følelser

Intensitet handler om styrkegraden av den følelsesmessige opplevelsen i positiv eller negativ retning. Når intensiteten av en følelse er høy, øker sannsynligheten for at en følelse kommer til uttrykk og utløser en handling. For eksempel kan en lettere aktivering av tristhet komme til uttrykk gjennom å få tårer i øynene, mens en sterk aktivering kan gi seg utslag i hulkegråt.

Kroppslig aktivering og uttrykk innebærer aktivitet i både nervesystemet og hormonsystemet. Dette kommer til uttrykk som karakteristiske og universelle ansiktsuttrykk og kroppsspråk, for eksempel smil og latter ved glede. Slike ansiktsuttrykk og kroppslige reaksjoner er ofte av kort varighet og inntrer spontant eller uten bevisst kontroll. Ansiktet er følelsenes «oppslagstavle» eller vindu, og kan via muskulaturen i ansiktet vise et uendelig antall uttrykk. Imidlertid vil de fleste følelser uttrykkes på mer indirekte, komplekse og dynamiske måter enn gjennom ansiktet alene. Dette inkluderer stemmebruk og tonefall, gester, blikk og kroppsholdning.

De mentale prosessene inkluderer aktivering av minner og tidligere erfaringer, forventninger og fortolkninger av en gitt situasjon. Hjernen tolker hendelser både ubevisst og bevisst. Måten dette blir gjort på, bidrar til å regulere hvordan og graden av virkningen slike hendelser får. Hver enkelt følelse kan fortelle noe om psykiske og fysiske behov og stimulerer til spesifikke handlingstendenser. Eksempelvis kan følelsen av redsel føre til flukt, mens følelser knyttet til sinne kan resultere i aggresjon eller gråt.

Hver enkelt følelse har en signalfunksjon og inneholder informasjon. Ved hjelp av denne informasjonen kan mennesker vite hvordan de selv har det, gjenkjenne og identifisere egne behov, ønsker, interesser og verdier samt hvem de er i relasjon til andre. Følelser hjelper med å fortolke både selvet og andre, slik at opplevelsene gir mening og har dybde.

Aleksitymi er det å ikke ha et språk for følelser eller en manglende evne til å bruke kroppslige signaler som meningsbærende uttrykk for følelser.

Følelser er en drivkraft bak menneskelig atferd. Følelser gjør det mulig å gjenkjenne og ivareta egne og andres behov, rettlede egne handlinger og ta valg. Dermed kan følelsene brukes som et kompass til å navigere etter og hjelpe til å med å sette seg og nå individuelle eller kollektive mål.

Følelser er et viktig verktøy for kommunikasjon og er viktig for å gjøre seg forstått og for å forstå andre. Følelser vises gjennom både kroppslige og verbale uttrykk, samt gjennom atferd, eksempelvis ved å ta kontakt ved interesse eller trekke seg unna ved følelse av skam.

Følelser bidrar til å regulere selvfølelsen og mellommenneskelige relasjoner. Eksempelvis kan sinne, forakt og avsky markere grenser og avstand til andre; skyldfølelse kan motivere til å reparere relasjoner; kjærlighet, interesse og glede kan motivere til kontakt og fellesskap; mens stolthet eller skam kan påvirke selvoppfattelsen. Egne følelser og personlige erfaringer kan bidra til å utvikle sympati og medfølelse for andre menneskers følelsesliv.

De primære affektene oppstår i de fylogenetisk eldre delene av hjernen, det vil si hjernestrukturer i hjernestammen og det limbiske systemet. Det limbiske systemet består blant annet av hippocampus og amygdala, som er involvert i emosjonelle og motivasjonelle prosesser. Disse hjernestrukturene synes å være involvert i samordning av sensorisk informasjon og signaler fra indre organer, da særlig mage-tarm-systemet, og reguleringen av det autonome nervesystemet, inkludert hjerte-karsystemet.

Gjennom sin tilknytning til hjernestammen bidrar den emosjonelle hjernen til at følelser oppleves forskjellig når det gjelder grad av intensitet, behag/ubehag, varme/kulde og spenning/avspenning. For eksempel vil en høy aktivering av sinne produsere mye kroppsvarme og føre til et høyt spenningsnivå.

Det limbiske systemet blir særlig knyttet til frykt og sinne (fight-or-flight-responsen), men også til tilknytningsatferd og positive følelser, som omsorg og seksuell lyst. Et delområde av det limbiske systemet, nucleus accumbens og det ventrale, tegmentale område (VTA), er involvert i hjernens belønningssystem og utskillelsen av dopamin.

