Hopp til innhold

Jupiter

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Jupiter» har flere betydninger.
Jupiter

Et sammensatt Cassini-bilde av Jupiter. Den mørke flekken er skyggen av Europa
Baneparametre[1][a]
Epoke J2000
Aphel816 520 800 km (5,46 AE)
Perihel740 573 600 km (4,95 AE)
Store halvakse778 547 200 km
5,20427 AE
Eksentrisitet0,048775
Omløpstid4 332,59 jorddøgn
11,86 julianske år[4]
10 475,8 Jupiterdøgn
Synodisk periode398,88 døgn
1,0921 juliansk år[5]
Midlere anomali18,818°
Gjennomsnittsfart13,07 km/s[5]
Inklinasjon1,305°[b][6]
Knutelengde100,492°
Perihelargument275,066°
Naturlige satellitter92 (per 2023[oppdater])[2][3]
Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius69 911 ± 6 km[7][c]
Radius ved ekvator71 492 ± 4 km[7][c]
Polradius66854 ± 10 km[7][c]
Flattrykthet0,06487 ± 0,00015
Overflatens areal61 419 000 000 km²[c][8]
Volum1 431 300 000 000 000 km³[5][c]
Masse1 898 600 000 000 000 000 000 000 000 kg[5][9]
Middeltetthet1,326 g/cm³[5][c]
Gravitasjon ved ekvator24,79 m/s²
2,535 g
Unnslipningshastighet59,5 km/s[5][c]
Siderisk rotasjonsperiode0,4135 døgn[10]
9,924 timer
Rektascensjon ved Nordpolen17t 52m 14s[7]
268,057°
Deklinasjon ved Nordpolen64,496°[7]
Aksehelning3,13°[5]
Albedo0,52[5]
(geometrisk)
0,343 (Bond)
Overflatetemperatur min snitt max
nivå for 1 bar – 165 K[5] –
0,1 bar – 112 K[5] –
Tilsynelatende størrelsesklasse -1.6 – -2.94 [5]
Vinkeldiameter 29.8 – 50.1″[5]
Atmosfæriske egenskaper[5]
Skalahøyde27 km
Sammensetning89,8±2,0 % hydrogen (H2)
10,2±2,0 % helium
~0,3 % metan
~0,026 % ammoniakk
~0,003 % hydrogendeuterid (HD)
0,0006 % etan
0,0004 % vann
Is:
ammoniakk
vann
ammoniumhydrosulfid (NH4SH)

Jupiter (symbol: ♃) er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet.[d] Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er gasskjemper, og omtales også som de ytre planetene i solsystemet.

Planeten var i oldtiden forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter.[L 1] Med en tilsynelatende størrelsesklasse på –2,94, er planeten i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter månen og Venus. Mars utligner såvidt Jupiters lysstyrke ved enkelte punkt i banen.

Jupiter består hovedsakelig av hydrogen. Helium utgjør en fjerdedel av massen – den har også en diffus kjerne av tyngre grunnstoffer. Den raske rotasjonen gir Jupiter form som en flattrykt sfæroide, med en liten bul rundt ekvator. Den ytre atmosfæren er segregert i flere striper på forskjellige høyder, som fører til turbulens og stormer langs de vekselvirkende grensene. Et fremtredende resultat er den store røde flekken, en gigantstorm som i alle fall har eksistert siden juli 1665, da den ble sett gjennom et teleskop.

Rundt planeten ligger et svakt planetarisk ringsystem og en kraftig magnetosfære. 670 kortperiodiske kometer tilhører Jupiterfamilien; gjennom nærkontakt med Jupiters bane blir deres baner perturbert til mindre perioder. 13 994 asteroider (Jupitertrojanere) har plassert seg i Jupiters bane; de blir delt inn i greske og trojanske «leirer» til minne om Iliaden.

Av minst 95 måner, ble de fire store galileiske måner oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Den største månen Ganymedes er større enn planeten Merkur. Den nest største månen Callisto er bare litt mindre enn Merkur. Den svovelfargede månen Io er kjent for sine vulkanske formasjoner. Den isdekkede månen Europa har en tynn atmosfære som hovedsakelig er sammensatt av oksygen.

Det jovianske[e] systemet har blitt utforsket av romsondene Pioneer 10 og Pioneer 11, Voyager 1 og Voyager 2, Ulysses, Cassini, New Horizons og Galileos banesonde. Sonden Juno ankom Jupiter den 5. juli 2016, og vil være aktiv frem til september 2025. Sonden går i polarbane for å studere magnetfeltet. Den har påvist en diffus kjerne og utforsker hvor mye vann det er i atmosfæren.

Sonden Jupiter Icy Moon Explorer ble skutt opp 14. april 2023 og vil være fremme i juli 2031. Den skal primært utforske månene Ganymedes og Callisto. Sonden Europa Clipper ble skutt opp 14. oktober 2024, og vil være fremme 11. april 2030. Sonden skal studere Europa gjennom en serie forbiflyvninger i bane rundt Jupiter. På Europa skal den utforske mulige islagte flytende hav.[11]

Struktur

[rediger | rediger kilde]

Jupiter består hovedsakelig av gass og flytende materie. Den er den største av fire gasskjemper så vel som den største planeten i solsystemet med en diameter på 142 984 km ved ekvator. Den gjennomsnittlige tettheten på 1,326 g/cm³ (tilsvarende invertsukker) er den nest høyeste blant gasskjempene, men lavere enn noen av de fire terrestriske planetene.[L 2][L 3]

Øvre atmosfære

[rediger | rediger kilde]

Jupiters øvre atmosfære er sammensatt av ca. 88–92 % hydrogen og 8–12 % helium med prosentvolum eller fraksjoner av gassmolekyler. Siden et heliumatom har ca. fire ganger så høy masse som et hydrogenatom, endres sammensetningen når den beskrives som en andel av masse bestående av ulike atomer. Således er atmosfæren ca. 75 % hydrogen og 24 % helium, og den gjenværende prosenten av massen består av andre grunnstoffer. Det indre inneholder mer kompakte materialer slik at fordelingen etter masse er omtrent 71 % hydrogen, 24 % helium og 5 % andre grunnstoffer. Atmosfæren inneholder spormengder av metan, vanndamp, ammoniakk og silikonbaserte forbindelser. Der er også spor av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen, fosfin og svovel. Det ytterste laget inneholder krystaller av frossen ammoniakk,[L 4][L 5] og gjennom infrarød og ultrafiolette målinger har spormengder av benzen og andre hydrokarboner også blitt oppdaget.[L 6]

Proporsjonene av hydrogen og helium ligger svært nær den teoretiske sammensetningen av den opprinnelige soltåken. Andelen neon i den øvre atmosfæren er bare 20 ppm, eller ca. én tiendedel av mengden i solen.[L 7] Heliumet er utarmet til ca. 80 % av solens heliumsammensetning. Utarmingen kan skyldes nedbør av disse grunnstoffene inn i planetens indre.[12] Mengden av tyngre, inerte gasser i atmosfæren er to til tre ganger forekomsten på solen.

Spektroskopi antyder at Saturn har tilsvarende sammensetning som Jupiter, mens gasskjempene Uranus og Neptun har mye mindre hydrogen og helium. Uranus og Neptun har også mer oksygen, karbon, nitrogen og svovel.[L 8] To sonder har gått ned i Jupiters atmosfære; noe tilsvarende har ikke skjedd for planetene utenfor Jupiter. Derfor mangler vi en mengde tall for de tyngre grunnstoffene i disse planetene. Disse planetene er kjent som iskjemper, fordi majoriteten av volatile komponenter er i fast form.

Masse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jupitermasse

Tilnærmet størrelsesammenligning mellom jorden og Jupiter, inkludert den store røde flekken.

Jupiters masse er to og en halv ganger massen til alle de andre planetene i solsystemet til sammen. Dens barysenter på Solen ligger over Solens overflate 1 068 solradier fra solens sentrum. Diameteren er elleve ganger større enn jordens. Volumet tilsvarer om lag 1 321 jordkloder, men massen er bare 318 ganger større.[5][L 9] Radiusen er ca. én tiendedel av solens radius[L 10] og massen er 0,001 ganger massen til solen. Tettheten til disse to legemene er tilsvarende.[L 11]

En «jupitermasse» (MJ eller MJup) brukes som enhet til å beskrive massen til andre legemer, spesielt eksoplaneter og brune dverger. Eksempelvis har eksoplaneten HD 209458 b en masse på 0,69 MJ, COROT-7b har en masse på 0,015 MJ, mens Kappa Andromedae b har en masse på 12.8 MJ.[13]

Modeller indikerer at dersom Jupiter hadde 40% mer masse, ville det indre i planeten bli komprimert så mye at planeten ville krympe.[L 12] For mindre endringer i massen vil ikke endringene i radiusen være merkbar. For endringer over 500 M⊕ (1,6 MJ)[L 12] vil det indre komprimeres såpass mye av den økende gravitasjonskraften at planetens volum vil synke til tross for økt materie. Det antas at Jupiter har en så stor diameter som en planet av denne sammensetningen og med samme utviklingshistorie kan oppnå. Prosessen med ytterligere krymping med økende masse ville fortsette inntil betydelig stjernetenning var nådd i brune dverger med høye masser på rundt 50 MJ.[L 13]

Selv om Jupiter ville trenge om lag 75 ganger mer masse for å fusjonere hydrogen og bli en stjerne, har de minste røde dvergene bare ca. 30 % større radius enn Jupiter.[L 14][14] Jupiter utstråler mer varme enn den mottar fra solen; mengden av varme som produseres inne i planeten, tilsvarer den totale solstrålingen den mottar.[L 15] Varmeutstrålingen genereres av Kelvin-Helmholtz-mekanismen gjennom adiabatisk konsentrasjon, slik at planeten krymper med om lag 1 mm hvert år.[L 16] Da Jupiter ble dannet, var den mye varmere og hadde omtrent det dobbelte av sin nåværende diameter.B[L 17]

Indre struktur

[rediger | rediger kilde]
Jupiters indre, med en steinete planetkjerne og et dypt lag med metallisk hydrogen (mantelen) over. Det grønne området ytterst er atmosfæren.
Tegning: NASA/R.J. Hall (4. mars 2007)

Forut for 2017, foreslo astrofysikere to scenarioer for dannelsen av Jupiter. I det første scenarioet ble planeten dannet gjennom akkresjon som et fast legeme.

