Bindevev er vev som støtter, beskytter, styrker, avstiver og binder organene sammen. Bindevev omfatter løst og fast binde- og støttevev, samt beinvev, bruskvev og visse typer bloddannende vev.
Uttrykket bindevev ble introdusert av den tyske celleforskeren Johannes Peter Müller i 1833. Det avløste da den tidligere betegnelsen cellevev.
cellevev
Det muliggjør innbyrdes bevegelse mellom organene og beskytter mot støt utenfra, og det har dertil en viktig funksjon for kroppens immunforsvar. Bindevevet utvikles i fosterlivet fra det midtre kimblad (mesoderm), og er et viktig organsystem med en rekke ulike oppgaver. Det kan være et lager for fett, og kan dessuten inneholde celler (fagocytter) som beskytter kroppen mot infeksjoner forårsaket av bakterier og andre mikroorganismer. Siden det er et levende vev, inneholder det også blod- og lymfeårer for transport av normale stoffskifteprodukter.
Cellene i bindevev ligger ikke samlet, men spredd – jo mere spredd, desto løsere vev. Mellom cellene er det rikelig med intercellulærsubstans som cellene selv produserer og som består av bunter med proteinholdige kollagenfibre og elastiske fibre. Intercellulærsubstansen dannes av celler som kalles fibroblaster, som er de vanligste cellene i bindevevet. Fibrene ligger på kryss og tvers i en grunnsubstans dannet av karbohydrater og proteiner. De kollagene fibrene har stor strekkstyrke, men relativt liten elastisitet. De elastiske fibrene har – som navnet sier – stor elastisitet på grunn av deres innhold av proteinet elastin. Fibrene kan danne nettverk, for eksempel i huden eller i blodårenes vegg. Et annet protein som dannes av fibroblastene er fibrillin som også har betydning for bindevevets elastisitet.
Man skiller mellom løst bindevev med forholdsvis få fibre i intercellulærsubstansen, og fast bindevev som nesten utelukkende består av kollagene fibre.
Løst bindevev finnes under alt epitel, for eksempel hud og slimhinner, omkring kjertler og utførselsganger, mellom muskelfibre og nervefibre, i og mellom organer og annet vev. På grunn av fibrenes tilfeldige og varierende ordning får vevet relativt stor strekkstyrke og elastisitet i alle retninger. En særlig form, med tynne kollagene fibriller som danner et flettverk, kalles retikulært bindevev. Løst bindevev fungerer ikke bare som støtte, men spiller også en viktig rolle for andre vevs ernæring. Det inneholder som nevnt arterioler og kapillarer, som fører blod ut til cellene i organene. I det løse bindevevet er det også fettceller som representerer et viktig energidepot; på et vis er fettvev løst bindevev som overveiende består av fettceller. Det løse bindevevet muliggjør dessuten – som nevnt – en viss innbyrdes beveglighet mellom organene. Endelig er det i det løse bindevevet at organismens forsvarsreaksjoner mot skadelige påvirkninger utspiller seg.
Løst bindevev inneholder mengder av hvite blodceller, som makrofager, lymfocytter, plasmaceller og mastceller, som kan oppta og uskadeliggjøre bakterier og andre fremmedlegemer. De kan danne antistoffer eller produsere histamin, som er av grunnleggende betydning for forløpet av betennelser. Også reparasjonsprosessene som følger etter, det vil si dannelse av granulasjonsvev og arrvev, utgår fra bindevevet. Ved vevsskade har bindevevet evnen til å reparere seg selv (regenerere).
Fast eller stramt bindevev har en langt større andel av kollagene fibre enn løst bindevev, og finnes i sin mest typiske form i sener, ligamenter og leddkapsler. Sener og ligamenter er bygget opp av parallelle bunter av kollagene fibre med spredte fibroblaster, og har stor strekkstyrke i fiberretningen. I leddkapsler er fibrene ordnet i samme plan, men i forskjellige retninger, slik at det blir stor strekkstyrke i alle retninger innenfor dette planet. Stramt bindevev finnes også andre steder, for eksempel i øyets hvite senehinne (sclera).
Siden bindevevet er et mesenkymalt vev (utviklet fra mesoderm), kan det anta visse andre former og omdannes til andre vevstyper av samme embryonale opphav, som for eksempel benvev, ved direkte ossifikasjon. Det kan derfor ha stor betydning ved tilheling av bruddskader. Dersom omgivelsene og funksjonene krever stor styrke og motstandskraft, innretter bindevevet seg etter dette.
Skader i fast bindevev er hyppige i vår tid, spesielt leddskader gjennom sportslige aktiviteter. Fast bindevev har som nevnt liten strekkbarhet og evne til elastisitet. Vanligvis vil strekk av fiberlengden over omtrent fem prosent føre til irreversible forandringer i vevet, eller rupturer. På grunn av dette vil for eksempel en overstrekking av et ledd kunne gi langvarige plager og nedsatt leddfunksjon for den som er skadet.
Mange alvorlige sykdommer er knyttet til bindevevet. Et arvelig svekket bindevev kan gi opphav til plager som for eksempel brokk, plattfot eller åreknuter. Også det kroppslige forfallet som følger med alderen, skyldes i vesentlig grad degenerative forandringer i bindevevet. Bindevevsforskningen har derfor utviklet seg til et viktig medisinsk forskningsfelt som griper inn i store deler av sykdomslæren.
I noen sjeldne tilfeller kan det forekomme genetiske defekter slik at bindevevets egenskaper får endret karakter. Det kan oppstå større elastisitet i huden (Marfan-syndrom) eller i leddene (Ehlers-Danlos' syndrom), eventuelt det motsatte (sklerodermi). Også enkelte misdannelser som er knyttet til utviklingen av skjelettet (idiopatisk skoliose) antas å ha forbindelse med dette.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.