Hopp til innhold

Det norske landssvikoppgjøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vidkun Quisling (1887–1945) ledet fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig i Norge 1940–1945. Han samarbeidet aktivt med den tyske okkupasjonsmakten, og ble dømt til døden i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og den tyske okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot 92 805 siktede hvorav rundt 46 085 ble straffet, 30 personer fikk dødsstraff, 17 000 fikk fengselstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff.[1]

Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet.[2] I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv. Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålene om kollektiv skyld og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for å ha vært gjennomført for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.[2][3] At man fikk forelegg og stempel som landssviker for å være passivt medlem i NS har også vakt oppsikt.[4]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge under andre verdenskrig

Okkupasjon og frigjøring

[rediger | rediger kilde]

Norge erklærte seg som nøytralt ved krigsutbruddet i 1939, men ble invadert av tyske styrker 9. april 1940. Etter to måneders kamp kapitulerte de norske styrkene og den tyske okkupasjonen begynte. Den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister, han ble presset til å gå av noen dager senere og et administrasjonsråd bestyrte fra 15. april forvaltningen av de områdene som var okkupert.[5] Stortingets presidentskap forhandlet sommeren 1940 med okkupasjonsmyndighetene om en fredsavtale med Tyskland og styre av landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Presidentskapet ba kong Haakon om å abdisere og med støtte i Stortinget foreslo presidentskapet at Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes. Rikskommissær Josef Terboven erklærte 25. september 1940 at forhandlingene var over, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, og administrasjonsrådet oppløst.

Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti.[6] De kommissariske statsråder besto hovedsakelig av NS-folk, men uten Quisling selv.[7] Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. NS regjerte på okkupasjonsmaktens nåde og partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Det okkuperte landet ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse (Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert).[trenger referanse]

Den norske regjeringen forlot landet samtidig som norske styrker kapitulerte og fortsatte sitt virke fra Storbritannia.[8] Regjeringen Nygaardsvold baserte sin virksomhet på Elverumsfullmakten mens Stortinget ikke kunne samles under okkupasjonen.[9]

Det norske fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter juni 1940 med unntak av det østligste Finnmark som var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. Mesteparten av bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent, infrastrukturen ødelagt og befolkningen tvangsevakuert høsten 1944.[10]

I løpet av okkupasjonen ble blant annet 393 nordmenn henrettet av okkupasjonsmakten og 19 av Quisling-regimet, 130 døde i fangenskap, 2091 politiske fanger og deltakere i motstandsbevegelsen døde. Av 100.000 sovjetiske fanger i Norge døde omkring 15500, mens det blant 4200 jugoslaviske krigsfanger var 2839 døde.[11] 760 døde ved forfølgelsen av jøder i Norge, hovedsakelig etter deportasjon til Auschwitz.[12]

Admiral Karl Dönitz kapitulerte natt til 7. mai 1945 betingelsesløst for de allierte på alle fronter. Kapitulasjonen gjaldt fra 8. mai klokken 23.00. Dönitz avsatte samtidig Terboven og innsatte i stedet Franz Böhme. De tyske styrkene i Norge la ned våpenene 8. mai.[2] Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og være samlet i avgrensete områder. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.[13]

De tyske styrkene i Norge kapitulerte for de allierte som ledd i Operation Doomsday. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. På det meste var det 30 000 britiske og amerikanske soldater. Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Norge var underlagt alliert militærstyre under ledelse av general Andrew Thorne frem til den 7. juni da kong Haakon vendte tilbake og landet fikk full suverenitet gjenopprettet. Den sivile forvaltningen ble ivaretatt av ordinære norske myndigheter. En del av de allierte styrkene ble værende lenger i landet, blant annet for å repatriere tyske krigsfanger.[14] En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.[15]

Rettsoppgjør i andre land

[rediger | rediger kilde]

Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot nasjonalsosialistene og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen.

I Tyskland arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som fikk som oppgave å dømme tyske krigsforbrytere.

I Frankrike regner man med at rundt 9 000 antatte kollaboratører ble summarisk henrettet uten rettergang.[16] 6.763 ble dømt til døden ved franske domstoler fra 1944 til 1951, for landssvik og andre lovbrudd (3 910 ble dømt in absentia). 791 henrettelser ble gjennomført.Særlig kjent Pierre Laval og Robert Brasillach. 49 723 personer ble dømt til tap av statsborgerlige rettigheter.[17] I Tsjekkoslovakia (til kommunistenes maktovertakelse i 1948) ble 723 personer dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %), noe som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkrigstidens rettsoppgjør. Frankrike hadde det største antallet dødsdommer. I Frankrike ble 791 av 7.037 (11 %) av dødsdommer fullbyrdet. Av dødsdommene var 4.397 in absentia, og fratrukket disse ble 30 % av dødsdommene fullbyrdet.

I Belgia ble 2.940 dømt til døden, og av disse ble 242 fullbyrdet. I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. I Danmark ble 78 dømt til døden, og 46 faktisk henrettet. I Ungarn ble 476 dømt til døden og 189 henrettet.[18]

Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere. Det vakte protester at de små overtredelsene ble straffet uforholdsmessig hardt, mens de store slapp billigere, rett og slett fordi man startet med de enkle sakene, og disse gjaldt ofte rene overtredelser som ble dømt mens stemningen fremdeles var svært opphisset.[19] Johs Andenæs skrev i Bergens Tidende 25. september 1995 at «Dette er ubestridt, særlig for frontkjempernes vedkommende, og det ble også offentlig erkjent da Justisdepartementet i januar 1948 oppnevnte et eget utvalg (Benådningsutvalget) til å få rettet på ulikheten ved nedsettelse av straffene for de tidlig dømte ved benådning.»[20]

Arrestasjoner i Norge

[rediger | rediger kilde]

Arrestasjoner av mistenkte begynte 8. eller 9. mai 1945, umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet norske myndigheter i eksil i Sverige og Storbritannia. Av et politikorps på 4 500 ble 2 200 suspendert og satt under etterforskning etter frigjøringen.[2] Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50 000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16 000 navn mistenkt for landssvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945.[21][22]

Kapitulasjonsbetingelsene påla den tyske militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.[13]

Samarbeid med okkupantene

[rediger | rediger kilde]
NS' fører Quisling, «Reichsführer der SS» Heinrich Himmler, «Reichskommissar für Norwegen» Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Heer og Luftwaffe i Norge i 1941. SS-sjefen Himmler besøkte Norge to ganger dette året.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var svik ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.

Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor Stortingets presidentskap i Riksrådsforhandlingene gikk med på å be Kong Haakon om å abdisere.

Deportasjon av jødene

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Norge

Det norske rettsoppgjøret etter krigen omfattet kun forbrytelser begått i Norge. Dette medførte for eksempel at frontkjempernes handlinger i andre land ikke ble berørt,[23] mens mange tyskere og andre utlendinger ble dømt og straffet for krigsforbrytelser de begikk i Norge.[24] Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der blant annet politifolk deltok i deportasjon av jøder. Jødeforfølgelsene hadde en underordnet rolle i det norske oppgjøret. Medvirkning til jødeforfølgelsene var en del av tiltalegrunnlaget i enkelte rettssaker, blant annet mot Vidkun Quisling, Albert Viljam Hagelin og Sverre Riisnæs.[25]

For nordmenn som medvirket til arrestasjon og deportasjon av jødene inngikk dette i grunnlaget for tiltale etter straffeloven § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Christopher S. Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.[26]

Ifølge Per Ole Johansen var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.[27] Per Ole Johansen konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som var avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.[28] I Dagbladet 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»[29]

Typer av samarbeid

[rediger | rediger kilde]
Stort møte i Colosseum kino i Oslo der rikskommissær Terboven taler etter ett år i Norge 1. mai 1941. På fremste rad sitter Quisling (utenfor bildekanten til venstre) og regjerende partifeller i NS, støtteorganisasjon for okkupasjonsmakten. Ellers deltar representanter for tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Salen er smykket med Det tredje rikes riksvåpen.
Foto: Riksarkivet
  • Ideologisk fraternisering – NS-medlemmer ble straffet for landssvik. Frontkjempere ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.
  • Politisk samarbeid – samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.
  • Administrativt samarbeid – akseptert under hele krigen.
  • Økonomisk samarbeid – oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.
  • Militært samarbeid – mange offiserer sympatiserte med NS og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da Administrasjonsrådet styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren Lars Borgersrud at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister Oscar Torp av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etter hvert som verden beveget seg inn i den kalde krigen ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.[trenger referanse]

Gjennomføring

[rediger | rediger kilde]
«Landssvikfanger» på appellplassen i Falstad fangeleir i Trøndelag i 1945, i forbindelse med ladssvikoppgjøret i Norge etter krigen.
Foto: Falstadsenteret

De første forberedelser til et rettsoppgjør mot landssvikere ble foretatt av London-regjeringen. Senere[når?] skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen.

Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og allerede i juli 1945 var 14 000 fengslet eller internert, fordelt på 200 leirer.[2] Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945.[30] I 1945–1946 arbeidet omkring 5000 personer i politi- og rettsvesen med gjennomføring av oppgjøret.[31]

Rettsgrunnlag

[rediger | rediger kilde]
I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble alle medlemmer av Nasjonal Samling (NS) funnet kollektivt skyldige. Passive medlemmer slapp med bøter. Bildet er fra NS' «Borgarting», et stort propagandamøte, i Sarpsborg 20.–21. juni 1942, der blant andre uniformerte medlemmer av Rikshirden og Kvinnehirden deltok.

Det rettslige grunnlaget for oppgjøret var dels lover som gjaldt 9. april 1940 og dels provisoriske anordninger vedtatt av eksilregjeringen i London. I tillegg kom vedtak i Stortinget fra mai 1945 til mai 1950.[32]

Straffeloven slik den gjaldt under den tyske okkupasjonen av Norge forbød bistand til fienden og angrep på statsforfatningen.[33] De provisoriske anordningene gjaldt medlemskap i NS (selv om NS-medlemmet ikke var klar over at dette innebar støtte til fienden,[34] da dette er rettsvillfarelse),[35] [36] [37] forenklet rettergang (blant annet uten jury i lagmannsretten) og skjerpet straff for noen forbrytelser – blant annet ble det innført dødsstraff på områder hvor det ikke var i bruk i eksisterende straffelov, herunder fullbyrdelse av dødsstraff etter at krigen var over.[34] [38]

Den norske eksilregjeringen i London gjorde 22. januar 1942 medlemskap i NS straffbart.[39] Anordningen kriminaliserte både innmelding og opprettholdelse av medlemskap i partiet, og rammet dermed også gamle medlemmer. Dette var første gang uttrykket «landssvik» ble introdusert i norsk rett. Før krigen forekom ikke ordet i straffeloven av 1902 straffeloven, der uttrykkene «landsforræderi» og «forræderi» betegnet forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. I en artikkel i 1945 advarte professor Johs Andenæs mot nyordet, som han mente ga uriktige assosiasjoner til en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land. Andenæs' innvending ble ignorert.[40]

Det var ikke en endring i straffbarheten av NS-medlemskap at straff for NS-medlemskap ble uttrykkelig nevnt i både den første landssvikanordningen av 1942 (provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi) og i landssvikanordningen av 1944. Medlemskap i NS var også straffbart etter straffeloven 1902 § 86.[41]

Landssvik ble ikke brukt i den provisoriske anordningen av 1942, provisorisk anordning av 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi.Landssvik ble ikke brukt i straffeloven av 1902, hverken før okkupasjonen eller etter frigjøringen.[42]

Hverken forræderi eller landsforræderi ble brukt i straffeloven 1902 som vedtatt, eller senere.[43] [44] Krigsforræderi ble brukt i straffeloven 1902 § 139, som viste til militær straffelov. I gjeldende straffelov av 2005 er landssvik brukt i overskriften til § 119, mens grovt landssvik er brukt i § 120.

Hverken landssvik eller landsforræderi var nyord som først ble tatt i bruk under den tyske okkupasjonen av Norge.

I landssvikanordningen av 1944 «landssvik» kun brukt i anordningens tittel. Ordet ble ikke brukt i landssvikanordningen av 1942.