I dette scenarioet beskrives en kompakt kjerne med en blanding av grunnstoffer, og en omliggende mantel bestående av flytende metallisk hydrogen og noe helium. Mantelen strekker seg til 78 % av planetens radius.[L 18] Deretter følger et ytre lag overveiende av molekylært hydrogen.[L 16] Kjernen ble omtalt som steinete, men detaljene var ukjente. Ukjente var også egenskapene til materialene ved disse temperaturene og trykket i disse dybdene.

Romsonden Galileo utførte i 1997 gravitasjonelle målinger[L 16] som antydet en kjerne med en masse fra 12 til 45 ganger jordens masse, eller grovt 3–15 % av Jupiters totale masse.[L 15][L 19] Målingene var ikke et bevis, grunnet feilmarginer i rotasjonskoeffisienten J6, radius til ekvator og temperaturen ved 1 bars trykk.[L 16][L 20]

Det var forventet at romsonden Juno, som ankom 5. juli 2016, ville redusere usikkerheten rundt disse parametrene.[L 21]

Bildet ble komplisert av et annet scenario, hvor planeten ble dannet direkte fra en gassaktig protosolar tåke. I denne modellen mangler planeten fullstendig kjerne. Den består i stedet av en tykkere og tykkere veske (hovedsakelig molekylært og metallisk hydrogen) hele veien til sentrum.[15]

Data fra romsonden Juno tydet på at Jupiter har en diffus kjerne (en blanding av stein og flytende metallisk hydrogen). Denne diffuse kjernen blander seg med mantelen.[16][17]

Blandingsprosessen kan ha oppstått under planetens dannelse, gjennom akkresjon av faste stoffer og gasser fra den omgivende stjernetåke.[L 22] Alternativt ble den forårsaket av en kollisjon med en planet på omkring 10 jordmasser. Dette kan ha funnet sted noen få millioner år etter Jupiters dannelse, og forstyrret en opprinnelig solid Jupiterkjerne.[L 23][L 24]

Kjernen opptar mellom 30 og 50% av planetens radius, og inneholder tunge elementer som har en kombinert masse på 7–25 ganger jordens.[L 25]

Dagens modeller antyder en diffus kjerne som var tilstrekkelig massiv til å samle hoveddelen av hydrogen og helium fra en protosolar tåke. Kjernen kan ha krympet, etter hvert som den ble smeltet av konveksjonsstrømmer av varmt, flytende metallisk hydrogen, som fraktet dens innhold til høyere nivåer i planetens indre. Tett metallisk hydrogen omgir kjernen, og strekker seg utover til om lag 78 % av planetens radius.[L 15] Regndråper av helium og neon faller nedover gjennom dette laget og utarmer forekomsten av disse grunnstoffene i den øvre atmosfæren.[12][L 26]

Over laget med metallisk hydrogen ligger en transparent innvendig atmosfære av hydrogen. Trykket er over det kritiske punkt for hydrogen på 1.3 Pascal, og temperaturen ligger alltid over 33 kelvin, som er den kritiske temperaturen for hydrogen.[L 27]

I denne tilstanden er det ingen distinkte væske- og gassfaser – hydrogen sies å være i en superkritisk flytende tilstand. Av praktiske grunner omtales likevel hydrogen som «gass» fra den øverste delen av skydekket og nedover til en dybde på om lag 1 000 km,[L 15] og som «væske» i de dypere lagene. Det er ingen klar fysisk grense – gass blir smidig varmere og tettere når den synker nedover. Muligens ligner dette på hav av flytende hydrogen og andre superkritiske vesker.[L 28][18]

Temperaturen og trykket øker jevnt innover, ettersom varmen bare kan unnslippe ved konveksjon. Ved en overflatedybde hvor det atmosfæriske trykket er 1 bar, er temperaturen omkring 165 K. Ved faseovergangsregionen hvor hydrogen – oppvarmet utover det kritiske punktet – blir metallisk, antas det at temperaturen er mellom 5,000 og 8,400 K og trykket mellom 50 og 400 GPa. Temperaturen i kjernen er anslått til 20 000 K, og det indre trykket anslås til omtrent 4 000 GPa.[L 15]

Atmosfære

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jupiters atmosfære

Animasjon av bevegelsene i den øvre atmosfæren på Jupiter. Bildene ble tatt hver 10. time av Voyager 1 fra 6. januar til 3. februar 1979 i avstander fra 58 millioner til 31 millioner km.
Animasjon av bevegelsene til Jupiters motroterende skystriper. I dette bildet er planetens ytre kartlagt i en sylindrisk projeksjon. Animasjoner med større bredde: 720 piksler, 1799 piksler.

Jupiter har den største planetære atmosfæren i solsystemet, men planeten har ingen kjent «overflate». Atmosfæren mangler en klar nedre grense og der er gradvise overganger mot det flytende indre av planeten.[L 28]

Utgangspunktet for atmosfæren er vanligvis satt til punktet hvor det atmosfæriske trykket er 10 bar, eller ti ganger overflatetrykket på jorden.[L 29] Dette er ca. 90 km under nivået for 1 bar trykk (atmosfæresonden til Galileo sluttet overføringen på en dybde av 22 bar, 132 km under «overflaten» med 1 bar trykk.[L 29]

Derifra beveger den seg oppover gjennom en troposfære, stratosfære, termosfære og eksosfære. Hvert lag har karakteristiske temperaturgradienter[L 29] og ulike grader av atmosfærisk trykk. Eksosfæren har ingen godt definert øvre grense.[L 30] Tettheten avtar gradvis før den smidig går over til interplanetarisk materie omtrent 5 000 km over «overflaten» på 1 bar.[L 29][L 31]

Skylag

[rediger | rediger kilde]

Jupiter er dekket av skyer av ammoniumkrystaller og muligens ammoniumhydrosulfid. De ligger i tropopausen og er ordnet i striper i ulike breddegrader, kjent som tropiske regioner. Disse er delt videre inn i lyse soner og mørkere belter. Vekselvirkningene mellom disse motstridende sirkulasjonsmønstrene forårsaker stormer og turbulens. Vindhastigheter på 100 m/s (360 km/t) er vanlig i sonale strømmer.[L 32] Sonene varierer i bredde, farge og intensitet fra år til år, men er stabile til å få identifiserende betegnelser.[L 9]

Skylaget er ca. 50 km dypt og består av minst to skydekker: et tykt, nedre dekke og et tynt, klarere område. Det kan også være et tynt lag av vannholdige skyer under ammoniakklaget, noe som gjenspeiles av lyn oppdaget i atmosfæren. Vannets polaritet skaper ladningsseparasjon som trengs for å produsere lyn.[L 15] Disse elektriske utladningene kan være opptil tusen ganger så kraftige som lynene på jorden.[19] De vannholdige skyene kan danne tordenvær drevet av varmen som stiger opp fra det indre.[L 33]

Romsonden Juno avdekket «grunne lyn» som oppstår fra skyer av ammoniakk-vann relativt høyt i atmosfæren.[L 34] Disse utladningene bærer «soppballer» av flytende ammoniakk-slaps som er dekket av is, og som faller dypt ned i atmosfæren.[L 35] Lyn i den øvre atmosfæren har blitt observert i form av lyse flash som varer omkring 1.4 millisekunder. Disse er kjent som «alver» eller «lysånder» og er blå eller rosa på grunn av hydrogenet.[L 36][20]

Den oransje og brune fargen i skydekket forårsakes av oppstrømmende stoffer som skifter farge når de møter ultrafiolett lys fra solen. Stoffene antas å være fosfor, svovel eller muligens hydrokarboner.[L 15][L 37] Disse fargerike kromoforene blander seg med det varmere nedre skydekket. Sonene dannes når stigende konveksjonsceller danner krystalliserende ammoniakk som skjuler de lavere skydekkene.[21]

Jupiters lave aksehelning betyr at polene konstant får mindre solstråling enn ved ekvatorregionen. Konveksjon i planetens indre transporterer mer energi til polene og balanserer ut temperaturene i skylagene.[L 9]

Den store røde flekken og andre virvler

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Den store røde flekken og Oval BA

Utdypende artikler: Jupiters nordpol og Jupiters sørpol

Jupiter og den store røde flekk sett fra Voyager 1 i 1979.
Foto: Voyager 1/NASA (25. februar 1979)

Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonsk storm som ligger 22° sør for ekvator. Den har i alle fall eksistert siden 1665.[L 38][L 39][22] Bilder fra Hubble Space Telescope har vist to mindre «røde flekker» som er naboer til den store røde flekken.[23][24]

Matematiske modeller antyder at stormen er stabil og permanent.[L 40] Den er synlig gjennom jordbaserte teleskoper med en irisblender på 12 cm eller større.[L 41] Flekkens sammensetning og kilden til dens rødfarge er ukjent, men fotodissosiert ammoniakk som reagerer med acetylen er en sannsynlig forklaring.[L 42]

Det ovale objektet roterer mot klokken, med en periode på rundt seks dager.[25] Dimensjonene ble i 2006 angitt som 24–40 000 km × 12–14 000 km; tilstrekkelig stor til å inneholde to eller tre planeter med jordens diameter.[26] Den maksimale høyden til stormen er ca. 8 km over de omkringliggende skytoppene.[27]

Slike stormer er vanlige innenfor de turbulente atmosfærene til gasskjemper. Jupiters hvite og brune ovaler er mindre ubenevnte stormer. Hvite ovaler synes å bestå av relativt kjølige skyer innenfor den øvre atmosfæren mens brune ovaler er varmere og ligger innenfor de «normale skylagene». Slike stormer kan vare fra et par timer til flere århundrer.

Før Voyager viste at formasjonen var en storm, fantes det beviser på at flekken ikke var en dyp formasjon: Den roterte annerledes enn resten av atmosfæren, noen ganger raskere og andre ganger saktere. I løpet av den tiden flekken har blitt registrert, har den beveget seg flere ganger rundt planeten relativt til noen faste roterende markører nedenfor.

Dannelsen av Oval BA fra tre hvite ovaler fra 1997 til 2000.

