Til fyret

Bildekilde: Bokklubben

Virginia Woolf. Bare navnet gjør meg stille og alvorlig, tankefull og kanskje til og med litt mutt. Det er nemlig selveste Virginia Woolf det er snakk om, den spennende, sterke kvinna som fornya romansjangeren, hvis bøker hoper seg opp i hyllene, bøker som det tar lang tid å lese, bøker som surrer rundt i huet og i kroppen lenge etter at de er ferdigleste og som ikke lar meg betrakte som før, aldri, ikke etter at hun insisterende har malt virkeligheten opp for meg, på ny, nesten fra ingenting, bøker som jeg stadig kommer tilbake til. Kan en i det hele tatt bli ferdig med Virginia Woolf?
Ikke helt. Ikke jeg.

Virginia Woolf er for meg det første leddet i en nesten eviglang assosiasjonsrekke, som begynner med bokryggene i hylla, svart-hvitt-fotografiene av forfatteren, karakteristisk, fra sida, slik hun helst ville bli fotografert, hun er vakker, plettfri, tidløs, og som derfra forgreiner seg mot ei sårbar ungjente, født under victoriatida i 1882, hun bærer på store sorger ved tapet av mor og far, hun er et voksende intellekt og har et sterkt indre krav til perfeksjon, og lever et liv hvor en stadig må balansere på kanten av et stup, stupet både er og er ikke en sjøl, stupet er livet og den uendelige sorgen, hun er ei kvinne som aller best liker å skrive i senga, med lett feber. Og i Nicole Kidmans uforglemmelige skikkelse, skjørtene, blikket, og vannmassene rundt den magre kroppen. Sjølmord ved drukning i 1941. Enda et uhyre intelligent menneske med et skarpt blikk, et stort talent og en sterk sensibilitet. Her springer tankene i alle retninger, til blant anna Amalie Skram, Sylvia Plath, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

I Virginia Woolfs tilfelle har jeg, enda mer enn ellers, problemer med å skille forfatterens eget liv fra litteraturen hun skreiv. Alt synes å være forankra i virkeligheten, i Woolfs måte å se verden på, i hennes følelser og hennes personlige historie. Orlando fra 1928 karakteriseres som verdenslitteraturens lengste kjærlighetsbrev til bestevenninna og muligens elskerinna, Vita Sackwille-West (1892-1962). Til fyret fra 1927 er i følge Woolf sjøl et sørgedikt over foreldrene hennes, som døde i henholdsvis 1895 og 1904. Begge dødsfall sies å være bakenforliggende årsaker til Woolfs sporadiske sammenbrudd og tidvise institusjonsopphold.

Hvordan kan en lese Til fyret, elegien, uten dette i bakhodet? Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer, Virginia Woolf er ute etter å vise et sant bilde, skildre virkeligheten. Både Mr. og Mrs. Ramsay er mennesker med feil. Han er en hissig, sta arbeidsnarkoman som helst vil ha rett, bli beundra og bli lest - hele tida. Han er glad i å bestemme, og hans voldsomme humørsvingninger gjør han utfordrende å leve med. Hun er, særlig i visse passasjer i del en, så tilgjengelig for han og barna, så underdanig og lettpåvirkelig, at det bikker over mot det sjølutslettende. Hun sitter klar, iakttar alle hans nykker og stiller seg inn deretter, mottar skyllebøtter og ymse utblåsninger men også ekstatisk glede. Men Mrs. Ramsay er ikke bare fokusert på ektemannen og de åtte barna, hun bruker også tid og krefter på å styre verden rundt seg. Hun er tidvis manipulativ og kontrollerende, særlig overfor feriegjestene. Den sårbare maleren Lily Briscoe, som gjennom sitt kunstneryrke på sett og vis er Virginia Woolf sjøl, tar inn både Mr. og Mrs. Ramsays mange utstrålinger, om en kan kalle det det, hun oppfatter følelser, stemninger og til en viss grad tankene som ligger bak handlingene, som et barn ville gjort.  

Boka er delt i tre navngitte deler, hvor første del, "Vinduet", er lengst. Deretter følger "Tiden går" med ti korte kapitler. Boka avsluttes med delen "Fyret". Hovedforskjellene mellom disse delene, er tempus. Tida står nesten stille i "Vinduet", og fraværet av handling gjør at Woolf bruker tida på person- og miljøskildringer. Hun veksler mellom overfladiske sveip, detaljerte beskrivelser og psykologiske portretter. Hun kalte det sjøl "å grave tunneler bak personene", men det er i ettertid blitt mest kjent som stream-of-consciousness; bevissthetsstrøm. Woolf hopper elegant og fritt mellom personer og nivåer, uanstrengt som hun aldri skulle gjort noe annet. "Tiden går" gir sjøl navn til hva som skjer - det går ti år. Her skildres sommerhuset, forfallet, restene av liv, været, havet. Personene holdes for det meste utafor. I korte setninger får vi opplyst hva som er hendt, Woolf dveler ikke, men går raskt videre, som om alt er dagligdags, og på en måte er det jo det, for været og tida. I "Fyret" er familien og sommergjestene tilbake i huset. Ikke alt er som før. Men noe er rett likevel. En slags likevekt gjenfinnes.

