Richard Nordraach
Foreldre: Malermester Georg Marcus Nordraach (1811–91) og Fredrikke Carine Tang (1809–63).
Ugift.
Fetter av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).
Rikard Nordraak var en norsk komponist. Han er mest kjent som skaperen av Norges nasjonalsang, Ja, vi elsker dette landet.
Nordraak døde før han fylte 24 år, og kan ikke vise til mange og store verker. Allikevel kom han, sammen med Edvard Grieg og Johan Svendsen, til å forme grunnlaget for det som kalles gullalderen i norsk musikkliv. Ikke minst ble Nordraak en viktig inspirasjonskilde for Grieg.
Slekten kom fra en husmannsplass under gården Nordraak (Nordre Aaker) i Land ved Randsfjorden. Faren, som var bror av Bjørnstjerne Bjørnsons mor Inger Elise Nordraach, slo seg ned i hovedstaden, der Rikard vokste opp. Faren var svært musikkinteressert. Han var egentlig arkitekt, men kalte seg malermester.
Familien brukte stavemåten Nordraach, men da Rikard stod frem som komponist, endret han navnet til Nordraak. Sine siste brev undertegnet han med Rikard i stedet for Richard – et ledd i hans bestrebelser på å være nasjonal.
Faren ønsket at sønnen skulle bli forretningsmann og sendte ham som 15-åring til en handelsskole i København, men der brukte Rikard mer tid på musikkstudier enn på handelslære. Blant annet tok han timer hos «syngemesteren» ved Det Kongelige Teater, Carl Ludvig Gerlach. I februar 1859 gav han opp handelsstudiene og dro til Berlin for å konsentrere seg om musikken. Der ble han først klaverelev hos Theodor Kullak ved Neue Akademie der Tonkunst, og noe senere komposisjonselev hos Friedrich Kiel (1821–1885), en fremragende kjenner av den klassiske stilen.
I august 1859 forlot Nordraak Berlin og oppholdt seg de to neste årene i Christiania. Her fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon hos den tyskfødte organisten Rudolph Magnus. Ved flere anledninger vikarierte Nordraak som organist for Magnus.
Rikard Nordraak, fotografert omkring 1860. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
På Bjørnsons oppfordring ble Nordraak i april 1860 medlem av det Norske Selskab, et viktig samlingsted for hovedstadens nasjonalbevisste borgere. Blant medlemmene var Bjørnson, Ole Bull, Henrik Ibsen og Ludvig Mathias Lindeman. Kort etter, 24. april, fremførte Nordraak egne komposisjoner i selskapet – «under stort Bifald». I september ble han nærmere kjent med Bull og forespilte flere av hans komposisjoner. Bull roste ham, og Nordraak fikk æren å være Bulls akkompagnatør ved konserter i Fredrikstad og Halden.
Nordraak ble bergtatt av Ole Bulls nasjonale engasjement og hans visjoner om en norsk kunstmusikk. Vi vet lite om hvorvidt Nordraak noen gang hadde befatning med levende norsk folkemusikk. Sannsynligvis fikk han sine viktigste inntrykk av folkemusikken gjennom Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman. Sistnevntes store samling Ældre og nyere norske Fjeldmelodier ble utgitt i årene 1853–1867. I tillegg er det grunn til å tro at Nordraak kjente Halfdans Kjerulfs XXV Udvalgte norske Folkedandse for Piano, trykt i 1861.
Høsten 1861 reiste Nordraak tilbake til Berlin og fortsatte studiene hos Kullak og Kiel et par år. Våren 1863 dro han hjem igjen via København, der han for første gang møtte Edvard Grieg. Etter å ha kommet hjem til Kristiania fullførte han sin andre romansesamling som var påbegynt i Berlin.
I juni 1864 forlot Nordraak hjemlandet for siste gang. Han ble et års tid i København og fornyet vennskapet med Grieg. Dette ble et avgjørende og svært viktig opphold for Nordraak, men ikke minst for Grieg. Frem til da hadde Nordraak og Grieg ikke helt vært på samme bølgelengde, nå fant de frem til en gjensidighet som skulle få betydning. Sammen med Louis Hornbeck, Christian Frederik Emil Horneman og Gottfred Matthison-Hansen grunnla Nordraak og Grieg vinteren 1864–1865 musikkselskapet Euterpe med formålet å fremføre nordisk samtidsmusikk. På åpningskonserten 18. mars 1865 dirigerte Nordraak sitt nyeste verk, Kaares Sang for barytonsolo, mannskor og orkester på 39 mann til tekst fra Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe. Det tusentallige publikumet viste enorm begeistring.
Et par måneder senere dro Nordraak til Berlin med planer om å reise til Italia sammen med Grieg utpå høstparten. Men da Grieg i oktober kom til Berlin, lå Nordraak syk. I fem måneder kjempet han forgjeves mot tuberkulose. Han døde 20. mars 1866 og ble gravlagt på Jerusalemer Kirchhof i Berlin. Gravfølget bestod av hans vert og en gammel jødisk bekjent.
17. mai 1906 ble det reist en bauta over Nordraaks grav i Berlin, og asken hans ble i 1925 ført hjem til Norge og plassert i Æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. På initiativ av Grieg laget Gustav Vigeland i 1905 et Nordraak-monument i kleberstein. Det ble reist i 1911 like nedenfor «Grotten» i Wergelandsveien i Oslo.
