tonnasje

Dagens tonnasjesystem er et internasjonalt målesystem, som gir et felles referansepunkt for et skips omfang og kapasitet. Dette betyr at sjøfolk, skipsbyggere, og andre i den maritime næringen, har en lik forståelse av hvilken størrelse en gitt tonnasje er.

Tonnasjens regelverk gjelder fartøy over 24 meter (LOA), men omhandler også til dels fartøy over 15 meter som benyttes i næringsvirksomhet. Målte fartøy får utstedt et internasjonalt målebrev.

Man skiller mellom bruttotonnasje (størrelse) og nettotonnasje (lasteevne):

• Bruttotonnasjen definerer skipets totale størrelse, og fastsetter derfor mange av kravene som stilles til sikkerhet, utstyr, og minstebemanning.
• Nettotonnasjen definerer skipets nyttekapasitet eller lasteevne, og danner grunnlag for hvilke avgifter skipet skal betale.

Ulike skip måles på ulike vis for å bestemme tonnasjen. For enkelte skip er dette en måling av alt innvendig volum. For skip som fører last utenfor det lukkede volumet, for eksempel containerskip, benyttes andre målemetoder. Spesielt for containerskipene er bruken av containerenheter kalt TEU og FEU. Disse kan omregnes til tonnasje.

For passasjerskip finnes det egne måle- og utregningsregler til å bestemme tonnasjen.

Tonnasjereglene er utarbeidet av Den internasjonale konvensjon om måling av fartøyer (ITC-69), også kalt Skipsmålingskonvensjonen av 1969. Disse vedtakene reguleres og brukes av ulike staters nasjonale sjøfartsmyndigheter og internasjonale klassifikasjonsselskap som American Bureau of Shipping, Lloyd's Register, Bureau Veritas, eller DNV i Norge.

I enkelte sammenhenger er det ikke hensiktsmessig å måle et skip ut fra dets lastekapasitet, eksempelvis militære fartøy, og da måles skipet i dets deplasement. Militære fartøy er heller ikke målepliktige i Forskrift om måling av skip mv.

Å definere skipets tonnasje, altså omfang og kapasitet, har vært en utfordring siden middelalderen. Dette er i hovedsak på grunn av interessekonflikten som oppstår mellom den som krever inn avgiften, og den som betaler avgiften. Skipseieren ønsker gjerne at skipet har størst mulig kapasitet, men samtidig måles med lavest mulig kapasitet i avgiftsregelverket; slik at fraktinntektene er høye, mens avgiftene er lave.

Avgiftsinnkreverne, for eksempel kanal- og havnemyndigheter, ønsker på sin side å kreve inn høyest mulig avgifter. Siden avgiftene henger direkte sammen med skipets kapasitet, ønsker derfor denne parten å definere skipet som større enn det kanskje er, slik at avgiftene blir høyere.

Av denne grunn har skip gjennom historien ofte vært preget av tonnasjemanipulasjon, som vil si at ulike parter har tolket og definert regelverket for skipets kapasitet til sin fordel. Videre har teknologisk utvikling og utdaterte regelverk, for eksempel innføringen av maskineri eller forandret tønnemateriale, ført til uforholdsmessig høye eller lave avgifter for et skip.

Sammen med dette har verdens nasjoner ofte praktisert et tonnasjeregelverk som sikrer nasjonens egne interesser, for eksempel en stat som har en vannvei for skipstrafikken. Spesielt har stormakter, slik som USA og Storbritannia, påvirket tonnasjebestemmelsene i egen favør.

Skipsfarten er utpreget internasjonal, hvor det å fatte et vedtak som gjelder internasjonal skipsfart kan være innviklet, og krever tidvis behandling på FN-nivå. Da skipets tonnasje fikk internasjonalt harmoniserte bestemmelser i 1969, var dette et resultat av århundrer med skipsbygging og avgiftsbelastning som var påvirket av stormaktspolitikk, teknologiutvikling, internasjonale forhandlinger, næringsinteresser, og sikkerheten til de om bord.

I dagens beregning av tonnasje finnes det også etterslep fra tidligere målemetoder. Dagens rammeverk for tonnasje fra 1969 ble tilpasset slik at tonnasjen ikke skulle avvike for mye fra gammel tonnasjeberegning før 1969. Tonnasjeutregningen før 1969 stammer primært fra tonnasjereglene vedtatt i 1854, som også var tilpasset å ikke avvike for mye fra tonnasjeutregningen før 1854. Tonnasjereglene før 1854 er knyttet opp mot middelaldermålingene, som baserer seg på hvor mange vintønner et skip kan frakte (tunnage).

Bruttotonn (Gross Tonnage) viser til totalvolumet av alle lukkede rom i et skip. Måleenheten er erstatning for bruttoregistertonn etter 1982. Måling og utregning av bruttotonnasjen følger generelle metoder og formler fastslått i Skipsmålingskonvensjonen av 1969, men en rekke unntak eller tillegg kan føyes til de generelle bestemmelsene, avhengig av blant annet skipstype og fartsområde.