I «Udkast til almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge II. Motiver» fra Straffelovkommissionen (SKM 1896) s. 140, i omtalen av gjeldende rett (altså kriminalloven av 1842), brukes høyforræderi om angrep på statsforfatningen, og landsforræderi om bl.a. bistand til fienden under krig.[45] Men hverken høyforræderi eller landsforræderi i straffeloven av 1902.[46]

Johs. Andenæs' artikkel «Omkring rettsoppgjøret» sto på trykk i Arbeiderbladet mandag 15. oktober 1945 på side 4 og 5. Deler av artikkelen er gjengitt i hans bok «Det vanskelige oppgjøret» fra 1979 på side 66–67 (utgitt med noen tillegg i 1998, på side 88–89).

Andenæs skrev at «Vi kaller dem for landssvikere alle dem som det her gjelder.», men påpekte at det var forskjeller på Quisling og en 17-åring «som full av eventyrlyst og uklar fedrelandsbegeistring, i følelsen av å gjøre noe stort, melder seg som frivillig til «kampen mot bolsjevismen»».

Andenæs skrev videre at «Uttrykk som «landsforræder» og «landssviker» har en farlig suggestiv makt. Det forestillingsbilde som hos de fleste knytter seg til disse uttrykk er bildet av en person som er kjøpt og betalt for å forråde sitt land. Bruken av uttrykkene framkaller derfor uvilkårlig krav om en reaksjon som står i forhold til den indignasjon som dette forestillingsbilde skaper, en reaksjon som i mange tilfelle på ingen måte er begrunnet [av] en nøktern vurdering av det konkrete tilfelle. Erfaringen fra det ordskifte som har vært ført, viser at faren for å dømme etter etiketten i stedet for etter innholdet ligger uhyggelig nær.»

  • Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.[32] Landssvikanordningen ble ikke kunngjort på vanlig måte, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved frigjøringen i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor å bli arrestert etter brudd på en lov de ikke hadde kjennskap til. Anordningen ble spesielt kritisert for å stride mot Grunnloven § 97, som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. Etter en spørreundersøkelse i 1947 av 150 Oslo-jurister, mente 63 av dem at det ikke fantes rettsgrunnlag for å straffe passive NS-medlemmer.[47]

NS-medlemskap var straffbart etter § 86 i straffeloven som ble vedtatt i 1902.[41] [48]Straff etter landsvikanordningen var normalt mildere enn straff etter straffeloven av 1902.[49] Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en tilbakevirkende strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.[50]

I Innstilling fra den av Justisdepartementet 12. mars 1941 oppnevnte straffelovkomite uttales det at nødvendigheten av å uttrykkelig forby NS-medlemskap: «Nå peker forræderne på at medlemskap i Nasjonal Samling og innrullering i Quislinghird ikke er blitt uttrykkelig forbudt i noen norsk lov, og at de derfor ikke har kunnet tenke seg at tilslutning til en politisk organisasjon ville være rettsstridig, da det i sin alminnelighet har vært ansett for en menneskerett å få anledning til å velge det politiske parti som stemmer med ens overbevisning. Komiteen finner det av betydning at en uttrykkelig lovbestemmelse avskjærer Quislingene fra fremtidig å føre denne tankegang i marken.»[51]

  • Erstatningsdirektoratet[klargjør] (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Direktoratet fremmet 62 000 saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av Jens Chr. Hauge. Nedlagt i 1952.
  • Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.[32] Landssvikanordningen ble ikke kunngjort på vanlig måte, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved frigjøringen i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor å bli arrestert etter brudd på en lov de ikke hadde kjennskap til.

Noen kritiserte anordningen for å stride mot Grunnloven § 97, som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft.

En lov vil ikke i seg selv kunne stride mot Grunnloven, kun den konkrete anvendelsen av den.[53] Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.[50]

  • Provisorisk anordning av 26. februar 1943 om suspensjon eller avskjedigelse av funksjonærer, førte til en uttalelse fra departementet, kongelig resolusjon av 15. desember 1944 med instruks til fylkesmennene om håndhevelsen av anordningen. Det advares om at suspensjonsspørsmål «ofte vil fremby store vanskeligheter, samtidig som feilgrep kan få katastrofale følger for den det går ut over».[trenger referanse]
  • Dødsstraff: I fredstid avviklet i 1902, men etter den militære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 vedtok eksilregjeringen i London to provisoriske anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt og på grunnlag av landssvik. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 ga Stortinget sin tilslutning mot seks stemmer.[54][55]

Resultat

[rediger | rediger kilde]
Sverre Riisnæs, justisminister i Terbovens kommissariske statsråd 1940–1942 og Quislings NS-regjering 1942–1945, ble båret inn i rettslokalet da landssviksaken mot han startet 3. juni 1947. Saken ble stanset fordi han angivelig var psykisk syk. Riisnæs var innlagt på Reitgjerdet sykehus 1948–1960. Han døde i 1988.
Foto: Faksimile fra ukebladet Aktuell 12. juni 1947

Resultater i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:[56] [57]

  Landssvik
(norske borgere)		 Krigsforbrytelser
(utlendinger)
Dømt til døden 30
(25 fullbyrdet)		 12
Dømt til frihetsstraff 17 000 66
Dømt til annen straff 3 450 0
Vedtatt forelegg på frihetsstraff 3 120 0
Vedtatt forelegg på bot og/eller rettighetstap 25 180 0
Frifunnet ved endelig dom 1 375 5
Påtaleunnlatelse 5 500 0
Henlagt etter bevisets stilling 37 150 261
Sum 92 805 342

Av de vel 90 000 som ble etterforsket ble det gjennomført rettssak for 46 000, og av 17 000 som fikk ubetinget fengsel fikk 600 mer enn åtte år. Politiske ledere, frontkjempere, norske fangevoktere som hadde deltatt i mishandling, medlemmer av Hirden, Statspolitiet og særdomstolene fikk som regel fengselsstraff. Ledere fikk generelt lengre straff enn personer som hadde hatt underordnete posisjoner. Dommene ble klart mildere etterhvert som krigen kom på avstand.[31] I 1956 slapp den siste av de dømte ut av fengsel.[32]

Til sammen 62 000 ertatningssaker ble behandlet, med krav fremmet ved domstolene om nærmere 300 millioner kroner i bøter, inndragninger og erstatninger.