Det første jeg måtte gjøre da jeg begynte å lese Til fyret, var å sette ned lesetempoet.
For å få sammenheng, mening og glede av lesinga, må en lese nøye. Derfor tar det tid, sjøl om romanen ikke er spesielt lang. Slurvelesing går ikke, for mister en tråden, må en brått flere sider bakover for å finne ut hvilken synsvinkel en innehar. I begynnelsen var det litt vanskelig å lese så sakte, holde fokus, å se at den ytre spenninga ikke fantes, å forsøke å bevare interessen for det lavmælte, usagte og lett forvirrende. Etter første kapittel var det helt greit, da hadde jeg funnet romanens tempus inni meg. Da kunne jeg gi meg hen til romanens impresjonistiske skrivestil, hvor stemninger, farger og lys glir over i hverandre, som når vi ser ut av vinduet, eller inn i et, eller i skogen, hvor sansninger, tanker og lukter avløser hverandre. Alt vi ser, hører, kjenner på kroppen, registrerer, alt som lagres i hjernen, alt som utgjør ett enkelt øyeblikk -. Virginia Woolf forsøker å fange øyeblikket, fange tida, fange livet sjøl, og hun forsøker gjennom Mrs. Ramsay å tvinge livet i kne. Men gjennom Lily Briscoe lærer Woolf (eller omvendt) og leseren at livet ikke kan tvinges, at tida går, at øyeblikket allerede er borte. En kan lage mentale bilder, faktiske bilder, skrive. Kunsten bevarer øyeblikkene.

Og med Lily Briscoe blir elegien en metaroman om kunst. Woolf skildrer en vakker dag ved kysten, glir fra menneske til menneske og viser hvordan perspektiver, oppfatninger, tanker og følelser veksler. Kontrastene er mange, blant de viktigste er liv-død, kvinne-mann, ung-gammel, abstrakt-konkret, indre-ytre. Språket er rikt, uhyre presist og nærmest befriende usentimentalt. Woolf skildrer det hun ser, er nesten nøytral i sin betraktning. Men i Lily Briscoe opplever jeg at hun kommer til orde som den sårbare, kjempende kunstneren hun er.

Til fyret er en svært vakker roman. Den er trist, sann og god på samme tid. Romanen er kompleks og imponerende fullendt - Woolf har hatt total kontroll over teksten, historia, personene og virkemidlene hele veien. Blant anna kan den, som flere andre Woolf-verk, leses med stort utbytte symbolsk og psykoanalytisk. Woolf skriver med intensitet, trykk og nærvær, samtidig som det aldri er kort til det kjølige og avdempa. Det er en fin, sår balansegang. Det vrimler av barn og sommergjester i boka, og ikke alle er sentrale. At noen kommer i skyggen og mer blir et blaff av noe, er derfor naturlig. Hovedfokuset ligger på Mr. og Mrs. Ramsay, som har et vanskelig, emosjonelt og intenst ekteskap, men som også er takknemlige for hverandre og kjærlige, på hver sin måte. For Lily Briscoe er de, stedet og særlig Mrs. Ramsay, sjølve drømmen. Men en kan ikke leve av en drøm, og heller ikke av sorg. "Fyret" blir veien igjennom og ut.

Sylvias kamp

Desember, 1962: Sylvia står i telefonkiosken, det er midt i desember, det er en av Englands kaldeste vintre noensinne. Butikkvinduene er pynta, i gatene er det snø. Nicholas gråter og Frieda slikker på glassdørene. Sylvia blar fram og tilbake i adresseboka. Hun må ringe noen, finne noen. Hun må ha hjelp. Nicholas hyler, han er rød i ansiktet, sint, trøtt, lei; hun holder han fast med den ene handa, blar videre. Hun vil ikke ringe Ted. Kan ikke. Men hun må. Hun har ingen annen utvei. Hun må sove, han kan passe ungene så hun får sove. Hun må slappe av. Bare litt. Hun må hvile, spise. Hun klarer ikke mer, ikke aleine. Ikke mer.

Mindre enn tre måneder etter dette tar Sylvia Plath sitt eget liv. Ungene ligger i rommet ved sida av. Ektemannen, Ted Hughes, som hun har brutt med, hjelper henne ikke. Sylvia Plath sloss mot depresjoner og angstanfall hele livet. I tillegg var hun i perioder alvorlig fysisk sjuk. Likevel klarer hun å finne en vei, hun kanaliserer angsten sin, depresjonene, raseriet, frykten, savn og lengsler - og hun skaper litteratur. Men suksessen som forfatter var ikke nok til å holde henne levende. I februar er det nok. Hun har klamra seg fast til livet. 30 år gammel slipper hun taket.

