Alle skal få.....

Fuglematen henger rett ved terrassedøra. Og vi har stor glede av å se på småfuglene, som mesker seg med frø og talg. Og så er det brødet som legges på fuglebrettet. Der er det mest skjærene og ekorn som forskyner seg av skalkene. Men de skal jo ha mat de også!

Her i forgårs satt jeg og jobba ved spisebordet. Og det ramla og skramla ute på veggen. Og der ser jeg Nøtteliten - helt fryktløs henge opp-ned på greina og spise av matkulene i nettingen. Han lot seg villig fotografere - Selv om jeg stod bare 1 meter unna - kun adskilt av litt glass. Og ved siden av meg stod Ella helt musestille  og siklende.

Nøtteliten har en venninne. Og de har nok hatt seg noen runder i høyet. For sist sommer var det også små-Nøttelitener i hagen her. Utrolig søte!

Det er altså et yrende dyreliv i bakgården her. Trivelig. Og spesielt artig for barna - som får dette synet servert til frokosten.

Småfuglene og vinter

Under opprydding i sommer, fant vi 2 stk fuglematere i et rom i muren bak huset. De stammer fra en leieboer i sokkelleiligheten (10 år tilbake), som har latt disse ligge igjen. Vi pleier alltid henge opp fuglemat om vinteren, i et tre i hagen. Men det har vært litt ugunstig, når det er som verst med snø; Da er det vanskelig å komme til for å fylle på mat.

Idag har de 2 fuglematerne fått nytt liv. Christian fant grener i skogen - passende for oppheng til materne. Og med en runde i sirkelsaga, ble de prefekte for husveggen. De henger i passe høyde - og passe ut fra veggen - slik at vi har full oversikt fra spisebordet. Og slik at vi enkelt kommer til fra terrassedøra, for påfylling av frø. Greina er såpass lang, at det er plass for å henge talg innafor materen.

Det henger også en litt lenger bort på veggen. Fuglematerne er allerede fyllt opp for første gang. Og nå venter vi bare på at småfuglene skal oppdage at de kan meske seg i bakgården her. Og vi gleder oss til å få studere fuglene på litt nærmere hold. Det er koselig og stas for både store og små.

Husk småfuglene i vinter!!

Musa sier ikke pip-pip...

Vi snakker med ungene om dyr. Hele tiden. Sauen sier BÆÆ, grisen sier NØFF, kua sier MØ, musa sier PIP-PIP....

Mulig litt brutalt å vise denne til 2-åringene. Men far mener det aldri er for tidlig å lære.

De er ville av begeistring, over synet av en ekte mus - og roper "Muuuuuus - Pip-pip-pip-pip" med sin fineste stemme.

Beklager snupper: "Denne lille stakkaren sier nok ikke lenger pip-pip. Den er død" forteller far.


"Ja", sier bare ungene - fremdeles med begeistring i stemmen. De er nok ikke helt sikker på hva død betyr. Like greit, kanskje?!

Dette er dag 2 med musefelle i tørkeskapet- og nettene ble ikke lange, hverken for denne karen eller broren  som måtte bøte igår. De er veldig søte - men sånn er det dessverre bare: Vi kan ikke risikere at det blir 100-vis av disse i veggen....

Rene zoo

Vi er, som tidligere nevnt, i besittelse av både hund og marsvin. Vi har et duepar som bor i eiketreet i hagen. De har vært her i flere år. Vi har ekorn. Det hender det løper en elg eller en hjort i veien. Det er masse småfugler som er litt til og fra.  Med andre ord; det er et rikt dyreliv i og rundt huset.

Denne lille karen (frøkna?) har bodd hos oss siden midtsommers. Den er liten, pjuskete og ganske tam. Den hopper rundt i hagen og rundt huset. Og vi har ofte ferska den inne i stua, de dagene dørene har stått åpne (!!!). Den henter matrester etter ungene, som ligger på gulvet. Og gud vet hva annet den har fått med seg ut av huset....