Gjennom sine forbindelser til frontale områder i hjernebarken, bidrar disse hjernestrukturene til å frembringe opplevelser av velvære, nytelse og glede. De spiller også en sentral rolle i motivasjon, læring og positiv forsterkning, og er dermed sentrale for følelsen av interesse. Det limbiske systemet har også som oppgave å varsle om endringer i miljøet, og er særlig vaktsomt for faresignaler.

Amygdala er hjernens alarmsentral og er involvert i registreringen av hele spekteret av emosjonell informasjon, inkludert sosiale stimuli som ansiktsuttrykk, kroppsspråk og bevegelser. Amygdala setter farge på perseptuelle inntrykk, slik at ulike stimuli ikke fremstår som nøytrale, men med en bestemt valør. Eksempelvis vil et smilende ansikt oppfattes som vennligsinnet og inviterende, mens roping og skriking oppfattes som et faresignal.

Amygdala spiller en avgjørende rolle i å klargjøre organismen for raske reaksjonsmønstre. Særlig ved oppfattet fare forbereder den kroppen til handling, hovedsakelig gjennom to strategier: angrep eller flukt. Denne aktiveringen gjør organismen klar til å forsvare seg gjennom flukt, kamp eller andre forsvarsmekanismer, ofte omtalt som fight-or-flight-responsen.

Nettverksforbindelser mellom det limbiske systemet og andre deler av hjernen, særlig i prefrontal korteks, skaper en bevissthet rundt emosjonelle opplevelser. Dette gjør det mulig å fortolke og analysere hva som skjer i egen kropp, samt eksterne sanseinntrykk fra omgivelsene.

Manglende følelsesregulering i form av overaktivering kan innebære å være overveldet av følelser, og kan derfor gi en opplevelse av kontrolltap, indre kaos, panikkfølelse, mørklegging («blackout») eller raserianfall. I et forsøk på å unngå eller komme ut av smertefulle, intense eller overveldende følelser, vil det kunne føre til utvikling av uhensiktsmessige mestringsstrategier, slik som selvskading og impulsive, selvdestruktive eller utagerende handlinger.

Å undertrykke følelser over tid kan gi en vedvarende indre spenningstilstand som involverer en økt produksjon av stresshormoner, som igjen øker risikoen for en rekke psykosomatiske lidelser. Dette kan være kroppslige plager som trøtthet, utmattelse, svimmelhet, muskel- og skjelettplager, magesmerter, hodepine eller smerter/ubehag i hjerteregionen som det ikke er klare fysiologiske årsaker til.

Følelses- eller affektfobi er kjennetegnet av en uttalt unngåelse av egne følelser eller tanker, situasjoner eller mennesker som kan vekke visse følelser.

Følelsesmessig dysreguleringer forbundet med både en over- eller en underregulering av følelser, hvor vedkommende befinner seg utenfor sitt eget toleransevindu. Når toleransevinduet overskrides, er den emosjonelle aktiveringen for sterk og resulterer i en overaktivering. I et slikt tilfelle er det i all hovedsak følelsene som styrer atferden, og det kan være vanskelig å tenke og handle rasjonelt.

Følelsesmessig underaktivering (under toleransevinduet) kjennetegnes av å være følelsesmessig avflatet, nummen, apatisk eller likegyldig. Å bli værende i en slik underaktivert tilstand kan minne om en depresjon eller en dystymi.

James-Lange-teorien beskriver hvordan fysiologiske reaksjoner utgjør selve grunnlaget for emosjonelle opplevelser. I artikkelen «What is an emotion?» fra 1894 beskriver William James hvordan bestemte stimuli kan utløse følelser som frykt, sinne eller kjærlighet ved å sette i gang det autonome nervesystemet, som igjen skaper endringer i bestemte kroppsfunksjoner. Disse kroppslige forandringene kommuniserer så tilbake til organismen at en spesifikk følelse er aktivert. Raskere hjerteslag eller pust kan registreres som angst, mens en rask økning av kroppstemperatur i både kropp og i hodet forbindes med sinne eller aggresjon. Glede, en mer positiv følelse, kan kjennetegnes av at det «kribler» i magen. I henhold til James-Lange-teorien vil med andre ord den fysiologiske aktiveringen komme før den bevisste opplevelsen av en følelse og ikke omvendt.

Darwins datamateriale og metodiske tilnærminger la grunnlaget for en forskningstradisjon omkring universelle ansiktsuttrykk som skjøt fart på 1970-tallet. I denne forskningen stod psykologen Paul Ekman i spissen med det som ofte omtales som basic emotion-teorien. Ekman og medarbeidere har gjennom sine krysskulturelle studier i stor grad verifisert Darwins funn, og demonstrert at følelser har universelle kjennetegn og kan gjenkjennes på tvers av kulturer gjennom spesifikke ansiktsuttrykk.