Okhotskhavet

Okhotskhavet møter Japanhavet i Soyastredet (også kalt La Perouse-stredet) mellom øyene Hokkaido og Sakhalin, og i Tartarsundet mellom Sakhalin og fastlandet. Terskeldypet er mindre enn 200 meter i Soyastredet, og mindre enn 50 meter i Tartarsundet. Sjelikovbukta er grunnere enn 200 meter, mens det sentrale området øst for Sakhalin er dypere enn 1000 meter. Kurilbassenget som ligger i sør er over 3300 meter dypt. Øyrekka Kurilene danner grensa mot Stillehavet. Den største åpningen mellom øyene er det 60 kilometer brede Boussolestredet (46,5 °N) med terskeldyp på 2318 meter. Den neststørste åpningen mot Stillehavet er Krusensternstredet (48,5 °N), som er like bredt, men med terskeldyp på 1920 meter. Utenfor øyrekka stuper havbunnen ned i den dype Kurilergropen. I likhet med Beringhavet lengre nord, ligger Okhotskhavet på den nordamerikanske tektoniske platen. Men noen geologer mener at platefliken som Okhotskhavet ligger på er en egen mikroplate; Okhotskplaten. Kurilene, med 39 aktive vulkaner, og Kamtsjatka, med 29 aktive vulkaner, er en del av den såkalte ildringen rundt Stillehavet.

Byen Okhotsk var den første plassen russerne slo seg ned etter at de kom til Orienten midt på 1600-tallet. Magadan er en av de få andre byene langs kysten.

Okhotskhavet er islagt fra november til juni. Det er et av de sørligste hav på nordhalvkulen som har islegging. Den store elva Amur som munner ut i Tartarsundet fører til lav saltholdighet i de vestlige delene av Okhotskhavet, og det er med på å fremme isdannelse. Klimaet er påvirket av den asiatiske monsunen. Om vinteren er det nordvestlige vinder, om sommeren sørøstlige. Vinterstormene fra det kalde Sibir fører til avkjøling av overflatelaget. Før isen har lagt seg som et isolerende dekke, blir vannsøylen ustabil fordi kaldt vann har større egenvekt. Det fører til nedsynkning av oksygenrikt vann til de dypere lagene. Fralandsvinden danner råker langs kysten, og mer avkjøling og nedsynking. Det danner seg drivis som sirkulerer med strømmene i Okhotskhavet. Om sommeren blåser det fra motsatt kant, men mye svakere. Sjøtemperaturen er forholdsvis lav, og det er ofte tåke.

Havstrømmene følger stort sett kystene rundt i retning mot klokka (syklonisk sirkulasjon) hele året. Mektigst er strømmen som går sørover langs østkysten av Sakhalin, med en årsmidlet volumtransport på 6,7 Sv. Den er sterkere om vinteren enn om sommeren. I Kurilbassenget er det en liten havvirvel som drives av den varme Soyastrømmen som kommer inn gjennom Soyastredet. Soyastrømmen er en fortsettelse av Tsushimastrømmen, (en grein av Kuroshio som tar veien gjennom Japanhavet).

På seinsommeren kommer havtemperaturen i denne sørligste delen av Okhotskhavet opp i 16 °C. Mens om vinteren er temperaturen selv der på frysepunktet. Okhotskhavet får tilført kaldt vann fra Kamtsjatkastrømmen som kommer fra Beringhavet og følger østkysten av Kamtsjatka som en intens og mektig havstrøm. Nær Japan skifter den navn til Oyashio. Forgreininger finner veien inn gjennom de mange stredene i Kurilene. Der dreier de mot nord igjen og følger kysten stort sett hele veien rundt mot Sakhalin. Gjennom det trange Tartarsundet går en mindre grein, kalt Limannstrømmen, sørover og inn i Japanhavet.

En lang måleserie av havtemperaturen som russiske havforskere har utført nær Boussolestredet ved posisjonen 46,5 °N, 150,5 °Ø, viser variasjonen med årstiden. Fra februar til mai er de øverste 50 meter av vannsøylen kaldere enn nede i 400 meters dyp. Så selv om dette er på 46,5 °N, så ligner forholdene på dem i Polhavet.

Havet er et viktig fangstområde for krabber, og er rikt på laks og sild. Fangst av sel og hval finner også sted. Stellers-sjøløven er utbredt og lever særlig godt på den vesle og fredete Jonasøya midtveis mellom Sakhalin og Okhotsk.

• Sibir
• Russland
• Russlands geografi
• hav
• Stillehavet
• Beringhavet
• Japanhavet
• evenkisk