Kan tro jeg lurte, første gang jeg fant fuglebæsj midt på stuegulvet.... I alle dager??!! Men jeg skjønte litt mer, da jeg et par dager senere hørte krafsing/tripping under spisebordet.

Det er litt ekkelt å plutselig ha denne pjuskete fuglen inne i huset. Men samtidig er det synd på den. Og vi er spente på hvordan den skal klare seg til vinteren? Den kan flakse - men har aldri sett den ta helt av/fly og bli borte. Den hopper mest bare rundt her. Og ser ut til å ikke lide nød, selv om den ser litt stusselig ut.
Mannen i huset har gitt den lille fulgen det koselige navnet Faen Skjære. (han er nok en smule preget av å ha tilbragt nesten 20 år sammen med en nordlending, med til tider fargerikt språk..)

Jeg får frysninger!

Jeg beklager at jeg kommer med nok et innlegg om dyr. Men denne gangen snakker vi ikke frivillig dyrehold....

Vi har fra tid til annen mus i huset. Da mener jeg selvfølgelig gnageren Mus musculus. Det er jo slett ikke uvanlig å ha i hus. Vi setter opp feller - til Odas store fortvilelse - og musene blir borte for en stund.
De siste dagene har vi igjen hørt krafselyd i veggen. Men ikke på samme steder som tidligere. Vi har satt ut feller (flertall) med alskens godsaker. Men ingen mus har latt seg lure denne gang.
(Ingen luremus i huset her, nei.... ups - liten avsporing)

Det blir krafset og gnaget. Vi har fått hull i veggen. Og de graver ut isolasjon mannen har puttet i veggen til rommet vi jobber på... Alt dette skjer inne på vaskerommet - hvor vi heldigvis kan lukke døra inn til resten av huset.

Igår kveld var krafsinga så kraftig, at det hørtes ut som et beist inni veggen. "Herregud! Dette kan da ikke være mus - det må være rotter!!" Mannen og jeg er nå ganske sikre i vår sak. Det bor rotte(r) i veggen. Det gir også forklaring på hvorfor ingen har gått i fellene.....hvorfor vi ikke har sett snurten av dem.... Jeg tror forresten jeg hadde svimt bittelitt av, hvis en rotte hadde kommet over kjøkkengulvet. Ja, ja : ikke verre enn mus eller marsvin vil noen påstå.... Men jeg synes det er mye eklere!

Om det er én eller flere; usikkert. De lever oftest i flokk.

Men det som er sikkert, er at hvis det foreløpig er kun noen få Rattus Norvegius i veggen - tar det ikke lang tid før det er mange! Her må det handles fort!! Skadedyrkontrollen neste. Dette lukter tålmodighetsprøve lang vei....

Og vi som akkurat har skaffet marsvin.... dette blir nesten litt i meste laget for meg....

Hvis noen har erfaring og/eller tips å komme med: Kommentér i vei! Og send katta over til oss!

Mr. Edvard

Til å være en ikke altfor dyreglad dame - har jeg overrasket både meg selv og omgivelsene siste uka. Søsteren min trodde ikke noe på at jeg noen sinne ville si ja til en gnager. Hun måtte komme hit å se det med egne øyne. Ikke har vi bare fått Jånni i hus. Nå har Edvard også entret scenen. Edvard har litt lengre, mykere pels. Og kraftige øyenbryn. Han har tilbragt sine første 6 uker i en dyrebutikk. Nå bor han hos oss. Guuuud - han er heldig! Han er forresten Mr. Super-Søt himself !!

Edvard er først og fremst kalt opp etter Edward Cullen. (se Elisabeth innerst i veien; jeg lærer!) Hadde jeg fått velge navn denne gangen også, hadde det blitt Jo eller Harry. Men det var ikke min tur.
Vi har også en kjekk nabogutt som heter Edvard. Han spurte så pent..... Og hvem kan si nei til en flott gutt på 16, som ber om å få et marsvin kalt opp etter seg. Så da ble det slik.

