Kai Fjell

Figurbildene han maler senere, som Under takrenna, Modellenes hyllest, Kalven reiser seg (alle 1936) og Musikanten (1937), har en lysere, mer optimistisk karakter. Alle disse var med på Fjells gjennombruddsutstilling i Kunstnernes Hus vinteren 1937. Utstillingen vant stor oppmerksomhet og alle bildene ble solgt. Maleriene er preget av en mye rikere og mer høystemt fargebruk enn hans tidligere verker. Svarte og gråbrune farger blir avløst av blått, grønt og innslag av lysende rødt og gult. Disse romantisk fabulerende komposisjonene forener ekspressiv kraft med koloristisk rikdom og fylde. Utstillingen viste at Fjell hadde fått impulser fra mange kanter, men at han i sine nye bilder hadde maktet å smelte alle inntrykk om til et personlig formspråk.

Fjell ble nå regnet som en av de mest begavede yngre norske malere, og enkelte utropte ham til «Edvard Munchs etterfølger». En viss likhet i selve formspråket fikk mange til å overse forskjellene; Fjell brukte symboler og vilkårlige proporsjoner mellom de ulike billedelementene på overraskende måter, inspirert av surrealismen og studiet av psykoanalysen. Arbeidene hans representerer en sammensatt og flertydig billedverden, som også bærer i seg trekk fra norsk folkekunst, hentet fra opphold i Telemark.

Som i folkekunsten går visse temaer igjen: Kvinnen, ung og forventningsfull, fjern og utilnærmelig, eller også tynget av sorg, som i bildene Ung kvinne (1938), De ventende (1940), Lesende kvinne (1940) og Enken (1942). I 1931 giftet Fjell seg med Ingeborg Helene Holt (1907-1999 ). De fikk to sønner og etter krigen bosatte de seg i en eldre villa på Lysaker utenfor Oslo. Selv la Fjell stor vekt på Ingeborgs betydning for hans kuns og mange kvinneskildringer. Et annet motiv som går igjen er spellemannen; i billedkunsten ofte en representant for kunstnerens lengsel og drøm. Hos Fjell understreker figuren ofte bildets musikalitet. I 1939 kjøpte Fjell et feriested i Flatdal og Telemarks natur dukker titt og ofte opp i hans arbeider. Mange av de bilder Fjell malte like før og under andre verdenskrig, var preget av en rik ornamental utbrodering av flatene, glidende strøk og myke overganger fra fargeklang til fargeklang. Det gjelder både i oljemaleriene og i hans tallrike pasteller, en teknikk han tok opp omkring 1940.

I Fjells malerier fra tiden etter andre verdenskrigs slutt finnes tendenser til en fastere og klarere utformning av figurene, som kan få et preg av kjølig fjernhet. Bilder som Våkenatt (1949–1952) og det monumentale Den sunkne by (1954) preges av en stram dekorativ forenkling i store, ubrutte fargeplan, mens småflekkede strøk er karakteristisk for Elvefaret (1957). I 1962 fullførte Fjell det omfangsrike Instruktøren, og i årene 1967–1971 malte han sitt største staffelibilde Tømmerhuggeren (405 x 440 cm), som også skulle bli hans siste oljemaleri. Fjell har også malt enkelte portretter, blant dem av forfatter Knut Hamsun (1950) og to portretter av skuespiller og regissør Agnes Mowinckel (1953 og 1958), det første av dem ble utført på oppdrag fra Nationaltheatret. Han har også malt enkelte selvportretter og tegnet karikaturer.

Etter krigen fikk Fjell store monumentale oppdrag i offentlige bygninger som Regjeringsbygningen (1958), Bakkehaugen kirke (1959) og Oslo Lyfthavn, Fornebu (1965-1968). De førstnevnte ble utført i sandblåst Naurbetong i nært sammarbeid med arkitekten Erling Viksjø og billedkunstneren Carl Nesjar. I kirken laget Fjell også glassmosaikk. Avgangshallen i Oslo Lufthavn dekorerte han med malerier på lerret sammen med maleren Snorre Andersen.

I senere år skapte Fjell også pasteller og var i sin suggestive, assosiasjonsrike strek-stil en fantasifull tegner og illustratør. Han lagde tegninger til Claes Gills Fragment av et magisk liv (1939), Åsmund Sveens Såmannen (1940), Per Arnebergs Vandringer (1945), samme forfatters gjendiktning av Walt Whitmans Sangen om meg selv (1947) og Rolf Stenersens Spinn etter Rimbaud (1946). I større grad enn i maleriet flommer Fjells spontane, myldrende assosiasjonsrikdom. uhindret fram Han gjennomillustrerte også Carl Frederik Prytz’ Dikt om kjærlighet på godt og vondt (1978).

Hans nye og på mange vis banebrytende dekorasjoner til Henrik Ibsens Fruen fra havet og Peer Gynt (1955), T. S. Eliots Cocktail Party og til norske dramatikere som Ernst Orvil og Solveig Christov har sammen med hans scenografi til flere August Strindberg-oppførelser sikret Fjell en varig plass i norsk scenekunst.

• Barnemorderske, 1934
• Likkjøreren, 1936
• Kalven reiser seg, 1936
• Modellenes hyllest, 1936
• Musikanten, 1937
• Rosemaleren, 1947
• Den sunkne by, 1954

• Claes Gill, Fragment av et magisk liv (sammen med Rolf Rude), 1939
• Rolf Stenersen, Spinn etter Rimbaud, 1946
• Walt Whitman, Sangen om meg selv, gjendiktet av P. Arneberg, 1947

• Relieffer i sandblåst betong i Regjeringsbygget, Oslo (sammen med Carl Nesjar), 1959
• glassmosaikk og relieffer i sandblåst betong i Bakkehaugen kirke, Oslo (sammen med Carl Nesjar), 1960
• monumentalmaleri i avgangshallen, Oslo Lufthavn Fornebu (sammen med Snorre Andersen), 1965–1968