Økonomisk landssvik

[rediger | rediger kilde]
Se også: Avisoppgjøret

Landssvikanordningen la opp til straffeforfølging av personer som hadde utnyttet okkupasjonen til økonomisk gevinst, men økonomisk samkvem med tyskerne var ikke i seg selv straffbart og folkeretten gir en okkupasjonsmakt vid adgang til å kreve varer og tjenester i et okkupert land. Norske myndigheter ønsket fra 9. april at hjulene skulle holdes i gang selv om det til dels var basert på bestillinger fra okkupasjonsmakten. I 1943 var 70 % av Norges utenrikshandel med Tyskland og den omfattende tyske militære virksomheten i Norge skapte stor etterspørsel hjemme. Bare «utilbørlig» økonomisk samkvem med okkupasjonsmakten var straffbart. I 1940 var den vanlige oppfatningen at næringslivet ikke var omfattet at motstandsarbeidet, etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 krevde kommunistene at motstanden skulle utvides til å omfatte produksjonslivet.

Omkring 3300 personer ble dømt for økonomisk landssvik, langt færre enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt: Omkring 800 ble dømt til fengsel med 9 år som det strengeste, og deler av personenes formue ble inndratt. Dommene bar preg av mye skjønn og ble ofte avsagt under dissens. For eksempel gikk et entreprenørfirma som bidro til utbedring av flyplasser mens det fortsatt var kamp våren 1940 gå fri, mens en liten knekkebrødprodusent ble dømt.[trenger referanse] Uten dom kunne ikke uvanlige store fortjenester på oppdrag for okkupasjonsmakten inndras og en egen lov ble foreslått. I stedet ble det i 1947 utskrevet en engangsskatt blant annet på formuesøkning i løpet av krigen, denne skatten innbragte en fjerdedel av det forventede beløpet.[58]

Mellom 100 000 og 150 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.[59] Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.

De nazifiserte avisene som kom ut under okkupasjonen ble kritisert offentlig, blant annet ble Aftenposten kritisert av Arbeiderbladet. Anders Lange kritiserte Aftenposten og ville ha den dømt. Morgenposten ble i 1948 dømt til å betale 170000 kroner av sin fortjeneste, og deretter inngikk Aftenposten og en del andre aviser en avtale med myndighetene om frivillig å betale 1,5 millioner kroner.[60]

NS-medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Rettighetstap betydde normalt tap av borgerlige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS-medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, hvilket gjorde at de ikke kunne stemme ved valget samme høst.[2] Dette utgjorde 6,5 % av de stemmeberettigede og 2 % av befolkningen.[trenger referanse]

Det ble vedtatt en provisorisk anordning 4. mai 1945 om tiltak for å hindre at landssvikere avgir stemme ved offentlige valg. Denne anordningen tilføyde en ny § 10 til provisorisk anordning av 16. februar 1945 om rettergang i landssviksaker slik at det kunne tas utferdiges en erklæring om at vedkommende landssviker var under offentlig tiltale, uten at det var nødvendig ar saken var fullt utredet i alle detaljer så en vanlig tiltalebeslutning kunne settes opp.[61] NS-medlemmer som ble tiltalt som følge av denne anordningen hadde ikke stemmerett ved Stortingsvalget 1945, siden stemmeretten ble suspendert i medhold av Grunnloven § 52 ved offentlig tiltalte slik det er bestemt ved lov. Den provisoriske anordningen av 4. mai 1945 medførte ikke en grunnlovsstridig ordning.[62]

NS-medlemmer mistet også retten til offentlige stillinger, tillitsverv og militærtjeneste. I løpet av krigen var 55 000 medlemmer av NS, av disse var nærmere 25 000 passive medlemmer.[2] 45 000 ble straffet i henhold til anordning som gjorde medlemskap straffbart, og halvparten av disse ble ikke dømt for noe annet og den vanlige straffen var bot og ti års tap av stemmerett. NS-medlemmene ble holdt kollektivt ansvarlige for tap og skader NS hadde påført enkeltpersoner eller det offentlige.[63]

Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp med bot. Botens størrelse varierte med inntekt og formue, men en mann med alminnelig arbeiderlønn måtte normalt betale 1000 kroner, ei husmor og en lærling ofte 500 kroner. Dersom medlemskapet var kortvarig eller påtvunget, ble det normalt gitt påtaleunnlatelse, likeså om medlemskapet ikke kunne dokumenteres sikkert.

Frontkjempere

[rediger | rediger kilde]

Nordmenn som vervet seg til tjeneste i den tyske hæren, såkalte frontkjempere, ble dømt for å gjort våpentjeneste for fienden. Nesten 5000 frontkjempere ble dømt og etter hvert ble tre–fire år fengsel den vanlige strafferammen.[64]

Dommer

[rediger | rediger kilde]
Vidkun Qusling, leder i Nasjonal Samling og «ministerpresident» (statsminister) under tysk kontroll 1942–1945, som nummer to fra venstre i arrest på Akershus festning i Oslo. Quisling ble dømt til døden for landssvik, og henrettet ved skyting på Akershus natt til 24. oktober 1945.[65]
Foto: Riksarkivet

I alt 25 nordmenn ble dømt til døden og ble henrettet, av disse var det 10 fra Rinnanbanden. 12 utlendinger ble også henrettet.[57] Den siste dødsdommen ble fullbyrdet i august 1948, mens de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957.

Et amnesti i 1948 tillot løslatelse på prøve når halve straffen var sonet. Dette amnestiet omfattet ikke økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel.

I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et til dels kraftig, uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeide med tyskerne.

Andre saker

[rediger | rediger kilde]

Karl Marthinsen ble drept i et attentat i februar 1945. Marthinsen var sjef for statspolitiet og hadde trolig hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene.[66] Henrik Rogstad og Jonas Lie døde i mai 1945, før de ble arrestert. Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på Reitgjerdet. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.[67]

Ragnvald Kranz ble tiltalt for medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.[68] Den norske NS- og Stapo-mannen Stian Bech jr. ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.[69] Sverre Dürbeck ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo.[70]

Sverre Johansen ble tiltalt for «bistand til fienden» (straffeloven § 86) og det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.[71] Johan Bjørgan ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.[72]

Advokat Haakon Høst var bobestyrer for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen Kaare Shetelig. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.[73] Hans Eng var lege på Bredtvet og ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble sluppet ut samme år, idet varetektstiden ble regnet med. Medvirkning til jødeforfølgelsene i Norge inngikk ikke i tiltalen.[74][75] Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente drapet på ekteparet Feldmann. De ble frikjent for drapene.

