Hopp til innhold

Jens Hundseid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Hundseid
Født6. mai 1883[1]Rediger på Wikidata
Vindafjord kommune
Død2. apr. 1965[2]Rediger på Wikidata (81 år)
Oslo[2]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
PartiSenterpartiet (ukjent–1940)
Nasjonal Samling (1940–)
NasjonalitetNorge
Norges 20. statsminister
14. mars 1932–3. mars 1933
RegjeringHundseid
ForgjengerPeder Kolstad
EtterfølgerJohan Ludwig Mowinckel
Norges landsbruksminister
14. mars 1932–3. mars 1933
RegjeringHundseid
ForgjengerIvar Kirkeby-Garstad
EtterfølgerHåkon Five
Stortingsrepresentant
1925–1945
ValgkretsTelemark (1925–1936), Buskerud (1937–1945)
Bondepartiets leder
1930–1938
ForgjengerErik Enge
EtterfølgerNils Trædal
Jens Hundseid på Commons

Jens Valentinsen Hundseid (1883–1965) var en norsk politiker (B). Han var stortingsrepresentant fra 1925 til 1940 og Bondepartiets partiformann og parlamentariske leder i en årrekke.

Hundseid ble statsminister i 1932 etter at partikollega Peder Kolstad døde i embedet. Med kun 25 av 150 stortingsmandater i ryggen var regjeringens parlamentariske grunnlag svakt. Regjeringen ble ytterlige svekket av en maktkamp med forsvarsminister Vidkun Quisling (se Kullmann-saken), politisk uro rundt grønlandssaken og et upopulært sparebudsjett som Hundseid la frem som svar på dårlige økonomiske tider. I februar 1933, etter bare ett års regjeringstid, ble regjeringen Hundseid felt av et mistillitsforslag fra Johan Ludwig Mowinckel (Venstre).

I 1935 var Hundseid sentral i kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Han la dermed grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering.

Hundseid meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940 og ble dømt til ti års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret etter krigen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Hundseid var sønn av gårdbruker Valentin Hovda og Ingerid Jensdatter og vokste opp på morsgården i Vikedal i Ryfylke. Han tok etternavn etter morssiden.[3]

Han fullførte Rogaland landbruksskole i 1902 og Kongsberg skogskole i 1903 og tok eksamen ved jordbrukslinjen ved Norges landbrukshøyskole (NLH) i 1905. Han arbeidet deretter som lærer ved en folkehøgskole før han fra 1908 til 1910 var stipendiat ved NLH. Fra 1910 til 1913 var han landbrukslærer samme sted. Han hadde også et studieopphold i England.[4]

Fra 1916 til 1918 var Hundseid redaktør av Eidsvoll Blad og lærer ved Eidsvoll folkehøgskole. Han ble bestyrer ved Telemark landbruksskole i 1918 og hadde denne stillingen til han i 1935 ble utnevnt til fylkesmann i Buskerud.[5] Som lærer ble Hundseid karakterisert som «dyktig» og «intens i undervisningen», men også som «pedantisk» og «med prøysserdisiplin».[6]

Politisk virke

[rediger | rediger kilde]

Som ung mann skal Hundseid opprinnelig ha vært høyremann og senere venstremann. I 1918 stilte han til stortingsvalg for første gang. Han var kandidat for Norsk Landmandsforbund, men tapte for motkandidaten Gunnar Knudsen. Også i 1921 forsøkte han seg på stortingsplass, men tapte nok en gang, denne gangen med knapp margin. Hundseid var i utgangspunktet sterkt mot å skille ut et eget parti av Landmandforbundet, men støttet lojalt opp om det nye Bondepartiet da det ble opprettet i 1920.[7][8]

Hundseid lyktes med å bli valgt inn på Stortinget for Telemark i 1924. Han tok plass i sosialkomiteen og var de første par stortingsperiodene lite opptatt av andre fagområder. I sosialpolitiske spørsmål provoserte han sosialistene, blant annet ved å mene at arbeidsledige i hovedsak kunne takke seg selv for uføret, ved å foreslå å begrense offentlig støtte til fattige til kun å omfatte matstasjoner der «asosiale individer kunne hente graut» og ved å foreslå å kutte ned på skolens undervisningsuker. Senere i stortingskarrieren fikk Hundseid et bredere politisk interesseområde og begynte å engasjere seg i Stortingets finans- og trontaledebatter.[9]