Flekken har minsket betydelig i størrelse siden dens oppdagelse. På slutten av 1800-tallet var den omkring 25 500 km bred. Under forbiflyvningen til romsondene Voyager i 1979, hadde stormen en lengde på 14500 km og en bredde på omkring 8 000 km.[L 43] Observasjoner i 1995 av teleskopet Hubble viste at den hadde minket i bredde til 13020 km, og observasjoner i 2009 viste at bredden var 11130 km. I 2015 hadde stormen en bredde på 16 500 km og en lengde på 10 940 km,[L 43] og minsket i lengde på omkring 930 km hvert år.[28][29] Fra 1930-tallet frem til 2015 hadde den røde flekk minket til en tredel av størrelsen.[30]

I oktober 2021 målte sonden Juno dybdene på den store røde flekken til å være omkring 300-500 km.[31]

Juno har påvist flere polare sykliske stormer ved Jupiters poler. Den nordlige gruppen består av 9 sykloner: En større i midten og åtte andre omkring. Den sørlige gruppen består av 7 stormer: En større virvel i midten, omgitt av 5 større stormer og en mindre storm.[L 44][32] Disse polare strukturene forårsakes av turbulens i Jupiters atmosfære og kan sammenlignes med Saturns heksagon ved Saturn's nordpol.

I 2000 dannet det seg en atmosfærisk formasjon på den sørlige halvkulen som ligner på den store røde flekken i utseende, men som er mindre. Den ble dannet da tre mindre, hvite ovalformede stormer slo seg sammen til én formasjon – disse hvite ovalene ble først observert i 1938. Den sammenslåtte formasjonen har fått navnet Oval BA og kalles også den lille røde flekken. Siden 2000 har den økt i intensitet og skiftet farge fra hvit til rød.[33][34][35]

Magnetosfære

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jupiters magnetosfære

Aurora polaris på Jupiter. Tre lyspunkter oppstår på grunn av magnetiske flukssylindre som kobles til den jovianske månen Io (til venstre), Ganymedes (nederst) og Europa (også nederst). I tillegg kan man se den svært lyse og nærmest sirkulære regionen kalt hoved-ovalen og de svakere nordlysene.

Magnetfeltet er fjorten ganger sterkere enn jordens og går fra 4,170 gauss (0,42 mT) ved ekvator til 20 gauss (2.0  mT) ved polene. På det svakeste er magnetfeltet 2.0 gauss. Dette gjør det til det sterkeste magnetfeltet i solsystemet med unntak av solflekker.[21][L 45]

Feltet genereres av virvelstrømbevegelser av metallisk hydrogen innenfor den diffuse kjernen. Vulkaner på månen Io avgir store mengder svoveldioksid som danner et strålingsbelte av gass langs månens bane. Gassen blir ionisert i magnetosfæren og danner svovel og oksygenioner. Sammen med hydrogenioner fra Jupiters atmosfære danner de et plasmasjikt i Jupiters ekvatorplan. Plasmaet i sjiktet roterer med planeten og fører til deformasjon av det dipole magnetfeltet til en magnetskive. Elektroner i plasmasjiktet genererer en sterk radiosignatur som produserer strøm i området 0,6–30 MHz.[36]

Ved ca. 75 jupiterradier fra planeten genererer vekselvirkningen mellom magnetosfæren og solvinden et buesjokk. Rundt magnetosfæren er det en magnetopause som ligger ved den indre kanten av en magnetosheath – en region mellom den og buesjokket. Solvinden vekselvirker med disse regionene, forlenger magnetosfæren på Jupiters leside og utvider den utover til den nesten når Saturns bane. De fire største månene til Jupiter går alle i bane innenfor magnetosfæren, som beskytter dem mot solvinden.[L 15]

Magnetosfæren forårsaker intense radioutslipp fra polomådene. Vulkansk aktivitet på månen Io injiserer gass av svoveldioksid inn i magnetosfæren og produserer en torus av partikler rundt planeten. Gassen blir ionisert og produserer oksygenioner. Sammen med hydrogenioner fra atmosfæren, danner de et plasmafelt ved Jupiters ekvator. Plasmaen roterer med planeten og deformerer det dipolare magnetfelt slik at det blir en magnetodisk. Elektroner innenfor plasmafeltet genererer utbrudd av radiosignaler med en styrke på 0.6–30 MHz; de er merkbare fra Jorden gjennom kortbølge radiomottagere.[37][38]

Ettersom Io beveger seg gjennom denne torusen, genererer vekselvirkningen Alfvénbølger som frakter ionisert materie inn i polområdene på Jupiter. Som et resultat genereres radiobølger gjennom en syklotron maser-mekanisme, og energien føres ut langs en kjegleformet flate. Når jorden krysser denne flaten, kan radioutslippene fra Jupiter overstige de fra solen.[39]

Planetariske ringer

[rediger | rediger kilde]
Jupiters ringer

Utdypende artikler: Jupiters ringer og planetarisk ring

Jupiter har et svakt planetarisk ringsystem sammensatt av fire hovedsegmenter: en indre torus av partikler kjent som haloen, en relativt lys hovedring og to ytre slørete ringer.[L 46]

Ringene består tilsynelatende av støv, mens Saturns ringer består hovedsakelig av is.[L 15]

Hovedringen er sannsynligvis dannet av materialer fra månene Adraste og Metis. Materialer som ellers ville falt tilbake til månene, dras inn mot Jupiter av dens sterke gravitasjon. Materialets bane svinger inn mot Jupiter, og nytt materiale tilføres ved nye nedslag.[L 47]

På tilsvarende vis produserer sannsynligvis de to månene Thebe og Amalthea de to hovedkomponentene i den slørete ringen.[L 47]

Det finnes også en steinete ringstreng langs Amaltheas bane som kan bestå av kollisjonsrester fra månen.[L 48]

Omløp og rotasjon

[rediger | rediger kilde]
Jupiter går i bane rundt solen i en gjennomsnittsavstand på 778 millioner kilometer (ca. 5,2 AE) og fullfører ett omløp for hvert 11,86 år.

Jupiter er den eneste planeten som har et massefellespunkt med solen som ligger på utsiden av solens volum, dog bare 7 % av solens radius.[L 49][L 50]

Gjennomsnittsavstanden mellom Jupiter og solen er 778 millioner km (ca. 5,2 ganger gjennomsnittsavstanden mellom jorden og solen, eller 5,2 AE), og den fullfører en runde for hvert 11,86 år.[L 51] Planeten mottar i snitt ca. 4%[trenger referanse] av den mengden sollys jorden mottar.

Omløpstiden er to femtedeler av omløpsperioden til Saturn. Dette gir ingen ekte 5:2-baneresonans mellom de to største planetene i solsystemet, men kan indikere at resonans eksisterte i fortiden, eller at systemet beveger seg mot en resonans i fremtiden.[L 51] I sitt verk Théorie du movement et de la figure elliptique des planètes fra 1784 betegnet Pierre-Simon Laplace dette forholdet som den store ulikhet.

Den elliptiske banen er inklinert 1,31° sammenlignet med jorden. På grunn av en eksentrisitet på 0,048 varierer avstanden til solen med 75 millioner km mellom perihelium og aphelium, eller henholdsvis det nærmeste og fjerneste punktet til planeten langs sin bane rundt solen.[40][L 52]

Aksehelningen er kun 3,13°. Planeten har derfor ikke så store årstidsforandringer som jorden og Mars.[41]

Jupiter har den raskeste rotasjonen av alle planetene i solsystemet og roterer rundt sin egen akse på noe mindre enn ti timer. Dette fører til en bul rundt ekvator som lett kan ses gjennom et jordbasert amatørteleskop. Akselerasjonen krever en sentripetalakselerasjon ved ekvator på ca. 1,67 m/s², sammenlignet med overflategravitasjonen ved ekvator på 24,79 m/s²; dermed er nettoakselerasjonen på overflaten ved ekvator ca. 23,12 m/s². Planeten er formet som en flattrykt sfæroide, og ekvators diameter er 9 276 km større enn diameteren mellom polene.[18]

Den øvre atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon. Rotasjonen ved polene er om lag fem minutter lengre enn ved ekvator; tre systemer brukes som referanserammer:[L 53]

  • System I gjelder fra breddegradene 10° N til 10° S, og perioden er planetens korteste med 9 t, 50 min og 30,0 s.[L 53]
  • System II gjelder alle breddegrader nord og sør for disse og har en periode på 9 t, 55 min og 40,6 s.[L 53]
  • System III ble først definert av radioastronomer og tilsvarer rotasjonen til planetens magnetosfære. Dens periode er Jupiters offisielle rotasjon.[L 53]

Observasjon

[rediger | rediger kilde]
Den retrograde bevegelsen til en ytre planet er forårsaket av den relative beliggenheten i forhold til jorden.

Jupiter er vanligvis det fjerde lyssterkeste objektet på himmelen (etter solen, månen og Venus),[21] men til tider er Mars mer lyssterk. Avhengig av Jupiters posisjon i forhold til jorden kan planeten variere i synlig størrelsesklasse fra –2,9 i opposisjon og ned til –1,6 under konjunksjon med solen. Gjennomsnittlig størrelsesklasse er −2.20 med et standard avvik på 0.33.[L 54]

Vinkeldiameteren til Jupiter varierer fra 50,1 til 30,5 buesekunder.[5] Gunstige opposisjoner oppstår når Jupiter passerer gjennom perihel én gang per omløp. Da Jupiter nærmet seg perihel i mars 2011 var det en gunstig opposisjon i september 2010.[42]

Jorden passerer Jupiter hver 398,8 dag i sin bane rundt solen. Dette kalles den synodiske periode. Når dette skjer, gjennomgår Jupiter en retrograd bevegelse med hensyn til stjernene i bakgrunnen. I en periode på omkring 121 dager beveger planeten seg baklengs gjennom en vinkel på 9,9°, før den fortsetter i en prograd bevegelse. For en periode ser det ut som at Jupiter beveger seg bakover på nattehimmelen i en loop.[L 55]

Omløpstiden på tolv år tilsvarer de tolv astrologiske tegnene i Dyrekretsen, og kan være den historiske opprinnelsen til tegnene.[L 9] Hver gang Jupiter når opposisjon, har den avansert østover med ca. 30°, tilsvarende bredden av Dyrekretsen.

Fordi banen er utenfor jordens, overstiger fasevinkelen til Jupiter sett fra jorden aldri 11,5°. Derfor fremstår planeten alltid nesten fullt opplyst sett gjennom jordbaserte teleskoper. Først under romfartsoppdrag ble Jupiter sett som en halvmåne.[43]

Et mindre teleskop vil vanligvis vise Jupiters fire Galileiske måner og de fremtredende skybeltene i Jupiters atmosfære. Større teleskoper med en åpning på 4–6 " (10,16–15,24 cm) viser den store røde flekken når Jupiter er vendt mot jorden.[L 56][L 57]

Utforskning

[rediger | rediger kilde]

Før-teleskopisk utforskning

[rediger | rediger kilde]
Modell i Almagest av de langsgående bevegelsen til Jupiter (☉) relativ til jorden (⊕).

