Peter Erasmus Müller

Peter Erasmus Müller
Fra Det Kongelige Bibliotek, Portrettsamlingen
Født		29. mai 1776 København
Død		4. sep. 1834 (58 år) København
Beskjeftigelse		Historiker og teolog. Biskop over Sjælland
Embete		Biskop (1830–1834) rektor (Københavns Universitet, 1808–1809) rektor (Københavns Universitet, 1827–1828) rektor (Københavns Universitet, 1814–1815)
Utdannet ved		Københavns Universitet
Far		Frederik Adam Müller
Søsken		Adam Gottlob Müller
Barn		Adam Müller Ludvig Müller Otto Müller
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Assistens Kirkegård
Medlem av		Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie
Peter Erasmus Müller på Commons

Peter Erasmus Müller (født 29. mai 1776, død 4. september 1834) var en dansk historiker, språkmann og biskop over Sjælland fra 1830 til sin død. Müller var født i København som sønn av konferensråd Frederik Adam Müller.

Oppvekst og utdannelse

Müller mistet moren da han var fire år gammel og vokste opp hos sin far. Han fikk noe senere undervisning av private lærere, særlig av senere amtsprost Matthias Frederik Georg Bøgh. I 1792 kom han til universitetet og fikk utmerkelse ved alle eksamener.

Samme år som faren døde, 1795, ble han teologisk kandidat. Samtidig var han selv stadig plaget av gjentatte alvorlige sykdommer. I 1797 vant han gullmedaljen for den teologiske prisoppgaven og samme år oppnådde han magistergraden for en kirkehistorisk avhandling.

Utenlandsreiser

Straks etter reiste han sammen med nordmannen Jacob Aall til tyske universiteter, oppholdt seg halvannet år ved disse og et år i Frankrike og England; på en del av reisen hadde han Laurids Engelstoft og Børge Riisbrigh Thorlacius som reisefeller. Straks etter hjemkomsten begynte han å holde offentlige forelesninger over kristelig moral og ble i 1801 ansatt som ekstraordinær teologisk professor.

I 1803 tok han den teologiske doktorgrad. Han giftet seg i 1805 med Louise Augusta Stub (1778–1852), datter av kommandørkaptein O.F. Stub og datterdatter av professor Christian Gottlieb Kratzenstein.

Samtidig overtok han redaksjonen av Lærde efterretninger, som han fortsatte (1811) med Dansk Litteraturtidende inntil 1830.

Det var et tegn på regjeringens tillit til ham når han i 1809 skaffet bladet bevilling på å kunne ta med anonyme anmeldelser. Dette hadde forgjengeren Rasmus Nyerup blitt nektet.

I 1808 ble han ordinær teologisk professor. Han ble medlem av Videnskabernes Selskab i 1811, ble i 1813 tatt opp i Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie og Sprog og kom i 1815 inn i den Arnamagnæanske Kommission.

I tidligere år holdt Müller eksegetiske forelesninger; senere foredro han utelukkende den systematiske teologi. Hans Kristelig Apologetik (1810) er det første forsøk på å gi apologien for kristendommen en selvstendig vitenskapelig eksistens og gi den sin særlige plass innenfor den teologiske systematikken.

I sine disipliner ga han lærebøker for de studerende. Således allerede 1808 Kristeligt Moralsystem (2. omarbeidede utgave 1827). Den var i en rekke år meget benyttet ved universitetet og hadde sine fortrinn ved sine skarpe og klare definisjoner og distinksjoner. En vag supranaturalisme påvirket av den Kantske filosofi, nærmere kan hans teologiske retning ikke betegnes. De samme egenskaper som i moralsystemet kommer igjen i hans System i den kristelige Dogmatik (1826).

Müller antok selv å ha levert et arbeide som normalt ville bli funnet på ortodoksiens vektskål; men Andreas Gottlob Rudelbach påviste snart i Theologisk Maanedsskrift en rekke åpenbare eller skjulte kjetterier i det. Det må påpekes at den store kirkekampen hadde brutt ut i disse årene. Dette var en bevegelse som Müller i høy grad var imot og som han helst – hvis det hadde vært mulig – ville holde seg utenfor. Så meget mer overraskende var det derfor at han etter biskop Münters død i 1830 mottok Poul Christian Stemanns tilbud om å overta Sjællands bispestol.

Biskop 1830

Da han skulle preke ved bispevielsen var det første gang han sto på en prekestol. I fire år var han den danske kirkes primas. Etter lenger tids brystsykdom døde han 4. september 1834.

Kirkestriden raste på med stor bitterhet i Müllers bispeår. Han satte seg som oppgave å ha en meglende rolle for å unngå uopprettelige brudd i statskirken, men høstet liten takk fra noen av sidene.

Teologien hadde aldri vært Müllers yndlingsfag. Hele hans tilbøyelighet tilhørte de historiske og språklige studier og ved sine arbeider innenfor disse vant han et navn i litteraturen.

Forfatteren Peder Hjort har bemerket:

Inden for de sidstnævntes omraade er han en fast og sikker Petrus; inden for teologiens en fin og utilfredsstillende Erasmus.

Peder Hjort

Som språkkritiker utarbeidet han et verk av betydelig verdi. Det er hans Dansk Synonymik eller forklaring af enstydige danske Ord, som han ga ut i to deler i 1829 (nye utgaver 1853 og 1872).

Müllers historiske arbeider

Ole Worms tegning av det største gullhornet, 1641.

Müllers historiske arbeider begynte på den klassiske oldtids område, da han for den teologiske doktorgraden skrev: De hierarchia et studio vitæ asceticæ in sacris et mysteriis Græcorum Romanorumqve latentibus (1803).

