Faktaboks

Offisielt navn
Jumhuriyah Jibuti (arabisk), République de Djibouti (fransk)
Norsk navn
Republikken Djibouti
Uttale

dʒibu:ti

Hovedstad
Djibouti
Statsform
Republikk
Statsoverhode
Ismail Omar Guelleh
Statsminister
Abdoulkader Kamil Mohamed
Landareal
23 180 km²
Totalareal
23 200 km²
Innbyggertall
1,2 millioner (2024)
Offisielt/offisielle språk
Arabisk, fransk
Religion
Islam
Nasjonaldag
27. juni
Valuta
Franc à 100 centimes
Nasjonalsang
Hinjinne u sara kaca ('Stå opp med styrke')
Flagg
Riksvåpen
Djibouti (mørkegrønt) ligger i Afrika (lysegrønt).
Djibouti, plassering
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0
Plassering av Djibouti med naboland rundt, kart
Djibouti og naboland
.
Lisens: CC BY NC 4.0

Djibouti er en republikk i det nordøstlige Afrika, på Afrikas Horn, ved kysten der Bab al-Mandeb møter Adenbukta. Landet grenser i nord til Eritrea, i nordvest og vest til Etiopia, og til Somalia i sør. I areal er Djibouti det sjuende minste afrikanske landet.

Djibouti er et land med få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Det ble selvstendig i 1977 og har sterke bånd til den tidligere kolonimakten Frankrike. Klimaet er tørt og varmt. Landet har en strategisk beliggenhet ved noen av verdens viktigste skipsruter.

Navnet Djibouti er etter hovedstadens navn, som er av usikker opprinnelse.

Nasjonalsang er «Hinjinne u sara kaca» ('Stå opp med styrke').

Les mer om Djiboutis flagg og våpen

Natur og klima

Djibouti

Av /Store norske leksikon ※.
Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen.

Kysten er 314 kilometer lang. Bortsett fra slettelandet ved Tadjourabukta består Djibouti hovedsakelig av en steinørken med lavalag og vulkanske åser og fjell. Høyeste punkt er Mousa Ali (2021 moh.) på grensen mellom Djibouti og Eritrea.

Forkastninger har skapt senkninger med saltsjøene Alol og Assalsjøen. Sistnevnte ligger 155 meter under havflaten og er Afrikas laveste punkt. Nærmere 90 prosent av arealet er ørkenlandskap. Det underjordiske vassdraget Ambouli er en viktig kilde til ferskvann.

Klimaet er tørt med høyere luftfuktighet ved kysten; store deler av landet får lite nedbør siden det ligger i regnskyggen. Hovedstaden Djibouti har en årsmiddeltemperatur på 30 °C, som er en av verdens høyeste. I det østlige Djibouti overstiger temperaturen av og til 41 °C, og i høylandet kan den i desember falle til frysepunktet. Djibouti rammes ofte av tørke og av og til av flom.

Landet har utpreget ørkenvegetasjon med lave tornebusker og litt gress. Det er noen permanente skoger i fjellene. Langs elveleiene er det dumpalmer og deler av kysten har mangrovesumper. Det er over 800 arter av karplanter.

Pattedyrene omfatter blant annet bavian, gaupe, sjakal, sebra, antiloper og gaseller. I kystfarvann finnes dugong (sjøku) og to arter av havskilpadder. Ved saltsjøene er det et rikt fugleliv. Det er påvist omkring 360 fuglearter i landet.

Folk og samfunn

Godafjellene i Djibouti.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den største folkegruppen er issaene (av somalisk opprinnelse) som utgjør 60 prosent av befolkningen, mens afarene (av etiopisk og eritreisk opprinnelse) omfatter 35 prosent. Dessuten finnes mindre grupper av europeere (hovedsakelig fra Frankrike) og arabere.

I 2024 var befolkningstettheten i Djibouti på 50,4 personer per kvadratkilometer. Forventet gjennomsnittlig levealder ved fødsel var 68,7 år for kvinner og 63,4 år for menn. 28 prosent av befolkningen var under 15 år.

Fransk og arabisk er offisielle språk. Saho-afar er dominerende talespråk.

Ovber 90 prosent av befolkningen er sunnimuslimer. Folk som tilhører andre religoner eller retninger innen islam, er som oftest født i utlandet.

På grunn av strategisk beliggenhet og politisk stabilitet er Djibouti et transittpunkt for migranter og asylsøkere.

