planteceller

• cellekjerne. DNA-et til plantecellen ligger i cellekjernen, beskyttet av en membran. DNA-et er arvematerialet til planten, og inneholder oppskrifter på proteiner som cellen kan lage, samt annen genetisk informasjon.
• endoplasmatisk retikulum (ER). ER er et nettverk av membraner som omslutter kjernen. ER er involvert i produksjon av proteiner som skal transporteres ut av cellen gjennom den sekretoriske veien eller til andre organeller i cellen, syntese av fettmolekyler som skal bli til membraner og lagring av ioner.
• golgiapparat. Dette er et nettverk av membraner som ligger tett inntil hverandre. Proteiner sendes fra ER til Golgi der de blir endret og justert av enzymer slik at de oppnår sin rette funksjon.
• cytoskjelettet, også kjent som celleskjelettet, er cellens innvendige rammeverk som sørger for cellens struktur og form. I tillegg beveger organeller seg langs cytoskjelettet.
• mitokondrier. Dette er cellens energifabrikk der glukose omdannes til ATP i en prosess som kalles celleånding. ATP er cellens energimolekyl og brukes i cellulære prosesser.

• cellevegg (soppceller har også dette). Celleveggen som omgir planteceller består av cellulose, hemicellulose og pektin. Den kan også inneholde enkelte andre stoffer. Celleveggen fungerer som et slags ytre skjelett for plantecellen og gir form til cellen.
• vakuole (soppceller har også dette). Vakuole er et væskefylt rom i plantecellen som fyller store deler av cellens totale volum. Vakuolen har en rekke funksjoner i planteceller, som lagring av næringsstoffer, nedbrytning av avfallsstoffer og opprettholdelse av cellestrukturen.
• plastider. Dette er små, vel avgrensede organeller. Kloroplaster og amyloplaster er plastider.
• Kloroplaster har som sin hovedfunksjon å absorbere sollys og bruke denne energien til å produsere glukose, prosessen vi kjenner som fotosyntese. Det er klorofyll i kloroplasten som fanger lysenergien og som gjør at plantene er grønne.
• Amyloplaster er en annen form for plastider som har som hovedfunksjon å lagre karbohydrater i form av stivelse. Plastider fungerer også som en biologisk fabrikk i plantecellen som kan lage en rekke forskjellige organiske stoffer som stivelse, aminosyrer, organiske syrer, fettsyrer og hormoner. En type plastide kan utvikle seg til en annen, for eksempel kan fargeløse amyloplaster utvikle seg til grønne kloroplaster når de blir utsatt for lys. Dette skjer blant annet i poteter når de blir utsatt for lys og blir grønne.

• Dyreceller og soppceller har i tillegg lysosomer og sentrioler.

• Les mer om strukturene i hovedartikkelen om cellens oppbygning

Epidermisceller danner hudvevet i organismene. Disse cellene har store vakuoler, og de mangler mellomrom slik at de danner et tett beskyttende hudlag kjent som epidermis. I epidermis finnes det spesialiserte celler, kalt lukkeceller, som lager små dører i hudvevet. Disse er kjent som spalteåpninger (stomata) der gassutveksling kan foregå. Planten kan aktivt åpne og lukke spalteåpningene i epidermis. Ytterveggene til epidermis er fortykket av en kutikula, som består av kutin, et voksaktig stoff som er ugjennomtrengelig for vann og gass. Kutin er et av planterikets mest motstandsdyktige stoffer. De fleste epidermisceller har ikke kloroplaster, og utfører derfor ikke fotosyntese. Vakuolene kan inneholde antocyaniner som gir farge på det ytterste hudlaget. Det er for eksempel lilla antocyaniner i vakuolene i hudlaget som gjør druene røde.

Korkcellene danner periderm (korkhud) til eldre deler av trær. Korkceller ligger i flere lag i korken, det ytterste laget av det som populært kalles barken hos trær. Korkcellene dannes av egne spesialiserte stamceller (meristem), korkkambium, og vekst fra disse fører til vekst i tykkelsen av trestammen, såkalt sekundær vekst. Veggene er påleiret korkstoff eller suberin, et fettaktig stoff som er beslektet med kutin. Mellom korkcellene er det korkporer hvor oksygen kan fraktes inn i stammen eller greinene.

Parenkymceller er levende celler med høy metabolisme. I blader og stengler inneholder de kloroplaster og utfører fotosyntese. I rotbark, stengelbark, marg og margstråler oppbevarer de reservenæring (stivelse, protein, fett). De har tynne primære cellevegger, ofte kubiske, men kan være langstrakte eller stjerneformede, lite differensierte og ha bevart evnen til deling.

I sump- og vannplanter danner parenkymcellene gjennomluftingsvev i blad, stengel og rotstokk. I sukkulenter tilpasset tørke har parenkymcellene store vakuoler og deltar i lagring av vann. Parenkymceller finnes i begerblad, kronblad, pollenblad og fruktblad i en blomst.