Han ble partiets nestformann i 1926, og fra 1929 til 1938 var han partiformann. Han var også Bondepartiets parlamentariske leder 1931–1940 (med unntak av året han var statsminister).[7] Hundseid tok på seg ledervervene noe motvillig; i et brev fra januar 1930 skrev han til tidligere Bondeparti-formann Johan E. Mellbye «[at d]et er ingen som mer enn meg beklager at jeg ble partiets formann. Jeg føler meg uverdig og umoden til det.»[10]

Johan Ludwig Mowinckels andre regjering falt den 7. mai 1931. Som partiformann og parlamentarisk leder var Hundseid en opplagt kandidat for statsministerposten i en Bondepartiregjering. Motkandidaten Peder Kolstad fra Østfold fikk imidlertid flere stemmer på gruppemøtet som avgjorde spørsmålet. Hundseid tok nederlaget med fatning offentlig.[10] Likevel må tapet ha vært en stor skuffelse for ham. Han fikk ikke engang plass i Kolstads regjering.[7]

Statsministerperiode

[rediger | rediger kilde]
Da Peder Kolstad døde i 1932 overtok Hundseid som statsminister. Hundseid hadde forsøkt å få statsministerposten allerede året før, men Kolstad hadde større støtte i stortingsgruppen, og sørget for at Hundseid ikke engang ble med i regjeringen.

Jens Hundseid var ein glimrande talar, og i så måte var han ein god partifører. Han nytta gjerne sterke ord, og med innlegga sine i Stortinget og på talarstolene rundt i landet skaffa han seg både trufaste tilhengarar og uforsonlege motstandarar. Han kunne forme orda sine slik at dei beit hos mostandarane og tente glød hos partifolk. Både i og utanfor partiet stod han som den sterke mann anten det gjaldt kampen mot kommunismen eller mot krisa i bygdene.
Men Hundseid var ikkje noen sterk mann. I realiteten dekte de sterke orda på talarstolen for et nervøst sinn. Han var snar til å ta standpunkt og snart til å skifte. Generalsekretær Dietrichson i Norges Bondelag kalla han 'kastevinden frå Ryfylke' […]

Utdrag fra partikollega Jon Leirfalls omtale av Hundseid i boken I storm og stille : blad frå minneboka.[11]

Statsminister Kolstad ble syk vinteren 1932 og døde den 5. mars samme år. Det var indre splid i Bondepartiet i spørsmålet om hvem som skulle overta. Mange i regjeringen ønsket Einar Borch som ny statsminister, men fungerende stats- og utenriksminister Nils Trædal skal ha vist kongen til odelstingspresident Hundseid.[12] Både borgerlig side ved Høyre og Venstre og sosialistisk side ved Arbeiderpartiet var svært skeptiske til Hundseid. Utnevnelsen var nær ved å skape regjeringskrise. Hundseids regjeringserklæring ble møtt med to mistillitsforslag i Stortinget (både fra Venstre og fra Arbeiderpartiet), men da ingen oppnådde flertall, klarte Hundseid i første omgang å ri stormen av.[13]

Hundseid ønsket i utgangspunktet å kvitte seg med både justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling fra regjeringen. Dette møtte motstand i resten av regjeringen. Både Nils Trædal og Jon Sundby tok Quisling i forsvar. Quisling selv nektet å gå av. Forsvarsministeren var blitt en svært kontroversiell mann etter «pepperoverfallet» og bråket rundt trontaledebatten i 1932, men Hundseid ga etterhvert etter og lot Quisling fortsette i regjeringen. Maktkampen som utviklet seg, skulle imidlertid føre til et livslangt motsetningsforhold mellom Quisling og Hundseid.[12]

Hundseid arvet den problematiske Grønlandssaken etter Kolstad. Konflikten oppsto da norske fangstfolk okkuperte østkysten av Grønland og erklærte området som norsk. Hundseid sendte Fritz Wedel Jarlsberg til København for å komme til enighet med den danske regjeringen. Han kom tilbake til Norge med et utkast til en avtale der Norge fikk økonomiske rettigheter dersom man anerkjente dansk overhøyhet over Grønland. Dagen etter at Wedel Jarlsberg kom hjem, ble Hundseid spurt på en pressekonferanse om det var sant at han var i hemmelige forhandlinger med danskene, noe Hundseid besvarte med at det var «oppspinn» og «uten fnugg av sannhet». Dette var en åpenbar løgn siden Wedel Jarlsberg handlet på skriftlig fullmakt fra statsministeren. Hundseid forklarte i brevs form til Wedel Jarlsberg at han så seg nødt til å lyve av «innenrikspolitiske grunner», noe Wedel Jarlsberg aksepterte. Brevet ble ikke kjent i Hundseids statsministertid.[14]

