Italias geografi

Italia er geologisk et forholdsvis ungt land, dannet under den alpine fjellkjedefoldingen som foregikk i tertiær for mellom 70 og 10 millioner år siden. Både Alpene og Appenninene tilhører dette foldefjellsystemet. Etter foldingene har landet vært utsatt for vertikale forskyvninger, deriblant perioder med nedsynking under hav. Disse forskyvningene har for en stor del foregått langs bruddlinjer hvor det allerede i tertiærtiden var en betydelig vulkansk virksomhet. Jordskjelv forekommer fremdeles, og Vesuv, Etna og Lipariøyene er blant de mest aktive vulkanstrøkene i Europa.

Den geologiske utviklingen har ført til dannelsen av en rekke naturlige landskaper eller småregioner som kan inndeles i tre hovedområder: Alpene, Posletta og Appenninene i tillegg til øyene Sicilia og Sardinia.

Innenfor Italias grenser finnes nesten hele innersiden av Alpene inkludert deler av Vestalpene, Sentralalpene og Østalpene. Vestalpene reiser seg som en vegg fra Posletta og består hovedsakelig av krystallinske bergarter. Dalene er her veldig korte eller mangler nesten helt. De høyeste delene er Grajiske alper (Gran Paradiso 4061 moh.), Mont Blanc-massivet, som i Italia hever seg til 4700 moh., og Walliseralpene (Alpi pennine) med Monte Rosa (4634 moh.) og Monte Cervino (tysk Matterhorn, 4478 moh.) på grensen mot Sveits. Sentralalpene består av mektige lag mesozoiske og tertiære kalksteiner og når i Rätiske alper over 4000 meter (Piz Bernina 4049 moh.). Her har isen gravd ut en rekke nord-sørgående daler, i dag delvis oppfylt av sjøer: Lago Maggiore, Lago di Como, Lago d'Iseo og Lago di Garda. Disse er i sørenden demmet av store morenerygger, er dype og har stor innflytelse på lokalklimaet.

Videre østover går Alpene etter hvert over i Dolomittene, som består av sterkt foldede kalksteinslag. Høyest når Marmolada (3342 moh.). Lengst i øst dannes grensen mot Østerrike av Karniske alper. Hele alpeområdet er tydelig formet av isen med spisse tinder, botner og egger. En rekke dype daler leder opp til pass over vannskillet. Dora Riparia fører for eksempel opp til Mont Cenis-passet (2082 moh.), Dora Baltea opp til Lille (2188 moh.) og Store (2472 moh.) St. Bernhard-passene, Ticinodalen til St. Gotthardpasset (1154 moh.) og Adigedalen til Brennerpasset (1370 moh.).

Posletta er et innsynkingsområde (geosynklinal) mellom Alpene og Appenninene fylt med sen-tertiære og kvartære, opptil 10 kilometer tykke sedimenter, og var tidligere en grunn havbukt. Sletta, som på italiensk kalles Pianura Padana, dekker et areal på 46 000 kvadratkilometer og er over 320 kilometer lang og opptil 200 kilometer bred. De øvre delene (Alta Pianura) består av grus- og sandavsetninger, de lavere delene (Bassa Pianura) av leire. Grus-sandslettene er svært vanngjennomtrengelige og derfor tørre, slik at man er helt avhengig av kunstig vanning, men regnvannet bryter frem igjen i en kildesone der den øvre og den nedre delen av sletta møtes.

Elvene fra Alpene har skåret den øvre delen av sletta opp i en rekke atskilte platåer. De forener seg i Po (652 kilometer lang), som løper ut i Adriaterhavet i et stort delta hvor det sedimenteres sand, grus og leirpartikler. Vest for Padova rager to utslokte vulkaner opp over slettelandet: Monti Berici (421 moh.) og Colli Euganei (603 moh.).