Øystein Ravner, Erling Sandberg og Sigurd Halvorsen Johannessen, medlemmer av Terbovens kommissariske regjering, ble frifunnet under dissens.[76]

Knut Rød-saken

[rediger | rediger kilde]

Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble tiltalt for «bistand til fienden» (straffeloven § 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.[77]

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, Georg Fr. Rieber-Mohn, Espen Søbye og Hans Petter Graver etter 2006.[78][79] [80][81] Knut Sveri beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.[66]

Hovedpersonene bak landssvikoppgjøret

[rediger | rediger kilde]

Terje Wold var justisminister i regjeringen Nygaardsvold. I september 1939 nedsatte han en hemmelig komité med mandat å skulle komme med forslag til utvidede lovgivningsfullmakter for Kongen i krigstid eller når krig truet. Hovedtyngden av komitémedlemmene var jurister, men Einar Gerhardsen var også medlem. I april 1940 fremla Wold for Stortinget et lovforslag basert på komitéens innstilling. I 1945 ble Terje Wold høyesterettsdommer og i 1958 høyesterettsjustitiarius.

Jens Christian Hauge ledet i 1944–1945 en juristkomite som samarbeidet med britiske eksperter om det lovmessige grunnlaget for en nyordning av Norge etter den tyske okkupasjonen. I mai 1945 grunnla han Erstatningsdirektoratet og sendte instrukser til politi, påtalemyndigheter og namsmyndigheter om gjennomføringen av landssvikoppgjøret. Han utpekte også lokale forvaltere som fikk fullmakt til å omsette mistenktes realverdier i penger. Jens Christian Hauge var sekretær for regjeringen Gerhardsen og Gerhardsens juridiske rådgiver. Fra 5. november 1945 til 6. januar 1952 var han forsvarsminister.

Erik Solem ble utnevnt til høyesterettsdommer i 1938 og fikk i 1945 i oppdrag som konstituert lagmann ved Eidsivating lagmannsretts landssvikavdeling å lede landssvikoppgjøret. Han skrev i 1945 kommentarer til landssvikanordningen og i 1947 til landssviklova som la føringer[bør utdypes] for landssvikoppgjøret ved domstolene. Han var formann i Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 og straffelovskommisjonen av 1947.

Johs. Andenæs etablerte seg som Norges fremste ekspert på landssvikoppgjøret.[trenger referanse]

Kritikk av rettsoppgjøret i ettertid

[rediger | rediger kilde]
Ragnar Skancke, kirke- og undervisningsminister i Terbovens kommissariske statsråd og Quislings NS-regjering, ble skutt på Akershus festning 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet etter dom i Norge.

Rettsoppgjøret innebar at Regjeringen og Stortinget gjeninnførte av dødsstraff i Norge 70 år etter forrige henrettelse. I juni 1945 ga Stortinget tilslutning mot seks stemmer. Johan Scharffenberg argumenterte mot dette med utgangspunkt i at livet er hellig og at liv bare kan tas i nødverge. Eivind Berggrav fordømte bruk av dødsstraff på kristent grunnlag. Sverre Løberg argumenterte sterkt for å opprettholde dødsstraff. Motstanden mot dødsstraff økte etter hvert som krigen kom på avstand og i september 1947 mente 62 prosent av velgerne at dødsstraff måtte oppheves og i 1948 stemte 43 stortingsrepresentanter (mot 62) for et forslag om å stanse de gjenstående henrettelsene.[82]

Avisene Nationen og Morgenbladet advarte mot en for hard behandling av «små syndere». Jurister som[spesifiser] Johs. Andenæs tilhørte «silkefronten» som var bekymret for rettsstatens prinsipper og for de sosiale konsekvensene av rettsoppgjøret. Arbeiderbladet (ved redaktør Martin Tranmæl), Dagbladet og kommunistenes avis Friheten var tilhengere av en hard linje, den såkalte isfronten. Arbeiderbevegelsen argumenterte for et hardt oppgjør særlig med krigsprofitørene. Arbeiderbevegelsen og kommunistene var sterkt representert i motstandsbevegelsen og særlig kommunistene hadde mange falne.[83] Den offentlige oppmerksomheten omkring landssvikoppgjøret la seg ganske fort.[trenger referanse] Organisasjoner[spesifiser] som Forbundet for Sosial Oppreisning ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet Folk og Land ble et talerør for de dømte. Mange gav også ut sin versjon av saken på eget forlag. NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne.

Sentrale aktører i rettsoppgjøret hadde vært i hjemmefrontens ledelse. Erik Solem medvirket til utforming av de provisoriske anordningene og var dommer ved oppgjøret. Paal Berg var høyesterettsjustitiarius, leder av administrasjonsrådet og leder av hjemmefronten. Høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup var med i hjemmefrontens ledelse. Jussprofessor Jon Skeie var kritisk til de sentrale aktørenes habilitet.[34][84][85]

Store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinnsatsen. Langt færre ble dømt for økonomisk landssvik enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt.[86][87] Historiker Anette H. Storeide ga i 2014 ut boken Norske krigsprofitører og hun mener de store i næringslivet slapp lettere unna enn de små. Storeide uttalte at det er vanskelig å trekke grensen mellom «å holde hjulene i gang» og mindre legitim kollaborasjon. Senere direktør i Hydro, Bjarne Eriksen, ivret våren 1940 for å avsette kongen og inngå fred med Tyskland, og han støttet NS økonomisk høsten 1940. Eriksen motsatte seg senere samarbeid (blant annet om tungtvannsproduksjon) og satt den siste del av krigen i tysk fangenskap.[88]

Jussprofessor Hans Petter Graver mener det ikke var et overgangsoppgjør som middel til å stabilisere et nytt regime: Det regimet som returnerte etter frigjøringen i 1945 hadde bred legitimitet og oppgjøret var ikke et ledd i bygging av norsk demokrati og rettsstat. Graver mener det først og fremst var et politisk oppgjør ved å straffe politiske motiverte handlinger og diskreditere politikere.[34]

