leveren

Galle er sekretet fra levercellene. Galle dannes i ørsmå kanaler som kalles gallekapillarer (canaliculi biliferes). Disse kanalene er sylindriske og oppstår der hvor de kubiske levercellene ligger an mot hverandre. Gallekapillarene har ikke egne vegger, men dannes av cellemembranen av to og to naboceller. De munner ut i gallegangen i en Glissons triade.

Leveren gjennomstrømmes av en betydelig mengde blod. Omtrent én tredel av den samlede blodmengden i kroppen passerer gjennom leveren hvert minutt. Om lag én firedel av dette blodet står for oksygentilførselen til leveren og støtte- og bindevevet. Resten kommer via portåren og inneholder næringsstoffer som er tatt opp i fordøyelseskanalen. Næringsstoffene holdes tilbake og omdannes i levercellene før de sendes ut i kretsløpet. På denne måten kan leveren danne og regulere omsetningen av karbohydrater, fettstoffer og proteiner.

Enkelte av karbohydratene (for eksempel glukose, fruktose, galaktose) brukes til energiproduksjon, men kan også lagres som glykogen. Dersom man ikke får nok næring, kan levercellene bryte ned glykogen til glukose som går over i blodet. For at blodsukkeret skal holdes konstant, blir spaltingsprosessen styrt av hormoner, blant annet insulin og glukagon. Ved sult kan levercellene produsere glukose fra aminosyrer.

Levercellene inneholder en rekke enzymsystemer som kan bryte ned legemidler, rusmidler og giftstoffer. Et av de største enzymsystemene er cytokromfamilien (CYP). CYP-testing brukes for å se om pasienten har en genetisk variant som kan ha betydning for effekten av et legemiddel.

Leveren kan også bryte ned giftige avfallsprodukter fra stoffskiftet og andre giftstoffer. Også denne nedbrytningen skjer ved hjelp av enzymsystemer. En del giftstoffer, alkohol og barbiturater, brytes ned ved oksidasjon. Andre stoffer fjernes ved at de blir omdannet til lett oppløselige forbindelser som kan skilles ut i urin eller galle.

Leveren lager rundt 75–100 gram protein per dag, blant annet albumin. Albumin er et transportprotein i blodet som transporterer små molekyler som bilirubin, fettsyrer, samt visse hormoner og medikamenter. For transport av jern produserer leveren transferrin. Den produserer dessuten stoffer som har betydning for blodets koagulasjon. Om lag 95 prosent av blodets proteiner lagres i leveren, og det samme gjelder både de fettløselige A-, D-, E- og K-vitaminene og det vannløselige B ₁₂ -vitaminet.

Utvendig er leveren delt to store lapper: en stor høyre lapp (lobus dexter) og en mindre venstre lapp (lobus sinister). På fremsiden er disse adskilt av et vertikalt bindevevsbånd (ligamentum falciforme) som fester leveren til mellomgulvet og innsiden av fremre bukvegg. I tillegg har leveren to mindre lapper midt på baksiden: øverst en L-formet lapp (lobus caudatus) og under denne en mer kvadratisk lapp (lobus quadratus). Lappene er imidlertid bare utvendige strukturer i leveroverflaten; den funksjonelle inndelingen (i fire segmenter) finner sted inne i leveren, og er bestemt av blodårene og gallegangenes forløp.

På baksiden, midt mellom de fire lappene, er leverporten hvor portåren eller portvenen munner inn sammen med leverarterien og autonome nerver, mens leverens hovedgallegang kommer ut og fortsetter mot galleblæren.

Øverst er leveren festet til undersiden av det kuppelformede mellomgulvet. Langs kanten av dette festet, både på forsiden og på baksiden, går det til hver side et forholdsvis kraftig bindevevsbånd (ligamentum coronarium) som en fortsettelse av ligamentum falciforme.