I Overvintring tegnes et ordrikt og usentimentalt portrett av ei kvinne som konstant er i konflikt med seg sjøl, har for lite tid og ikke klarer å mestre alle rollene hun føler hun må mestre. Hun er kvinne, et eget, tenkende, levende vesen med behov for rom og ro. Hun er heltidsmamma til to små barn. Hun er heltidsforfatter med en diktutgivelse bak seg, en ny bok i butikkene om få uker og en ny diktsamling i tankene. Hun er datter av en svært krevende mor. Hun er nyseparert fra en utro ektemann som har vært hele hennes verden i mange år. Hun er husmor med høye krav til hjemmets utseende og maten hun lager. Hun kjenner moras blikk på seg. Teds blikk. Og ikke minst, sitt eget. Mange netter på rad i flere omganger er hun søvnløs, desperat og årvåken. Hun tar seg av sin korrespondanse. Hun maler stoler og bord, skrubber gulv og lager mat. Hun skriver dikt og søknader og redigerer Glassklokken. Hun tenker. Hun er redd og klarer ikke sove.

Jeg opplever at jeg har lest om Sylvia, romanfiguren Sylvia. Hun er nødvendigvis ikke den samme som Sylvia Plath, men svært tydelig inspirert av henne. Men etter å ha lest boka spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem det skrives om. Universet Sylvia lever og sloss i er fascinerende, spennende og unikt. Kate Moses skaper luft i romanen med hyppig bruk av kolon og semikolon, så sjøl om setningene hennes ofte er mange linjer lange og ikke alltid like rytmiske, illustrerer hun Sylvias kaotiske sinn på en god måte og binder hele fortellinga sammen, bit for bit.

Boka består av 41 kapitler, like mange som Sylvia Plaths diktsamling Ariel, diktene hun jobber med i Overvintring, som blei redigert av Ted Hughes og utgitt etter hennes død. Kapitteltitlene er de samme som Sylvias dikt. Romantittelen Overvintring spiller blant annet på Sylvias kunnskaper om og respekt for bier, noe hun også brukte symbolsk i mange dikt. En annen tolking av tittelen er nettopp det å overvintre - å klare seg fra vinter til vår, som for enkelte, svært følsomme mennesker, kan være vanskelig. Tidskoloritten opplever jeg som svært presis. Og jeg synes det er spennende å være med i hagen, på innhøsting av honning, gående gjennom gatene i London, i ekteskapets ordløshet, på våkenetter med influensasjuke unger og med på den krevende skapelsesprosessen til en tekst. Sylvia Plath vant, gang på gang. Hun skulle bare visst det sjøl.

I landskapet mellom virkelighet og fantasi

Jeg har begynt å lese ei bok som heter Overvintring, skrevet av den amerikanske forfatteren Kate Moses, som handler om livet og sjølmordet til en annen amerikansk forfatter, Sylvia Plath. Sjøl om jeg ikke har kommet så langt har jeg allerede problemer. Problemene er ikke konkret knytta til forfatteren eller boka eller noen bestemte virkemidler eller mangelen på sådan, men sjangeren. Moses insisterer på at det er en roman, men det er jo egentlig en slags biografi, et portrett, en framstilling. For meg faller det innunder noe jeg velger å kalle en "fiksjonsbiografi" - altså ei historie om ekte mennesker hvor grensa mellom sant og usant, virkelighet og fantasi, er utviska.

Kate Moses oppgir mange kilder og har sikkert gjort et solid forarbeid, men når det virkelige mennesket Sylvia Plath fikk sine sammenbrudd på femti- og sekstitallet og seinere skreiv om dem, både i lyrikk og prosa, tror jeg på det. Det er virkelig. Nært. Sant. Sinnet hennes er ikke svart/hvitt, det er fylt med gråsoner og nyanser. Og når det bikker over i galskapen, skjer det på et rolig, tilforlatelig og sympatisk vis. Brått er vi liksom der, i galskapen, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. For alt gikk jo bra. Det var bare litt annerledes, litt snålt, litt sært. Sånn som i romanen Glassklokken, som jeg leste for noen år tilbake. Brått er alt feil og vondt, og det virker ikke som om det finnes noen utvei.

Når Kate Moses skriver om og skildrer Plaths sammenbrudd, kan jeg ikke la være å tenke at det må ha føltes annerledes enn det Kate Moses insisterer på. For jeg veit at det kjentes annerledes da jeg leste det med Plaths egne ord. Jeg tror ikke på det Moses skriver. Det er ikke virkelig. Og jeg vil så gjerne tro på det, jeg vil så gjerne lese boka og se Sylvia Plath for meg, der hun triller sønnen sin i hagen er mild sommerdag, der hun sitter foran skrivebordet i den tynne nattkjolen mens det gråblå morgenlyset siver inn av vinduet en gang i desember, der hun tvinger galskapen ned igjen, vekk, der hun ikke klarer å tvinge den vekk. Men jeg tror ikke jeg kan.