Rettsgrunnlag

[rediger | rediger kilde]

Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom provisoriske anordninger.[52]

Kritikken mot oppgjøret gjaldt særlig at nye bestemmelser ble innført av eksilregjeringen i London og disse bestemmelsene ble brukt mot NS-medlemmer. Bestemmelsene ble ikke kunngjort og ble gitt tilbakevirkende kraft, og kritikerne mente at straffeloven i utgangspunktet ikke ga grunnlag for å straffe de som bare hadde vært medlemmer av NS. Johs. Andenæs var ikke enig denne kritikken, men han mente at det «små» landssvikerne ble behandlet for hardt. Han mente at oppgjøret ville forløpt omtrent på samme måte også uten den provisoriske anordningen. Andenæs var kritisk til at NS-medlemmer ble gjort kollektivt erstatningsansvarlige for skader påført av okkupasjonsmakten og mente at passive NS-medlemmer ikke burde straffes.

Jussprofessor Hans Petter Graver mener at Andenæs bok Det vanskelige oppgjøret (1979) bidrar til å opprettholde inntrykket av et stort sett korrekt og forsvarlig oppgjør.

Jussprofessor Jon Skeie var kritisk til midlertidige endringer i rettergangsreglene, innføring av dødsstraff gjennom provisoriske anordninger og straff for passive NS-medlemmer.

Baard Hermann Borge og Lars-Erik Vaale skriver i boken Grunnlovens største prøve (2018) at Grunnlovens regler ble tøyd under oppgjøret og de springende punktene ble løst i påtalemaktens favør. Men dette betyr ikke at rettsoppgjøret var grunnlovsstridig.[89] Borge og Vaale mener at dette store konsekvenser for rettssikkerheten for «tyskertøser», NS-medlemmer, tyske soldater i Norge og tyske innvandrere.[34][90]

Personer anklaget for landssvik argumenterte med at Norge måtte regnes som tysk territorium etter å ha kapitulert i 1940. Det har også vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord.[trenger referanse] Samtidig hadde Norges statsoverhode og demokratisk valgte regjering unnsluppet invasjonen og fortsatte sitt virke i eksil.

Elverumsfullmakten ga Regjeringen anledning til å opptre på Stortingets vegne mens Norge var okkupert. Forslaget til fullmakt ble lagt frem for stortinget, men ikke votert over.[91] [92] Et annet spørsmål er om Stortinget hadde konstitusjonell anledning til å gi fra seg en slik fullmakt.[trenger referanse] Elverumsfullmakten synes enstemmig vedtatt av Stortinget.[93] I 1945 uttalte Høyesterett at Elverumsfullmakten må anses vedtatt av Stortinget.[94] Høyesterett la likevel størst vekt på konstitusjonell nødrett som grunnlag for London-regjeringens lovgivningsmyndighet under okkupasjonsårene.[95]

Rettsoppgjøret var en stor belastning for rettssystemet som måtte utbygges kraftig,[2] de første ukene ble om lag 18 000[trenger referanse] personer arrestert og samlet i et et stort antall leirer hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde med innslag av uoffisiell avstraffelse av antatte landssvikere. Et stort antall ble internert uten arrestordre.[2] Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling for å få sakene raskere unna.[trenger referanse]

«Tyskertøser»

[rediger | rediger kilde]

Til[klargjør] april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, såkalte tyskertøser, internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Kåre Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000–5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.[96] Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer.[97]

Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.[trenger referanse] Den tidligere tyske Fangeleir Fiskevollen på Ljan ble brukt midlertidig fra juni 1945 til internering av kvinner. Interneringsleiren på Hovedøya var i drift fra oktober 1945 til april 1946. Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.[98][99] På Hovedøya ble i alt 1100 kvinner internert.[100] En tredel av de 1 100 innsatte på Hovedøya var smittet med syfilis eller gonoré.[101] Minst fem av de internerte kvinnene ble tvangsterilisert.[102] I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor Kongsvinger. Andre leire var blant annet på Tennebekk ved Bergen, Selbu ved Trondheim, Klekken ved Hønefoss og Skadberg ved Stavanger, som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.[98]

Kostnader

[rediger | rediger kilde]

De samlede kostnader ved landssvikoppgjøret var inntil 1. juli 1951 anslått til nærmere 150 millioner kr.[103]

Nordmenn henrettet for landssvik etter krigen

[rediger | rediger kilde]
Navn Dato Sted
Olav Aspheim 1948-03-099. mars 1948 Akershus festning, Oslo
Per Fredrik Bergeen 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Hermann Eduard Franz Dragass 1948-07-1010. juli 1948 Kristiansten festning, Trondheim
Einar Olav Christiansen Dønnum 1947-04-2222. april 1947 Akershus festning, Oslo
Hans Birger Egeberg 1945-10-044. oktober 1945 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Harald Grøtte 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Alfred Josef Gärtner 1946-08-088. august 1946 Sverresborg festning, Bergen
Albert Viljam Hagelin 1946-05-2525. mai 1946 Akershus festning, Oslo
Albert Viljam Hagelin, innenriksminister i Terbovens kommissariske statsråd og Quislings NS-regjering, ble skutt på Akershus festning 25. mai 1946.
Foto: Arkivverket («Reichskommissariat Bildarchiv»)
Olaus Salberg Peter Hamrun 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Harry Arnfinn Hofstad 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Reidar Haaland 1945-08-1717. august 1945 Akershus festning, Oslo
Bjarne Konrad Jenshus 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Johnny Alf Larsen 1947-05-2929. mai 1947 Bremnes fort, Bodø
Aksel Julius Mære 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Hans Jakob Skaar Pedersen 1946-03-3030. mars 1946 Sverresborg festning, Bergen
Eilif Rye Pisani 1947-04-022. april 1947 Sverresborg festning, Bergen
Som angiver for Gestapo i Oslo og Bergen ble Eilif Rye Pisani dømt til livsvarig fengsel i Gulating lagmannsrett i juni 1946. Dommen ble anket til Høyesterett som 11. mars 1947 omgjorde den til dødsstraff. 2. april samme år ble Pisani skutt på Sverresborg i den siste henrettelsen i Bergen.
Foto: Fra boka De dødsdømte, utgitt i Oslo i 2011
Vidkun Quisling 1945-10-2424. oktober 1945 Akershus festning, Oslo
Leder av Nasjonal Samling (NS) 1933–1945 og ministerpresident (statsminister) 1942-1945
Kristian Johan Randal 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Henry Rinnan 1947-02-011. februar 1947 Kristiansten festning, Trondheim
Leder av Rinnanbanden
Max Emil Gustav Rook 1946-06-055. juni 1946 Sverresborg festning, Bergen
Harry Aleksander Rønning 1947-07-1212. juli 1947 Kristiansten festning, Trondheim Medlem av Rinnanbanden
Ragnar Skancke 1948-08-2828. august 1948 Akershus festning, Oslo
Siste nordmann henrettet i Norge
Arne Braa Saatvedt 1945-10-2020. oktober 1945 Akershus festning, Oslo
Holger Tou 1947-01-3030. januar 1947 Sverresborg festning, Bergen
Ole Wehus 1947-03-1010. mars 1947 Akershus festning, Oslo