Mot baksiden er leveren forbundet til tolvfingertarmen og magesekken ved en bindevevshinne kalt det lille oment (omentum minus). Både leveren og de tilhørende bindevevsbåndene er kledd med bukhinne, med unntak av festet (area nuda) på undersiden av mellomgulvet. Eventuelle betennelser eller stuvning med oppsvulming av leveren vil strekke den overliggende bukhinnen og kan derfor være svært smertefullt.

Leverporten på baksiden er formet som en horisontal fordypning i leveroverflaten. På hver side går det en vertikal fure, slik at de til sammen danner en tilnærmet 'H'. I høyre nedre del ligger galleblæren med sin forbindelse til leverporten. I høyre øvre del går nedre hulvene (vena cava inferior). I det venstre benet på H-en finner vi to ligamenter som begge er rester etter blodårer i fosterlivet: øverst ligamentum venosum (rest etter ductus venosus som førte navleveneblodet direkte til hulvenen, se navlesnor), nederst ligamentum teres hepatis (rest etter den tidligere navlevenen (vena umbilicalis) som i fosterlivet førte oksygen- og næringsrikt blod fra morkaken til leveren og hjertet). I H-ens tverrbjelke går portåren horisontalt inn i leveren.

Leveren og galleblæren får oksygenrikt (men næringsfattig) blod fra blodåren arteria hepatica propria, en gren fra leverarterien. I leverporten deler arteria hepatica propria seg i en høyre og en venstre hovedgren.

Portvenen fører oksygenfattig blod med næringsstoffer fra tarmene til leveren. Fra leveren går levervenen over i vena cava inferior som frakter blodet til hjertet.

Både leveren og galleblæren forsynes av det autonome nervesystemet. De får sympatiske nervefibre fra plexus hepaticus og parasympatiske nervefibre fra nervus vagus. Nervefibrene går inn i leverporten og følger blodkarene og gallegangene.

Levercellene (hepatocyttene) er kubiske og ligger samlet i såkalte leversmålapper (lobuli hepatis). Leversmålappene er mangekantede, 1–2 millimeter store enheter som er atskilt fra hverandre av en tynn bindevevskapsel (stroma). Innenfor disse er levervevet (parenkymet) ordnet i form av strenger av kubisk epitel med mikrovilli, som ligger etter hverandre og peker mot en sentralvene (vena centralis) i smålappens sentrum.

Inn i hver leversmålapp kommer blod fra leverarterien og fra portvenen. Begge blander seg og strømmer langsomt langs levercellestrengene i utvidete ganger eller sinusoider. Cellene får på den måten tilført både oksygen og næringsstoffer. Levercellene bearbeider næringsstoffene og danner blant annet galle, som ledes ut av leversmålappen gjennom egne ganger mellom levercellene.

Der hvor tre smålapper støter sammen, danner bindevevskapslene såkalte periportale felt som inneholder en leverarterie, en portvene og en gallegang. Til sammen kalles disse tre kartypene Glissons triade.

Sinusoidene er innvendig kledd med et spesielt enlaget plateepitel som her kalles fenestrert endotel. Det kalles «fenestrert» fordi cellene har åpninger. Dette endotelet er adskilt fra levercellene ved en smal spalte kalt Disses rom.

Sinusoidenes blod kommer altså ikke i direkte kontakt med levercellene. På grunn av det fenestrerte endotelet vil blodplasma som siver ut gjennom veggen i sinusoidene komme i kontakt med levercellenes overflate (som har mikrovilli), noe som har betydning for utvekslingen av stoffer mellom blodet fra portvenen og leveren.

I sinusoidveggene finner vi også en type makrofager, de såkalte Kupfferske stjerneceller, som fjerner gamle røde blodceller og andre avfallsstoffer i sirkulasjonen, samt Ito-celler som muligvis regulerer blodgjennomstrømingen i sinusoidene.

Blodet ledes gjennom sinusoidene til en sentralvene (vena centralis) midt i leversmålappen, og forenes til større samlevener som til slutt munner ut i nedre hulvene.