Fristaten Kongo

På slutten av 1800-tallet startet europeiske stormakter det såkalte kappløpet om Afrika, der målet var å sikre seg territorier på kontinentet. På dette tidspunktet hadde Europa begrenset kunnskap om Afrikas indre, ettersom de fleste ekspedisjoner hadde foregått langs kysten. Dette endret seg da oppdageren og journalisten Henry Morton Stanley i 1877 krysset Sentral-Afrika via Kongoelva.

Kong Leopold hadde lenge hatt et ønske om å etablere Belgia som kolonimakt. Han ville ha et landområde som han kunne ha mer direkte makt over, blant annet for å øke inntektsgrunnlaget sitt. Selv om verken Storbritannia eller Belgia i utgangspunktet viste interesse, begynte Leopold et politisk spill der han framstilte prosjektet som humanitært.

Leopold betalte Stanley for å reise på kryss og tvers i Kongo i fem år. Der overtalte Stanley blant annet lokale høvdinger, som for det meste var analfabeter, til å signere traktater med kong Leopold – avtaler som siden ble brukt til å presse gjennom kongens vilje. I vestlig offentlighet presenterte kong Leopold seg som filantrop med interesse for å spre vestlig sivilisasjon, kristendom og frihandel til kongoleserne, og oppnådde slik stor støtte for prosjektet.

Under Berlinkonferansen i 1884–1885 fikk Leopold støtte fra flere stormakter og sikret seg kontroll over Kongo. Kongo ble ikke en belgisk koloni, men kongens private eiendom. En viktig forutsetning var at området skulle være et frihandelsområde.

I 1885 ble Fristaten Kongo opprettet. Offisielt skulle staten sørge for frihandel, bidra til utvikling og fremme «sivilisasjon» i Kongo. I praksis etablerte Leopold et økonomisk monopol gjennom selskaper han selv kontrollerte.

Leopold legitimerte også sitt styre ved å hevde at han bekjempet slavehandel fra Zanzibar på østkysten av Afrika. Dette førte i 1892–1893 til krig for å ta kontroll over deler av Øst-Kongo.

Fra 1879 hadde det blitt opprettet handelsstasjoner langs Kongoelva, og infrastrukturen ble videreutviklet med jernbane og elvetransport – i stor grad basert på tvangsarbeid.

Europeere fra andre land enn Belgia deltok også, blant annet er rundt 200 norske «kongofarere» blitt dokumentert.

Målet med kolonien var maksimal profitt for kong Leopold. I første omgang var han mest interessert i elfenben, som hadde høy verdi på denne tiden. Men særlig fra 1890-årene økte etterspørselen etter naturgummi kraftig, noe som førte til intensivering av utbyttingen. Regnskogene i Sentral-Afrika hadde høy forekomst av viltvoksende gummiplanter. Gummi ble brukt i den tidens nyvinninger, som dekk til sykler og biler og isolasjon til elektriske ledninger.

For å utvinne disse naturressursene ble et omfattende tvangsarbeidsregime satt i gang. Leopold hadde en privat hær på rundt 19 000 mann, Force Publique, som marsjerte inn i landsbyer, tok kvinner som gisler og tvang mennene ut for å samle inn en månedlig gummikvote. Innsamlingen var ofte brutal, og mange tvangsarbeidere ble drevet til døden.

Force Publique besto av afrikanske soldater ledet av europeiske offiserer. De europeiske offiserene krevde at soldatene redegjorde for bruken av ammunisjonen de fikk utlevert. Derfor ble etter hvert det å hugge av ofrenes hender eller føtter og ta dem med tilbake til offiserene en måte å «bevise» at ammunisjonen var brukt riktig. Senere ble denne typen amputasjoner også utført på levende mennesker – enten for å rettferdiggjøre ammunisjon som var gått tapt eller simpelthen for å spre frykt i befolkningen.

Motstanden blant lokalbefolkningen var betydelig, og flere steder utviklet det seg til langvarig geriljakrig mot kolonimakten. Opprørene ble imidlertid slått ned.

Konsekvensene for befolkningen i Kongo var katastrofale. I tillegg til volden førte sykdommer og ødelagt livsgrunnlag til stor dødelighet. Anslagene blant historikere og demografer over hvor mange som mistet livet under kong Leopolds styre, varierer mellom én og ti millioner mennesker.

I tillegg til de direkte ofrene for kolonistyret fikk brutaliteten også langvarige, indirekte konsekvenser for innbyggerne i Kongo. Tvangsarbeidet og represaliene mot landsbyer førte til kraftig nedgang i matproduksjonen, som igjen resulterte i at millioner av kongolesere levde på sultegrensen. Dette gjorde befolkningen sårbar overfor sykdommer de ellers kunne ha overlevd. At såpass mange kvinner og menn var adskilt i lange perioder, førte også til at fødselstallene stupte.

Mot slutten av 1800-tallet ble forholdene i Kongo etter hvert kjent internasjonalt. Misjonærer og aktivister dokumenterte overgrepene.

I 1899 utga Joseph Conrad romanen Mørkets hjerte, som bidro til økt oppmerksomhet i Europa. Forfattere som Arthur Conan Doyle og Mark Twain kritiserte også forholdene offentlig.

Et avgjørende vendepunkt kom med rapporten til Storbritannias konsul i Kongo, Roger Casement, i 1904. Den dokumenterte de systematiske overgrepene og førte til økende internasjonalt press. En egen belgisk undersøkelseskommisjon som fulgte i kjølvannet av Casement-rapporten bekreftet funnene.

Som følge av den kraftige kritikken ble kong Leopold tvunget til å gi fra seg kontrollen over Fristaten Kongo. 15. november 1908 tok den belgiske staten over området og opprettet kolonien Belgisk Kongo. Belgia styrte området frem til selvstendigheten i 1960.

I Belgia var det lite oppmerksomhet rundt kong Leopold 2.s styre i Fristaten Kongo i årene som fulgte. Behovet for nasjonal enhet gjennom to verdenskriger bidro til at verken grusomhetene eller kongens ansvar ble fremhevet i særlig grad. Det var heller ikke pensum i skolen.

Først på 1990-tallet ble Fristaten Kongo så smått tema i belgisk offentlighet, og etter tusenårsskiftet har diskusjonen blitt mer intens. Statuer av kong Leopold er blitt tilgriset med maling, og gater som var oppkalt etter ham har fått nye navn. På den andre siden har fremtredende politikere forsvart styret med at det også brakte med seg infrastruktur og skolevesen. Andre hevder kong Leopold ikke kan holdes personlig ansvarlig fordi han selv aldri var til stede i Fristaten.

Belgia har per 2026 ennå ikke utstedt noen offisiell unnskyldning for kong Leopolds styre i Kongo.

• Belgisk Kongo
• DR Kongos historie
• DR Kongos historie etter 1994
• Berlinkonferansen
• Afrikas historie
• kolonialisme

• Sanderson, Jean-Paul (2020). «Du reflux à la croissance démographique: Comment la démographie congolaise a-t-elle été influlencée par la colonisation?» I Le Congo colonial. Une histoire en questions, redigert av Idesbald Goddeeris, Amandine Lauro, og Guy Vanthemsche. Bruxelles: Renaissance du Livre.
• Morel, Edmund Dene (1904). King Leopold's rule in Africa. London: Heinemann.
• Hochschild, Adam (2005). Kong Leopolds arv: en beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Pax forlag.