Hopp til innhold

Unibuss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Unibuss» har flere betydninger.
Unibuss
Org.formAksjeselskap
Org.nummer985615616
BransjeKollektivtransport
Etablert23. april 1997
Forgjenger(e)Sporveisbussene
MorselskapSporveien
DatterselskapUnibuss Tur
Unibuss Ekspress
HovedkontorOslo (gate: Schweigaards gate)[1]
LandNorge
AdresseSchweigaards gate 16 0191 OSLO
StyrelederCato Hellesjø (11. september 2009)
Antall ansatte 1 455[2] (2019)
Omsetning1 798 000 000 NOK (2019)[3]
Resultat16 600 000 NOK (2019)[4]
Nettsted Offisielt nettsted
Busslinje 54 ved Nationaltheatret mot Aker Brygge.
Foto: J. P. Fagerback
Busslinje 20 med 31 i bakgrunnen i Bygdøy allé retning sentrum.
Foto: Kjetil Ree
Busslinje 37 sin ende- og startholdeplass i Nydalen ved Nydalen stasjon.
Foto: Alasdair McLellan
Busslinje 30 ved Nationaltheatret holdeplass. Kjøres i dag av Nobina.
Foto: Grzegorz Wysocki
MAN NG 262 buss fra Oslo i Szczecin

Unibuss AS (tidligere AS Sporveisbussene og Nexus Trafikk AS) er et busskonsern som driver rutebusstrafikk i østlandsområdet, og turbusskjøring, ekspressbuss samt flybuss på Østlandet og i Trøndelag. Konsernet opererer 204 busslinjer med 750 busser, og hadde 1 455 ansatte i 2019 .[5] Konsernet er det største av Sporveiens datterselskap. Unibuss hadde i 2019 et overskudd på 16,6 millioner kroner etter skatt.[6]

Historie

Utdypende artikler: Oslo Sporveier og Sporveien

AS Sporveisbussene ble etablert 23. april 1997 da bussdivisjonen i AS Oslo Sporveier ble omorganisert til å bli et heleid datterselskap. Hovedvirksomheten til selskapet var og er persontrafikk med rutebuss i Oslo. Denne virksomheten ble i 2007 flyttet til Unibuss, som ble opprettet som Nexus Trafikk AS 10. april 2003. Nexus Trafikk ble opprettet som en følge av Oslo kommunes beslutning om å konkurranseutsette all busstrafikk i Oslo innen utgangen av 2006. Det er dette selskapet som har konkurrert på vegne av konsernet om nye bussanbud i Oslo.

Den opprinnelige bussdivisjonen til AS Oslo Sporveier ble etablert i 1927, og den første linjen kom i trafikk 13.november 1927. Siden da er det kommet til en rekke nye linjer med tilsvarende teknologisk utvikling.

Sporveisbussene har kjørt en rekke forskjellige busser siden starten. Det begynte med den norsk-amerikansk-produserte «snutebussen», en 7,75 meter lang buss med 23 sitteplasser, 17 ståplasser og 65 hestekrefter.

Mellom 1947 og 1968 kjørte selskapet en elektrisk drevet trolleybuss i Oslos gater. Den hadde 25 sitteplasser, 50 ståplasser og en effekt på 90kW.  

Bussen ble raskt avløst av konvensjonelle busser, før man på begynnelsen av 80-tallet tok i bruk den første leddbussen. Den var 17,75 meter lang og ble innført på grunn av befolkningsveksten og det økte transportbehovet. Derfor kom det godt med at den hadde 50 sitteplasser og 67 ståplasser.

Leddbuss-stammen ble betydelig utvidet med innkjøpet av 80 nye busser som ble satt i trafikk på sentrumslinjene i Oslo i april 2017[7]. Disse bussene er 18,75 meter lange, har 46 sitteplasser, 90 ståplasser og 369 hestekrefter.

