ridder

Det var først etter at dette riket oppstod på slutten av 900-tallet at kavaleri ble et vanlig innslag i keisernes krigføring. Disse soldatene var opprinnelig rekruttert dels innenfor adelen og dels blant den halvfrie klassen av hofftjenere og lokale tjenestemenn (latin ministeriales).

I løpet av høy- og senmiddelalderen etablerte ridderne seg som en egen gruppe (riksriddere) innenfor adelen i keiserriket. Den ble anerkjent som en selvstendig korporasjon i 1495, og medlemmene var fra slutten av 1500-tallet organisert i 14 lokale kantoner fordelt på tre geografiske kretser. Ridderslektene var ikke anerkjent som egen stand i riksdagen, men lokalt hadde de viktige rettigheter. Blant annet hadde de skattefrihet for egen formue og inntekt, samt domsmyndighet over og rett til å skattlegge sine egne undersåtter.

Mot slutten av rikets historie eksisterte det omkring 350 riksridderslekter, som til sammen eide og styrte nær 1700 (hovedsakelig små) territorier.

I de andre selvstendige rikene i Vest-Europa, som England, Frankrike, Skottland, Portugal, Spania og flere mindre stater i det sørlige Italia og de skandinaviske kongerikene, utviklet riddergruppene seg på tilsvarende måte, men med lokale variasjoner.

Under korstogstiden oppstod det også grupper av kristne riddere som hadde som hovedoppgaver å beskytte pilegrimer og valfartssteder samt å kjempe mot kjettere og folk de så som hedninger.

Det var bare kongen som kunne utnevne verdslige riddere i Danmark, Norge og Sverige. Riddere kunne bli medlemmer av riksrådet og dermed ta del i riksstyret som rådgivere for kongen. Overhodene for de ulike stormannsslektene hadde ridderrang og herretittel, og rangen gikk etter hvert i arv i slekten.

Utnevningene skjedde ved at kongen med sitt sverd berørte kandidatens skuldrer (ridderslag). Som oftest fant seremonien sted i tilknytning til spesielle begivenheter i kongeslekten, for eksempel giftermål eller kongehyllinger. I forbindelse med riksmøtet i Kalmar og kroningen av Erik av Pommern til konge i alle de tre skandinaviske rikene i 1397 fikk hele 133 menn ridderslaget.

De skandinaviske landene fikk etter hvert også innslag av utenlandske geistlige ridderordener, deriblant johannitterne, som fra omkring 1190 drev et klosterhospital for kongens hird på Værne i Østfold, og Tyske orden, som okkuperte øya Gotland i en periode omkring år 1400.

I 1277 bestemte kong Magnus Lagabøte at skutilsveiner, som var en kategori innen kongshirden, skulle tituleres som riddere etter europeisk mønster. De skulle også ha krav på tiltalen «herre». Fra 1308/1315 var dette den høyeste tittelen i den verdslige rangordningen, etter at barontittelen ble avskaffet.

I eneveldetidens Danmark-Norge ble tittelen også brukt om innehavere av Elefantordenen (såkalt blå ridder, etter fargen på ordensbåndet) og til 1808 om innehavere av Dannebrogordenen (hvit ridder).

Kong Magnus Ladulås utstedte i 1280 et dekret, Alsnö stadga, som i fire detaljerte artikler regulerte forholdet mellom adelsmenn og storbønder (frälse män) og allmuen, deriblant adelens skattefrihet, deres plikt til å gjøre krigstjeneste med egen hest og utrustning, og deres enerett til å utnytte naturressurser som skog og mineraler samt jakt og fiske på deres egne eiendommer.

Ridderens viktigste eiendeler var hest, rustning og våpen. Ridderne hadde ikke felles uniform, bortsett fra i de geistlige ridderordenene. Der bar medlemmene vanligvis en våpenkjole eller kappe utstyrt med et kors eller annet kristent symbol som markerte hvilken orden de tilhørte.

En ridder måtte selv bekoste hest, våpen og øvrig utrustning, men de var dermed også hans personlige eiendom. I motsetning til utskrevne og innleide soldater fikk ikke ridderne betaling for sine tjenester, men de hadde til gjengjeld personlig skattefritak og andre økonomiske fordeler.

Rustningen bestod opprinnelig av separate metallbeskyttelser for de ulike kroppsdelene (hjelm, brystplate, arm- og benskinner) som etter hvert kom til å dekke hele kroppen og veide mange kilo. I mange fyrstelige rustkammere (militærmuseer) i Europa er det bevart forseggjorte rustninger, men det dreier seg ofte om praktstykker laget for oppvisnings- eller seremoniformål.

Til utrustningen hørte også et skjold, som opprinnelig var ment å skulle beskytte mot stikk, slag og hugg i nærkamp samt pileskudd fra bue eller armbrøst. I høymiddelalderen begynte ridderne å bruke skjold som identitetsmerke, særlig i turneringer; skjoldmerket var ridderens slektssymbol. Det var fra denne praksisen at heraldikken og dens formspråk utviklet seg.

Ridderens hest var utstyrt med saltøy, hodelag og stigbøyler. Hestekroppen var også i noen grad beskyttet gjennom dekkenet, som i turneringssammenheng ofte var utført i kostbart materiale og dekorert med ridderens slektsvåpen.