Etter tips fra den unge, flinke jenta i dyrebutikken, gjorde vi som følgende da de To Herrer skulle møtes: Vi tok litt av mors parfyme og strøk litt over pelsen på begge. Da har de samme utgangspunkt hva lukt gjelder. Et fellestrekk. Så satte vi de på nøytral grunn - gulvet. Der fikk de hilse og snuse. Og vi ville visst kunne se med det samme, om de gikk overens eller ikke. Det gikk helt strålende! De fant tonen umiddelbart - og begynte å lage koselyder. Stor lykke hos en spent familie Hertzenberg! Deretter ble de satt i buret - som var nyrenset og Jånni-luktfritt. De leker og koser seg på sin nye felles arena. Og de prater sammen. Ganske hyggelig å hørte på. Den ene har knitrelyd. Den andre purrer :)

Jeg sier Familien.... men far i familien er ikke så opptatt ev dette. Han liker ikke smådyr! Han kan etter mye mas fra ungene, gå med på at dyra er litt søte... Men det er det. Han synes hund er best.

Neste innlegg blir ikke om dyr. Jeg lover!

Nytt familiemedlem

Vi er jo en familie med særdeles lite å ta oss til. For ordens skyld: jeg tuller! Derfor har vi nå skaffa oss litt ekstra arbeid....

Jeg siterer en sms jeg fikk fra 15-åringen tidlig i uka:
Jeg skal ringe deg snart for å spørre om noe.... Please ha et åpent sinn og ikke si nei før du har tenkt deg nøye om og fordøyet spørsmålet mitt ;)

Hvorpå jeg kjapt svarer henne med noen tastetrykk:
Du kan spørre om hva du vil - og jeg skal tenke på det. Men hvis spørsmålet er om du kan få piercing i navlen, kan jeg svare deg med det samme: NEI!

Hun fikk nemlig piercing i nesa ifjor, med min velsignelse. Er man under 16 år, må man ha skriftlig tillatelse fra foreldre. Nesa synes jeg kan være pent. Navlen liker jeg ikke pynt i. Og jeg utøver min myndighet over henne så lenge jeg kan....  ;)

Telefon fra henne kommer etter en stund. Jeg er allerede halvdød av spenning.....
"Du vet at Beate skal flytte. De har et marsvin de ikke skal ha med seg. Kan vi overta det?"
Jeg svelger tungt. Men har lovet å tenke på det.
Jeg tenker. Og tenker..... Jeg ringer henne etter mye tenking og sier OK det er greit. Vi tar han. Vi har hatt hamster tidligere. Så vi vet litt om hva det innebærer.

Igår kom lille dyret i hus. han er ca 5 mnd gammel. Og siden marsvin kan bli opp til 10 år, skal vi sannsynligvis ha han veldig lenge. (Jeg måtte svelge litt nå da jeg skrev det.) Jeg har gitt han navnet Jånni. Ungene synes det var et greit valg. Kanskje han får Bravo som mellomnavn. Jånni Bravo. Bravo!



Han bor i et stort bur. Han er sosial og kosete. Og han tisser og bæsjer mye. Gjerne i fanget på oss. Vi skal skaffe oss mer kunnskap om Marsvin-hold. Når han først er her må vi jo gjøre det best mulig for han.

Utgangspunktet mitt er at smågnagere er litt ekle. Men se på meg nå:

Jånni er jo skikkelig kul! Og han lager en artig koselyd når han får kos. Jeg er litt forelska.

Jeg har hørt at disse ikke liker å være aleine. Og siden vi har tatt på oss jobben med denne lille fyren - er vi likevel bundet til det. Og da er jo ikke en venn mye ekstra arbeid. Så imorra skal vi til butikken å hente en romkamerat til Jånni. Galskap? Mulig.

Jeg er fremdeles veldig usikker på om det var et godt eller dårlig valg å ta til oss dyret. Men jeg velger å tenke "artig for ongan"!!