Unibuss testet i 2017 to elektriske busser fra Solaris på linje 74 mellom Mortensrud og Vika. Bussene var 12 meter lange og skulle lades opp med 300 kilowatts pantografer på endestoppene.[8] Disse stasjonene var seks ganger så kraftige som vanlige elbil-ladestasjoner og skulle sørge for at bussene var fulladet og klare for avgang i løpet av fem til åtte minutter. I 2019 satte Unibuss 42 elektriske busser fra nederlandske VDL i drift i Oslo, og bestilte ytterligere 23.[9]

Turbiler

Sporveisbussenes turbiler (senere Unibuss Tur) ble etablert som eget selskap i 2006 og driver turbilvirksomhet. Selskapet er et resultat av vekst siden starten som en virksomhet i Sporveisbussene i 1994, samt oppkjøp av andre turbussoperatører, blant annet Arctic Express, Tønsberg Bussreiser og Lundstad Buss.

Arctic Express representerer ekspressbussatsingen til blant annet det oppkjøpte Arctic Express og inkluderer flybussene til flyplassene Sandefjord lufthavn, Torp og samt, siden 2010, Trondheim lufthavn, Værnes foruten Lavprisekspressen.

Korrupsjonssaken

I september 2011 ble det tatt ut siktelse for korrupsjon mot to sentrale personer i ledelsen til Unibuss. Utgangspunktet for korrupsjonssaken var en rettsprosess mot den tyske bussprodusenten MAN, som hadde betalt ut bestikkelser, blant annet til ansatte i Unibuss, i den hensikt å tilegne seg kontrakter på leveranse av bussmateriell. Etter at politiet startet sin etterforskning økte «Unibuss-saken» stadig i omfang. I alt var per januar 2012 tilsammen 13 personer blitt siktet, deriblant administrerende direktør i Unibuss som ble avskjediget.[10]

På samme tid foregikk det en anbudskonkurranse om busstjenester i Oslo vest. I alt seks tilbydere var prekvalifisert til konkurransen. Unibuss ble i kjølvannet av korrupsjonsavsløringene avvist med hjemmel i anskaffelsesforskriften § 20-12.[11] Denne bestemmelsen gir oppdragsgiver adgang til å avvise et tilbud fra en leverandør som «i sitt yrke har gjort seg skyldig i alvorlige forsømmelser mot faglige og etiske krav i vedkommende bransje». Ruter vurderte det slik at Unibuss hadde «begått alvorlige forsømmelser mot faglige og bransjeetiske krav av en karakter som er relevant for anskaffelsen av busstjenester Oslo vest». Ruter påpekte også at selskapet er underlagt regelverk om offentlige anskaffelser, og derfor konsekvent må følge regelverket for å sikre likebehandling av tilbyderne. I samråd med ekstern advokat ble det ansett riktig å avvise Unibuss. Avvisningen ble også behandlet av styret i Ruter og tiltrådt 14. november 2011.[10]

Anbudet ble til slutt tildelt Nobina Norge 9. januar 2012. Dagen etter pågrepet Økokrim en av Ruters ansatte som jobbet direkte med anbudsprosessen.[12],[13] Tildelingen av anbudet ble påklaget av flere av søkerne, men alle er avvist.[trenger referanse]

I 2016 dømte Borgarting lagmannsrett den tidligere tekniske sjefen til 5 år fengsel, to tidligere innkjøpsansvarlige til 4 år og 9 måneder, og 4 år fengsel. Oslo tingrett hadde allerede i 2014 dømt datidens Unibussjef til 3,5 år fengsel, og to andre til henholdsvis 4 år og 9 måneder fengsel.[14]

Organisering

Virksomheten har vært gjennom flere omorganiseringer. I 2006 ble selskapet omorganisert til en konsernmodell der Sporveisbussene ble morselskap med tre datterselskap. Datterselskapene ble gitt nye navn 31. juli 2007:

Sporveisbussene ble innfusjonert i Unibuss 1. januar 2009 som ble det nye morselskapet i busskonsernet.[trenger referanse]

Virksomhet

Unibuss driver rutebusskjøring i Oslo og Akershus med utgangspunkt i anbudskontrakter fra Ruter (tidl. Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk), samt i Vestfold og Oppland. Unibuss' datterselskap Unibuss Tur AS og Unibuss Ekspress AS driver henholdsvis turbusskjøring og flybuss (OSL-Ekspressen, Torp-Ekspressen og Værnes-Ekspressen) og ekspressbuss (Lavprisekspressen).