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ SSB statistikk s.13
  2. ^ a b c d e f g h i Fjørtoft, Kjell (1930–2010) (1997). Oppgjøret som ikke tok slutt. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205244936. [trenger sidetall]
  3. ^ skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike
  4. ^ Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945[trenger bedre kilde]
  5. ^ Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling. En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782. 
  6. ^ Forordning om forbud av de politiske partier i Norge av 25. september 1940. Kunngjort i Verordnungsblatt für die besetzten norwegischen Gebiete/Forordningstidend for de besatte norske områder.
  7. ^ Høidal, Oddvar (1988). Quisling. En studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013. 
  8. ^ Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904. 
  9. ^ Eivind Otto Hjelle om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Cappelen 1995
  10. ^ Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. Ottar, hefte nr. 202, utgitt 1994 i Tromsø.
  11. ^ Søbye, Espen (27. mai 1999). «Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig». ssb.no. Besøkt 2. april 2018. 
  12. ^ Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  13. ^ a b Eriksen mfl (1987)
  14. ^ Eriksen mfl (1987) s. 195–199
  15. ^ Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.
  16. ^ Paxton, Robert O. (16. oktober 1997). «Opinion | Vichy on Trial». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 16. mai 2023. 
  17. ^ Tony Judt: A History of Europe Since 1945 (s. 46), Pimlico, London 2007
  18. ^ Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005, s. 63–98 (særlig tabell 1 s. 91). ISBN 0521810671.
  19. ^ Peter Yding Brunbech: «Retsopgøret efter befrielsen i maj 1945», danmarkshistorien.dk
  20. ^ [Det urettmessige oppgjøret pkt. 14.5 https://web.archive.org/web/20201201084341/https://www.landssvik.no/Urettferdig5.htm «Etterkrigslovgivning og amnesti»]
  21. ^ Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.
  22. ^ «Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte». VG. Besøkt 21. november 2015. 
  23. ^ Bruland (2008) s. 24
  24. ^ STATISTIKK OVER LANDSSVIK 1940–1945 (PDF). Oslo: STATISTISK SENTRALBYRÅ. 1954. s. 15. 
  25. ^ Harper (2012) s. 6.
  26. ^ Harper (2012) s. 71–72.
  27. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  28. ^ «Norsk politi hentet jødene». Dagbladet. 5. april 2012. Besøkt 22. oktober 2016. 
  29. ^ Harper, Christopher (20. november 2011). «Var jødene likevel mindre verdt?». Aftenposten. 
  30. ^ Aftenposten Kultur 15. juli 2009 side 11.
  31. ^ a b Eriksen mfl (1987) s. 239–240
  32. ^ a b c d e Norgeshistorie.no, Øystein Sørensen: «Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig» Hentet 30. des. 2016.
  33. ^ Straffeloven 1902 §§ 83, 86 og enkelte andre bestemmelser, slik de lød under den tyske okkupasjonen av Norge, er gjengitt i Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955 (avgitt 1962) på side 36. Vedlegg til St. meld. nr. 17 (1962–63) Om landssvikoppgjøret.
  34. ^ a b c d e Graver, Hans Petter (2020): Fra soldatuniform til dommerkappe. Prosa, nr. 6, 2020, s. 31.
  35. ^ Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 185–186.
  36. ^ Brev til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra konstituert riksadvokat Ø. Thommessen side 10. Vedlegg til St. meld. nr. 64 (1950) Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne.
  37. ^ Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forrederi av 22. januar 1942, bilag 1 til Ot. prp. nr. 92 (1945—46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.) på side 66 sp. 2.
  38. ^ Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 198 og 199.
  39. ^ https://snl.no/Nasjonal_Samling
  40. ^ «Det hendte 22. januar 1942», Aftenposten 22. januar 2020
  41. ^ a b Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 128–130. ISBN 8251836948.
  42. ^ https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/* Straffeloven av 1902] hos Lovdata.
  43. ^ Se Besl. O. til indst. O. I (1901/1902) 8de kapitel. (side 13–15) Forbrydelser mod statens selvstændighed og sikkerhed. Lagtinget hadde ikke merknader til kapittelet.
  44. ^ Lov 15. desember 1950 nr. 6 lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m. v.]
  45. ^ https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1898-99&paid=3&wid=a&psid=DIVL1001&pgid=a_1334&s=True&vt=a&did=DIVL1009
  46. ^ Peder Kjerschow: Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden av 22. mai 1902 (1930) side 279: «De i kapitlene 8 og 9 omhandlede forbrytelser er, som antydet i foran gjengivne lovmotiver, de såkalte høiforræderske og landsforræderske handlinger, betegnelser som strl. imidlertid ikke benytter.»
  47. ^ Ingerid Hagen: Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider (s. 337-38), Spartacus, Oslo 2009, ISBN 9788243005020
  48. ^ Høyesteretts dom av 27. august 1945, Rt. s. 26[død lenke] på side 28 (generalkonsul Carl Stephanson I).
  49. ^ Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 119. ISBN 8251836948.