Jupiter ble observert av babylonske astronomer i det 7. eller 8. århundre f.Kr.[L 58] I den babylonske teksten Enuma anu enlil, er Jupiter omtalt i tekst 3 på tavlene 50-51.[L 59]

De gamle kinesere omtalte Jupiter som «Suì-stjernen» (pinyin: Suìxīng, tradisjonell kinesisk: 歲星) og skapte deres syklus på 12 stjernetegn basert på Jupiters omløpshastighet på rundt 12 år; på kinesisk brukes fortsatt navnet 歲 om år. I det 4. århundre f.Kr. omtales den kinesiske dyrekretsen,[L 60] og hvert år ble knyttet til en Tai Sui-stjerne og kinesiske guder som kontrollerte himmelregionen på motsatt side av Jupiters posisjon på nattehimmelen. Disse trossystemene finnes fortsatt i kinesisk folkereligion, i taoismen, i Feng shui og i øst-Asias dyrekrets med 12 ulike dyr.

Den kinesiske astronomihistorikeren Xí Zézōng (1927–2008) hevdet at den kinesiske astronomen Gān Dé (甘德, 400–340 f.Kr.) oppdaget en av Jupiters måner sommeren 365 f.Kr. med det blotte øye. Dette er 1 969 år forut for Galileos oppdagelse.[L 61][L 62] Observasjonen til Gān Dé er omtalt i hans Avhandling om Jupiter (歲星經, suìxïng jīng), som er gjengitt i Avhandling om astrologi fra Kaiyuanperioden (開元占經, kāiyuán zhānjīng). Gān Dé skrev i dette verket:[44]

Jupiter var svært stor og lys. Det var helt tydelig en liten rødaktig stjerne som ledsaget planeten ved dens side. Dette blir kalt ‘en allianse’.[44]

Dette er blitt tolket som en observasjon av månen Ganymedes.[44]

Trapesintegrasjon ble brukt av babylonerne før 50 f.Kr. for å integrere omløpstiden til Jupiter med ekliptikken.[L 63]

I verket Almagest fra det 2. århundre e.Kr. konstruerte den hellenistiske astronomen Klaudios Ptolemaios (100–168) en geosentrisk planetmodell basert på deferenter og episykluser for å forklare Jupiters bevegelse relativt til jorden. Han anga omløpstiden rundt jorden til 4 332,39 dager, eller 11,86 år.[L 64]

I verket Āryabhaṭīya fra 499 e.Kr. brukte Aryabhata (476–550), en matematiker og astronom fra den klassiske tiden for indisk matematikk og astronomi, en modell som beregnet Jupiters periode som 4 332,2722 dager, eller 11,86 år.[L 65]

Tabellen nedenfor viser hvordan Jupiters omløpstid er oppgitt i Sūrya Siddhānta fra det 4. eller 5. århundre og i verket Siddhānta Shiromani som ble skrevet av matematikeren Bhāskara i 1150.[L 66]

Kilde Estimert omløpstid[L 66]
Surya Siddhanta 4,332 dager, 7 timer, 41 minutter, 44.4 sekunder
Siddhanta Shiromani 4,332 dager, 5 timer, 45 minutter, 43.7 sekunder
Det 20. århundres kalkulasjoner 4,332 dager, 14 timer, 2 minutter, 8.6 sekunder

Bakkebaserte teleskopundersøkelser

[rediger | rediger kilde]

Den 7. januar 1610 oppdaget Galileo Galilei (1564–1642) de fire største månene til Jupiter – Io, Europa, Ganymedes og Callisto (nå kjent som de galileiske månene) – ved bruk av et teleskop, antagelig den første teleskop-observasjonen av andre måner enn jordens. Dette var også den første oppdagelsen av himmelbevegelse som ikke var sentrert rundt jorden. Det var et viktig punkt i favør av Kopernikus' heliosentriske teori om planetenes bevegelse; Galileos uttalte støtte av Kopernikus' modell plasserte ham som en trussel for inkvisisjonen.[45]

Den 8. januar 1610, dagen etterpå, oppdaget Simon Marius (1573–1625) de samme fire månene uavhengig av Galilei.[L 67]

På 1660-tallet brukte Cassini et nytt teleskop for å oppdage flekker og fargefulle striper på Jupiter og observerte da at planeten er utflatet ved polene. Han anslo også rotasjonsperioden for planeten.[46] I 1690 oppdaget han at atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon.[L 15]

Infrarødt bilde av Jupiter tatt av ESOs Very Large Telescope.
Detaljbilde i falske farger av den store røde flekken og en passerende hvit oval.
Foto: Voyager 1

Den store røde flekken, en ovalformet storm på Jupiters sørlige halvkule, kan ha blitt observert i 1664 av Robert Hooke (1635–1702), men dette er omstridt. Sikrere er observasjonen av Giovanni Cassini (1625–1712) i juli 1665. Farmasøyten Heinrich Schwabe (1789–1875) produserte tegninger som viste detaljer av den store røde flekken i 1831.[L 68]

Den store røde flekken ble angivelig ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708 før den ble ganske lett synlig igjen i 1878. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.[47]

Både Giovanni Borelli (1608–1679) og Cassini lagde møysommelige tabeller over de jovianske månenes bevegelser. Dette gjorde det mulig å forutsi når månene ville passere foran eller bak planeten. I 1670-årene ble det observert at når Jupiter var på motsatt side av solen sett fra jorden, forekom disse hendelsene ca. 17 minutter senere enn forventet. Ole Rømer (1644–1710) utledet at sikten var unøyaktig, en konklusjon Cassini hadde avvist.[46] Tidsavviket gjaldt bare observasjoner fra andre objekter (som jorden), og skyldtes tiden lyset bruker på å nå oss. Forskjellen ble dermed brukt til å beregne lyshastigheten.[48]

Den 9. september 1892 observerte Edward Barnard (1857–1923) en femte satellitt rundt Jupiter med 910-millimeters refraktor ved Lick Observatory i California. Oppdagelsen av dette relativt lille objektet gjorde ham raskt berømt, og var en anerkjennelse av hans ivrige synssans. Månen ble senere kalt Amalthea,[49] og var den siste månen som ble oppdaget direkte ved visuelle observasjoner.[50] Ytterligere åtte satellitter ble så oppdaget før Voyager 1-sonden passerte planeten i 1979.

I 1932 identifiserte Rupert Wildt (1905–1876) absorpsjonsstriper av ammoniakk og metan i Jupiters spektrum.[L 69]

I 1938 ble tre langtlevde antisyklonske formasjoner observert, kalt hvite ovaler. I 60 år var disse adskilte formasjonene i atmosfæren. Noen ganger var de svært nær hverandre, men aldri sammenslått. I 1998 kom to av ovalene inn i hverandre, mens den tredje ble observert i år 2000. Disse tre utgjør nå Oval BA.[L 70]

Undersøkelser med radioteleskop

[rediger | rediger kilde]

I 1955 oppdaget Bernard Burke og Kenneth Franklin (1923–2007) utbrudd av radiosignaler fra Jupiter på 22,2 MHz.[L 15] Perioden til utbruddene stemte med rotasjonen til planeten og de brukte denne informasjonen til å finjustere rotasjonshastigheten. Lange utbrudd (L-utbrudd) varer opp til flere sekunder, mens korte utbrudd (S-utbrudd) varer under én hundredel av et sekund.[51]

Tre typer av radiosignaler kom fra Jupiter:

  • Dekametrisk radioutbrudd (med en bølgelengde på titalls meter) varierer med rotasjonen til Jupiter og påvirkes av vekselvirkningen mellom Io og Jupiters magnetfelt.[52]
  • Dekimetrisk radioutslipp (med bølgelengder målt i centimeter) ble først observert av Frank Drake (1930–2022) og Hein Hvatum i 1959.[L 15] Signalet kom fra et torus-formet belte rundt ekvator, og er forårsaket av syklotron stråling som blir akselerert i Jupiters magnetfelt.[53]
  • Termisk stråling produseres av varme i atmosfæren.[L 15]

Utforskning med rombaserte teleskoper

[rediger | rediger kilde]
Jupiter sett av romsonden Cassini.

Den 24. april 1990 ble Hubble-teleskopet sendt opp av NASA og romfergen Discovery.[54] Dette var det første teleskopet som utforsket Jupiter fra verdensrommet.

Den 14. juli 2022 presenterte NASA bilder av Jupiter og dens nærområder. Bildene ble tatt av James Webb Space Telescope (JWST), og noen av bildene ble tatt med infrarøde kameraer.[55]

Romsonder

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Utforskningen av Jupiter

Siden 1973 har automatiserte romsonder besøkt Jupiter. Pioneer 10 var den første som gikk tilstrekkelig nær Jupiter til å avsløre egenskaper og fenomener ved solsystemets største planet.[56][57]

Flyvninger til andre planeter innenfor solsystemet krever energi som er beskrevet som netto endring i hastigheten til en romsonde, eller delta v (Δv).[f] Å komme inn i en Hohmann-bane fra jorden til Jupiter krever en Δv på 6,3 km/s,[L 71] noe som er sammenlignbart med den Δv på 9,7 km/s som kreves for å nå en lav jordbane.[L 72] Gravitasjonshjelp gjennom en planetarisk forbiflyvning kan reduserer energibehovet, men fører samtidig til en lengre varighet på flyvningen.[58]

Forbiflyvninger

[rediger | rediger kilde]
Forbiflyvninger
Romsonde Nærmeste
avstand 		Avstand
(km)
Pioneer 10 3. desember 1973 130 000
Pioneer 11 4. desember 1974 34 000
Voyager 1 5. mars 1979 349 000
Voyager 2 9. juli 1979 570 000
Ulysses 8. februar 1992[L 73] 408 894
4. februar 2004[L 73] 120 000 000
Cassini 30. desember 2000 10 000 000
New Horizons 28. februar 2007 2 304 535
Voyager 1 tok dette bildet av planeten Jupiter 24. januar 1979, mens den fremdeles var mer enn 40 millioner km unna.

