. Det er godt å lese, men med feber i kroppen er det jammen godt å sløve litt også.

Biografi

Juni er også tida for ei ny runde i Ingalills biografisirkel. Stikkordet denne gangen er, om jeg ikke har misforstått helt, vitenskap. Og jeg er helt blank. Hyllene mine består av mye rart, men biografier om ulike vitenskapskvinner- og menn, har jeg ikke akkurat flust av. Så det spørs om jeg må ta en spansk en. Igjen. Hvis jeg i det hele tatt klarer å delta.

Daphne du Maurier

Ny 1001-bok denne måneden, og denne gangen er det Rebecca som skal leses. Den har jeg lest to ganger tidligere, på norsk og på engelsk, og tenker at lesesirkelen klarer seg fint uten meg. Jeg vil heller lese ei anna dame, hvis form og tid tillater det.

Rudyard Kipling

Femte runde av Bokhyllelesinga begynner 22. juni, og temaet er barndom. En står altså fritt med tanke på sjanger, språk, nasjonalitet, århundre, litterær epoke og lignende, og kan like gjerne lese dikt som memoarer som en roman. Jeg har valgt meg Jungelboken, som handler om en svært annerledes barndom. Hva har du valgt?

Faglitteratur

I mai blei det lest null faglitteratur her i gården. Null! Og det var utrolig herlig. Jeg ser fram til ei fagbokpause på noen måneder nå, samtidig som jeg ikke kan love at jeg holder meg helt unna smått og stort. Men planen er å rense huet helt for masteroppgava etter eksamen, sånn at jeg kan starte på ny frisk til høsten.

Men før høsten kommer sommeren, og jeg gleder meg til en lang, lang sommerferie. Jeg har absolutt ingen planer, og skal ikke legge noen heller, her skal humla suse og dagene gå i sitt eget tempo, mens jeg leser og hviler og koser meg, inne og ute, med familie og venner. Og det er mer enn nok. Riktig god lesemåned!

Favorittforfattere: R

Etter å ha holdt på med en høyst personlig kåring av favorittforfattere sia mars 2012, er turen nå kommet til bokstaven R. Og også denne gangen har det vært litt vanskelig å komme fram til to soleklare vinnere - på Q var det jo helt umulig. R er som kjent en veldig vanlig bokstav, og brukes hyppig som første bokstav i fornavn - også av forfattere. Derfor virka det svært lovende før jeg begynte å undersøke bokhyllene mine. Men resultatet blei ikke som forventa. Det var rett og slett ikke så mange gode alternativer å finne! Men de fins, det veit jeg jo. Bare ikke her. Bare ikke lest av meg. Etter mye att og fram blei det derfor slik: på bokstaven R har jeg kun valgt én favorittforfatter.

Bildekilde:
lokalmagasinet.no

Ragnhild Jølsen (1875-1908)
Ja, og det er sjølsagt Ragnhild Theodore Jølsen, dama jeg skriver om jevnt og trutt her på bloggen. Det er sikkert derfor litt kjedelig at jeg skriver om henne enda en gang! Men fra jeg leste henne for første gang i oktober 2012, altså for ett år sida, og til nå, så har jeg ikke fått henne ut av huet. Hun har bitt seg fast oppi der, laga sitt eget rom, hvor både verkene hennes og forfatteren sjøl kretser rundt, av og til hvileløst, av og til bare er i en slags døs. Jeg er fascinert av henne, og djupt imponert, men også ganske skremt. Hun skriver med en sjelden kraft og intensitet, verkene er fylt med kontraster, symbolikk, myter og sterke replikker, og inneholder mange stikk til samfunn og maktpersoner.

Det er klart, det blir mye. Slik jeg skildrer nå, virker det sikkert som om bøkene hennes er lange og overlessa med alskens virkemidler. At Jølsen var en løs kanon, eller lignende, i sin samtid, og at bøkene hun skreiv var et utløp for energi og aggresjon. Mye av det er helt feil. For eksempel er Rikka Gan (1904), den strammeste og mest fullendte romanen til forfatteren (og også den hun var mest fornøyd med sjøl), under hundre sider lang. Den kan med andre ord leses på noen timer. Men det geniale ligger i at en god leser bruker lang tid på å dekode teksten, nøste opp symbolikken, tolke metaforene, ta intertekstualiteten, forstå det litterære og historiske bakteppet og hva som faktisk skjer i teksten, oppdage frampekene, se tvetydighetene, akseptere tidshoppene og tekstens kronologi og så videre. Og gjennom et slikt arbeid med en så intens og sterk tekst som Rikka Gan, blir en helt hekta. Det gotiske universet, med predestinasjon, naturalistiske skildringer, rå bruk av symboler og gjenstander, spill med myter og moral, hvor forfatteren ikke kvier seg for å ta opp vanskelige temaer eller å skildre affekt og vold, er et forlokkende, truende, dystert og suggererende univers. Vi veit det går dårlig, men vi må lese likevel, det er nærmest som en besettelse.