Unibuss' rutebusskjøring i Oslo og Akershus utgjør den største delen av virksomheten i konsernet og har fra 30. mars 2008, da all busstransport i Oslo ble anbudsutsatt, hatt kontrakter som tilsvarer 60 prosent av all busstrafikk i Oslo.

Konsernets hovedkontor ligger i Schweigaards gate 16 i Oslo samt ( Rosenholm ) Slemmestad i Buskerud, Nannestad, Fjellhamar i Lørenskog, og i Tønsberg i Vestfold og Lillehammer i Oppland.

Unibuss disponerer tilsammen 750 busser, fordelt på vanlige singelbusser, 15 meters busser og leddbusser.

I 2016 hadde Unibuss 1 800 ansatte, hvorav 1 500 sjåfører. Siden 2003 har selskapet kjørt med overskudd og uten offentlige tilskudd.[trenger referanse]

Kritikk av omorganisering

Overføringen av virksomhet fra AS Sporveisbussene til Unibuss AS (tidl. Nexus Trafikk AS) har blitt kritisert av Erling Folkvord i bystyret blant annet fordi de ansatte i det nye selskapet har dårligere pensjonsavtale enn i morselskapet.[trenger referanse]

Referanser

  1. ^ «Besøksadresser», besøkt 25. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ "Sporveien Årsrapport 2019"; side(r): 34; fullverk tilgjengelig på: https://sporveien.com/Content/3895646/cache=20202404120914/Sporveien_%C3%A5rsrapport_2019.pdf.
  3. ^ "Sporveien Årsrapport 2019"; side(r): 35; fullverk tilgjengelig på: https://sporveien.com/Content/3895646/cache=20202404120914/Sporveien_%C3%A5rsrapport_2019.pdf.
  4. ^ "Sporveien Årsrapport 2019"; side(r): 81; fullverk tilgjengelig på: https://sporveien.com/Content/3895646/cache=20202404120914/Sporveien_%C3%A5rsrapport_2019.pdf; besøksdato: 25. september 2020.
  5. ^ Sporveien - Årsrapport 2019 (PDF). Sporveien. 2019. s. 4, 34. 
  6. ^ «Del 6 Årsberetning og regnskap». Sporveien årsrapport 2019 (PDF). Sporveien. 2019. s. 81. 
  7. ^ Terjesen, Tom (14. november 2017). «Unibuss 90 år». Bussmagasinet. Besøkt 25. september 2020. 
  8. ^ www.yrkesbil.no https://www.yrkesbil.no/mobil/artikkel.php?aid=47340. Besøkt 25. september 2020. 
  9. ^ Sporveien - Årsrapport 2019 (PDF). Sporveien. 2019. s. 4, 34. 
  10. ^ a b «Redegjørelse fra byråd Ola Elvestuen til Bystyret» (PDF). Oslo kommune. 25. januar 2012. Besøkt 7. april 2012. [død lenke]
  11. ^ Julie Haugen Egge (13. oktober 2011). «Unibuss avvises fra anbudskonkurranse». NRK. Besøkt 25. september 2020. 
  12. ^ Magnus Brattset Drabløs; Anette Holth Hansen (12. januar 2012). «Ruter-ansatt siktet i Unibuss-saken». NRK. Besøkt 25. september 2020. 
  13. ^ – Lønner seg ikke å varsle om korrupsjon Arkivert 12. august 2020 hos Wayback Machine. Fagbladet 26. januar 2012
  14. ^ Bjørn Haugan (9. januar 2016). «Dømt for grov korrupsjon. Må mange år i fengsel: Litt mildere straff for Unibuss-dømte». VG. Besøkt 25. september 2020. 

Litteratur

  • Arne Danielsen: «Med anbud bak speilet: fortellingen om AS Sporveisbussene». Oslo 2003.

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Unibuss&oldid=23234272»