Et fransk kommandoord til fuglehund som ble brukt når hunden skulle sendes ut i søk eller reise fuglen.
Betyr 'alt er dødt' på tysk og ble benyttet av støverjegere under drivjakt.
Det samme som dagskvoter, altså antallet vilt av en art man kan felle per dag.
En lys, kraftig halsing når losende hund tar opp jakten på viltet.
Når hunden tar stand uten at det kan påvises fugl.
Når jakthunden ruser fram etter et skudd og river det felte dyret i pelsen.
Jaktrop som varsler at haren (viltet) er skutt.
Når en jeger feller to vilt med to skudd uten å lade om.
Brukes om en drivende hund som følger viltet, som oftest med los.
Når en jakthund under drevet mister kontakten med sporet eller viltet.
Hund som er spesialtrenet til å spore opp hjortevilt som er skadeskutt på jakt eller som er skadet i trafikken.
Fuglevilt som holder til i kulturlandskapet i motsetning til for eksempel skogsfugl.
Fangstinnretning til fangst av mår, mink og røyskatt.
Spor eller lukt av vilt som fører hunden frem til viltet.
Fangst eller funn av merket vilt (for eksempel ringmerket fugl). Merket bør så raskt som mulig sendes til returadressen.
Jakthundens gjøing når den forfølger vilt som hare, rev og rådyr, eller når skogsfugl sitter i treet.
Jakt med raske hunder som innhenter og nedlegger viltet.
Hund (ofte fuglehund) som går i søk med høy hodeføring. Den bruker vinden til å fange opp lukt fra viltet.
Fysiologisk stressreaksjon som skyldes høyt spenningsnivå rett før eller i en skuddsituasjon under jakt.
En preparert og montert del av jaktbart vilt, for eksempel et utstoppet hode med gevir eller skinn.
Tårn, eller plattform oppe i et tre, med sitteplass til jegeren. Brukes ofte under vaktjakt og vanlig posteringsjakt.
En fløyte til å lokke til seg jerpe under jerpejakt.
I Norge er det forbud mot all jakt mellom julaften og nyttårsaften, begge dager medregnet.
Vilt som i eldre tid var forbeholdt kongehus og adel.
Det samme som å drive ulovlig jakt eller tyvjakt.
En fuglehunds søksmønster når hunden søker igjennom et område i sikksakkmønster fra side til side.
Jegeren lokker viltet inn på skuddhold ved å etterligne dets lyder. Lokkingen kan gjøres med hendene, eller hjelpemidler som piper.
Jakthundens gjøing når den forfølger vilt på spor, eller når den ser viltet. Man sier også at hunden gir hals.
En grop som jegeren lager for å hjelpe jakthunden eller komme til det jagete viltet (ofte grevling). Gravingen må gjøres svært forsiktig slik at det ikke oppstår ras som igjen kan føre til at både hund og vilt blir innestengt.
En fangstanordning for kråkefugler som er konstruert slik at fuglen kan fly inn i feller men ikke ut.
Flåing av hårvilt, oftest et rovdyr. Til pelsing regnes også skraping, taning og tørking.
Prosessen som pelsskinn må gjennomgå for at læret skal bli mykt og lett, men likevel beholde skinnets pelshår.
Et sted hvor jeger blir plassert under drivjakt.
Linjen i terrenget der jegerne står oppstilt på sine plasser eller poster i forbindelse med drivjakt eller klappjakt.
Hunden markerer det skutte viltet ved å ta stand på det. Den kan også oppholde seg ved viltet og ved annen atferd gjøre jegeren oppmerksom på hvor det ligger.
Brukt om med stående hund der hunden «går av standen» og går tilbake til jegeren for å melde om at den har funnet fugl, og så går opp i stand igjen.
Jakthundens evne til å få fugl på vingene etter reisingsordre.
En stående fuglehund som løper fram etter skudd eller oppflukt (den forfølger flygende fugl).
Avlivving av dyr som gjør skade. Skadefelling tillates i akutte situasjoner for å forhindre skade fra rovdyr på husdyr som sau og tamrein.
Betaling for felling eller fangst av rovdyr og rovfugl som gjør skade på husdyr, fjærkre, fiskeoppdrettsanlegg og vilt.
Løs snø hvor spor fra pattedyr og fugler lett ses.
Jakthunden tar stand når den stivner og fokuserer intenst på viltet når den ser eller lukter det.
Jakthundens halsing (gjøing) når viltet har stanset, gått i hi eller «gått i veden» (klatret opp i et tre).
Jaktuttrykk for at en hund får en fugl på vingene uten å ha vært i kontakt med den. Ordet brukes også om en jeger som uten hund går på støkkjakt for å skremme opp viltet.
Jakt der målet ikke er å skaffe kjøtt, men å felle et attraktivt bytte og gjerne ta vare på hele eller deler av det som en suvenir.
Den drivende hundens uregelmessige, litt kranglete måte å gjø på («lose») når den arbeider «på slag» for å få kontakt med og reise viltet.
Stier og veier viltet benytter til og fra beiteplasser og ellers i terrenget.
Lukt som vilt etterlater seg i leie eller langs sporet på bakken.
Lokkemat som brukes for å trekke ville dyr til åteplassen for jakt, fangst, fotografering, observasjon og liknende.