Senere utga han også Antikvarisk Undersøgelse over de ved Gallehus fundne Guldhorn (1806). Arbeidet ble belønnet med en pris utdelt av Videnskabernes Selskab, selv om dette arbeidet var ganske forfeilet ettersom han anså oldsakene som var funnet å ha keltisk opprinnelse.

De nordiske sagaene

Det var ikke på disse områdene, men i den nordiske oldtids litteratur og historie, at Müller skulle legge sine evner for dagen. Studiet av de nordiske sagaene var hittil drevet planløst; det manglet en oversikt over hele den mangeartede litteraturen, en stor del viktige sagaer var ennå ikke gitt ut og man forsto ikke å skjelne de mytiske og romantiske sagaene fra dem som fortalte om historisk virkelighet.

Det var derfor ikke besynderlig at selv ansette tyske lærde rettet harde angrep på disse islandske kildene, som etter deres oppfatning inneholdt en usikker eller forvansket tradisjon eller var romantisk diktning fra en sen middelalder. Nordboernes gudelære syntes også dannet i en sen tid under kristen påvirkning.

Et av Müllers første arbeider på nordisk område var nettopp en avhandling: Om Avthentien af Snorres Edda og beviset derfra kan hentes for Asalærens Ægthed (1812).

En side fra Heimskringla

Senere talte han den oldnordiske forskningens sak i boken Om det islandske Sprogs Vigtighed (1813), et av Selskabet for Norges Vels prisskrift.

Mest eiendommelig for Müllers evner og grunnleggende for sagastudiet var imidlertid hans Sagabibliothek (3 bind, 1817–20). I verket var det gitt en pålitelig oversikt over hele sagalitteraturen; hver enkelt sagas innhold ble meddelt, dens mytiske karakter eller historiske troverdighet belyst; det ble redegjort for dens tilblivelsestid og mulige forfatter samt for dens forhold til andre sagaer om samme emne.

Boken hvilte ikke på noe grundig håndskriftstudium, men som ledetråd i sagalitteraturen var verket ypperlig, de enkelte sagaers karakter og eiendommelighet var oppfattet med fin forståelse og skarp kritisk evne. Müller ga her en god fremstilling av sagalitteraturens alminnelige eiendommelighet hva emner, fortellermåte og stil angår. Han viste de midlene man kunne prøve den enkelte sagas troverdighet med og pekte ut årsakene til at tradisjonen hadde holdt seg mer eller mindre sikkert.

Dette verket har derfor vært utgangspunkt og grunnvoll for hele det omfattende sagastudium som ble gjort på 1800-tallet. Men forskningen er kommet noe bort fra Müllers oppfatning. Den tror ikke som han at beretningen hurtig etter tildragelsen har fått sin faste form og at den derpå trofast er blitt overlevert ned gjennom tidene; en viss kritikk overfor det meddelte har sikkert tidlig gjort sig gjeldende, tilføyelser er gjort og nedskrivingen har funnet sted senere enn Müller antok. Likeledes må det antas at sagaene i mindre grad representerer en alminnelig folkelig tradisjon; hver saga er preget av forfatterens personlighet.

En fortsettelse av disse studiene var Undersøgelse om Kilderne til Snorros Heimskringla og disses Troværdighed (1820 og 1823).

Saxo

Et verk av lignende betydning som sagabiblioteket er Müllers avhandlinger Om Kilderne til Saxos 9 første bøger og deres Troværdighed (1823) og Kritiske Bemærkninger over Saxos danske Histories 10.-16. Bog (1830); de ble offentliggjort i Videnskabernes Selskabs filosofiske og historiske avhandlinger. Også dette arbeide kom til å stå som et motstykke til tysk tvil.

Historikeren Friedrich Christoph Dahlmann (1785–1860) hadde i en undersøkelse over Saxo rettet et meget sterkt angrep på denne historikerens utførlige beretning om Danmarks sagntid; den var formentlig ubrukelig som historisk kilde.

Müllers studier førte ham til en påvisning av hvor mange ekte danske overleveringer det fantes hos Saxo og hvorledes de lot seg knytte til andre tradisjoner i Norden og utlandet.

Disse studiene ble hans livs siste, men ufullendte gjerning, nemlig å gi en kritisk utgave av Saxo, ledsaget av noter. Ved Müllers død manglet fremdeles trykkingen av verkets siste femtedel.

Hans Mathias Velschow påtok seg å fullføre boken og skrev de manglende notene til de fire siste bøkene (Saxonis Grammatici Historia Danica, 1839); 2. bind, som inneholdt de mer utførlige noter og undersøkelser, rakk han først å få utgitt i 1858.

Fra Müllers siste leveår skriver det seg videre to biografier: Vita Andreæ Sunonis, archiepiscopi Lundensis (1830) og Vita Lagonis Urne, episcopi Roskildensis (1831–33).

Kilder

• Bispevielsesakten 1830.
• Steenstrup: Historieskrivningen i Danmark i det 19. Aarhundrede. S. 128 ff.
• Nordisk Tidsskrift for Historie, Litteratur og Konst IV, 457 ff.
• H.N. Clausen: Optegnelser om mit Levned S. 141 f.
• Mynster: Kirkelige Leiligheds-Taler II, 320 ff.
• Dansk Kirketidende 1885, Nr. 21.
• Thomas Hansen Erslew, Almindeligt Forfatterlexicon for Kongeriget Danmark med tilhørende Bilande fra 1814

Eksterne lenker

• En stor del av Peter Erasmus Müllers skrifter finnes på Google Books
• Denne artikkelen bygger på A. Jantzen og Johannes Christoffer Hagemann Reinhardt Steenstrups Biografi i 1. utgave av Dansk biografisk leksikon, tillige omfattende Norge for tidsrummet 1537-1814, Utgitt av C.F. Bricka, 19 bd, Gyldendal, 1887-1905