Siden 1973 har flere romsonder utført forbiflyvningsmanøvre innenfor observasjonsvidde for Jupiter. Pioneer-sondene tok de første nærbildene av atmosfæren og flere av månene. De oppdaget at strålingsfeltene nær planeten var mye sterkere enn antatt, men begge romsondene overlevde oppholdet i dette miljøet. Banene til disse romsondene ble brukt til å finjustere anslagene for massen til det jovianske systemet. Okkultasjoner av radiosignalene fra planeten resulterte i bedre målinger av Jupiters diameter og graden av utflating ved polene.[L 9][59]

Seks år senere forbedret Voyager-programmet vår forståelse av de galileiske månene. De oppdaget Jupiters ringer og bekreftet at den store røde flekken var antisyklonsk. Bildene viste at den røde flekken hadde endret nyanser fra oransje til mørk brun siden Pioneer-oppdraget. Det ble oppdaget en torus av ioniserte atomer langs Ios bane, og man fant vulkaner på månens overflate, noen av de i ferd med å få utbrudd. Bak planeten observerte sonden lyn i nattsidens atmosfære.[60][L 9]

Solsonden Ulysses foretok i februar 1992 en forbiflyvningsmanøver for å oppnå en polar bane rundt solen. Under passeringen studerte sonden Jupiters magnetosfære. Ulysses manglet kameraer, og det ble ikke tatt bilder. Neste forbiflyvning fant sted 4. februar 2004, men på mye større avstand.[L 73]

I år 2000 fløy Cassini-sonden forbi Jupiter på vei mot Saturn og ga noen av de bildene med høyest oppløsning som noen gang er tatt av planeten. 19. desember 2000 tok sonden et bilde av månen Himalia, men oppløsningen var for lav til at overflateformasjonene kom frem.[L 74]

New Horizons-sonden fløy forbi Jupiter på vei mot Pluto for å benytte seg av Jupiters gravitasjon. Den nærmeste passeringen fant sted 28. februar 2007.[61] Sondens kameraer målte plasma fra vulkanene på Io og studerte alle de fire galileiske månene i detalj i tillegg til langdistanseobservasjoner av de ytre månene Himalia og Elara.[62] Fotograferingen av det jovianske systemet begynte 4. september 2006.[63][64]

Banesonden Galileo

[rediger | rediger kilde]

Banesonden Galileo var den første av to sonder som har gått i bane rundt Jupiter. Den gikk inn i bane rundt planeten 7. desember 1995, roterte rundt planeten i over syv år og gjennomførte flere forbiflyvninger av alle de galileiske månene og Amalthea. Sonden fanget også opp nedslaget til kometen Shoemaker-Levy 9 da den nærmet seg Jupiter i 1994. Den informasjonen man fikk om det jovianske systemet fra Galileo var omfattende. Likevel var dens kapasitet begrenset etter en mislykket utrulling av en høyt-oppnåelig radiosenderantenne.[65]

Det ble sluppet en atmosfærisk sonde fra romsonden i juli 1995, som gikk inn i planetens atmosfære 7. desember. Den steg nedover i fallskjerm gjennom 150 km av atmosfæren og samlet inn data i 57,6 minutter før den ble knust av trykket (ved rundt 22 ganger det normale trykket på jorden og 153 °C).[66] Sannsynligvis smeltet og fordampet den.

Banesonden Galileo opplevde en raskere versjon av samme skjebne da den ble styrtet inn i planeten 21. september 2003 med en hastighet på 50 km/s. Dette ble gjort for å unngå at den skulle krasje med og forurense Europa – en måne som muligens huser liv.[65]

Galileo påviste at hydrogen utgjør opp til 90% av Jupiters atmosfære.[67] Sonden målte temperaturen til mer enn 300 °C og vindhastighetene til mer enn 644 km/t før sonden forsvant.[67]

Juno

[rediger | rediger kilde]

Romsonden Juno ble skutt opp av NASA fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida den 5. august 2011 og ankom Jupiter 5. juli 2016.[68] Romsonden går i bane rundt polene (polarbane) for å studere planetens magnetfelt. Den 27. august 2016 fullførte sonden sitt første omløp og returnerte de første bildene av Jupiters nordpol.[69]

Juno har påvist en diffus kjerne og utforsker vanninnholdet i atmosfæren. Den studerer også Jupiters vinder, som kan nå hastigheter opp mot 618 km/t. Den 23. oktober 2024 innledet sonden sitt 66. omløp rundt planeten. Sonden vil være aktiv frem til september 2025.

Jupiter Icy Moon Explorer

[rediger | rediger kilde]

Sonden Jupiter Icy Moon Explorer ble skutt opp fra Centre spatial guyanais i nærheten av kommunen Kourou i Fransk Guyana 14. april 2023 og vil være fremme i juli 2031. Den skal i hovedsak utforske månene Ganymedes og Callisto

Europa Clipper

[rediger | rediger kilde]

Sonden Europa Clipper ble skutt opp 14. oktober 2024, og vil være fremme 11. april 2030. Sonden skal studere Europa gjennom en serie forbiflyvninger i bane rundt Jupiter. På Europa skal den utforske mulige islagte flytende hav.[70]

Avbrutte oppdrag

[rediger | rediger kilde]

Europa Jupiter System Mission (EJSM) var et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Jupiter og månene. I februar 2009 ga ESA og NASA dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission.[71][72]

EJSM var ment å bestå av den NASA-ledede banesonden Jupiter Europa Orbiter og den ESA-ledede banesonden Jupiter Ganymedes Orbiter.[73]

Oppskytningen var ment å finne sted i 2020. ESAs bidrag konkurrerte økonomisk med andre ESA-prosjekter. Problemer med finansieringen forsinket fremdriften inntil prosjektet ble kansellert.[74]

NASAs JIMO (Jupiter Icy Moons Orbiter) ble kansellert i 2005.[75] En europeisk Jovian Europa Orbiter ble også studert.[76]

Måner

[rediger | rediger kilde]
Jupiter med de galileiske månene

Utdypende artikkel: Jupiters måner. Se også: Tidslinje for oppdagelsen av planeter og deres måner i solsystemet

Jupiter har 95 kjente naturlige satellitter.[77][78] Av disse er 79 mindre enn 10 km i diameter og er blitt oppdaget siden 1975. De fire største er de galileiske månene Io, Europa, Ganymedes og Callisto.[L 75]

Galileiske måner

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Galileiske måner

De galileiske månene. Fra venstre til høyre, i rekkefølge etter avstand fra Jupiter: Io, Europa, Ganymedes og Callisto.

Banene til Io, Europa, og Ganymedes danner en Laplace-resonans; for hvert fjerde omløp Io fullfører rundt Jupiter, fullfører Europa nøyaktig to omløp og Ganymedes nøyaktig ett omløp. Resonansens gravitasjonseffekter forvrenger deres baner til en elliptisk form siden hver måne mottar et ekstra rykk fra sine naboer på det samme punktet i hvert omløp. Tidevannskraften fra Jupiter gjør derimot banene mer sirkulære.[L 76]

Eksentrisiteten til banene forårsaker variasjon i de tre månenes former. Jupiters gravitasjon strekker dem ut når de nærmer seg og tillater dem å gå tilbake til en mer sfærisk form når de svinger bort. Denne tidevannsforandringen varmer opp månenes indre ved friksjon. Dette ses mest dramatisk ved den ekstraordinære vulkanske aktiviteten på den innerste månen Io (som utsettes for de sterkeste tidevannskreftene), og i mindre grad på den unge geologien på Europas overflate (som indikerer nylig gjenoppbygging av månens overflate).

De galileiske månene, sammenlignet med jordens måne
Navn IPA Diameter Masse Baneradius Omløpstid
km % kg % km % dager %
Io ˈaɪ.oʊ 3 643 105 8,9×1022 120 421 700 110 1,77 7
Europa jʊˈroʊpə 3 122 90 4,8×1022 65 671 034 175 3,55 13
Ganymedes ˈɡænimiːd 5 262 150 14,8×1022 200 1 070 412 280 7,15 26
Callisto kəˈlɪstoʊ 4 821 140 10.8×1022 150 1 882 709 490 16,69 61

Klassifisering av måner

[rediger | rediger kilde]
Foto av Europa, tatt av Galileo 7. september 1996 i en avstand av 677 000 km.

Før Voyager-programmet ble Jupiters måner fordelt på fire grupper, basert på likhet i deres baneelementer. Oppdagelsen av flere små ytre måner kompliserte bildet, og det opereres nå med åtte hovedgrupper.

Åtte indre regulære måner har nesten sirkulære baner nær planet til Jupiters ekvator og antas å ha blitt dannet sammen med Jupiter. Resten er små irregulære måner med elliptiske og inklinerte baner som antas å være innfangede asteroider eller fragmenter av slike. Irregulære måner som tilhører en gruppe, har like baneelementer og kan ha et felles opphav, kanskje som en større måne eller et innfanget legeme som brøt opp.[L 77][L 78]

Regulære måner
Indre gruppe Fire små måner som alle har en diameter på mindre enn 200 km. De går i bane i en radius på mindre enn 200 000 km. Baneinklinasjonen er mindre enn en halv grad.
Galileiske måner[L 79] Disse fire månene, oppdaget av Galileo Galilei og av Simon Marius i parallell, går i bane mellom 400 000 og 2 000 000 km og inneholder noen av de største månene i solsystemet.
Irregulære måner
Themisto En enkelt måne som går i bane halvveis mellom de galileiske månene og Himaliagruppen.
Himaliagruppen En tett klynget gruppe måner med baner rundt 11 000 000–12 000 000 km fra Jupiter.
Carpo En måne som går i bane rundt Jupiter i en prograd retning ved den indre kanten av Anankegruppen .
Anankegruppen Gruppe med retrograd bevegelse og uklare grenser. Den går i snitt 21 276 000 km fra Jupiter med en gjennomsnittlig inklinasjon på 149 grader.
Carmegruppen En distinkt retrograd gruppe som i snitt går 23 404 000 km fra Jupiter med en gjennomsnittlig inklinasjon på 165 grader.
Pasiphaëgruppen En spredt retrograd gruppe som omfatter alle de ytterste månene.

Vekselvirkning med solsystemet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Asteroidebeltet, Jupitertrojanere og kortperiodiske kometer

De trojanske asteroidene i Jupiters bane (grønt) så vel som hovedbeltet (hvitt).

Sammen med solen har den gravitasjonelle påvirkningen fra Jupiter bidratt med å forme solsystemet. Banene til de fleste av solsystemets planeter ligger nærmere Jupiters baneplan enn solens ekvatorplan, Merkur er den eneste planeten som ligger nærmere solens ekvator i banehelling. Kirkwoodgapet i asteroidebeltet er hovedsakelig forårsaket av Jupiter og planeten kan ha vært ansvarlig for det sene tunge bombardementet av det indre solsystemet.[L 80]

Jupiters gravitasjonsfelt kontrollerer en rekke asteroider som har plassert seg i regionene ved Lagrange-punktene før og etter Jupiter i dens bane rundt solen. De kalles Jupitertrojanere og blir delt inn i greske og trojanske «leirer» til minne om Iliaden. Den første av disse, 588 Achilles, ble oppdaget av Max Wolf den 22. februar 1906; totalt er 13 994 oppdaget per 28. september 2024.[79][80] Den største er 624 Hektor.