Nordraak skrev ingen store verker, men noen av de mindre klaverstykkene viser en meget fin melodisk åre. Fremfor alt viser hans sanger melodier som fremhever enkelhet i uttrykket og et visst folkevisepreg som på en utmerket måte stemmer overens med tekstene. Noen av sangene viser i tillegg påvirkning fra slåttemusikken. Akkordikken er uten forsøk på eksperimentering av noe slag, og tekst og musikk viser folkeviseaktig samklang.
Blant klaverstykkene er Troubadour-Vals og Valse Caprice best kjent, men det viktigste er Scherzo Capriccio, også kalt Fjeldbækken. Det har et virtuost anstrøk som er sjeldent i Nordraaks musikk, og med sine sprelske rytmer og melodiske vendinger bærer det tydelig preg av norsk slåttemusikk.
Mest elsket er Nordraak blitt for sine sanger, som gjennom flere generasjoner har skapt sangglede, ikke så ofte i konsertsalene, men desto mer i skole og hjem. Våren 1863 fikk han utgitt 6 Romancer og Sange, opus 1, på C. F. Peters Musikverlag i Leipzig. I de to første sangene, Jeg har søgt (med tekst av Magdalene Thoresen) og Ingerid Sletten (med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson), har han funnet en stil som han aldri senere forlot: et folkevisepreg som på en fortrinnlig måte kler teksten.
I Christiania fullførte Nordraak i 1864 sin andre sangsamling, Fem norske Digte, opus 2. Her tok han tråden opp fra den første sangsamlingen, hovedsakelig med tekster fra Bjørnsons bondefortelling Arne: Tonen, Træet, En underlig vise og Killebukken, som alle i sin noble enkelhet er perler i norsk romansekunst.
Fem norske Digte fikk strålende anmeldelse av Grieg i Flyveposten i København. Grieg berømmet romansenes «rene nordiske Tone».
Nordraak er mest kjent for å ha komponert melodien til Norges nasjonalsang, Ja, vi elsker dette landet. Bjørnson skrev en første versjon av teksten allerede i 1859, og diktet ble trykt i Aftenbladet. Bjørnson omarbeidet imidlertid teksten høsten 1863, og 20. desember samme år publiserte Illustreret Nyhedsblad den nye versjonen.
Nordraak komponerte melodien til Bjørnsons tekst for mannskor høsten 1863, og den ble første gang fremført om formiddagen 17. mai 1864 på Eidsvoll i anledning Grunnlovens 50-årsdag. Dirigenten var Johan D. Behrens, som ledet et mannskor på 20 sangere fra Den Norske Studentersangforening. Behrens kunne fortelle Bjørnson at studentene under prøvene hadde lært stemmene med én gang: «Den klang straks, den elskedes straks, og alle følte: her er vor Nationalsang kommen!» Om kvelden samme dag ble den sunget av studentene ved en stor konsert i Christiania i universitetets vestibyle.
Her uroppførte Behrens også en annen Nordraak-sang, Nordmandssang («Der ligger et land», med tekst av Bjørnson), som med sin fengende melodi også er blitt folkeeie. Begge disse sangene, og også Olav Trygvason («Brede sejl over Nordsjø gaar», med tekst av Bjørnson) er med sin skalapregede melodikk typiske for komponisten.
Til nasjonalsang å være har Ja, vi elsker dette landet et uvanlig stort toneomfang: en oktav pluss en kvart. I april 1900 kommenterte Edvard Grieg omfanget og omtalte Ja, vi elsker som en «tilsyneladende Umulighed» som fellessang. Han mente likevel at vanskelighetene ble oppveiet av at melodien «træffer Digtets Rørelser paa en Prik».
I omfang er scenemusikken til Bjørnsons skuespill Maria Stuart i Skotland Nordraaks hovedverk. Den vitner om hans uomtvistelige evne til dramatisk levendegjøring av en tekst, om kompositorisk dyktighet og innsikt i instrumentasjon.
Den innledende, festpregede Purpose spilles idet teppet går opp for en fargesprakende ballscene på slottet Holyrood i Edinburgh. Denne har antydning av rondoform med et glitrende ritornell i C-dur med vekslende elegiske partier i a-moll. Dernest følger en kort festmarsj fulgt av en instrumentert versjon fra utdrag av klaverstykket Valse Caprice. I andre akt kommer en liten Spansk Sang med gitar-akkompagnement.
Det musikalske høydepunktet kommer i fjerde akt med Taylors Sang («Hver glædesstund du fik paa jord»). Ifølge Grieg ble denne skrevet i Berlin i 1865, noen måneder før Nordraaks død.
Det er tydelig at for Nordraak var det å skape nasjonal musikk ikke det samme som å komponere musikk innen en generell europeisk musikkstil innlagt folketoner. En norsk musikkstil kunne bare skapes om komponisten anvendte folkemusikkens melodivendinger, rytmer og klanger. Nordraak rakk ikke å vise hvordan dette skulle gjøres, men han var indirekte med å formulere programmet for fremtidens norske tonekunst som inspirasjonskilde for Edvard Grieg.
Vi vet at Grieg kjente Nordraaks største klaverkomposisjon, Scherzo Capriccio, som med sine rytmer og melodiske vendinger viser tydelig preg av norsk folkemusikk. Scherzo Capriccio – også kalt Fjeldbekken – kom til å bli en viktig inspirasjonskilde for Griegs Humoresker op. 6, et verk som Grieg tilegnet Nordraak. Man kan derfor med rette si at Nordraak fikk større betydning som inspirator enn som komponist.
6 Romancer og Sange, opus 1, 1860–1861:
En kritisk utgave av Nordraaks samlede komposisjoner ble utgitt ved Øyvind Anker og Olav Gurvin i 1942–1944. Hans etterlatte brev ble utgitt i 1921.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.