  50. ^ a b Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 143 og 310 (henvisninger til rettspraksis): «Det hendte i den aller første periode av landssvikoppgjøret at underordnede domstoler domfelte etter landssvikanordningen uten å gjøre rede for om forholdet også var straffbart etter den tidligere lovgivning. Slike dommer ble konsekvent opphevet når de ble brakt inn for Høyesterett. Vi fikk flere avgjørelser om dette allerede høsten 1945. Heller ikke har Høyesterett godtatt noen dom hvor tiltalte med hensyn til utmålingen av straffen er blitt stilt ugunstigere enn han ville ha blitt etter lovgivningen på gjerningstiden. Det er derfor ikke dekning for å hevde, som det ofte blir gjort, at landssvikanordningen er blitt anvendt med tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte.» (ISBN 8251836948.)
  51. ^ Bilag 2 til Ot. prp. nr. 92 (1945—46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.) 72 sp. 2.
  52. ^ a b Røysum, Terje Hoem (2008). Rettsoppgjøret mot den norske politi- og lensmannsetaten: En komparativ studie av rettsoppgjøret ved politikamrene i Østfold og Sogn og Fjordane. [trenger sidetall]
  53. ^ Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 11. utgave (2017) ved Arne Fliflet side 427: «Prøving av lovene blir dermed et ledd i domstolenes rettsanvendelse, men det betyr ikke at domstolene tar stilling til om en lov er gyldig eller ikke. Det er spørsmålet om lovens anvendelse i den konkrete saken det er spørsmål om.» (ISBN 978-82-15-01764-8)
  54. ^ forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret Arkivert 26. desember 2004 hos Wayback Machine.
  55. ^ De seks som stemte imot dødsstraff var representantene August Skeibrok, Ingvald Førre, Knut Strand og Sigurd H. Jacobsen under Odelstingets behandling og representantene Gabriel Moseid og Sigurd Olsen under Lagtingets behandling, jamfør O.tid. nr. 14–35 (1945), s. 34 og L.tid. nr. 2—4 (1945), s. 4.
  56. ^ Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962
  57. ^ a b «Derfor ble de dømt til døden». Dagbladet.no. Besøkt 14. april 2016. 
  58. ^ Eriksen mfl (1987) s. 242–244
  59. ^ Eriksen mfl (1987) s. 244
  60. ^ Eriksen mfl (1987) s. 245
  61. ^ Justisdepartementets tilråding til provisorisk anordning av 4 mai 1945 om tiltak for å hindre at landssvikere avgir stemme ved offentlige valg, vedlegg 1 til Ot. prp. nr. 128 (1945–46) Om lov om rettergang i landssviksaker på side 35 sp. 2.
  62. ^ Frede Castberg: Norges statsforfatning (2. utg, 1947) bind I side 372.
  63. ^ Eriksen mfl (1987) s. 240–242
  64. ^ Eriksen mfl (1987) s. 239
  65. ^ nrk.no 22. oktober 2010: 65 år siden Quisling ble henrettet
  66. ^ a b Ringdal (1987) s. 236.
  67. ^ Harper (2012) s. 21–24.
  68. ^ Harper (2012) s. 34.
  69. ^ Michelet (2014) s. 271
  70. ^ Harper (2012) s. 38.
  71. ^ Harper (2012) s. 41.
  72. ^ Erik Veum: Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941–1945, Kagge forlag 2012, side 433
  73. ^ Søbye, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.
  74. ^ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.
  75. ^ Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» Dagbladet, 12. oktober 2015, s.10.
  76. ^ Eriksen mfl (1987) s. 243
  77. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  78. ^ Harper (2012) s. 25–32.
  79. ^ Søbye, Espen (16. november 2007). «Knut Rød forsøkte å ride to hester». Dag og tid. s. 25. 
  80. ^ Søbye, Espen (19. oktober 2007). «Ruth Maier vart ofra». Dag og tid. s. 10. 
  81. ^ Rieber-Mohn, Georg Fr. (2. november 2007). «Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig». Dag og tid. s. 26. 
  82. ^ Eriksen mfl (1987) s. 238–239.
  83. ^ Eriksen mfl (1987) s. 246–247.
  84. ^ «Erik Solem». Store norske leksikon. 30. november 2021. Besøkt 19. desember 2021. 
  85. ^ Færøy, Frode (20. september 2021). «Ferdinand Schjelderup». Store norske leksikon. Besøkt 19. desember 2021. 
  86. ^ Eriksen mfl (1987) s. 242-244
  87. ^ http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5075346.html
  88. ^ Gunnar Kagge (7. mai 2015). «Krigsprofitørene slapp lett unna». www.aftenposten.no. Besøkt 19. desember 2021. «Mens «tyskertøser» ble straffet av mobben og NS-medlemmer måtte i fengsel, var det få og milde straffer for krigsprofitørene etter krigen.» 
  89. ^ Hans Petter Graver: «Fra soldatuniform til dommerkappe» i: Prosa nr. 6/2020 på side 34.
  90. ^ «Baard Herman Borge, Lars-Erik Vaale: Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945 | HT». Historisk tidsskrift (på norsk). doi:10.18261/issn.1504-2944-2019-04-09. Besøkt 19. desember 2021. 
  91. ^ «Fortegnelse over: 1. de på Stortinget 1945 ikke-beh. saker, Dokument nr. 2 (1945)». 
  92. ^ Benkow, Jo; Grimnes, Ole Kristian (1990). Vendepunkt. Oslo: Cappelen. s. 85. 
  93. ^ Johs. Andenæs: Det vanskelig oppgjøret (1998) side 115. (ISBN 8251836948)
  94. ^ 1945 s. 13[død lenke] (Haaland-saken) på side 14.
  95. ^ Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 114.
  96. ^ Olsen, Kåre (1999). «11». I Ugelvik-Larsen. Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter. I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid. Oslo: Universitetsforlaget. 
  97. ^ Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer
  98. ^ a b Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 89, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
  99. ^ Oslo byleksikon: Ljanskollen, side 339, femte utgave 2010
  100. ^ Helle Jørgensen; Norske kvinner og tyske soldater. Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
  101. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 163)
  102. ^ Dagbladet 26. desember 2013.
  103. ^ «Friheten 1950.01.25». Norge; Oslo. s. 2. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_norske_landssvikoppgjøret&oldid=24768869»