Gjennom Kullmann-saken høsten 1932 fortsatte maktkampen med Quisling, og forsvarsministeren og statsministeren oppfordret hverandre gjentatte ganger til å trekke seg. Med unntak av denne saken ble resten av året relativt sett rolig for Hundseid, men på nyåret 1933 var opposisjonen på regjeringsjakt igjen.[15][16] Landet var fortsatt preget av depresjonen, og Hundseid og Nils Trædal hadde utarbeidet et krisebudsjett der de på tross av låneopptak også måtte legge opp til store kutt for svake grupper i samfunnet.[17] Allerede under trontaledebatten 1933 krevde Johan Ludwig Mowinckel og Venstre endringer i finanspolitikken, og Arbeiderpartiet fremmet et mistillitsforslag som ble nedstemt i første omgang. Dødsstøtet kom imidlertid i I finansdebatten 23. februar la Venstre frem sitt eget mistillitsforslag. Med Venstre og Arbeiderpartiets stemmer var det flertall i Stortinget mot Hundseid. Han gikk av to dager senere.[15]

Hundseid-regjeringen ble erstattet av Mowinckels tredje regjering. Hundseid gikk tilbake til å være parlamentarisk leder og partiformann. Én måned etter avgangen erklærte den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag at Øst-Grønland skulle tilfalle Danmark, og Hundseids hemmelige forhandlinger ble kjent for Stortinget. Den 4. juli vedtok et stort flertall i Stortinget en erklæring som kom med kraftig kritikk av Hundseids håndtering av saken og beklaget at regjeringen hadde handlet på egen hånd uten å involvere Stortinget. Grønlandssaken ble med dette lagt død for godt i norsk politikk.[18]

Kriseforliket og samarbeidet med Arbeiderpartiet

[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalget 1933 ble et katastrofevalg for de borgerlige, og Arbeiderpartiet gikk kraftig frem. Mowinckel-regjeringen fortsatte, men siden Bondepartiet nektet å stemme på C.J. Hambro som stortingspresident gikk vervet til Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold. Dette førte til at det ble spekulert i et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, og Hundseid stoppet ikke akkurat spekulasjonene ved å uttale at «vil ikke de borgerlige være med å stanse proletariseringen og utarmingen av våre landsbygder, så får Bondepartiet søke nye allianser».[19]være med å stanse proletariseringen og utarmingen av våre landsbygder, så får Bondepartiet søke nye allianser».[19]

På borgerlige side kom det til et slags kompromiss i 1934, men innad i Bondepartiet var det fortsatt misnøye med det de mente var lite fremgang i å bedre bygdefolks kår. I juni blusset misnøyen opp igjen mot landbruksminister Håkon Five, og i en stortingsdebatt om jordbrukspolitikken uttalte Hundseid at regjeringens handlingslammelse gjorde at «forutsetningen dermed er brutt for det samarbeidet som Bondepartiet hittil har sluttet seg til […]». «[Stortingsmeldingen om jordbruk] er i forholdet til den bakgrunn den har det mest nedslående og mest negative dokument jeg har læst i hele mitt politiske liv!»[20]

Finansdebatten i mars 1935 gjorde slutt på Mowinckels Venstre-regjering. Hundseid la der opp til en ny politisk kurs og uttalte at

Ute i verden er det i dag lite igjen av liberalismen, den avløses mer og mer […] av plan og orden, av organisasjon på alle næringslivets felter. Det går ikke lenger å holde en samfunnsklasse i en særstilling både når det gjelder betaling for arbeid, og når det gjelder arbeidstid.[21]

Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet dannet grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering. Mye på grunn av Hundseid var det blitt dannet en allianse mellom bønder og arbeidere i Norge, og Nygaardsvold og Hundseid uttalte at «arbeidere og bønder er de som må stå sammen her i landet» og at disse gruppene var «de bestemmende og ledende i fremtidens politikk».[22]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Hundseid og Vidkun Quisling var livslange politiske fiender, men Hundseid valgte likevel å gå inn i Quislings parti Nasjonal Samling i 1940.
Foto: Riksarkivet

Hundseid ble sjokkert da hans gamle motstander Quisling utropte seg til regjeringssjef i forbindelse med det tyske angrepet på Norge i 1940, og han skal ha vært redd for represalier fra Quislings side. Hundseid tok inn på et landsens hotell under falsk navn og ba en gammel legevenn skaffe ham «en hurtigvirkende gift som han kunne ta dersom Quislings menn kom». Quislings avgang den 15. april skal imidlertid ha beroliget Hundseid.[23]