Kollenkymceller er levende langstrakte styrkevevsceller med ujevnt fortykkede vegger, som gir mekanisk støtte og som inneholder mye pektin. De utgjør det viktigste styrkevevet i stengler og blad hos tofrøbladete planter. Siden kollenkym består av levende celler, kan det til en viss grad følge med i strekningsveksten. De har tykke primære cellevegger som gir fleksibel støtte.

På utsiden av stengler er det langsgående riller eller utvekster, og disse er dannet fra kollenkymceller, for eksempel hos stangselleri.

Sklerenkymceller er styrkevevsceller som har varierende form og størrelse, med svært tykke sekundærvegger innsatt med lignin, og som fyller omtrent hele cellen. Sklerenkymceller dør når de er ferdig utviklet ved programmert kontrollert celledød, (apoptose). Sklerenkym består av langstrakte fibre (fiberceller) eller mer isodiametriske sklereider (steinceller).

En samling sklerenkymceller kalles sklerenkym. Sklereider danner harde overflater på nøtter, løkskjell, kongler og frøskall, og kan finnes som steinceller i pærer. Fibre kan vokse og trenge seg imellom andre celler i silvevet (intrusiv vekst). Lengden på fibrene varierer fra 1 millimeter til 25 centimeter avhengig av planteart.

Sklerenkymfibre (bastfibre) isolert fra silvevet gir naturfibre som lin, rami, hamp, jute og kenaf.

Xylem/vedvev transporterer vann og vannløselige mineraler. Dette gjøres både av trakeider og vedrørselementer. Trakeider er evolusjonært mer primitive enn vedrørselementer og er den eneste formen for celler som deltar i vanntransporten hos nakenfrøede planter, i motsetning til de dekkfrøede plantene (blomsterplantene) som både har trakeider og de evolusjonært mer avanserte vedrørselementene.

Trakeider er døde celler med sekundære veggfortykkelser i form av ringer, spiraler, nett eller porer, og som er innsatt med lignin. Celleveggene er forsynt med ringporer. Porene i naboceller korresponderer, men midtlamellen danner en membran mellom cellene i poreåpningen. Bartrærne har trakeider med linseporer, en type porer med en fortykkelse i midten. Trakeider er lange celler med spisse ender og liten diameter, og er mindre utsatt for dannelse av luftbobler sammenlignet med vedrørselementene.

Vedrørselementer er døde celler som er gjennomhullet i endeveggen mot nabocellene, slik at de danner sammenhengende rør (vedrør, kar). Vedrørselementene er kortere og har større diameter enn trakeidene og gjør at vedrørene transporterer vann og mineralnæring mer effektivt enn trakeidene. Veggene med ring- eller skruelinjeformede fortykkelser innsatt med lignin har mange porer som kan danne porepar med nabocellene. I endeveggen av vedrørselementene er det perforasjonsplater som kan være forskjellig utformet hos de ulike artene. I urteaktige planter inngår de i ledningsstrenger sammen med silrør og følgeceller.

Trakeider og vedrørselementer kan dannes fra primær meristemer og danner da primært ledningsvev, eller fra sekundær meristemer kjent som vaskulært kambium, og danner da sekundært ledningsvev. Det er veggfortykkelsene i trakeidene og vedrørselementene som gjør at de kan motstå spenning når store mengder vann fordamper fra bladene.

Silrør transporterer hovedsakelig fotosyntetiserende produkter. Silrør dannes av silrørselementer som i motsetning til trakeider og vedrør består av levende celler. I silrørene blir det fraktet organiske molekyler fra fotosyntesen, og de deltar i intern resirkulering av grunnstoffer i planten. I endeveggene til silrørselementer er det silplater med hull hvor det går gjennomløpende cytoplasmastrenger. Silplatene kan ved slutten av vegetasjonsperioden tettes igjen med kallose. I sideveggen er det silområder med porer i veggen som er tilpasset transport av organiske stoffer.

Tett inntil silrørselementene ligger det følgeceller som deltar i innlasting og utlasting av fotosynteseprodukter fra silrørene. Det er forskjellig typer følgeceller, og ulike måter de står i kontakt med silrørene på. Silrørselementene mister celleorganellene under utviklingen, og inneholder i stedet en type protein som skal hindre lekkasje. Følgecellene har cellekjerne, mange mitokondrier og aktiv metabolisme.

Bartrærne og karsporeplantene har evolusjonsmessig mer primitive silrør bygget opp av silceller i stedet for silrørselementer, og de har albuminøse celler (fra latin albumen, 'eggehvite') i stedet for følgeceller. Silrørselementer og silceller kan som trakeider og vedrørselementer ha primær eller sekundær opprinnelse. Sekundært dannede silrørselementer fra et vaskulært kambium danner den levende innbarken på flerårige busker og trær.

Det vi kaller bark på trær (periderm) består ytterst av en død korkhud og en levende innbark.