De fleste kortperiodiske kometer tilhører Jupiter-familien. Deres store halvakse er mindre enn Jupiters, og de antas å dannes i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane. Under nærkontakt med Jupiters bane blir banene perturbert til mindre perioder, før den gravitasjonelle vekselvirkningen med solen og Jupiter gjør dem mer sirkulære.[L 81] Per 14. juni 2024 er det kjent 670 kometer i Jupiter-familien og 117 i Halley-familien. Det er også kjent 36 asteroidekometer og 46 kentaurer.[81]

Nedslag

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Nedslag på Jupiter og Shoemaker-Levy 9

Utdypende artikler: Nedslaget på Jupiter i 2009 og Nedslaget på Jupiter i 2010

Jupiter i ultrafiolett, ca 2.5 time etter nedslaget til fragmentet Robyn av Shoemaker-Levy 9, den 21. juli 1994. Den svarte prikken nær toppen er en Gallileisk måne.

Jupiter har blitt kalt solsystemets støvsuger[82] på grunn av den enorme gravitasjonsbrønnen og beliggenheten nær det indre solsystemet. Planeten har de hyppigste forekomstene av kometnedslag av planetene i solsystemet.[L 82] Det var antatt at planeten delvis skjermet det indre solsystemet mot kometer. Datasimuleringer tyder på at Jupiter ikke fører til noen netto nedgang i antall kometer, siden dens gravitasjon perturberer banene innover i omtrent samme antall som den samler eller støter bort.[L 83] Temaet er kontroversielt. Noen tror planeten trekker kometer fra Kuiperbeltet mot jorden. Andre hevder den beskytter jorden mot kometer fra den angivelige Oorts sky.[83]

En gjennomgang i 1997 av historiske astronomiske tegninger, antyder at astronomen Cassini registrerte et nedslagskrater i 1690. Åtte andre kandidater til observasjoner av nedslag ble avvist.[L 84]

Under sitt møte med Jupiter i mars 1979, fotograferte Voyager 1 et meteornedslag.[84]

Fra 16. til 22. juli 1994 kolliderte over 20 fragmenter fra kometen Shoemaker-Levy 9 (SL9, formelt betegnet D1993 F2) med Jupiters sørlige halvkule, og ga de første direkte observasjonene av en kollisjon i solsystemet. Nedslaget ga ny informasjon om Jupiters atmosfære.[85][86] Spektroskopiske studier avslørte absorpsjonsliner fra diatomisk svovel (S2) og karbondisulfid (CS2). Dette var første gang begge disse stoffene ble oppdaget på Jupiter. Det var også andre gang S2 var blitt oppdaget på et himmellegeme. Det var tidligere bare kjent fra Jupitermånen Io. I tillegg ble det funnet spor etter ammoniakk (NH3) og hydrogensulfid (H2).

19. juli 2009 ble det oppdaget et nedslagsted ved omtrent 216. breddegrad i System II.[87][88] Nedslaget etterlot en sort flekk i atmosfæren, tilsvarende størrelsen til Oval BA. Infrarøde observasjoner viste en lys flekk på nedslagstedet, som betyr at det varmet opp den nedre atmosfæren i området nær Jupiters sørpol.[89]

Hubble-bilde tatt 23. juli 2009 viser en ca. 8 000 km lang flenge etter nedslaget i 2009.[90]

Et mindre nedslag ble oppdaget 3. juni 2010 av amatørastronomen Anthony Wesley fra Murrumbateman i New South Wales i Australia, og ble filmet av amatørastronomen Christopher Go fra Cebu på Filippinene.[91] Den 20. august 2010 ble enda et nedslag observert av den japanske amatørastronomen Masayuki Tachikawa i Kumamoto,[92] og den 23. august var hendelsen blitt rapportert av amatørastronomen Kazuo Aoki og amatørastronomen Ishimaru fra prefekturet Toyama.[93]

Den 10. september 2012 oppdaget amatørastronomen Dan Petersen et nedslag av en ildkule på Jupiter, som varte 1 eller 2 sekunder.[84] Samtidig ble nedslaget filmet av astronomen George Hall. Nedslaget fant sted på den 345. lengdegrad og breddegraden +2.[94] Objektet ble antatt å være under 10 meter i diameter.[84]

Den 17. mars 2016 ble et nedslag observert av Gerrit Kernbauer i Mödling, Østerrike, med Skywatcher Newton 200/1000 – et 8" teleskop som opererte ved f/15. Dette ble senere bekreftet av en video av amatørastronomen John McKeon fra Swords i Dublin, Irland, kl 02:18. Jupiter ble truffet av en asteroide eller komet.[95]

Tidligere hypoteser om liv

[rediger | rediger kilde]

Miller-Urey-eksperimentet, utført av kjemikerne Stanley Miller (1930–2007) og Harold Urey (1893–1981) i 1953, viste at en kombinasjon av lyn og de kjemiske sammensetningene som eksisterte i atmosfæren i jordens urtid, kunne danne organiske forbindelser (inkludert aminosyrer) som kunne være byggeblokker for liv. Eksperimentet førte til dannelsen av 22 aminosyrer.[96][L 85]

Den simulerte atmosfæren inneholdt vann, metan, ammoniakk og molekylært hydrogen, som finnes også i Jupiters atmosfære i dag. Det ble antatt at atmosfærens sterke vertikale luftsirkulasjon vil bringe disse forbindelsene ned til de lavere regionene. Dette var før romsonder avdekket det høye trykket og de høye temperaturene i Jupiters atmosfære. Den høyere temperaturen ville bryte ned slike kjemikalier og forhindre dannelsen av jordlignende liv.[97]

I desember 1976 lanserte de amerikanske astronomene Carl Sagan (1934–1996) og Edwin Ernest Salpeter (1924–2008) en hypotese om ammoniakk- eller vannbasert liv i Jupiters øvre atmosfære. Hypotesen var basert på økologien til terrestriske hav som har enkle fotosyntetiske plankton i de øvre nivåene, fisker i de lavere nivåene som lever av disse skapningene, og marine predatorer som jakter på fiskene.[98][L 86]

Dette var før Voyager-programmet utvidet innsikten om det jovianske systemet. Det finnes lite vann i atmosfæren, ingen fast overflate og ekstreme trykk.

I science fiction novellen A Meeting with Medusa fra 1971 beskrev Arthur C. Clarke (1917–2008) jovianske skapninger som lignet Sagans og Salpeters hypotetiske livsformer.

Mulige underjordiske hav på månene Ganymedes, Callisto og Europa har ført til spekulasjoner om det finnes liv der.

Mytologi

[rediger | rediger kilde]
Jupiter, skisse fra Guido Bonattis Liber Astronomiae (1550).

Planeten Jupiter var kjent både i den arkaiske periode og i antikken. Den er synlig for det blotte øye på nattehimmelen og kan i blant ses på dagtid når solen står lavt.[99] For babylonerne representerte den guden Marduk. De brukte en grov 12-års bane for planeten langs ekliptikken for å definere stjernebildene i Dyrekretsen.[L 9][L 87]

Romerne oppkalte planeten etter Jupiter (latin: Iuppiter, Iūpiter og Jove), den høyeste guddommen i romersk mytologi. Navnet kommer fra den urindoeuropeiske vokative sammensetningen *Dyēu-pəter som betyr «O Fader Himmel-Gud» eller «O Fader Dag-Gud».[100]

Det astronomiske symbolet for planeten, ♃, er en stilisert fremstilling av gudens lyn. Den opprinnelige greske guddommen Zevs, som ble adoptert av romerne, står for roten zeno- som blir brukt til å danne noen Jupiter-relaterte ord på engelsk, som «zenographic».[101]

Joviansk er adjektivformen for Jupiter. Den eldre adjektivformen jovial, satt ut av astrologer i middelalderen, har fått betydningen «glad» eller «lystig», som er stemninger som tilskrives Jupiters astrologiske påvirkning.[102]

I Kina kalles planeten for trestjernen (kinesisk: 木星; pinyin: mùxīng, kantonesisk: moqsing), basert på den kinesiske læren om de fem elementene.[L 88][L 89][L 90] Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 목성, revidert romanisering: moksseong) og på japansk (もくせい, mokusei). Grekerne kalte den Φαέθων, Phaethon, «flammende».

