Som biskop utførte Foss et omfattende arbeid for å bygge ut kirkeorganisasjonen og føre både presteskapet og menighetene fremad i evangelisk tro og kristelig liv. Sentralt i dette arbeidet stod de såkalte stiftssynodene (1584–1589) – etter mønster av synodene under hans forgjenger Jens Skielderup, der kirkens viktigste saker ble tatt opp. På den første synoden ble det blant annet vedtatt at det skulle holdes en kirkesynode hvert år, at det skulle ansettes en prost i hvert prosti og at det likeledes skulle avholdes et prestekalent (prestegilde) årlig i hvert prosti. Prestene skulle forberede sine prekener grundig og unngå latinske ordspråk eller andre «uforståelige talemåter». Prekenen burde ikke vare lenger enn en time, gjerne bare tre kvarter. Etter gudstjenestene skulle presten, eller klokkeren, der en slik fantes, overhøre ungdommen i barnelærdommen.
En annen stor oppgave var kampen mot det tyske presteskapet i hanseatenes sognekirker Mariakirken og Martinskirken. Disse rettet seg fortsatt mer etter oldermannen ved Det tyske kontor og superintendenten i Lübeck enn etter biskopen og kongen i Norge. Først under Foss’ etterfølger som biskop ble striden endelig løst, og de tyske prestene lovte å rette seg etter kirkeordinansen og adlyde biskop og slottsherre.
Foss slo også ned på levninger av katolske skikker og sedvaner. Selv etter den store bildestriden i Bergen i 1560-årene fantes det fortsatt helgenbilder i enkelte kirker. Disse skulle nå tas bort i stillhet og erstattes av tavler med katekismens fem parter. Det er riktig å si at ved Foss’ død var reformasjonsverket, som Gjeble Pederssøn hadde begynt, fullført i Bergen stift. Sammen med landets øvrige biskoper begynte Foss under forhandlinger i Bergen fra 22. april 1604 å utarbeide en egen norsk kirkeordinans, som ble godkjent av kongen i 1607.
Foss kom i sterk motsetning til Peder Thott (slottsherren på Bergenhus i 1589–1596) og ble av ham klaget inn for sentralmyndighetene for å ha lagt seg opp i lenets verdslige forvaltning gjennom ulike vedtak på stiftssynodene. Motsetningene toppet seg rundt 1590 gjennom trolldomssaken mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pederssøn Beyer, og trolldomsanklagene mot Foss’ egen hustru Marine Robertsdatter. Anne var blitt frikjent i en lignende sak i 1575, men nå var hun enke og dermed sosialt degradert og lettere å angripe. Thott lot henne tiltale på ny, og lagtinget – lagmann og representanter for byens borgerskap – dømte henne til døden. Presteskapet reagerte meget sterkt på dommen over den velkjente Absalons hustru, og helt til ilden omsluttet henne på Nordnes, markerte de på ulike måter hennes uskyld. Omtrent samtidig måtte Foss selv tale hustruens sak i retten, og først etter flere reiser til København oppnådde han et «beskjermelsesbrev» for seg selv, hustruen og øvrige familie, og trolldomsanklagen ble frafalt.
Konfrontasjonene med slottsherren og bymyndighetene kan ikke, slik som teologer gjerne har hevdet, bare føres tilbake til en hevngjerrig slottsherre som følte seg underlegen overfor den intellektuelt mer høytstående og frimodige biskopen, som ikke viste adelsmannen Peder Thott den respekt og aktelse som tidens skikk krevde. Bak striden lå dypere motsetninger mellom presteskapet og byens borgerskap og råd helt siden 1560-årene – en kamp om kompetanseområde og økonomiske fordeler. Presteskap og borgerskap var to sosiale grupper som begge var på vei oppover.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.