Appenninene, som strekker seg langs hele halvøya og fortsetter langs nordkysten av Sicilia, er bygd opp av mesozoiske og tertiære kalksteiner og leirskifrer som ble foldet i tertiær. Høyden varierer for det meste mellom 750 og 1800 meter med hovedkjeden nærmest Adriaterhavet. Helt i nord, ved Savona, går Appenninene over i Liguriske alper på grensen mot Frankrike. Disse fjellene kalles Liguriske Appenniner og er ved Genova lette å passere (Passo dei Giovi, 472 moh.). Øst for elven Taro følger De toscanske Appenninene med Monte Cimone (2165 moh.) som høyeste punkt.

Vest for De toscanske Appenninene ligger et mindre fjellområde, De apuanske Appenninene, som består av omdannede sedimenter, blant annet den berømte marmoren ved Carrara. Monte Pisanino (1946 moh.) er det høyeste punktet i denne gruppen. Ved Bocca Serriola-passet går De toscanske Appenninene over i De romerske Appenninene, som består av flere parallelle kjeder bygd opp av kalkstein. Høyeste parti er i Abruzzo, som når 2912 meter over havet på Gran Sasso d'Italia (Corno Grande), det høyeste fjellet på den italienske halvøya. Vest for hovedkjeden ligger lavere parallelkjeder i Umbria og Sabinerfjellene, som når helt ned til Roma. De napolitanske Appenninene begynner sør for en linje fra Gaeta til Adriaterhavet. Kjeden bøyer seg bort fra Adriaterhavet og nærmer seg Tyrrenske hav, som den når ut til sør for Napoli. Fjellene når sitt høyeste punkt i Serra Dolcedorme (Pollino, 2267 moh.) i Calabria.

Appenninenes vestlige forland strekker seg fra La Spezia i nord til sør for Napoli. Nesten overalt finnes en lav kystslette med klitter og strandvoller, og bak disse ofte sumpmarker. Den nordlige del av Toscana, omkring elven Arno, er et bakkeland. Det høyeste punktet her er Monte San Michele (893 moh.). Lenger sør er landskapet sterkt preget av vulkansk virksomhet. Høylandet mellom Monte Amiata (1738 moh.) i det sørlige Toscana og Albanerfjellene sør for Roma er av vulkansk opprinnelse. Innsjøene Bolsena, Vico, Bracciano, Albano og Nemi ligger i kratrene på utslokte vulkaner. Også De flegreiske markene nord for Napolibukta og øyene Ischia, Procida og Ponza er vulkanske. Vesuv (1277 moh.), Italias mest berømte vulkan, dominerer Napolibukta. I sørøst, på «hælen» av den italienske halvøya, er Appenninene skilt fra det isolerte Monte Gargano (1056 moh.) på «sporen» av det lave kalksteinsplatået Puglia.

Sicilia består i likhet med den italienske halvøya for det meste av fjell- og bakkeland. Fjellene langs nordkysten er en fortsettelse av Appenninene og består vekselvis av kalkstein, leire, sandstein og krystallinske bergarter. Fjellene fortsetter mot vest i De egadiske øyer.

Etna (3323 moh.) er Europas høyeste aktive vulkan og dekker et areal på omkring 1200 kvadratkilometer. Lipariøyene nord for Sicilia, blant andre Vulcano og Stromboli, er alle vulkanske. Ustica, lenger vest, er en isolert vulkanøy. I stredet mellom Sicilia og Tunisia ligger tre italienske øyer: Pantelleria, Linosa og Lampedusa. De to førstnevnte er vulkanske, den siste består av kalkstein.

Sardinia er til størstedelen sammensatt av krystallinske bergarter av langt eldre dato enn resten av Italia. En massiv blokk dekker øyas østlige to tredjedeler. Denne er skilt fra det mindre Iglesiente-massivet ved Campidano-lavlandet. Øyas høyeste punkt er Gennargentu (La Marmora, 1834 moh.).

• Italia
• regioner og provinser i Italia
• klima i Italia
• dyreliv i Italia
• planteliv i Italia

• Webkart Italia – Instituto Geografico