Med dagens teknikker kan volumet og tonnasjen beregnes ut fra skipstegningene.

En volummåling utføres fra kjøl til øverste lukkede rom (f.eks. skorstein eller styrhus), og måles helt ut til spantenes utside, altså til innsiden av hudplatene. Et skip kan for eksempel være målt til 8000 kubikkmeter. For å finne bruttotonnasjen (BT) benyttes først den generelle formelen K₁V, der V er det målte volumet i kubikkmeter, og K₁ er multiplikatoren 0,2+0,02×log₁₀V:

\[K_1=0,2+0,02\times \log_{10}(8000)=0,278\]

\[BT=K_1\times V=0,278\times 8000=2224\]

Et sentralt argument for at bruttotonnasjen skal regnes slik (logaritmisk), er at en dobling i volumstørrelse ikke nødvendigvis krever en dobling av bemanning, sikkerhetstiltak, osv. Dette skal forhindre uforholdsmessig strenge krav dersom en øker størrelsen på skipet som bygges. En annen hensikt med dette er å stimulere rederi og skipsbyggere til å konstruere skip med hensiktsmessige mål og størrelser, slik at en unngår det som kalles paragrafskip.

Nettotonn (Net Tonnage) baseres på totalvolumet av et skips lasterom. Denne kapasiteten er knyttet til det volumet skipet kan tjene penger på, og er derfor av interesse for skattemyndigheter, og beregning av havneavgifter.

Nettovolumet måles blant annet basert på skipets, eller lasterommets, innvendige bredde. Høyden måles fra tanktoppen, eller bunn av lasterommet, til målingsdekket. Målingsdekket er øvre høydebegrensning på nettovolumet, og settes normalt til det øverste dekket som strekker seg over hele skipslengden. Skipets forskjell i deplasement mellom tomt og fullastet skip, altså dødvekten, kan også brukes til å måle nettotonnasjen.

Overbygg som benyttes til last, for eksempel på passasjerskip, medregnes i nettovolumet.

Nettotonnasjen regnes ut på to forskjellige vis, avhengig av om skipet kan ta over eller under 12 passasjerer. Skip som tar opp til 12 passasjerer er lasteskip, eller små passasjerfartøy under 15 meter. Skip som tar mer enn 12 passasjerer er konvensjonelle passasjerskip, hvor avgifts- og sikkerhetsreguleringene er spesielt tilpasset passasjerfarten.

Utregningen av nettotonn skal ta høyde for hvilket inntjeningspotensiale nettovolumet har, når 'lasterommet' brukes til å frakte mennesker; det vil si passasjerer som oppholder seg i salonger og lugarer.

Myndighetene i Suez benytter i hovedsak målingsreglene fra tonnasjeforhandlingene i Konstantinopel for å fastsette tonnasjen. Myndighetene i Panama har siden 1994 benyttet tonnasjesystemet fra 1969.

Flåten med containerskip har vokst markant siden 1969, og er den dominerende form for sjøtransport av stykkgods i dag. 1969-konvensjonen vil i utgangspunktet føre til svært lav tonnasjeberegning for disse store, åpne, skipene. For å måle en hensiktsmessig tonnasje av slike skip, tar en utgangspunkt i antall containere skipet frakter.

• skipsfart
• lastelinje
• handelsflåte
• deplasement
• størrelsesstandard – skip
• MARPOL-konvensjonen
• SOLAS-konvensjonen
• skipsklassifikasjon

• Lovdata: Forskrift om måling av skip og flyttbare innretninger

• Burwash, Dorothy. English Merchant Shipping: 1460-1540. 1947. University of Toronto Press.
• Hermance, Carl H. "Rules for the Calculation of Tonnage and Their History". U.S. Naval Institute vol. 46. Nr. 205 (mars 1920): 409-423.
• Johnson, Emory R. "Measurement of Vessels for the Panama Canal". Government Printing Office. 1913: 45-46.
• Kemp, Peter. The Oxford Companion to Ships and the Sea. 1976. London. Oxford University Press.
• Moorsom, George. A Brief Review and Analyses of the Laws for the Admeasurement of Tonnage. 1853. London. WM. H. Allen & Co.
• Morcken, Roald. Ton og lest: trekk av skipsmålingens og metrologiens historie i Nordeuropa.1983. Bergen. R. Morcken forlag.
• Nantet, Emmanuel. Sailing from Polis to Empire: Ships in the Eastern Mediterranean during the Hellenistic Period. I kap. 5. "The Rise of the Tonnage in the Hellenistic Period". 2020. Open Book Publishers.
• Stopford, Martin. Maritime Economics. 1988. 3. oppl. Allen and Unwin.
• Vasudevan, Aji. Tonnage Measurement of Ships: Historical Evolution, Current Issues and Proposals for the Way Forward. Ph.D-avhandling. World Maritime University. 2010.