Sommeren 1940 begynte Gustav Richert, leder for det tyske rikskommissariatets ernærings- og landbruksavdeling, arbeidet med å omorganisere de norske landbruksorganisasjonene etter korporativ modell. Han foretok en rundreise rundt i landet for å møte toppene i bondebevegelsen, og i juni kom han til Hundseid, som da var fylkesmann i Buskerud. Richert spurte Hundseid om han ville være interessert i å bli formann i en ny forening, Norges Bondesamband, som skulle erstatte Norges Bondelag. Hundseid nektet å ta på seg et slikt verv (noe tyskeren godtok) og gjorde det samtidig klart at han ikke var begeistret for å arbeide for Quisling.[24]

Senere samme år ble Hundseid oppsøkt av kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs. Kort tid etter la Riisnæs frem en ferdigskrevet erklæring, forfattet av Quisling, hvor det ble forlangt at Hunseid skulle undertegne. Erklæringen inneholdt en unnskyldning til Quisling og en uttalelse om at Hundseid var villig til gå inn i Nasjonal Samling (NS) og tale partiets sak i avisartikler. Erklæringen lot seg ikke etterspore etter krigen. Da Hundseid spurte om hva konsekvensene ville bli dersom han ikke undertegnet, skal Riisnæs ha svart «det verste». Dagen etter meldte Hundseid seg inn i NS, en beslutning han etter krigen beskrev som «feig».[25] Dette må likevel sees i sammenheng med Hundseids rasepolitiske uttalelser før krigen, da han blant annet i debatten rundt en ny innvandringslov betegnet den norske innvandringspolitikken som en «godfjottpolitikk» og fra Stortingets talerstol retorisk spurte om «vi lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rasebiologisk sett?»[26][27]

På tross av at han avslo formannsvervet i Bondesambandet, argumenterte Hundseid senere i krigen for at bondebevegelsen måtte knytte seg tettere til Nasjonal Samling. Under et møte i Bondelaget presset Hundseid på for at man sluttet seg opp om NS og uttalte at «veien til frihet og selvstendighet … ligger i at vi går inn for den ideologi seierherren kjemper for …».[28] Hundseid var også en av få fylkesmenn som fant seg til rette under NS-regimet og takket i 1943 ja til å sitte i en NS-komité som skulle se på fylkesmannsembetet i NS-staten.[29]

Landssvikoppgjøret

[rediger | rediger kilde]

Hundseid ble arrestert etter frigjøringen, den 9. mai 1945, og ble satt i varetekt. I landssvikoppgjøret ble han anklaget for landsforræderi ved å ha meldt seg inn i NS, for å ha oppfordre andre til NS-medlemskap og for å støtte NS-systemet i avisartikler. Dette var mindre alvorlige forhold sett i sammenheng med tiltalene mot andre under landssvikoppgjøret, men lagmannsretten fant det skjerpende at en tidligere partileder og statsminister hadde stilt seg til rådighet for NS og okkupasjonsmakten. Lagmannsrettens flertall fant ingen formildende forhold og dømte ham til tolv års tvangsarbeid.[30]

En anke til Høyesterett førte til at straffen ble redusert til ti år, men retten anklaget samtidig Hundseid for opportunisme og la mindre vekt på Hundseids uttalte frykt for Quisling. Senere ble to tredjedeler av straffen ettergitt, og Hundseid ble løslatt i 1949 etter å ha sonet fire år. De siste 16 år av sitt liv levde Hundseid tilbaketrukket i Oslo.[31]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 337[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Borgen (1999), side 247
  4. ^ Borgen (1999), side 247–248
  5. ^ Borgen (1999), side 248
  6. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 55
  7. ^ a b c Borgen (1999), side 249
  8. ^ Gabrielsen (1970), side 12 og 58
  9. ^ Gabrielsen (1970), side 58–59
  10. ^ a b Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 56
  11. ^ Leirfall (1999), side 30
  12. ^ a b Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 65
  13. ^ Borgen (1999), side 250
  14. ^ Borgen (1999), side 251–252
  15. ^ a b Borgen (1999), side 252
  16. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 67
  17. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 67–68
  18. ^ Borgen (1999), side 253
  19. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 69–70
  20. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 70–72
  21. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 72–73
  22. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 73
  23. ^ Borgen (1999), side 253–254
  24. ^ Wyller (1953), side 37
  25. ^ Borgen (1999), side 254
  26. ^ Valaker (1999), side 67
  27. ^ Brevig (1970), side 52
  28. ^ Wyller (1953), side 57
  29. ^ Borgen (1999), side 254–255
  30. ^ Borgen (1999), side 255
  31. ^ Borgen (1999), side 255–256

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jens_Hundseid&oldid=24781993»