Ridderens hovedvåpen i krig var sverd og lanse, men andre håndvåpen som stridsøks, stridshammer, kniv (stilett) og morgenstjerne var også i bruk i nærkamp.

En ridder skulle være flittig, gudfryktig, lojal, pålitelig og uselvisk. Dette var viktige «kristelige» dyder. Han skulle ha «maskuline» egenskaper som fysisk styrke, snarrådighet, vågemot og utholdenhet, og helst også beherske «ridderlige» ferdigheter som konversasjon, dans og brettspill. I tillegg burde ridderen ha et behagelig utseende og et jevnt og lett humør, samt kunne føre seg med verdighet når det var påkrevd, men også underholde og eventuelt kurtisere kvinner innenfor sømmelige rammer.

Rolleforbildene var hentet fra sagn og myter, helgenbiografier og folkediktning, men også historiske personer som var omtalt i sagaer og krøniker. Det vokste frem en egen litteratur med riddertemaer som egen sjanger i middelalderen (høvisk diktning). Eksempler fra denne er fortellinger om drakedreperne Sigurd Fåvnesbane og Sankt Georg, men også Beowulf, som selv ble drept i kamp med en drage. Den inkluderer også historiske helteskikkelser som Roland, Gange-Rolv, Gotfred fra Bouillon, William Wallace og Gilles de Rais. Mytologien og folkelig overlevering kunne også handle om grupper av helter, som for eksempel ridderne av det runde bord (med blant andre Lancelot, Parsifal, Lohengrin og Tristan) i keltiske fortellinger, den franske og tyske gralsdiktningen og den fellesgermanske sagntradisjonen. Eksempler på dikting om enkeltstående helter i lokal folkediktning er Bendik, Olav Åsteson og Villemann.

I virkeligheten var riddere – som «folk flest» – utstyrt med både gode og mer tvilsomme karaktertrekk. Den skotske frihetskjemperen William Wallace (i samtiden også kjent som Braveheart, 'det modige hjertet') var først og fremst en opprørsleder som ofte tok brutale midler i bruk mot sivilbefolkningen. Den svenske frihetshelten og riksforstanderen Engelbrekt Engelbrektsson ledet flere opprør mot unionskongen Erik av Pommern. Den franske hærføreren Gilles de Rais ble dømt til døden for djeveldyrkelse og menneskeofring og endte sine dager på kjetterbålet. Han var dessuten inspirasjonskilden da 1600-tallsdikteren Charles Perrault skrev eventyret om Ridder Blåskjegg.

I det tysk-romerske riket gikk en rekke riddere i begynnelsen av 1520-årene sammen om et opprør (ridderoppstanden) mot den lokale høyadelens privilegier, og i flere andre opprørsforsøk senere i det samme århundret fungerte riddere som ledere og hærførere. Blant disse var Florian Geyer, Franz von Sickingen, Götz von Berlichingen og andre.

• Les mer om ridderrollen og ridderlivet i artikkelen riddervesen

I vår tid brukes tittelen i Norge om innehavere av laveste grad av St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden.

I Sverige ble ridderklassen fra slutten av 1500-tallet en egen klasse innenfor adelen, mellom friherrer og adelsmenn, senere utskilt som kommendörsätter. Adelen har ikke lenger noen offisielle privilegier, men deres felles korporasjon har fortsatt Riddarhuset i Stockholm som sitt hovedkvarter.

I Tyskland utviklet riddertittelen seg til en arvelig høyere klasse innenfor lavadelen. Slik benyttes også tittelen i Nederland og Belgia.

I Frankrike og Italia er riddertittelen til dels arvelig, men vanligvis en følge av tildeling av høyere grader av ordener, slik det fremdeles gjelder for den franske Æreslegionen.

I Storbritannia er tittelen (knight) ikke arvelig, men et resultat av at monarken tildeler en person ridderslaget eller en høyere grad av en orden. Det skilles mellom Knights Companion, som betegner en person som er opptatt i en av monarkens fortjenesteordener, og Knights Bachelor, som ikke er tilknyttet noen særskilt orden. En person med knight-tittel får rett til å sette tiltaleordet Sir foran navnet. Tilsvarende tittel for kvinner er Dame.

En av de mest kjente «litterære» riddere er den spanske dikteren Cervantes' romanfigur Don Quijote de la Mancha, også kjent som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Den skotske dikteren Walter Scott skrev på begynnelsen av 1800-tallet flere «ridderromaner» med middelaldertema, blant dem Ivanhoe, Kenilworth og Quentin Durward. På 1900-tallet og i våre dager har ridderen som romanfigur fått en renessanse i romantisk triviallitteratur, film og video- og dataspill.

Riddertittelen har gått inn i vokabularet i en rekke språk, i form av munnhell og faste uttrykk. Ridderen «uten frykt og daddel» har sitt historiske opphav i den franske 1500-tallsridderen Pierre du Terrail de Bayard, og den rustningskledde ridderen på sin hvite hest (engelsk knight in shining armour) figurerer som drømmehelt i mange romantiske ungdomsromaner.