I vedisk astrologi oppkalte hinduistiske astrologer planeten etter Bṛhaspati, den religiøse læreren for gudene. De kalte ofte planeten for «guru», som bokstavelig betyr «den tunge» eller «den verdige».[103]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Baneelementene refererer seg til massesenteret for Jupiters system, og er verdiene presist ved tidspunktet J2000. Massesenterverdier er gitt fordi, i motsetning til det planetariske senter, opplever de ikke nevneverdige endringer på en dag-til-dag basis fra månenes bevegelser.
  2. ^ 1,305° mot ekliptikken, 6,09° mot solens ekvator og 0,32° mot det konstante planet
  3. ^ a b c d e f g Refererer seg til nivået for 1 bar atmosfærisk trykk
  4. ^ Den største kjente planeten utenfor solsystemet per 2009 er TrES-4
  5. ^ Joviansk er adjektivformen for Jupiter.
  6. ^ v i delta v (Δv) kommer fra engelsk «velocity», hastighet på norsk.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Taylor (2001) s. 208
  2. ^ Bagenal (2004)
  3. ^ Beebe (1997)
  4. ^ Gautier (1981)
  5. ^ Kunde (2004)
  6. ^ Kim (1985)
  7. ^ Nieman (1996)
  8. ^ Ingersoll (2005)
  9. ^ a b c d e f g Burgess (1982)
  10. ^ Shu (1982) s. 426
  11. ^ Davis og Turekian (2005) s. 624|
  12. ^ a b Seager (2007)
  13. ^ Guillot (1999)
  14. ^ Burrows (1993)
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m Elkins-Tanton (2006)
  16. ^ a b c d Guillot, Stevenson, Hubbard og Saumon (2004)
  17. ^ Bodenheimer (1974)
  18. ^ Smoluchowski (1971)
  19. ^ Guillot (1997)
  20. ^ McFadden, Weissman og Johnson (2006) s. 412
  21. ^ Horia2007 (2007)
  22. ^ Stevenson (2022)
  23. ^ Liu (2019)
  24. ^ Guillot (2019)
  25. ^ Wahl (2017)
  26. ^ Lodders (2004)
  27. ^ Züttel (2003)
  28. ^ a b Guillot (2003)
  29. ^ a b c d Seiff (1998)
  30. ^ Yelle (2004), s. 1
  31. ^ Miller (2005)
  32. ^ Ingersoll (2004)
  33. ^ Kerr (2000)
  34. ^ Becker (2020)
  35. ^ Guillot (2020)
  36. ^ Giles (2020)
  37. ^ Strycker (2006)
  38. ^ Denning (1899)
  39. ^ Kyrala (1982)
  40. ^ Sommeria (1988)
  41. ^ Covington (2002) s. 53
  42. ^ Sromovsky (2017)
  43. ^ a b Simon (2015)
  44. ^ Adriani (2018)
  45. ^ Connerney (2017)
  46. ^ Showalter (1987)
  47. ^ a b Burns (1999)
  48. ^ Fieseler (2004)
  49. ^ Herbst og Rix (1999) side 341–350, se seksjon 3.4
  50. ^ MacDougal (2012)
  51. ^ a b Michtchenko (2001)
  52. ^ Souami (2012)
  53. ^ a b c d Ridpath (1998)
  54. ^ Mallama (2018)
  55. ^ Price (2000)
  56. ^ Chaple (2009)
  57. ^ North (2013)
  58. ^ Sachs (1974)
  59. ^ Tuman (1992)
  60. ^ Dubs (1958)
  61. ^ Xi (1981)
  62. ^ Dong (2002)
  63. ^ Ossendrijver (2016)
  64. ^ Pedersen (1974) s. 423 og 428
  65. ^ Aryabhata s. 9
  66. ^ a b Burgess (1989)
  67. ^ Pasachoff (2015)
  68. ^ Murdin (2000)
  69. ^ Dunham (1933)
  70. ^ Youssef (2003)
  71. ^ Fortescue, Stark og Swinerd (2003) s. 150
  72. ^ Hirata (2006)
  73. ^ a b c Chan (2004)
  74. ^ Hansen (2004)
  75. ^ Carter (2015)
  76. ^ Musotto (2002)
  77. ^ Jewitt og Sheppard (2004)
  78. ^ Nesvorný (2003)
  79. ^ Showman (1999)
  80. ^ Kerr (2004)
  81. ^ Quinn (1990)
  82. ^ Nakamura (1998)
  83. ^ Horner (2008)
  84. ^ Tabe (1997)
  85. ^ Miller (1953)
  86. ^ Sagan (1976)
  87. ^ Rogers (1998)
  88. ^ De Groot (1912) s. 300
  89. ^ Crump (1992) s. 39–40
  90. ^ Hulbert (1909) s. 426
Nettsteder
  1. ^ Yeomans, Donald K. (13. juli 2006). «HORIZONS System» (på engelsk). NASA JPL. Besøkt 6. januar 2012.  — På siden, gå til «web interface» og velg «Ephemeris Type: Elements», «Target Body: Jupiter Barycenter» og «Center: Sun».
  2. ^ Renate Karlsmoen (5. februar 2023). «Jupiter har 12 nye måner». Dagbladet. Besøkt 11. februar 2023. 
  3. ^ Marcia Dunn (3. februar 2023). «Jupiter’s moon count jumps to 92, most in solar system». AP News (på engelsk). 
  4. ^ Seligman, Courtney. «Rotation Period and Day Length» (på engelsk). Besøkt 6. januar 2012. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Williams, Dr. David R. (16. november 2004). «Jupiter Fact Sheet» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 4. januar 2012. 
  6. ^ «The MeanPlane (Invariable plane) of the Solar System passing through the barycenter» (på engelsk). 3. april 2009. Besøkt 6. januar 2012.  (laget med Solex 10 skrevet av Aldo Vitagliano)
  7. ^ a b c d e Seidelmann, P. Kenneth; Archinal, B. A.; A'hearn, M. F.; m.fl. (2007). «Report of the IAU/IAG Working Group on cartographic coordinates and rotational elements: 2006». Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy. 98 (3): 155–180. Bibcode:2007CeMDA..98..155S. doi:10.1007/s10569-007-9072-y. 
  8. ^ «Solar System Exploration: Jupiter: Facts & Figures». NASA (på engelsk). 7. mai 2008. Besøkt 6. januar 2012. 
  9. ^ «Astrodynamic Constants» (på engelsk). JPL Solar System Dynamics. 27. februar 2009. Besøkt 6. januar 2012. 
  10. ^ Seidelmann, P. K.; Abalakin, V. K.; Bursa, M.; Davies, M. E.; de Burgh, C.; Lieske, J. H.; Oberst, J.; Simon, J. L.; Standish, E. M.; Stooke, P.; Thomas, P. C. (2001). «Report of the IAU/IAG Working Group on Cartographic Coordinates and Rotational Elements of the Planets and Satellites: 2000» (på engelsk). HNSKY Planetarium Program. Besøkt 6. januar 2012. 
  11. ^ «Europa Multiple Flyby Mission». Solar System Exploration. NASA. Arkivert fra originalen 10. juli 2015. 
  12. ^ a b Mahaffy, Paul. «Highlights of the Galileo Probe Mass Spectrometer Investigation» (på engelsk). NASA Goddard Space Flight Center, Atmospheric Experiments Laboratory. Arkivert fra originalen 10. april 2009. Besøkt 5. januar 2012. 
  13. ^ Schneider, Jean (2009). «The Extrasolar Planets Encyclopedia: Interactive Catalogue» (på engelsk). Paris Observatory. Besøkt 4. januar 2012. 
  14. ^ Queloz, Didier (19. november 2002). «VLT Interferometer Measures the Size of Proxima Centauri and Other Nearby Stars» (på engelsk). Det europeiske sørobservatorium. Arkivert fra originalen 3. januar 2007. Besøkt 5. januar 2012. 
  15. ^ Chang, Kenneth (5. juli 2016). «NASA's Juno Spacecraft Enters Jupiter's Orbit». The New York Times. 
  16. ^ Wall, Mike (26. mai 2017). «More Jupiter Weirdness: Giant Planet May Have Huge, 'Fuzzy' Core». space.com. 
  17. ^ Weitering, Hanneke (10. januar 2018). «'Totally Wrong' on Jupiter: What Scientists Gleaned from NASA's Juno Mission». space.com. 
  18. ^ a b Lang, Kenneth R. (2003). «Jupiter: a giant primitive planet» (på engelsk). NASA. Besøkt 5. januar 2012. 
  19. ^ Watanabe, Susan (25. februar 2006). «Surprising Jupiter: Busy Galileo spacecraft showed jovian system is full of surprises» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 5. januar 2012. 
  20. ^ «Juno Data Indicates 'Sprites' or 'Elves' Frolic in Jupiter's Atmosphere». NASA. 27. oktober 2020. 
  21. ^ a b c Gierasch, Peter J.; Nicholson, Philip D. (2004). «Jupiter» (på engelsk). World Book @ NASA. Arkivert fra originalen 5. januar 2005. Besøkt 5. januar 2012. 
  22. ^ «Philosophical Transactions Vol. I» (på engelsk). Project Gutenberg. 1665–1666. Besøkt 5. januar 2012. 
  23. ^ Wong, M.; de Pater, I. (22. mai 2008). «New Red Spot Appears on Jupiter». HubbleSite. NASA. 
  24. ^ Simon-Miller, A.; Chanover, N.; Orton, G. (17. juli 2008). «Three Red Spots Mix It Up on Jupiter». HubbleSite. NASA. 
  25. ^ Cardall, C. Y.; Daunt, S. J. «The Great Red Spot» (på engelsk). University of Tennessee. Besøkt 6. januar 2012. 
  26. ^ «Jupiter Data Sheet» (på engelsk). Space.com. Besøkt 6. januar 2012. 
  27. ^ Phillips, Tony (3. mars 2006). «Jupiter's New Red Spot» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 19. oktober 2008. Besøkt 6. januar 2012. 
  28. ^ White, Greg (25. november 2015). «Is Jupiter's Great Red Spot nearing its twilight?». Space.news. 
  29. ^ Doctor, Rina Marie (21. oktober 2015). «Jupiter's Superstorm Is Shrinking: Is Changing Red Spot Evidence Of Climate Change?». Tech Times. 
  30. ^ Science News: Jupiter's Great Red Spot is Shrinking, NASA Science, 15. mai 2004
  31. ^ Grush, Loren (28. oktober 2021). «NASA's Juno spacecraft finds just how deep Jupiter's Great Red Spot goes». The Verge (på engelsk). 
  32. ^ Starr, Michelle (13. desember 2017). «NASA Just Watched a Mass of Cyclones on Jupiter Evolve Into a Mesmerising Hexagon». Science Alert. 
  33. ^ «Jupiter's New Red Spot» (på engelsk). 2006. Arkivert fra originalen 19. oktober 2008. Besøkt 6. januar 2012. 
  34. ^ Steigerwald, Bill (14. oktober 2006). «Jupiter's Little Red Spot Growing Stronger» (på engelsk). NASA. Besøkt 6. januar 2012. 
  35. ^ Goudarzi, Sara (4. mai 2006). «New storm on Jupiter hints at climate changes» (på engelsk). USA Today. Besøkt 6. januar 2012. 
  36. ^ Brainerd, Jim (22. november 2004). «Jupiter's Magnetosphere» (på engelsk). The Astrophysics Spectator. Besøkt 7. januar 2012. 
  37. ^ Brainerd, Jim (22. november 2004). «Jupiter's Magnetosphere». The Astrophysics Spectator. 
  38. ^ «Receivers for Radio JOVE». NASA. 1. mars 2017. Arkivert fra originalen . 
  39. ^ «Radio Storms on Jupiter» (på engelsk). NASA. 20. februar 2004. Arkivert fra originalen 13. februar 2007. Besøkt 7. januar 2012. 
  40. ^ Williams, David R. (13. oktober 2017). «Jupiter Fact Sheet». NASA. 
