Her i huset står støvsugeren alltid framme. Det er ikke planlagt. Det bare blir sånn. De to minste griser og smuler med det meste. Etter at de begynte å innta maten ved egen hjelp - er alle måltid etterfulgt av en mindre eller større rengjøring. Ofte en større.
Har det vært ris på menyen, sier det seg selv at det er mye ris i det som ligger på gulvet og på stolene etter ungene. Fuktig ris er noe skit å rydde opp. Hvis man er en tålmodig sjel, så kan man la risen tørke litt. For så å kjapt og enkelt fjerne med noen drag med støvsugeren. Jeg er ikke spesielt tålmodig av meg.... så det hender jeg støvsuger den mens den ennå er fuktig. Den blir sikkert deilig inni støvsugerposen - men så mye som jeg støvsuger, er det hyppig skift av pose. Så jeg lar ikke dette plage meg nevneverdig.
Det hender forresten også at jeg støvsuger både eplebiter og egg. No worries!!
Når det dropper folk innom (uten forvarsel) har det blitt en vane å si
"huff, nei du skjønner - måtte bare hente fram sugeren for litt siden... De ungene er ikke så veltrente på å spise selv - så her ble nå litt gris etter middagen. Og skulle du sett; den står her ennå. Beklager det altså". Det kan jeg bare si til alle. Og ingen trenger vite at den støvsugeren har stått der stort sett hele tiden siste uka. Heller det, enn å innrømme at vi er for late til sette den på plass etter hver bruk.
Vi har blitt ganske vante til å skreve over støvsugeren, der den
olmer og bukter seg - ofte midt på stuegulvet. I nærheten av ungenes endebord. Den har liksom blitt en del av interiøret. Det hender vi setter den inntil veggen, når vi tar kveldsryddinga av leker og annet. Men det blir sjeldnere og sjeldnere at den lukkes inn i støvsugerskapet på vaskerommet - der den
egentlig bor. Forran den døra står nemlig den alltid stappfulle skittentøyskurven. Det er en sånn dobbel sak med én side for hvitt og én for farget. Tro nå ikke at vi er så organiserte at vi greier å holde den ordningen; det ligger hulter til bulter!
Og så sabla klønete den kurven er å flytte på...
Den støvsugersaken er ikke et pent syn.
Men gurimalla så lettvint. Og lettvint liker vi!