Stat og politikk

Ismail Omar Guelleh er president i Djibouti siden 1999. Han er nevø av den tidligere presidenten, Hassan Gouled Aptidon (president 1977–1999).

Djibouti er en enhetsstatlig og formelt demokratisk republikk. Presidenten, som velges for fem år, har omfattende makt. Landet utgjør én valgkrets. Det er inndelt i fem regioner og én hovedstadsregion.

Nasjonalforsamlingen har 65 medlemmer som velges for fem år.

Forsvaret består av hær, flyvåpen og marine, dessuten halvmilitære styrker og en nasjonal sikkerhetsstyrke. Franske og amerikanske soldater er stasjonert i landet. Det er frivillig militærtjeneste for menn over 18 år.

Djibouti er blant annet medlem av FN og FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Verdens helseorganisasjon, Den arabiske liga, Den afrikanske union (AU) og Cotonou-avtalen.

Historie

I 1967 ble det holdt en folkeavstemning som ga flertall for fortsatt tilknytning til Frankrike. Bildet viser en demonstrasjon i Djibouti etter avstemningen. Først ti år senere ble landet selvstendig.
Av .

Djibouti har mye ørken og få fruktbare områder, noe som førte til tynn bosetning i oldtiden, hovedsakelig nomadiske grupper. Senere innvandret afarer fra Etiopia og Eritrea og somalifolket issa fra sør. Issaene presset afarene nordover og slo seg ned i kystområdene.

Islam ble innført i 825, og arabere dominerte handelen fram til 1500-tallet, da portugiserne kortvarig utfordret dem. Araberne gjenvant kontrollen og etablerte en handelsstasjon i Tadjoura, knyttet til Etiopia via karavaneruter. Frankrike etablerte seg i området i 1859, og i 1896 ble kolonien Fransk Somaliland opprettet. Jernbanen til Etiopia tidlig på 1900-tallet gjorde Djibouti by til en viktig havn for etiopisk eksport.

I 1946 ble området et fransk oversjøisk territorium, og i 1967 fikk det økt selvstyre. Etter en folkeavstemning ble Djibouti selvstendig 27. juni 1977. Tiden etter selvstendigheten var preget av spenninger mellom afarer og issaer. President Hassan Gouled Aptidon styrte landet som ettpartistat fram til demokratisering startet på 1990-tallet etter borgerkrig og fransk press.

Djibouti har siden fått økt strategisk betydning. USA opprettet en militærbase i 2002, og landet har styrket sin rolle som bindeledd for Etiopia. I 2018 åpnet en kinesisk-finansiert jernbane mellom Djibouti by og Addis Abeba.

Økonomi og næringsliv

Saltsjøen Assal i det sørvestlige Djibouti er en viktig saltforekomst.

Djibouti har opplevd sterk vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) siden begynnelsen av 2010-tallet, og bare 16 afrikanske land hadde et høyere BNP per innbygger enn Djibouti i 2024.

Djibouti har få naturressurser, relativt lite jordbruk og lite industri. Økonomien drives sterkt av handelsvirksomhet fra havner, i første rekke byen Djiboutis havn. Det drives noe fiske.

Salt fra kysten og fra saltsjøene i innlandet er en viktig eksportvare til Etiopia. Det utvinnes mindre kvanta gull, sølv, bly, kobber og sink.

Med internasjonal havn og jernbane er hovedstaden Djibouti et sentralt knutepunkt for handel på Afrikas Horn. Hovedstaden har en voksende finanssektor, og forretningslivet er konsentrert her.

I 2024 var de tre største handelspartnere Etiopia, Kina og De forente arabiske emirater.

Kunnskap og kultur

Det er femårig barneskole, fireårig ungdomsskole og treårig videregående skole. Undervisningsspråk er fransk og arabisk. Utdanning er gratis og obligatorisk for barn i alderen 6–16 år. I hovedstaden er det ett universitet.

Det utgis flere aviser på fransk. Det statseide kringkastingsselskapet Radio Télévision de Djibouti (RTD) sender radio- og fjernsynsprogrammer på fransk, arabisk, afar og somali.

Djibouti har en lang poetisk tradisjon. Shihab al-Din (død 1143) skrev historieverket Futuh Al-Habasha ('Erobringen av Abyssinia'). En av de mest fremtredende nålevende forfattere er roman- og novelleforfatteren, essayisten og poeten Abdourahman A. Waberi (født 1965).

Tradisjonelle musikkinstrumenter er blant annet bollelyre og strengeinstrumentet oud.

Fotball er den mest populære sportsgrenen.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg