Viser innlegg med etiketten Edvard Hoem. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Edvard Hoem. Vis alle innlegg

31. desember 2024

Oppsummering desember 24

Påbyrja i november, fullført i desember:
Robert Galbraith - Det beksvarte hjertet (Cormoran Strike #6) - Britisk krim - Lånt ebok BookBites
Jan Guillou - Tempelridderen (Arn Magnusson #2) - Svensk historisk roman - Lyd Storytel

Lese i desember:
Hans Olav Lahlum - Tåkemordet (K2 og Patricia #12) - Norsk krim - Lånt ebok BookBites
Edvard Hoem - Ung mann vil ut - Norsk sjølvbiografisk roman - Lånt ebok BookBites
Jan Guillou - Riket ved veiens ende (Arn Magnusson #3) - Svensk historisk roman - Lyd Storytel
Mary Higgins Clark - Stille natt - Amerikansk thriller - Lyd Storytel
Anders Heger (red.) - Aukrust Julehefte 2024 - Papir, fått i julegåve
Thomas Hylland Eriksen - Syv meninger med livet - Norsk sakprosa - Lyd Storytel

Påbyrja i desember, fullførast i januar:
Jan Guillou - Arven etter Arn (Arn Magnusson #4) - Svensk historisk roman - Lyd Storytel
Stein Ringen - Fortellingen om Skandinavia - Norsk historisk dokumentar - Papir, fått i julegåve



4 lyd, 3 ebøker, 1 papir
3 lånt, 4 abonnement, 1 fått
3 krim, 2 historiske romanar, 1 sjølvbiografisk roman, 1 noveller/kortprosa (julehefte), 1 sakprosa
4 norske, 2 svenske, 1 britisk, 1 amerikansk
Nye forfattarar: Ingen

Med åtte fullførte bøker i desember landa eg på totalt 96 bøker i 2024. Årsstatistikk kjem i eit eige innlegg på nyåret.
I desember las eg hovudsakleg det som er favorittlesestoffet mitt; krim og historiske romanar ispedd litt sakprosa. Pluss eit koseleg julehefte. Ingen formidlar nostalgisk julestemning betre enn Kjell Aukrust.

Julebøker er eg veldig skeptisk til; eg har gjort nokre forsøk av og til, men slike bøker er som oftast altfor klissete og søte for meg. Like før jul fann eg ein "julekrim" på Storytel, frå ein av mine gamle favorittar; Mary Higgins Clark. Kunne det vera noko?
Egenteg ikkje. Stille natt er ei OK historie, men handlinga er forutsigbar og avslutninga sukkersøt - og boksmaken min har dessutan endra seg i løpet av dei (25-30?) åra som har gått sidan sist eg las noko av Higgins Clark. 

Gjenlesinga av Jan Guillou sin middelalderserie er meir vellukka. Eg er vel ikkje fullt så begeistra som eg var fyrste gong eg las desse bøkene, men eg har absolutt hatt glede av å lesa dei på nytt. I skrivande stund er eg i ferd med å avslutta den fjerde og siste boka i serien. 

Når det gjeld Tåkemordet og Det beksvarte hjertet viser eg til samleomtalen.

Edvard Hoem har gitt meg mange fine leseopplevingar, så eg såg naturlegvis fram til den nye boka hans. No er det forfattaren sjølv som er hovudperson, med ei bok som handlar om ein ung gut sine famlande steg inn i vaksenlivet og forfattarlivet. Ung mann vil ut er inga dårleg bok, men eg likar betre Hoem sine bøker om forfedre og formødre og slekta elles.  

Årets siste fullførte, Syv meninger med livet, vart ei veldig god lese-/lytteoppleving. Nyleg avdøde Thomas Hylland Eriksen, forfattar, samfunnsdebattant og professor i sosialantropologi, les sjølv si eiga bok. Han meiner at nære relasjonar til andre menneske den vesentlegaste meininga med livet. Det 7. og siste kapittelet i boka handlar om å gi slipp. Han seier: 
Døden gir i seg selv gir ikke mening, men å erkjenne vår egen dødelighet er det som gjør oss til mennesker. Livet er et sluttet hele. (...) Å gi slipp på livet, og forsone seg med døden, er erkjennelsen av at «nå er det min tur, jeg har gjort det jeg skal». 

Hylland Eriksen si bok er inspirerande, tankevekkjande og full av gode refleksjonar - heilt perfekt lesestoff ved eit årsskifte.

Avslutningsvis vil eg ønskja alle eit riktig godt leseår i 2025.

31. desember 2023

Oppsummering desember 23

Påbyrja i november, fullført i desember:
Hilary Mantel - Skygger av et liv du kunne ha levd - Britisk memoar/sjølvbiografi - Lånt papirbok biblioteket
Tony Fischier - I mesterens skygge - Svensk krim - Lånt lydbok BookBites

Lese i desember:
Edvard Hoem - Husjomfru - Norsk roman - Lånt papirbok privat
Jane Casey - Den siste datteren - Britisk krim - Lyd Storytel
Kjersti Johnsen - Jul på Himmelfjell hotell - Lyd Storytel  [avbraut]
Klas Ekman - De kapable - Svensk krim - Lyd Storytel
Anders de la Motte - Glassmannen - Svensk krim - Lånt papirbok biblioteket og lånt lydbok BookBites

Påbyrja i desember, fullførast i januar:
Ken Follett - Lysets rustning - Britisk historisk roman - Lånt e-bok BookBites


3 lyd, 2 papir, 1 lyd + papir
4 lånt, 2 abonnement
4 krim, 1 historisk roman, 1 biografi
1 norsk, 3 svenske, 2 britiske
4 menn, 2 kvinner
Nye forfattarar: Ekman

Det vart berre 6 fullførte bøker i desember, men totalt 103 bøker i 2023. Eg tykkjer det er bra - for eg har veldig mykje anna enn lesing som eg fyller livet mitt med. Oppsummering av leseåret 2023 og årsstatistikk kjem i eit seinare innlegg.

Eg gjorde eit forsøk på å lesa "julefeelgood" denne månaden, men det var ikkje særleg vellukka. Hovudgrunnen til at eg avbraut lyttinga var likevel ikkje sjølve boka, men opplesaren av lydboka: Ei forferdeleg irriterande stemme som eg ikkje orka å høyra på. Sidan det er uaktuelt å lesa ei slik type bok sjølv på papir eller nettbrett, gjekk eg dermed glipp av Jul på Himmelfjell hotell. Like så greit sikkert..

Deretter ga eg meg i kast med ei anna bok frå ein for meg ny forfattar; Klas Ekman. Her snakkar me "feelbad", og eg må tilstå at det passar meg mykje betre. De kapable er ein spennande thriller, fylt med usympatiske karakterar, ubehagelege situasjonar og masse svart humor. Usannsynleg handling, men veldig underhaldande. I ettertid har eg googla meg fram til at boka vart tildelt Crimetime Award for Årets krimdebut 2021

Eg likar veldig godt Edvard Hoem sine bøker om sine eigne slektningar, forfedre og formødre. Difor hadde eg store forventningar til Husjomfru som handlar om livet til den yngste dottera til Felemakaren. Boka er slett ikkje dårleg, her får ein fine tidsbilete og eit bra innblikk i eit strevsamt liv. Likevel - eg vart ikkje så betatt og begeistra som eg hadde forventa - og lesinga gjekk merkeleg tregt. Les Tine sin fine omtale av boka.

Den siste boka eg fullførte i 2023 vart Glassmannen av Anders de la Motte. Denne likte eg veldig godt, og eg har så vidt starta på ein omtale.

Med dette ynskjer eg alle blogglesarar og følgjarar, bokormar og lesehestar, eit riktig godt nytt år!

11. januar 2023

Dikt og slikt: Mor og far i snødrivene

Vekas dikt er skrive av ein av favorittforfattarane mine.
Då Edvard Hoem debuterte i 1969 var det med ei diktsamling, Som grønne musikantar. Men som dei fleste veit inneheld forfattarskapet hans fleire ulike sjangrar: Hoem er både romanforfattar, dramatikar, salmediktar, gjendiktar, oversetjar, biograf og altså lyrikar.


Diktet nedanfor treng ingen forklaring. Alle som har barn og alle som har vore barn forstår kva det handlar om. 

Mor og far i snødrivene

Når eg vaknar midt på natta
og tenker på kvar barna mine er,
ser eg, som i eit glimt
mor og far i snødrivene
på ein gardsveg i Romsdal
for lenge sidan.
Mor trakkar i snø til midt på leggen.
Vegen har blåse til,
og far går som alltid etter henne,
med hatten på skrå og hardt trykt ned,
så ikkje vind og fokk skal reise med han.

Eg minnest berre ansikta og snøen
som kom på tvers, 
og vinden
la snødriver over vegen. 
Dei fekk utført
sine ærend 
i Molde og kom heim, det vart jul.
Alt det der er borte.

Men etter mange år og midt på natta
vaknar eg og tenker på kvar barna mine er.
No er eg sjølv ein mann i frakk
ein mann i snødrivene, ein mann i skumring,
som berre så vidt blir lyst opp
ein vinterkveld i eit nytt tusenår.
Men om natta blir eg ei trollkjerring
som undrast på kvar barna mine er
og syng ein lågmælt voggesong
dei ikkje kan høyre.
For eg drog bort frå mor og far,
og dei stod att i snødrivene.
Mine barn er reist til sine vinternetter,
slik eg ein gong drog ut.

Eg skal ikkje ut i verda
for å finne meg eit solrikt paradis.
Eg lengtar ikkje etter barndomsåra
og ikkje til eit jordisk himmelrike.
Eg ønsker berre at det skal falle snø
slik at barna våre ser oss da,
dei kjære ser oss da,
som i eit glimt, medan vi går mot mørkret
i fokk og vind, i fokk og vind.

                                            Frå samlinga Ute, langt der ute (Oktober 2021)

Eg legg diktet inn som eit bidrag til Anita sin diktlesesirkel i kategorien "norske favoritter".

I fjor haust var Ine Hoem rundt omkring på turne saman med far sin. Då delte ho denne videoen på Facebooksida si:

21. desember 2020

Bokomtale: Felemakaren av Edvard Hoem

Oktober 2020
350 sider
Lånt ebok BookBites

Edvard Hoem har hatt stor suksess med slektsromanane sine. No er han ute med ein ny roman basert på historiske personar (sine eigne slektningar) og verkelege hendingar. Dette er den femte boka i serien om familien i Rekneslia, men denne gongen tek han eit langt steg bakover i tid. Hovudperson er Lars Olsen Hoem (1782 - 1852). Han var grandonkel til Serianna, gift med Knut Hansen Nesje, sjølvaste Slåttekar i himmelen og forfattaren sin oldefar.

Ei hending i 1792 får stor innverknad på livet til Lars. Tenestejenta Guri, som Lars er så glad i, vert vekke. Den siste som såg henne var Lars sin halvbror Pe - han som er far til barnet Guri ventar. Pe vert mistenkt for å ha teke livet av Guri, men vert frifunnen. Lars klarar likevel aldri å kvitta seg med mistanken - og dei to brørne er ikkje på talefot lenger. Forteljinga/sagnet/mysteriet om Guri som forsvann har følgd familien i generasjonar, og har tydeleg også gjort inntrykk på forfattaren.

I Noreg var "folk flest" fattige rundt år 1800. På kontinentet herja Napoleonskrigane, og Danmark-Noreg, som i byrjinga var nøytralt, kom etter kvart på Frankrike si side. Eit av verkemidlane i krigen var gjensidige blokadar som førte til kornmangel og hungersnaud. (ref. Terje Vigen)

Lars vert uroleg, taus og inneslutta etter hendinga med Guri og lengtar vekk og ut. Av eigenskapar kan nemnast at han er skuleflink, musikalsk, netthendt, sterk og som alle andre unggutar på kysten på den tida; flink til å ro. Desse ro-ferdigheitene gjer at han vert beordra til Det romsdalske Compagnie. Saman med 50 andre marsjerer Lars i fleire veker gjennom Noreg og Sverige mot København for å bidra i kampen mot fienden England. Slik hamnar Lars Hoem midt i det blodige slaget på Københavns Red i 1801.

Når Lars vender heim finn han framleis ikkje roa. Han reiser til sjøs, men skipet han er ombord i - galeasen Christina Maria - vert kapra. Det vert starten på fem år i engelsk krigsfangenskap. Forfattaren skildrar tilværet på fangeskipet Brave på ein levande måte; ein føler på kroppen kor uhygienisk, kummerleg og trøysteslaust det er og kor svoltne og utmatta fangane er. Samstundes forstår ein at det vart lagt opp til ei heilt usedvanleg kunstnerisk og kulturell fridom på Brave. Ein av medfangane er ein fransk felebyggar og Lars vert etter kvart handtlangaren hans. 

Vel ute av prisonen er Lars sin utferdstrang stagga, men heime hjå mor og far ser han ingen framtid. Draumen om å segla eiga skute er lagt i grus for alltid, men kanskje han ein dag kan få råd til å kjøpa utstyr til å laga feler? I Kristiansund møter han Gunhild; ho som har venta på han lenge sjølv om ho aldri har sett han. Dei flyttar saman der i klippfiskbyen og med tida gifter dei seg og får heile sju døtre. Det er vel heller tvilsamt om dei "levde lukkelege alle sine dagar", - til det var det nok for mange bekymringar og for mykje slit og strev. Men slik som Edvard Hoem framstiller det, fann dei kjærleiken. Den flittige og grublande Lars og den meir pragmatiske Gunhild passa godt saman. 

Lars laga opp gjennom åra mange feler, men det var vanskeleg å leva av felemakeriet. For å spe på inntekta og for å metta alle munnar måtte både Lars og Gunhild ta seg arbeid der det var å få. Det gjer spesielt stort inntrykk å lesa om kvinnene som hadde den harde jobben med å vaska saltfisk i samband med produksjon av klippfisk. 

Eg likte boka veldig veldig godt! Edvard Hoem har atter ein gong gitt oss ei lærerik og gripande leseoppleving.
Det dokumentariske vert fletta "saumlaust" inn i det diktariske. Forfattaren viser til det som finst av dokumentasjon på felemakaren sitt liv; kyrkjebøker, arkiv, militærrullar og fangeprotokollar. Der det ikkje finst kjelder, har forfattaren dikta fram truverdig hendingar.

Det er ikkje gitt noko hint, men eg anar at det kan komma fleire bøker basert på Hoemske forfedre og -mødre. Kanskje vert ein av døtrene til Lars og Gunhild hovudperson i neste bok? 

Andre bloggmeiningar: Tine sin blogg, Kleppanrova, Øystein Hauge

16. januar 2019

Kort om: Jordmor på jorda - huset under blåhammaren av Edvard Hoem

Lydbokforlaget 2018
Speletid 9:11

Kjøpt lydfil

Dette er forteljinga om "jordmor-Stina", Edvard Hoem si tippoldemor; Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje (1793 - 1877). Ho praktiserte som jordmor i femti år og tok imot over tusen barn. Ho fekk sjølv ti barn og mellom dei; Knut Hansen Nesje - han som danna grunnlaget for hovudkarakteren i Slåttekar i himmelen.

Hoem har hatt stor suksess med dei biografiske/historiske romanane om forfedrane og -mødrene sine. Det er vel fortent. Forteljinga om Marta Kristine er fengande på fleire måtar. Ho må ha vore ei ualminneleg modig, intelligent og målbevisst kvinne - og forfattaren skildrar henne med varme og respekt.

Jordmor på jorda kom ut fyrste gong i 2008 i samband med at Den norske jordmorforening fylte 100 år. Denne boka, Jordmor på jorda - huset under blåhammaren kom ut i fjor og er ei utvida og omarbeida versjon av den fyrste boka. Eg har lest begge versjonane, og vart nesten like gripen av innhaldet denne gongen som sist.

I boka får ein innblikk i korleis vanlege menneske levde og tenkte. Om korleis dei sleit og streva og korleis dei tilpassa seg nye tider og ny kunnskap. Det er ein historisk roman der forfattaren tek utgangspunkt i sine eigne røter, men som alltid i Hoem sine bøker; det er noko velkjent her: Han formidlar det allmenne og det me har felles; mellommenneskelege forhold og kulturarven vår.
Boka har også ei dokumentarisk side og byr på interessante historiske faktaopplysningar. Dette vert fletta fint inn i forteljinga om den driftige og dyktige jordmora, saman med enkelte glimt av forteljaren/tippoldebarnet si stemme.

Jordmor på jorda - huset under blåhammaren kan sjåast på som ein slags opptakt eller "prolog" til dei populære Slåttekar i himmelen, Bror din på prærien, Land ingen har sett og Liv andre har levd. Og dessutan; Mors og fars historie og Heimlandet. Barndom. Dersom du har lest og likt nokre av dei nemnde bøkene bør du få med deg jordmorboka óg. Edvard Hoem har atter ein gong gitt oss ei lærerik og gripande leseoppleving. 

30. desember 2018

Oppsummering desember og statistikk for leseåret 2018

Påbyrja i september, fullført i desember:
Ken Follett - På grensen til evigheten - Britisk roman - Kjøpt papirbok og eBokBib

Påbyrja i november, fullført i desember:
Lars Kepler - Lazarus - Svensk krim - Lånt papirbok privat
Gunnar Staalesen - Utenfor er hundene - Norsk krim - Lånt lydbok biblioteket

Lest i desember:
Edvard Hoem - Jordmor på jorda - Norsk historisk roman - Kjøpt lydfil
Camilla Grebe - Husdyret - Svensk krim - Lånt papirbok biblioteket
Levi Henriksen - Alt det som lå meg på hjertet - Julenoveller - Kjøpt lydfil
Samuel Bjørk - Uglen - Norsk krim - Lånt papirbok privat og lydbok Storytel

Påbyrja i desember, fullførast i januar:
Peter May - Coffin Road - Britisk krim - eBokBib



2 papir, 3 lyd, 1 kombinert papir og ebok, 1 kombinert papir og lyd
4 lånt, 3 kjøpt
4 krim/spenning, 2 romanar, 1 noveller
4 norske, 2 svenske, 1 britisk
2 kvinner, 6 menn ("Lars Kepler" er 1 mann og 1 kvinne)
"Nye" forfattarar: Ingen

I skrivande stund er eg ikkje heilt ferdig med På grensen til evigheten (120 sider igjen av 1081 sider), ei bok eg altså byrja med i september(!), men den skal fullførast i løpet av morgondagen.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -


Så over til årsstatistikken.
Som alltid er desse oppsummeringane mest for min eigen del, men eg veit at eg har lesarar som tykkjer at lister, tal og statistikk er gøy, dvs at dei er like nerdete som meg sjølv når det gjeld slike ting.

Lese- og bloggeåret 2018 

(Fjorårets tal i parentes)

Til saman 
- 94 bøker (104)

Sjanger
- 67 krim-, thriller- og spenningsromanar (59)
- 10 andre romanar (19)
- 16 sakprosa (22)
- av desse 10 biografiar (8)
- 4 novellesamlingar (3)

Format
- 39 papirbøker (34)
- 25 ebøker (30)
- 30 lydbøker (40)

Alder
- 44 av bøkene var utgitt i åra 2000 - 2017 (45)
- 42 i 2018 (49)
- av dei 21 norske (31)
- Utgitt før 2000: 6 (6)

Kjelder
- 64 lånt - privat, bibliotek og eBokBib (63)
- 14 Storytel-abonnement (13)
- 16 har eg kjøpt sjølv (9)
- 1 bok fått i gåve (2)
- Lese-/lytteeksemplar: 0 (9)

Terningkast
- Terningkast 6: 1 bok (5)
- Terningkast 5: 31 bøker (31)
- Terningkast 4: 46 (47)
- Terningkast 3: 15 (16)
- Terningkast 2: 0 (4)
- Terningkast 1: 0 (1)
og 1 bok fekk ikkje terningkast 

Forfattarar
25 "nye" forfattarar (37)
Dei forfattarane eg las flest bøker av i 2018 var
- Alexander McCall Smith: 4 bøker
- Gert Nygårdshaug: 3
- Ken Follett: 2
- Levi Henriksen: 2
- Torbjørn Færøvik: 2
- Erika Fatland: 2
- Tove Alsterdal: 2
- Agatha Christie: 2
- Elles 1 av kvar

Kjønn
- 65 bøker skrivne av menn (74)
- 30 av kvinner (31)

Nasjonalitet
- 36 bøker skrivne av norske forfattarar
- 20 av svenske forfattarar
- 16 britiske
- 8 amerikanske
- 6 danske
- 1 finsk
- 1 tysk
- 1 islandsk

Elles:
- 6 av bøkene eg las var på over 600 sider (6)
- Alle var på norsk
- Eg fullførte alle påbyrja bøker

Bloggen
- 71 blogginnlegg (86)
- 31 bokomtalar (45)
- 16 samleomtalar (12)
- Mest leste blogginnlegg: Omtalen av Mørkets blod 

20. desember 2018

Årets beste

Det er framleis att nokre dagar av året 2018, men kåringar av ymse slag er alt i gang. VG har kåra årets beste bøker - og det inspirerte meg til å gjera det same. Eg har lest kun ei av bøkene VG-anmeldarane plukka ut - men den er då også min favoritt og einaste terningkast 6-bok dette året: Rød mann, sort mann. I samband med VG si kåring har eg notert meg Hvitekrist av Tore Skeie og Krigernes fred av Lasse Gallefoss - både bøker og forfattarar hittil ukjende for meg. Bjørnen (Gard Sveen) har eg ikkje lest fordi eg enno ikkje har fått somla meg til å lesa den føregåande og Kastanjemannen (Søren Sveistrup) ventar eg med fordi den har vore hypa så mykje.

Eg likar ofte publikumsvenlege og populære bøker, men eg prøver likevel å unngå "overhypa" bøker. Difor har eg enno ikkje lest Søsterklokkene og Leksikon om lys og mørke. Heller ikkje fjorårets Blå og Tante Ulrikkes Vei. Det er muleg eg kjem til å lesa dei på eit seinare tidspunkt - men eg er så møkk lei av å lesa om dei. Nokre nye og populære bøker kjem eg aldri til å lesa; her tenkjer eg m.a. på Snøsøsteren (Når ei bok får sååå mykje skryt blir eg kvalm) og Menn i min situasjon (Eg likar rett og slett ikkje bøkene til Per Petterson). Eg bryr meg heller ikkje om Eleanor Oliphant har det fint eller ikkje.

Men - eg les mykje anna: Spenningsromanar, historiske romanar og historiske kriminalromanar. Norsk krim, svensk krim, dansk krim og britisk krim. Samt dokumentarar og biografiar - sjølv om ingen i dei sistnemnde kategoriane havna blant mine 10 på topp for 2018. Kim Leine si forteljing Rød mann, sort mann plasserer eg altså som nummer 1, dei andre rangerer eg ikkje. Men gode leseopplevingar har dei alle vore, kvar på sin måte. Eg har plukka ut 4 norske, 4 svenske, 1 dansk/norsk og 1 britisk. 6 krim/spenning, 2 historiske romanar, 1 annan roman og 1 novellesamling.



Kim Leine: Rød mann, sort mann
 - Historisk roman med handling frå Grønland. Frittståande, men miljøet er det same som i Profetene i Evighetsfjorden. Ei lærerik, velfortalt, gripande, dyster og fengande historie - som stinkar.
Martin Holmén: Clinch
 - Svensk historisk krim med handling frå Stockholm. Den fyrste i trilogi.
Peter May: Lewisbrikkene
 - Britisk krim med handling frå Hebridene. Flott avslutning av ein strålande trilogi.
Gert Nygårdshaug: Zoo Europa
 - Fantasifull, velskriven og dystopisk. Nummer 5 i Mino-serien.
Lars Kepler: Lazarus
 - Adrenalinspennande og brutal svensk krim. Nummer 7 i serie. (Omtale kjem)
Levi Henriksen: Jern & metall
 - Novellesamling. Klokt og varmt om dei nære ting.
Unni Lindell: Dronen
 - Den norske krimdronninga leverer igjen.
Edvard Hoem: Jordmor på jorda - Huset under blåhammaren
 - Fantastisk forteljarkunst og glimrande opplesing av forfattaren sjølv. (Omtale kjem)
Anders Roslund: Tre timer
 - Fascinerande persongalleri og aktuelle problemstillingar.
Arne Dahl: Innland
 - Framhald av Utmarker, uhyggeleg og stemningsfull.

I tillegg til desse ti må Når barnet ditt ikkje vil leve lenger nemnast. Det vart ei leseoppleving heilt utanom det vanlege.

(Også Aftenposten har kåra sine Årets beste, men artikkelen ligg bak betalingsmur. Ut frå illustrasjonsbiletet ser det ut til at Levi Henriksens Jern & metall er blant dei utvalde)

Så - kva tykkjer du? Har bokåret 2018 vore bra? Har favorittane dine innfridd?
Kva har vore dine beste leseopplevingar?

26. desember 2017

Bokomtale: Liv andre har levd av Edvard Hoem

Lydbokforlaget 2017
Speletid: 13:01
Opplesar: Edvard Hoem
Kjelde: Kjøpt lydfil


Dette vert truleg årets siste bokomtale på denne bloggen - og det er hyggeleg då å kunna avslutta bokomtaleåret med det som for meg vart årets beste norske roman.

Liv andre har levd må også seiast å vera ei verdig avslutning av bokserien som starta med Slåttekar frå himmelen og heldt fram med Bror din på prærien og Land ingen har sett.
Samstundes har forfattaren fullført det han starta på med Heimlandet. Barndom som handla om hans eiga oppvekst og Mors og fars historie som omhandla forfattaren sine foreldre. Eg har også lyst til å nemna den vesle boka Jordmor på jorda som på ein måte er ein prolog til "Slåttekar-kvartetten". Den handlar om Knut Nesje (slåttekaren/oldefaren) si mor og dermed forfattaren si tippoldemor.

I desse "Hvem tror du at du er-tider" er det mange som har fatta interesse for slektsgransking og familiehistorie. Hoem-slekta er så heldig at dei har ein dyktig forfattar mellom seg - ein som kan gi liv og sjel til forfedrane og formødrene - og ikkje berre tørre dokument, namn og årstal. Dei fleste av oss nordmenn har vel ein del fjerne slektningar i Amerika. Slik er det også med meg, men eg har ærleg talt ikkje noko interesse i å ha/ta kontakt med dei. Men takka vere Edvard Hoem sine skildringar av Eilert sitt liv over there har eg tenkt mykje på dei i slekta mi som utvandra den gongen for mange år sidan. Var det like strevsamt og vanskeleg for dei? Vart dei jamnleg råka av tungsinn og melankoli? Ga dei etter kvart slepp på det norske og tilpassa seg det nye samfunnet dei var blitt ein del av? Eg trur ein kan svara ja på dei spørsmåla.

Forteljinga om Knut Nesje og etterkommarane hans er såleis ein familiekrønike som er allmenngyldig og gjenkjenneleg. Her ligg noko av styrken i desse bøkene: Hoem fortel om sin eigen familie samstundes som han fortel om "alle andre". Alle finn noko dei kjenner att eller har høyrt om i det han skriv. Og som forlaget formulerer det i sin presentasjon av boka: "Kor mykje bestemmer eit menneske si livsreise med eigen innsats, og kor mykje blir avgjort av krefter som vi ikkje kan gjera noko med?" Dette er tankar me alle kan reflektera over.

Hovudpersonane er framleis brørne Eilert og Anton Edvard, to av sønene til slåttekaren. Anton Edvard er han som mot sin vilje måtte flytta heimefrå 7 år gammal og som var forfattaren sin bestefar. Liv andre har levd startar med at Eilert vitjar gamlelandet. Han er blitt enkemann og er tynga av sorg og sakn. Årstalet er 1927 og det har gått 34 år sidan han utvandra. Foreldra, slåttekaren Knut og kona Serianna, har også gått bort, og gjensynet med søsken og andre slektningar fyller Eilert med blanda kjensler. Nevøen Lars Hoem, Anton Edvard sin 16 år gamle son, vert med Eilert tilbake til Canada. Ein forstår at alt ikkje er som det skal vera med Lars, han er både uroleg og tungsindig. Foreldra håpar at reisa skal gjera han godt, men slik skal det ikkje gå. Lars sin lagnad er noko av det som gjer sterkast inntrykk i denne boka.

Livet på Albertaprærien er på ingen måte nokon dans på roser. Det er økonomiske nedgangstider og Eilert har åleineansvar for åtte born, mellom dei ei dotter som har downs. Det er ein hard kamp for å overleva som farmar sidan han får vanskar med å betala inn gjelda si i tillegg til skattar og avgifter. Og enno verre skal det bli. Utover på 1930-talet vert regionen stadig utsett for øydeleggjande naturtilhøve og avlingssvikt. Det handlar om tørke, kulde, stormar og grashoppesvermar - og dermed lite utkomme. Men Eilert står oppreist. Han MÅ stå oppreist og livet MÅ gå vidare. Han skriv lange utgreiande brev til departementet og finn trøyst i Bibelen og kristent arbeid - og dessutan finn han kjærleiken på nytt.

Som i dei foregåande bøkene vekslar det fint mellom Eilert og familien sitt liv i Canada og det som Anton Edvard, Beret Anna og deira etterkommarar opplever. Hoem fortel om korleis konjunkturar, krig og storpolitikk rundt omkring i verda verkar inn på kvardagslivet til folka "våre". Etter kvart vert borna vaksne og fleire av dei stiftar eigne familiar - slik at det vert ganske folksamt i denne boka til slutt. Enkelte får me bli godt kjende med og andre vert nemnde ganske kort. Slik må det berre bli; forfattaren kan ikkje gå like djupt inn i alle hendingar og livshistoriar. Me får fleire glimt av Edvard Hoem sjølv som eit lite barn, og dermed er då ringen slutta; noko av handlinga her overlappar romanen Heimlandet. Barndom.

Boka er godt komponert og har eit flytande og enkelt språk. Det er lite utbroderingar, men vert av og til vel pompøst. For ein forfattar av Edvard Hoem sitt kaliber er det akseptabelt, tenkjer eg. Dei siste kapitla i denne boka er meir refererande og oppramsande, men det vert aldri likesælt eller lettvint. Liv andre har levd har dessutan tidvis meir dokumentarpreg enn dei par fyrste bøkene. Det er naturleg; me befinn oss nærare vår eiga tid og dermed lettare tilgang til dokumentasjon. For Slåttekar i himmelen var det annleis; Det fantest svært lite skriftlege kjelder som omhandla Knut Nesje, og oldebarnet måtte difor "dikta han fram", som han seier. Enkelte familehistoriar og -hendingar har sikkert blitt fortalt rundt kjøkkenbordet i barndomsheimen, men ikkje alt kunne snakkast om; det vart t.d. truleg aldri fortalt om onkelen Lars sin alvorlege psykiske sjukdom.

Forfattaren må ha lagt ned mykje arbeid med research før han tok fatt på skrivinga av denne serien. Han har reist, snakka med folk, studert kyrkjebøker og gravstader, dokument og brev. Han har sett seg inn i tidlegare tiders jordbruksreidskapar og arbeidsmetodar, matkultur, skikkar og andre tradisjonar, samt det som no i dag heiter kommunikasjonsmåtar og infrastruktur. Edvard Hoem er ein strålande forteljar og han har ei stødig hand over det omfattande persongalleriet. Viktigast av alt er at han handsamar absolutt alle med forståing og respekt.

Dette er røyndomslitteratur av beste slag og eg anbefalar desse bøkene så varmt eg kan. Ved å velja lydbok kan ein lytta til Edvard Hoem si behagelege stemme og høyra boka slik ho er meint å bli lesen.
Liv andre har levd er lærerik og stemningsfull, rørande kvardagsleg, men også dramatisk og høgtideleg. Eg tykkjer det blir vel mykje bibelsitat og salmesitat innimellom, men skjønnar også at det må vera slik. For denne familien har kristendommen vore særs viktig - og trua må ha vore sjølve bærebjelken i livet til både Eilert og Anton Edvard. At Eilert mot slutten av livet tok til å tvila på Gud må ha vore vondt for han. Men etter det eg kan forstå fann han til slutt fred med Vårherre.

Eilert vart ein gammal mann og var heime i Noreg på vitjing for siste gong på slutten av 1950-talet, då forfattaren var gutunge. Grandonkelen gjorde inntrykk på unge Hoem då han og søskena hans fekk kvar sin tikroneseddel, ei heilt ufatteleg gåve den gongen.

Andre bloggmeiningar: Førebels berre Kleppanrova og Rose-Marie det eg kan sjå, men eg vonar at riktig mange, både bokbloggarar og andre, set opp Liv andre har levd på leseplanen sin for det kommande året. Eg vil tru at boka har lege under mange juletre i år.

14. januar 2017

Favorittforfattarar: E

Del fem i gjennomgangen av favorittforfattarane mine - og heller ikkje denne gongen var det vanskeleg ut å plukka ut ein mann og ei kvinne som har skrive bøker som har betydd mykje for meg.

Foto:Linda Engelberth

Edvard Hoem

Norsk forfattar f. 1949.

Hoem er i løpet av dei siste par åra blitt ein Favoritt med stor F for meg. Eg har teke føre meg dei fleste historisk-biografiske romanane hans - og er fascinert av forteljarmåten og imponert over kunnskapen hans. Han skildrar folk og miljø med respekt, engasjement, openheit og forteljarglede. Språket hans er stilsikkert og poetisk.

Edvard Hoem har gitt ut over 40 bøker; romanar, skodespel, dikt, essays og biografiske verk. Han er også kjend som salmediktar og Shakespeare-gjendiktar. Det store gjennombrotet kom med romanen Kjærleikens ferjereiser i 1974. For den boka og for Mors og fars historie (2005) vart han innstilt til Nordisk råds litteraturpris. I 2013 fullførte han sitt fire band store og kritikarroste biografi om (dobbeltgjengaren sin) Bjørnstjerne Bjørnson.

Edvard Hoem er ein allsidig, folkekjær og markant forfattar - og han er ein framifrå opplesar av sine eigne bøker. Akkurat no er han aktuell med Land ingen har sett - ei bok som eg kan anbefala på det varmaste.


Amerikansk kriminalforfattar f. 1949

Kanskje ikkje den heilt store favoritten no lenger, men opp gjennom åra har eg lest og likt "utallige" bøker frå denne produktive forfattaren.

Dette er dama bak radarparet Lynley og Havers som mange kjenner frå TV-skjermen. George er altså amerikansk, men i bokserien skildrar ho dei ulike sidene av det britiske samfunnet så godt at sjølv engelsmennene reknar ho som ei av sine eigne. Det er då også BBC som har produsert TV-seriane om det umake paret: Sir Thomas Lynley; den perfekte og adelege og Barbara Havers; frå den heilt andre kanten av den sosiale rangstigen. Samspelet og samhandlinga mellom dei to er svært godt skildra i bøkene og er med på å gjera dei til gode leseopplevingar.

Elizabeth George debuterte med Mørkets gjerninger i 1988 og den 18. og førebels siste (utgitt på norsk) er Bare en ond handling frå 2013.


To namn som for meg er "nesten-favorittar" på E er krimklassiske Edgar Allan Poe og den friske svenske krimkometen Emelie Schepp.

Mange har sikkert den italienske forfattaren Elena Ferrante som ein soleklar favoritt-E. Eg óg prøvde meg på Mi briljante venninne for ei tid tilbake, men det vart det ikkje spesielt vellukka, for å sei det slik..

Kven har du som favoritt på E?

Ernest Hemingway og Erich Maria Remarque?
Erlend Loe og Erik Fosnes Hansen?
Eystein Hansen og Eirik Husby Sæther?

... eller E.L. James?

1. januar 2017

Oppsummering desember

Påbyrja i november, fullført i desember:
John Hart - Syndenes forlatelse - Amerikansk roman - Kjøpt lydfil
Johan Harstad - Max, Mischa & Tetoffensiven - Norsk roman - eBokBib

Lest i desember:
Anne Holt - I støv og aske - Norsk krim - Lånt papirbok privat
Edvard Hoem - Land ingen har sett - Norsk historisk roman - Lånt lydbok biblioteket
Chris Tvedt - Den som forvolder en annens død - Norsk krim - Lånt papirbok privat
Robert Galbraith - Ondskapens kall - Britisk krim - Lånt lydbok biblioteket
Bernt Rougthvedt - Tårn - Norsk krim - Lånt papirbok privat
Sigmund Falch - Slemmaste dokka i Dramman - Humor/satire - Lånt papirbok privat
Aina Stormo og Katia Gjerding Wiegand - Jesperpus - Dokumentar - Papirbok fått i julegåve

Påbyrja i desember, fullførast i januar:
Jorun Thørring - De dødes hus - Norsk krim - eBokBib
Richard Herrmann - Seks skudd ved stengetid - Kriminalhistorisk dokumentar - Storytel


  •  5 papir, 3 lyd, 1 ebok
  •  7 lånt,  1 kjøpt, 1 fått i julegåve
  •  5 krim/spenning, 2 andre romanar, 1 dokumentar, 1 humor
  •  7 norske (4 av desse frå 2016), 1 amerikansk, 1 britisk
  •  6 menn,  3 kvinner
  • "Nye" forfattarar: Rougthvedt, Stormo, Wiegand
Likte best: Land ingen har sett
Likte minst: Max, Mischa & Tetoffensiven

18. desember 2016

Bokomtale: Land ingen har sett av Edvard Hoem

Lydbokforlaget 2016
Speletid: 10:27
Opplesar: Edvard Hoem

I den tredje bolken av denne fine slektshistoria er handlinga lagt til tida 1912 - 1927. Hovudpersonane er dei same som i forrige bok Bror din på prærien; forfattaren sin eigen bestefar, Anton Edvard, bror hans Eilert og tanta deira Gjertine. Me får på nytt lesa om livet på Alberta- og Dakota-prærien og på Nordvestlandet - i gamlelandet.

Land ingen har sett er ein roman der tankar, samtalar og situasjonar naturleg nok er oppdikta, men forteljinga er basert på historiske fakta; offentlege dokument, verkelege hendingar og historiske personar. Forfattaren har sikkert også høyrt eldre familiemedlemmer fortelja historiar om desse personane i barndommen og oppveksten. Hoem har uttalt at han truleg kjem til å skriva to bøker til frå dei same miljøa. Det er eg glad for: Dette er utruleg gode bøker.

Å "gje vekk" ein eller fleire av sine eigne ungar til barnlause slektningar var ikkje uvanleg i tidlegare tronge tider. Det var gjerne lite utkomme, små husvære og mange munnar å mette. Ei av slåttekaren Knut sine store sorger i livet var at dei måtte setja bort yngstesonen. Det kom også til å prega Anton Edvard gjennom livet.
«Anton Edvard skulle alltid minnast det. Han gjekk over to fjell, sju år gammal. Han visste kvar han var på veg, og at han ikkje skulle vera hos foreldra sine meir».
Slik uttrykker Edvard Hoem det som hende - og slik startar denne boka. Nøkternt, men med sterke kjensler.  Anton Edvard tek etter kvart over drifta av den vesle garden til pleieforeldra sine og stiftar eigen familie. Han er ambisiøs og arbeider hardt; forutan såing, onning og hausting er det vedtid på førjulsvinteren og fisketid på etterjulsvinteren. I alle år tek han seg òg jamnleg tid til å skriva brev til broren i Canada.

På den andre sida av Atlanteren, på Alberta-prærien, lever utvandraren Eilert og kona hans Marta eit strevsamt liv. Dei har etablert seg med hus og farm; Eilert er midtpunkt i det kristne miljøet som finst der, medan Marta får meir enn nok å gjera når det annakvart år kjem eit nytt barn til verda. Stundom lengtar Eilert heim til gamlelandet, spesielt ynskjer han å sjå att den gamle mor si Serianna før ho døyr. Men så bryt 1. verdenskrig ut - og reiseplanane vert lagde vekk. Gjertine og Ole Aas byrjar å dra på åra og har slått seg til ro på Dakota-prærien, men den framleis noko opprørske Gjertine legg ut på ei siste omfattande reise.

Eilert og Anton Edvard sine liv fortonar seg som ganske like. Begge er strie og standhaftige, begge ber på draumar som ikkje vert innfridde, begge strevar for at neste generasjon skal få det betre, begge har koner som slit seg ut på hardt kroppsarbeid og mange svangerskap og barnefødslar.

Hoem fortel om tekniske og praktiske nyvinningar: Straum, telefon, jernbane, automobilar og landbruksmaskiner. Han fortel om ver og klima, konjunktursvingingar og verdenskrig. Alt dette hadde konsekvensar for kvardagslivet til folk, både i Amerika og i Noreg. Han fortel om forventningar om eit betre liv, om lange reiser og store avgjerder, om kvinner og menn med store draumar - men dei hadde ikkje alltid dei same draumane for seg og sine.

"The land of the free" baud på mange mulegheiter for dei som drog, men det var slett ingen dans på roser for pionerane. I tillegg til heimlengsel og hardt arbeid, kunne det også vera vanskeleg å læra seg eit nytt språk. Folk søkte gjerne saman med andre norske og nordiske innvandrarar som busette seg i nærleiken av kvarandre.

Land ingen har sett er ein lærerik og underhaldande roman. Fleire episodar kan ein humra godt av, medan andre hendingar er sorgtunge, rørande og/eller opprørande. Eg vart ikkje fullt så gripen av denne som eg vart av dei føregåande to. Det skal her nemnast at eg hadde svært store forventningar på førehand.

Perspektiv og forteljarstemme vekslar fint mellom karakterane og mellom verdensdelane. Av og til kjem også forfattaren si eiga stemme fram - av og til med undring og spørsmål, andre gonger med forklaringar. Dette fungerer fint i ei slik forteljing sidan forfattaren på ein måte er ein del av historia.

Hoem har ei eiga evne til å gjera det kvardagslege høgtidssamt - men han maktar også å gjera det høgtidelege kvardagsleg. Eg anbefalar lydboka som forfattaren les sjølv - på ein inderleg og nydeleg måte.

Konklusjonen vert ein sterk 5'ar og ein soleklar nominasjon til Bokbloggerprisen 2016.

29. desember 2015

Årskavalkade: Leseåret 2015 frå A til Å

Det er tid for årskavalkadar, også på bokbloggfronten. Eg kosar meg når eg les andre bokbloggarar sine oppsummeringar av årets leseopplevingar. Ikkje minst er det underhaldande å sjå kor ulik leseinteressa og lesesmaken er! Eitt og anna boktips kan ein også plukka opp.
Utpå nyåret kjem eg nok til å laga eit meir sakleg oppsummeringsinnlegg når det gjeld bøker og lesing i 2015, - og kanskje nokre ord om leseplanar for 2016. Men her og no - i årets siste bloggpost - kjem ein uhøgtideleg gjennomgang av høgdepunkt frå leseåret 2015 - på alfabetisk vis.

----------------------

A for IndriðasonArnaldur, - islandsk krimforfattar f. 1961. Eg las 'Hjemstavn' og 'Reykjaviknetter' i år, - to stemningsfulle kriminalromanar, typisk Arnaldur.

B for BjørneboeJens, - norsk forfattar (1920 - 76) og Bestialitetens historie, hovudverket til denne forfattaren. Eg fekk med meg avslutninga av trilogien, 'Stillheten', i 2015.

C for LundekvamClaus, - tidlegare fotballspelar f. 1973. Sjølvbiografien hans 'En kamp til' er ei brutalt ærleg og sjølvutleverande bok.

for Dahl, Arne, - psoudonym for Jan Arnald, svensk forfattar, kritikar og litteraturvitar f. 1963. Dette året har eg lest dei to siste i serien om A-gruppen: 'Etterskjelv'og 'Himmeløyet', samt epilogen 'Elva'.

E for HoemEdvard, - norsk forfattar f. 1949. 2015 har vore eit stort Hoem-år for meg. Har høyrt forfattaren sjølv lesa både 'Jordmor på jorda', 'Heimlandet. Barndom', 'Mors og fars historie', 'Slåttekar i himmelen' og den nyaste 'Bror din på prærien' dette året. Finfine bøker og store lytteopplevingar! Sistnemnde vart for meg den i særklasse beste norske boka utgitt i år.

F for Follett, Ken, - britisk forfattar f. 1949. Ein av mine gamle favorittar som eg har gjenoppdaga i 2015. Eg las mursteinane 'Stormenes tid - Katedralen' og 'Sverdet og korset' i 2015 og 'I all evighet' blir med meg over i 2016. Mørk middelalder, mystikk, dramatikk og erotikk.

G for Gutten til Gustav, - tittel på Leif GW Persson sin svært gode og djupt personlege sjølvbiografi.

H for hunden Hulda. - Sankt Bernhardstispa til advokat Svend Foyn er ein viktig bikarakter i bokserien til Jan Mehlum. Eg las tre av Mehlum sine kriminalromanar i 2015; 'Straffen', 'Din eneste venn' og 'Et hardt slag'.

I  for Instagram, - sosialt nettverk og fotodelingsteneste. Sigmund Falch har laga verdens fyrste Instagrambok; 'Falcheblikk'.

J for Johannes, - årets verste og mest seigliva antagonist. Eirik Husby Sæthers 'Lobotomisten' og 'Heksedoktoren' er velskrivne og blodige.

K for Kroken og Kolden, forfattarpar frå Lom som skriv om "stuttreiste mord". 'Død manns kiste' er tittelen på årets bok frå duoen.

L for Lydbok, innlest litterært verk. Gode stemmer og gode bøker gjer venting, reising og husarbeid meiningsfullt.

M for Mankell, Henning, - svensk forfattar (1948 - 2015). For fyrste gong vart det skrive ein nekrolog på denne bokbloggen.

N for Nansen, Fritjof, - norsk polfarar og oppdagar (1861 - 1930). Nansen er ein av dei som Ragnar Kvam fortel om i 'De fire store'.

O for for DahlKjell Ola, - norsk forfattar f. 1958. Eg las romanane 'Lindeman & Sachs' og 'Lindemans Tivoli' samt kriminalromanen 'Kureren' i 2015. Sistnemnde vart årets Bragepris-vinnar i open klasse, som i år var krim.

P for Lemaitre, Pierre, - fransk forfattar f. 1956. Slo gjennom med spenningsromanen 'Alex' i år.

Q for Avdeling Q. Jussi Adler-Olsen gav i år ut 'Den grenseløse', bok nummer seks i serien om Carl, Assad og Rose i avdeling Q.

R for Randen, Rolf, - lensmann, hovudperson og gjennomgangsfigur i Rune Timberlid sine krimbøker. Årets Randen-bok Satans mor har handling frå Luster.

S for Salander, Lisbeth, - ein av hovudpersonane i Stieg Larssons Millenniumstrilogi, som i år var gjenskapt av David Lagercrantz i 'Det som ikke dreper oss'.

T for Terningkast, - vert gjerne definert som eit uttrykk for konklusjon av kritikk. Denne bloggen kjem til å halda fram med Terningkast i 2016.

U for Den ubehagelige sannheten, - tittel på debutboka til William Landay. Kan anbefala både denne og boka han slo gjennom med; 'Til Jacobs forsvar'. Krim for vidarekomne.

V for VIP-rommet, tittel på bok av Jens Lapidus. Eg har fått med meg både avslutninga av 'Stockholm noir'-trilogien og starten av den nye serien med denne.

W for Wiik, Øystein, - norsk operasangar, skodespelar, Stjernekamp-deltakar og krimforfattar f. 1956. Avsnitt nummer fem i serien om Tom Hartmann har tittelen 'Rekviem'. Stor underhaldning!

X for Goksøyr, Marte Wexelsen, - norsk samfunnsdebattant, skodespelar og forfattar f. 1982. Boka hennar 'Jeg vil leve' er interessant.

Y for SteniusYrsa, - finlandssvensk forfattar, journalist og biograf f. 1945. Eg las 'Tills vingen brister', ein biografi om Jussi Bjørling, i år. Bra bok.

Z for ZanderJoakim, -  svensk krimforfattar f. 1975. 'Svømmeren' er ei spennande ny bok frå denne forfattaren.

Æ er den 27. bokstaven i alfabetet.

Ø for Øen, Morten, - norsk forfattar og fotograf f. 1969. Ein person med same namn er hovudperson i ei av dei særaste bøkene eg har lest i år: 'Tellemarck'.

Å for Helvete åpent, - tittel på årets bok frå Gard Sveen. Ei ganske leseverdig bok, men med ein (for meg) dårleg avslutning.

------------------------------

.. Dette var eit lite utval av det eg las i 2015. Resten finn du her.

Ynskjer alle eit godt nytt leseår i 2016!

30. november 2015

Oppsummering november

Påbyrja i oktober, fullført i november:
Liza Marklund - Jernblod - Svensk krim - Lånt papirbok privat
Vidar Sundstøl - Djevelens giftering - Norsk krim - Lånt ebok eBokBib
Øystein Wiik - Rekviem - Norsk krim - Lytteeksemplar

Lest i november:
Gard Sveen - Helvete åpent - Norsk krim - eBokBib
Kim Leine - Kalak - Dansk-norsk roman - Lånt papirbok privat
Sindre Kartvedt - Dumdum Boys - en vill en - Biografi - eBokBib
Gert Nygårdshaug - Eclipse i mai - Norsk roman - Kjøpt ebok, http://www.gertnyg.com/ebok/
Anne Holt - Offline - Norsk krim - Lånt papirbok privat
Jon Magnus - Sommerfuglene i Armero - Reiseskildring/dokumentarisk - eBokBib
Edvard Hoem - Bror din på prærien - Norsk roman - Lytteeksemplar
Ragnar Kvam jr - En sjøreise til Sibir - Reiseskildring/erindring/dokumentar - Lest via bokhylla.no
Elena Ferrante - Mi briljante venninne - Italiensk roman - Leseeksemplar frå Samlaget (Avbraut)
Espen Holm - Tilfellet Blumenfeld - Norsk krim - eBokBib
Thomas Enger - Banesår - Norsk krim - Lytteeksemplar

Påbyrja i november, fullførast i desember:
Nicci French - Blåmandag - Britisk krim - Lånt papirbok privat
Frode Eie Larsen - Englefjær - Norsk krim - eBokbib
Britt Karin Larsen - De som ser etter tegn (Tatertrilogien 1) - Lånt papirbok privat og lydbok Storytel



Månaden byrja med ein planlagd liten ferie - som vart avløyst av enno fleire ikkje-planlagde fridagar: Ein akutt betent blindtarm måtte fjernast så eg måtte halda meg heilt i ro nokre dagar - og det vart meir lesing enn forventa. Aldri så gale at det ikkje er godt for noko.
På eBokBib hopa det seg opp med stadig nye tilgjengelege og interessante bøker - og i november har eg nok sett i rekord i antall leste ebøker på ein månad; nemleg 7 (og berre 3 lydbøker og 3 papirbøker, som må vera "bunn-rekord"). Eg har også, no i slutten av november, nådd lesemålet om 130 leste bøker i år. Truleg kjem eg til å havna på omlag same tal som i 2014 (142) når leseåret 2015 er omme.


Her er ingen sprenglesing av norske bøker utgitt i 2015, men eg les jo, som ein kan sjå - jamnt og trutt - og 10 av 13 leste bøker i november er nye og norske. Forholdet mitt til BBP 2015 er likevel svært avslappa - for eg les berre dei bøkene eg sjølv har lyst til å lesa. Pr. i dag har eg lest 24 i roman-/krimklassen og 5 i open klasse.

Månadens høgdepunkt: Mange! Fyrst og fremst Bror din på prærien, dernest Kalak og Sommerfuglene i Armero.

Månadens nedtur: Verken Sundstøl, Enger eller Kvam innfridde denne gongen, men den største skuffelsen var likevel Mi briljante venninne. At dette skal vera eit mesterverk og ei glitrande god bok, - nei, det kan eg ikkje skjønna. Eg valde å avbryta halvveges, for eg forsto tidleg at dette ikkje var noka bok for meg. Dette var langt frå briljant, men heller kjedeleg. For meg vart det mest irriterande detaljar, forvirrande persongalleri, gjentekne skildringar og manglande driv. Eg giddar ikkje å lesa fire bøker før eg får svar på kvar det er blitt av Lila liksom.
Ikkje vart eg så himla begeistra for språket heller; det er då vel høgst ordinært. Det same gjeld omsetjinga til nynorsk. Heilt greitt, ikkje noko meir.
Eg tilstår glatt at eg var negativ i utgangspunktet: Forlaget sende ut denne boka til "alle", meg inkludert. Eg mislikar sterkt å ikkje bli spurt på førehand - så boka vart sett bakerst og nederst i ventehylla. Men så synte det seg då; at boka vart ein kjempesuksess - og dermed vart eg nysgjerrig på kva i alle dagar dette dreia seg om. For å komma i gang med lesinga lånte eg lydbokversjonen i tillegg - utan at det hjalp. Lydboka er forlengst levert attende på biblioteket og mitt usedvanleg pent brukte leseeksemplar av Mi briljante venninne - den gjekk til papirgjenvinning.

25. november 2015

Bokomtale: Bror din på prærien av Edvard Hoem

Lydbokforlaget 2015
Speletid: 11:56

Opplesar: Edvard Hoem
Kjelde: Lytteeksemplar

Etter fjorårets utgjeving av Slåttekar i himmelen sa forfattaren i eit intervju at det kunne bli eit bind 2, for han hadde rikeleg med stoff. No er oppfølgjaren komen - og eg har på nytt hatt ei leseoppleving av dei sjeldne, takka vere Edvard Hoem, forteljinga hans og stemma hans. Det vert ofte ekstra nært og meir ekte når forfattaren les sjølv.

For la meg like godt slå det fast med ein gong: Dette er Den Beste norske boka utgitt i år.
Men det er faktisk vanskeleg å skriva om ei bok som ein likar så godt. Eg meiner; utan å bli barnsleg overbegeistra og utan å bli beskulda for å vera kjøpt og betalt..

Ein veit nesten ikkje kva ein skal ta tak i, for alt er så nydeleg: Språket, stilen, forteljinga, karakterane, stemningen, skildringane. Som tittelen viser handlar det mest om livet i Amerika i denne boka, men lesaren får på ny møta den flittige slåttekaren Knut Nesje, som tek til å bli "gammal" etter den tidas målestokk. Både Knut og kona Serianna er utslitne av hardt arbeid og sørgmodige grunna lengting og sakn. Dette saknet, som Hoem skildrar så vart og fint, skuldast fyrst og fremst at alle borna deira buset seg så langt vekke. Ingen av dei ser noka framtid i det vesle jordstykket foreldra bygslar.

Den mest sentrale personen i boka er Eilert; sonen som emigrerer til USA i 1893, seksten og eit halvt år gammal. Eilert er ein intelligent, høgreist og alvorleg ung mann, prega av det nøysame og gudfryktige livet i barndomsheimen. Samstundes er han klar for det nye landet og open for dei nye tidene. Han er fast bestemt på ikkje å binda seg for tidleg, verken til jord eller livsledsagar. Han vil bruka tid, læra språket, skaffa seg arbeid og leggja seg opp pengar før han slår seg ned for godt. Eilert skal komma til å streva lenge, både fysisk og mentalt, før han til slutt slår seg til ro på Alberta-prærien i Canada. Og Eilert og foreldra skal aldri få sjå kvarandre igjen. Det er hjarteskjerande, men slik var det jo faktisk: Dei aller fleste som reiste til Amerika den gongen kom aldri tilbake til gamlelandet.

Boka er til ettertanke for nokon kvar og ein kan sei at ho er aktuell i forhold til dagens flyktningkrise-debatt. Det er OK å bli minna om at det ikkje er så frykteleg lenge sidan Noreg var eit fattig jordbruksland, der mange menneske ikkje hadde anna val enn å utvandra - for på den måten å skapa seg eit liv og ei framtid for seg og sine.

Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien byggjer på livet til Edvard Hoem sin eigen oldefar og familien hans. Men det finst lite skriftleg materiale; kun ein del datoar og årstal for ymse hendingar, samt nokre få brev som Knut Nesje skreiv til sonen sin på prærien. Det meste er difor fiksjon og boka er ein roman. Likevel - dette er ekte saker - og stor forteljarkunst. Det er tydeleg at boka er skriven med stor respekt for og kjærleik til forfedrane og -mødrene.

Språket er både lågmælt og litt høgtidssamt på ein gong, utan at vert stivt og unaturleg av den grunn. Skildringane er presise og nøkterne, og dei utbroderingane som finst virkar å vera heilt riktige i den samanhengen dei vert brukte.Teksten rører ved heile kjensleregisteret til lesaren, utan at det kan oppfattast som sentimentalt eller klissete.

Eg har merka meg nokre - om ikkje lause trådar, så i alle fall nokre uavslutta historiar undervegs i lesinga: Korleis gjekk det med Eilert og etterkommarane hans? Kva med tanta til Eilert, den fascinerande Gjertine? Og kva skjedde med Bastian Georg, Eilert sin bror som stakk av til København?
Kan det tyda på at Edvard Hoem har meir på lur - slik at me får enno ei bok? Eg håpar det.

Andre bloggmeiningar:
Sukkerrør
Kleppanrova

30. juni 2015

Dei ti beste bøkene hittil i år

Halve året 2015 har gått - og tema denne veka for Top Ten Tuesday hos The Broke and the Bookish er

Top Ten Books I've Read So Far In 2015

Etter å ha sett gjennom mi eiga leseliste - og etter ein bitteliten tenkepause - har eg plukka ut desse ti:
  1.  Edvard Hoem - Mors og fars historie 
  2.  Ken Follett - Katedralen (Stormenes tid 2)
  3.  Jens Bjørneboe - Stillheten (Bestialitetens historie 3)
  4.  Edvard Hoem - Slåttekar i himmelen
  5.  Britt Karin Larsen - Slik treet faller (Finnskogserien 6)
  6.  Ken Follett - Sverdet og korset (Stormenes tid 1)
  7.  Arne Dahl - Etterskjelv (A-gruppen-serien 9)
  8.  Pierre Lemaitre - Alex 
  9.  Robert Galbraith - Silkeormen (Cormoran Strike-serien 2)
  10.  Joakim Zander - Svømmeren 
Som lista syner er eg glad i dei gode forteljingane. Historiske romanar, dramatikk og spenning gir meg dei beste leseopplevingane.

1. juni 2015

Oppsummering mai

Påbyrja i april, fullført i mai: 
Tana French - Lik - Irsk krim - Papirbok lånt av mor
Arne Dahl - Elva - Svensk krim - Kjøpt lydfil
Merete Junker - Venuspassasjen - Norsk krim - Lånt ebok

Lest i mai:
Jakob Melander - Øyesten - Dansk krim - Papirbok lånt på biblioteket
Pierre Lemaitre - Alex - Fransk krim - Lytteeksemplar frå Lydbokforlaget
Levi Henriksen - Harpesang - Norsk roman - Papirbok lånt av mor
Edvard Hoem - Heimlandet. Barndom - Norsk roman/erindring - Lydbok lånt på biblioteket
Pedro Carmona-Alvarez - Og været skiftet og det ble sommer og så videre - Norsk roman - Lydbok lånt på biblioteket
Hanne Kristin Rohde - Bare et barn - Norsk krim - Lånt ebok
Asbjørn Jaklin - De dødsdømte - Dokumentar, krigshistorisk - Kjøpt lydfil
Gitte Haug - Kvinner i krig - Erindring, krigshistorie - Lånt ebok
H. K. Fauskanger - Skamtegnet - Norsk historisk krim - Lånt ebok
Sophie Hannah - Den som reddes kan - Britisk krim - Papirbok lånt av mor
Vetle Lid Larssen - 1001 natt - Historisk dokumentarroman - Lydbok lånt på biblioteket
Peter James - Det perfekte mord - Britisk krim - Lånt ebok

Påbyrja i mai, fullførast i juni:
Ragnar Kvam jr. - Thor Heyerdal 1. Mannen og havet - Biografi - Papirbok lånt på biblioteket
Kjell Ola Dahl - Lindeman & Sachs - Norsk roman - Lydbok lånt på biblioteket



For fyrste gong har eg lest fleire ebøker enn papirbøker i løpet av ein månad. Ebøker og ebokbib er heilt fantastisk genialt. Eit par klikk på mobilen eller nettbrettet - og vips så har ein ei bok i fanget, klar til lesing, heilt gratis. I mai las eg 5 ebøker, 6 lydbøker og berre 4 papirbøker. Heile 15 bøker til saman altså, men tre av bøkene er ekstra korte/tynne (Kvinner i krig 104 sider og Det perfekte mord 143 sider, samt lydboka Heimlandet. Barndom med ei speletid på berre 5:55)
Etter at fem månader av året har gått, ligg eg langt føre "skjema" og målsetjinga om 130 leste bøker i 2015. Hittil har eg lest 69 - så eg kan for så vidt ta ein heil lesefri månad (haha, det kjem sjølvsagt aldri til å skje) og likevel nå målet mitt. Eg  kjem ikkje til å justera måltalet mitt no - fordi eg har nokre "mursteinar" som skal lesast i løpet av sommaren. Så antal bøker lest pr. månad kjem til å gå ned dei neste par-tre månadene.
Trur eg..

Bloggmessig har eg hatt ein svak månad, og eventuelle lesarar av denne bloggen kan ikkje forventa at det vert store endringar framover heller. Eg har skrivetørke og er litt lei av blogginga, men kjem til å halda fram med å skriva blogginnlegg når eg føler for det; dvs at eg kjem til å satsa på samleinnlegg og samleomtalar.

16. mai 2015

Samleinnlegg: Vårlesing del 3

Det har blitt sparsamt med blogginnlegg i det siste. Eg les jamnt og trutt, men skriv lite. Det har litt med skrivetørke å gjera, men skuldast fyrst og fremst at det no om våren er kjekkare å driva med andre aktivitetar enn å sitja framfor ein PC-skjerm.
For oversikten sin del - og for på ein måte å fullføra leseopplevingane mine: Her er ein ny samlepost med kjappkjappe omtalar.

Venuspassasjen av Merete Junker
Gyldendal 2014
336 sider


Junker har gitt NRK-journalist Mette Minde ein pause og gitt hovudrolla i denne boka til etterforskar Morten Vollan. Det var fornuftig. Vollan er ein meir interessant person - ikkje minst fordi me får møta han som unggut i enkelte avsnitt som omhandlar fortida.

Ein mann forsvinn sporlaust i 1968 og vert erklært død året etter. Men så vert han funnen, død, i det same området - i 2007 - men der har han vore i berre tre år. Kvar har mannen vore i alle desse åra? Kvifor har han halde seg i skul - i nærleiken av familien sin - men ikkje gitt seg til kjenne? Kven har drept han?
Tilfeldigvis er det oldebarnet til mannen som finn liket - og spora fører både saka, guten og Vollan til Danmark - og ei oppklaring.
Boka gir gode tidsbilete og har eit truverdig persongalleri.
Etter ein litt treg start vart dette ei lettlest og grei krimbok. Terningkast 4.


Bare et barn av Hanne Kristin Rohde
Kagge forlag 2015
351 sider


Forfattaren tek tak i eit viktig og vondt tema; nemleg alle asylbarna som forsvinn utan spor og utan at nokon saknar dei. Handlinga i boka startar med at to mindreårige utanlandske gutar vert funne døde - men på pressekonferansen om saka skjer det to andre drap: Ein politiadvokat og ein journalist vert skotne - så og seie "på direkten".
Men trass i eit aktuelt tema og ein dramatisk start på boka; dette vart ikkje særleg spennande. Hovudpersonen Wilma blir eg heller ikkje heilt klok på.
Altfor mange sider i boka vert brukte på møter, samtalar, vandring i korridorar, krangling, diskusjonar, heisturar, nytt møte, ny krangling, ny korridorvandring osv. osv. Det er sikkert ekte og autentisk - men høyrer ikkje heime i ein kriminalroman. Terningkast 3+.


Øyesten av Jakob Melander
Aschehoug 2014
377 sider


Eit positivt møte med ein for meg ukjend krimforfattar. Dette er dansk krim, ikkje på sitt beste, men ganske nær. Eg fall ganske så pladask for protagonisten, etterforskar Lars Winkler. Han er akkurat passe rufsete - med sine private og profesjonelle vanskar/utfordringar.
Om ei drapssak, ei valdtektssak og om korleis ei rystande parallellhistorie frå fortida spelar inn. Andre tema som vert omhandla er trafficking og prostitusjon.
Persongalleriet er interessant og passe stort. Språket er flytande og friskt.
Boka har høgt tempo og er uhyre lettlest og spennande, men sjølve løysinga kan oppfattast som noko forutsigbar.
Tittelen "øyesten" har ei meir bisarr og konkret tyding enn ein kanskje skulle tru. Terningkast 4+.


Lik av Tana French
Cappelen Damm 2009
575 sider


Den engelske tittelen er Likeness - likskap - så boka handlar ikkje om lik i tydinga "døde personar". Det vil sei; historia startar med eit likfunn:
Ei ung kvinne som vert funnen knivdrept viser seg å vera dobbeltgjengaren til etterforskaren Cassie Maddox. På drapsofferet vert det funne eit ID-kort på Lexie Madison, - eit namn som Cassie sjølv har brukt tidlegare då ho jobba undercover. Etterforskarane må forhalda seg til to ulike problemstillingar: Kven drap denne kvinna - og kvifor? Og kven var ho - egentleg?
Cassie Maddox tek offeret sin plass i det miljøet ho levde i - og kjem etter kvart under huda på både "Lexie" og dei fire personane ho budde saman med. Samstundes jobbar sjefane og kollegaene hennar med å nøsta opp i det tidlegare livet til drapsofferet - før ho tok identiteten til Lexie Madison.
Boka er langsam og omstendeleg - her får lesaren følgja oppklaringa av ei heilt spesiell sak steg for steg, samtale for samtale, omtrent frå time til time.
Eg likar måten French skriv på, - ho har både psykologisk innsikt og intelligent humor. Lik er ei god og velskriven bok og ei historie med nerve - men ho er så innmari langdrøy. Det trekker ned helskapsinntrykket - og eg landar på terningkast 4.


Heimlandet. Barndom av Edvard Hoem
Karviland forlag 2006
Speletid 5:55, opplesar Edvard Hoem


Ei bok som kom ut fyrste gong i 1985. Eit nytt møte med familien til Edvard Hoem - som eg verkeleg er blitt godt kjend med dette året. Etter å ha lest om både tippoldemora, oldefaren og foreldra hans tidlegare i år, var det fint å møta barnet Edvard Hoem.
Han var nok eit spesielt barn; kunne lesa flytande som 4-åring, han var veslevaksen og uvanleg skarp - men også veldig einsam, trass i at søskenflokken var stor.
Som vaksen er han svært bevisst på kor spesiell han var.

I boka fortel han om seg sjølv i tredjeperson - og kallar seg sjølv for odelsguten. Alt som liten gut føler han på forventingane om å ta over garden - men var tidleg bestemt på at han ikkje kom til å bli bonde. Han var prega av det religiøse i barndomsheimen og drøymde om å bli prest eller misjonær.
Boka inneheld fine miljøskildringar og gir lesaren gode tidsbilete frå oppveksten på ein liten vestlandsgard på 1950-talet. Det var ei tid med ei omfattande samfunnsutvikling - forfattaren fortel t.d. om storhendinga då dei fekk straum i Karviland.
Å lytta til forfattaren si stemme er liksom prikken over i'en når det gjeld Hoem sine bøker. Akkurat denne lydboka hadde ikkje så god kvalitet - lyden var hul - omtrent som om opplesaren sat i eit digert rom med altfor mykje akustikk.
Eg vart ikkje fullt så gripen av denne forteljinga som av Mors og fars historie og Slåttekar frå himmelen - og eg trur det skuldast rekkefølga eg har lest bøkene på. Terningkast 5-.



Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
Lydbokforlaget 2012
Speletid 5:48


Ikkje akkurat min tekopp dette, men av og til lyt ein prøva seg på lesing utanfor komfortsona si.
Boka handlar om ein familie før og etter ei tragisk hending - og om å veksa opp i og å ta tak i livet sitt etter ei slik hending. Ein spesiell skrivestil og ei noko uklar forteljarstemme gjorde at leseopplevinga mi vart berre sånn middels. Historia som vert fortalt greip meg heller ikkje noko særleg. Eg kjeda meg og opplevde det heile som irriterande sentimentalt, lite truverdig og kan ikkje forstå at mange tykkjer denne er så fantastisk god.
Opplesar Prange les tydeleg og greit, men litt seint. Terningkast 3-.


Harpesang av Levi Henriksen
Gyldendal 2014
321 sider


Sorgmuntert og ein smule sært, med eit ganske så spesielt persongalleri. Eg likar Levi Henriksen sin skrivestil og humra godt for meg sjølv fleire gonger medan eg las Harpesang.

Dette er ei koseleg bok om musikkprodusenten Jim som får ei heilt overjordisk oppleving når han for fyrste gong får han høyra De Tre Syngende Søsken Thorsen.
Boka har ei handling som slentrar av stad, i ein skrivestil som også er litt slentrande. Hovudpersonen og egpersonen Jim er ein kul fyr.
Forfattaren skildrar miljøet og dei nære (og sære) ting med varme og humor. Eg har brukt lang tid på boka fordi ho er så temposvak. Men eg likte boka ganske godt; ho har ein heilt annan stil enn dei bøkene eg vanlegvis les. Variasjon er bra.
Terningkast 4.

- - - - - - - - - - -

Fleire samleinnlegg:
Vårlesing del 1
Vårlesing del 2
Vinterlesing