Rikka Gan er uten tvil den beste av Jølsens romaner. Her er hun så fokusert og tydelig, ingenting er overflødig, alt er elegant utført. Debuten Ve's mor fra 1903 er også svært god, og inneholder mye av det samme. Det er en urovekkende disharmoni over verkene fra første side. Jølsen skildrer sterke kvinner som opplever at naturkreftene trekker i dem, i kropp og sjel, det er lokking, leiking og luring, det er frigjort seksualitet og ubrytelige bånd, store indre konflikter om rett og galt, etikk og moral, og et umenneskelig press på psyken. Paula opplever at virkeligheten blir utydelig, hun ser syner, noe Rikka også gjør. Mye spenning ligger i hvordan en som leser skal tolke synene, reint konkret, som fantasi, virkelighetsflukt, hjemsøkende mareritt eller indre kamp?

Et anna viktig element for Jølsen er slekta og dens ubrytelige bånd på kryss og tvers av generasjoner. En er bærer av det en kommer fra, enten en vil det eller ei. Dette viser Jølsen svært godt i både Rikka Gan og oppfølgeren Fernanda Mona fra 1905. Her er hovedpersonen noe yngre enn i de foregående romanene, og mindre steil enn både Rikka og Paula. Resultatet er ei "mjukere" bok, som likevel ikke er mindre sterk eller viktig. Gjennom Fernanda får Jølsen belyst de få mulighetene unge kvinner hadde rundt år 1800, og hvor vesentlig det var å ha en "beskytter" som så til at en fikk utdanning eller arbeid (å gå i tjeneste). Fordi slektas rykte kommer først, er det lite å gjøre for Fernanda. Å fri seg fra slekta innebærer ikke bare å fri seg fra fortida, men også fra seg sjøl. Det blir en umulig oppgave for ungjenta.

Alle verkene til Ragnhild Jølsen foregår innafor samme skjebnetunge geografiske område, Enebakk, der Jølsen sjøl vokste opp. Noen tekster, som Rikka Gan og Fernanda Mona, er lagt omtrent hundre år tilbake i tid, mens andre tekster, som mange av fortellingene i Brukshistorier (1907), foregår i samtida. Den røde tråden er kvinna, ofte ei ung kvinne, hennes liv og muligheter, indre og ytre sett. Jølsen skilder hvilke utfordringer kvinner må igjennom, erfaringene de gjør seg og hvordan det er med på å fremme gode eller dårlige egenskaper hos enkeltmenneskene. Jeg leser mye av hennes egen biografi og viktige erfaringer inn i bøkene, jeg ser for meg at hun skreiv med hele seg.

Ragnhilds verden, der hun står med ett bein i den rurale og folkelige bondekulturen, og ett bein i den industrialiserte arbeiderkulturen, mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom belag og resiprositet, individualitet og fremmedgjøring, land og by, før og nå, denne enestående brytningstida, med alle sine fallgruver og utfordringer, alt skinner igjennom tekstene, farger dem, farger deg. Og derfor er det verdt å lese Ragnhild Jølsen.

Hvem er dine favoritter på R?
Ja, for kanskje du har klart å finne mer enn én? I hyllene fant jeg både Rudyard Kipling, Robert Musil, Robert Louis Stevenson (som jeg veit er manges favoritt), Rose Tremain og Rosemary Sutcliff, uten at noen av disse hittil har gjort meg like interessert i tekstene sine som Ragnhild Jølsen har gjort. I tillegg dukka tre norske opp, Rune Belsvik, Roy Jacobsen og morodama Agnes Ravatn (hvis det er lov å bruke etternavn). Er kanskje noen av disse dine yndlingsforfattere, eller velger du noen helt andre? Det er sikkert fryktelig mange gode alternativer her, bare en har lest dem!

Fortsatt god leseuke, alle sammen!