  41. ^ «Interplanetary Seasons» (på engelsk). Science@NASA. Arkivert fra originalen 16. oktober 2007. Besøkt 7. januar 2012. 
  42. ^ Horizons output. «Favorable Appearances by Jupiter» (på engelsk). Besøkt 7. januar 2012.  Horizons
  43. ^ «Encounter with the Giant» (på engelsk). NASA. 1974. Besøkt 7. januar 2012. 
  44. ^ a b c J J O'Connor og E F Robertson: Gan De, The MacTutor History of Mathematics archive
  45. ^ Westfall, Richard S. «Galilei, Galileo» (på engelsk). The Galileo Project. Besøkt 7. januar 2012. 
  46. ^ a b O'Connor, J. J.; Robertson, E. F. (april 2003). «Giovanni Domenico Cassini» (på engelsk). University of St. Andrews. Besøkt 7. januar 2012. 
  47. ^ «SP-349/396 Pioneer Odyssey—Jupiter, Giant of the Solar System» (på engelsk). NASA. august 1974. Besøkt 7. januar 2012. 
  48. ^ «Roemer's Hypothesis» (på engelsk). MathPages. Besøkt 8. januar 2012. 
  49. ^ Tenn, Joe (10. mars 2006). «Edward Emerson Barnard» (på engelsk). Sonoma State University. Arkivert fra originalen 17. september 2011. Besøkt 8. januar 2012. 
  50. ^ «Amalthea Fact Sheet» (på engelsk). NASA JPL. 1. oktober 2001. Arkivert fra originalen 8. desember 2008. Besøkt 8. januar 2012. 
  51. ^ Weintraub, Rachel A. (26. september 2005). «How One Night in a Field Changed Astronomy» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 3. juli 2011. Besøkt 8. januar 2012. 
  52. ^ Garcia, Leonard N. «The Jovian Decametric Radio Emission» (på engelsk). NASA. Besøkt 8. januar 2012. 
  53. ^ Klein, M. J.; Gulkis, S.; Bolton, S. J. (1996). «Jupiter's Synchrotron Radiation: Observed Variations Before, During and After the Impacts of Comet SL9» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 13. januar 2012. Besøkt 8. januar 2012. 
  54. ^ «STS-31». NASA. Arkivert fra originalen . Besøkt 26. april 2008. 
  55. ^ Chang, Kenneth (15. juli 2022). «NASA Shows Webb's View of Something Closer to Home: Jupiter – The powerful telescope will help scientists make discoveries both within our solar system and well beyond it.». The New York Times. 
  56. ^ «Pioneer 10 Mission Profile» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 6. november 2015. Besøkt 8. januar 2012. 
  57. ^ «Glenn Research Center» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 13. juli 2017. Besøkt 8. januar 2012. 
  58. ^ Wong, Al (28. mai 1998). «Galileo FAQ: Navigation» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 17. oktober 2000. Besøkt 9. januar 2012. 
  59. ^ Lasher, Lawrence (1. august 2006). «Pioneer Project Home Page» (på engelsk). NASA Space Projects Division. Arkivert fra originalen 1. januar 2006. Besøkt 9. januar 2012. 
  60. ^ «Jupiter» (på engelsk). NASA Jet Propulsion Laboratory. 14. januar 2003. Besøkt 9. januar 2012. 
  61. ^ «Mission Update: At Closest Approach, a Fresh View of Jupiter» (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2007. Besøkt 9. januar 2012. 
  62. ^ «Pluto-Bound New Horizons Provides New Look at Jupiter System» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 12. desember 2010. Besøkt 9. januar 2012. 
  63. ^ «New Horizons targets Jupiter kick» (på engelsk). BBC News Online. 19. januar 2007. Besøkt 9. januar 2012. 
  64. ^ Alexander, Amir (27. september 2006). «New Horizons Snaps First Picture of Jupiter» (på engelsk). The Planetary Society. Arkivert fra originalen 21. februar 2007. Besøkt 9. januar 2012. 
  65. ^ a b McConnell, Shannon (14. april 2003). «Galileo: Journey to Jupiter» (på engelsk). NASA Jet Propulsion Laboratory. Arkivert fra originalen 2. juli 2012. Besøkt 9. januar 2012. 
  66. ^ Magalhães, Julio (10. desember 1996). «Galileo Probe Mission Events» (på engelsk). NASA Space Projects Division. Arkivert fra originalen 2. januar 2007. Besøkt 9. januar 2012. 
  67. ^ a b How the Universe Works 3. Discovery Channel. 2014. 
  68. ^ Goodeill, Anthony (31. mars 2008). «New Frontiers – Missions – Juno» (på engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 3. februar 2007. Besøkt 9. januar 2012. 
  69. ^ Firth, Niall (5. september 2016). «NASA's Juno probe snaps first images of Jupiter's north pole». New Scientist. 
  70. ^ «Europa Multiple Flyby Mission». Solar System Exploration. NASA. Arkivert fra originalen 10. juli 2015. 
  71. ^ Talevi, Monica; Brown, Dwayne (18. februar 2009). «NASA and ESA Prioritize Outer Planet Missions» (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. august 2011. Besøkt 9. januar 2012. 
  72. ^ Rincon, Paul (18. februar 2009). «Jupiter in space agencies' sights» (på engelsk). BBC News. Besøkt 9. januar 2012. 
  73. ^ «Laplace: A mission to Europa & Jupiter system» (på engelsk). ESA. Besøkt 9. januar 2012. 
  74. ^ Volonte, Sergio (10. juli 2007). «Cosmic Vision 2015-2025 Proposals» (på engelsk). ESA. Besøkt 9. januar 2012. 
  75. ^ Berger, Brian (7. februar 2005). «White House scales back space plans» (på engelsk). MSNBC. Besøkt 9. januar 2012. 
  76. ^ Atzei, Alessandro (27. april 2007). «Jovian Minisat Explorer» (på engelsk). ESA. Besøkt 9. januar 2012. 
  77. ^ «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (på norsk). ABC Nyheter. 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018. 
  78. ^ «A DOZEN NEW MOONS OF JUPITER DISCOVERED, INCLUDING ONE “ODDBALL”» (på engelsk). Carnegie Science. 16. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018. 
  79. ^ «List Of Jupiter Trojans» (på engelsk). IAU Minor Planet Center. Besøkt 15. februar 2013. 
  80. ^ «Trojan Minor Planets». Besøkt 31. august 2016. 
  81. ^ «List of Jupiter-Family and Halley-Family Comets». University of Central Florida: Physics. 
  82. ^ Lovett, Richard A. (15. desember 2006). «Stardust's Comet Clues Reveal Early Solar System» (på engelsk). National Geographic News. Besøkt 23. mars 2014. 
  83. ^ Overbyte, Dennis (25. juli 2009). «Jupiter: Our Comic Protector?». Thew New York Times (på engelsk). Besøkt 9. januar 2012. 
  84. ^ a b c Franck Marchis (10. september 2012). «Another fireball on Jupiter?». Cosmic Diary blog. Besøkt 11. september 2012. 
  85. ^ Baalke, Ron. «Comet Shoemaker-Levy Collision with Jupiter» (på engelsk). NASA. Besøkt 8. januar 2012. 
  86. ^ Britt, Robert R. (23. august 2004). «Remnants of 1994 Comet Impact Leave Puzzle at Jupiter» (på engelsk). space.com. Besøkt 8. januar 2012. 
  87. ^ Staff (21. juli 2009). «Amateur astronomer discovers Jupiter collision». ABC News online (på engelsk). Besøkt 8. januar 2012. 
  88. ^ Salway, Mike (19. juli 2009). «Breaking News: Possible Impact on Jupiter, Captured by Anthony Wesley» (på engelsk). IceInSpace. IceInSpace News. Besøkt 9. januar 2012. 
  89. ^ Grossman, Lisa (20. juli 2009). «Jupiter sports new 'bruise' from impact». New Scientist (på engelsk). Besøkt 9. januar 2012. 
  90. ^ Overbye, Dennis Overbye (24. juli 2009). «Hubble Takes Snapshot of Jupiter’s ‘Black Eye’» (på engelsk). New York Times. Besøkt 8. januar 2012. 
  91. ^ Bakich, Michael (4. juni 2010). «Another impact on Jupiter». Astronomy Magazine online (på engelsk). Besøkt 9. januar 2012. 
  92. ^ «Optical flash on Jupiter». Arkivert fra originalen 25. august 2010. Besøkt 23. august 2010. 
  93. ^ Beatty, Kelly (22. august 2010). «Another Flash on Jupiter!». Sky & Telescope. Sky Publishing. Arkivert fra originalen 27. august 2010. Besøkt 23. august 2010. «Masayuki Tachikawa was observing ... 18:22 Universal Time on the 20th ... Kazuo Aoki posted an image ... Ishimaru of Toyama prefecture observed the event»  «Arkivert kopi». Archived from the original on 27. august 2010. Besøkt 24. februar 2013. 
  94. ^ Franck Marchis (11. september 2012). «Flash on Jupiter – most likely a meteor». Cosmic Diary blog. Besøkt 29. november 2012. 
  95. ^ Malik,SPACE.com, Tariq. «Jupiter Struck by an Asteroid or a Comet [Video]». Scientific American. Besøkt 30. mars 2016. 
  96. ^ Catherine Brahic. «Volcanic lightning may have sparked life on Earth». NewScientist. Arkivert fra originalen 20. oktober 2008. Besøkt 10. desember 2008. 
  97. ^ Heppenheimer, T. A. (2007). «Colonies in Space, Chapter 1: Other Life in Space» (på engelsk). National Space Society. Arkivert fra originalen 18. januar 2012. Besøkt 9. januar 2012. 
  98. ^ «Life on Jupiter» (på engelsk). Encyclopedia of Astrobiology, Astronomy & Spaceflight. Arkivert fra originalen 11. mars 2012. Besøkt 20. juli 2012. 
  99. ^ Staff (16. juni 2005). «Stargazers prepare for daylight view of Jupiter» (på engelsk). ABC News Online. Arkivert fra originalen 12. mai 2011. Besøkt 9. januar 2012. 
  100. ^ Harper, Douglas (november 2001). «Jupiter» (på engelsk). Online Etymology Dictionary. Besøkt 9. januar 2012. 
  101. ^ «IAUC 2844: Jupiter; 1975h» (på engelsk). International Astronomical Union. 1. oktober 1975. Besøkt 24. oktober 2010.  Dette ordet har vært i bruk siden minst 1966. Se: «Query Results from the Astronomy Database» (på engelsk). Smithsonian/NASA. Besøkt 9. januar 2012. 
  102. ^ «Jovial» (på engelsk). Dictionary.com. Besøkt 9. januar 2012. 
  103. ^ «Guru» (på engelsk). Indian Divinity.com. Besøkt 9. januar 2012. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
PortalikonPortal:Astronomi


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jupiter&oldid=24765240»