I islamsk tradisjon skilles det mellom den rituelle bønnen salah og den personlige bønnen dua. Salah regnes som den andre av islams fem søyler og er en religiøs plikt for alle voksne muslimer, både kvinner og menn.
bønn (islam)
Fredagsbønn i en moské i London i 2016.
Bønneropet (adhan) ropes ut fra moskeens minaret fem ganger om dagen. Bønneroperen, muezzinen, har ansvar for adhan.
Den rituelle bønnen salah forutsetter at den troende er rituelt ren. Dette gjøres ved ghusl, «den store renselse» eller wudu, «den lille renselse».
Rituell bønn i Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen i Oslo i 2019.
Den rituelle bønnen
Salah utføres på arabisk og består av resitasjon av utvalgte vers og surer fra Koranen, faste lovprisninger av Gud (adkhar) og personlige bønner (dua). Resitasjonen kombineres med bevegelser som utføres i en fast rekkefølge: stående, bøyd, knelende med panne og hender mot bakken, og til slutt sittende. Disse bevegelsene utgjør en enhet kalt rakaa, og antallet varierer etter hvilken bønn som utføres.
Før bønn må den som skal be ha riktig intensjon (niyya), det vil si å være bevisst på handlingen som skal utføres. I tillegg kreves rituell renhet. Salah kan utføres alene og på ethvert rent sted, så lenge man vender seg mot Kaba i Mekka (qibla). Likevel anbefales det å be i fellesskap, helst i moskeen, som tradisjonelt er et samlingssted for bønn.
De fem daglige bønnene
Den viktigste formen for rituell bønn er de fem daglige bønnene, som skal utføres hver dag til bestemte tider. Det er disse som utgjør én av islams fem søyler.
I sunnitradisjonen bes det fem ganger daglig. Bønnens tider kunngjøres gjennom adhan, bønneropet fra moskeen.
De fem bønnene er:
- Fajr eller subh (morgenbønn ved daggry, før soloppgang)
- Duhr (middagsbønn midt på dagen)
- Asr (ettermiddagsbønn)
- Maghrib (kveldsbønn ved solnedgang)
- Isha (nattbønn når det er mørkt)
Sjiamuslimer praktiserer det samme antall bønner, men samler dem i tre tidspunkter. Dhur kombineres med asr, og maghrib med isha.
Fredagsbønn
På fredager samles muslimer i moskeen til fredagsbønn, salatu l-jumua, som erstatter middagsbønnen. Den består av en tale (khutba) etterfulgt av en rituell bønn ledet av imamen. Fredagsbønn er obligatorisk for menn og anbefalt for kvinner.
Begravelsesbønn
Bønnen for den avdøde kalles salatu l-janaza og utføres i fellesskap rett før begravelsen. Dette er en kollektiv plikt, som innebærer at minst noen i det muslimske felleskapet er pliktige til å delta. Begravelsesbønnen skiller seg fra de andre bønnene ved at man ikke bøyer seg og kneler.
Id-bønn
Ved de to høytidene id al-fitr og id al-adha samles muslimer til felles bønn. Id-bønnene utføres ofte på åpne plasser, i store haller eller i moskeer. De anses som sterkt anbefalt å utføre, men er ikke obligatoriske.
Frivillig bønn
I tillegg til de obligatoriske bønnene er det også rituelle bønner som er frivillige. Disse kalles nawafil. Noen av de frivillige bønnene ble regelmessig praktisert av profeten Muhammed og kalles derfor sunna.
Eksempler på frivillige bønner:
- Bønn knyttet til de fem daglige bønnene (rawatib)
- Nattbønn (qiyamu l-layl / tahajjud)
- Nattbønn i ramadan (tarawih)
- Bønn om veiledning ved viktige valg (istikhara)
- Bønn ved ankomst til moskeen (tahiyyatu l-masjid)
- Formiddagsbønn (salatu l-duha)
Rituell renselse
Den rituelle bønnen forutsetter at den troende er rituelt ren. Dette gjøres ved wudu, «den lille renselse» eller ghusl, «den store renselse». Wudu innebærer å vaske ansiktet, armene opp til albuene, stryke hodet og vaske føttene opp til anklene. Ghusl er en full kroppsvask etter bestemte regler, og er påkrevd i visse tilfeller, for eksempel etter samleie og menstruasjon.
Den personlige bønnen
Dua er en fri og personlig bønn, som kan utføres på hvilket som helst språk. Den er ikke knyttet til faste tider og steder og krever heller ikke rituell renhet, slik som salah.
Dua uttrykker det personlige forholdet til Gud og kan brukes til å takke, søke tilgivelse, be om hjelp eller velsignelse. Slike bønner finnes både som faste formuleringer hentet fra Koranen og profeten Muhammeds tradisjon, ofte knyttet til bestemte situasjoner. Det kan være ved måltider, når man legger seg, når man våkner eller når man går inn og ut av hjemmet. Dua kan også være helt egne ord, der den troende snakker direkte til Gud om egne behov og ønsker.
En vanlig måte å gjøre dua på er å løfte hendene med håndflatene vendt opp mens man henvender seg til Gud. Dette kan gjøres alene eller i fellesskap, for eksempel når imamen gjør dua i siste del av fredagstalen (khutba). Da svarer ofte forsamlingen med ordet «amen». Dette er det samme uttrykket som finnes i jødisk og kristen tradisjon og kan oversettes med «la det skje» eller «å Gud, svar oss». Det siste er den vanlige islamske forståelsen.
Selv om dua ikke er en religiøs plikt på samme måte som salah, regnes den som sterkt anbefalt og som en sentral del av islamsk praksis og åndsliv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.