Confessions of a GP (lydbok)

I slutten av januar hadde jeg behov for noe veldig enkelt. Noe som fikk meg til å le i minus altfor mye, altfor tidlig ute på morgenen humør. Løsningen ble doktor Daniels. 

Benjamin Daniels er i tretti-årene og jobber som GP, general practitioner i England.  Som GP jobber han for NHS, National Health Service, kanskje kan det sammenlignes med de norske fastlegene. I England er helsetjenestene i prinsippet gratis for brukerne, men ikke ulikt Norge så er det satt prislapp på mange av de offentlige tjenesetytelsene. Noen skal tjene penger på ulike produkter og tjenester, og det er ikke pasientene.

Doktor Daniels (er legene forøvrig den siste yrkesprofesjonen hvor vi fortsatt bruker etternavn?) er både frustrert og litt sinna. I den korte boken Confessions of a GP langer han ut mot oss pasienter, mot de som eierne av legepraksisen, legemiddelindustrien og politikere.

Tross frustrasjon og en del innskutt voksenopplæring, er boka ganske morsom. Daniels gir av seg selv, han forteller om valget å bli lege som han tok som 16-åring, snarveier han har tatt og ambivalente tanker rundt pasientene sine. Som 16-åring har han resonnert seg frem til at hvis han skal dra damer som George Clooney i ER må han faktisk bli lege, for alternativene fotballstjerne og boybandmedlem er ikke så realistiske.

Hverdagen som GP er langt fra glamorøs. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å være lege, men jeg har alltid lurt på hvordan det er å høre på andre sine utfordringer hele dagen. Jeg tenker at det å sitte dag ut og inn på et legekontor må tidvis være ganske frustrerende, en kamp mot klokka og ikke minst er det jo ofte at man ikke har så mange muligheter for å hjelpe.

Korte kapitler tar enten utgangspunkt i en pasient eller et tema, og Daniels går rett på. Dette er en bok man enten liker fordi man tar den som den er, eller så fungerer det ikke. Jeg kan godt skjønne at det for mange kan bli for enkelt, kanskje tidvis flåsete, men samtidig så fenger den korte og konsise stilen.

Som i de fleste yrker har også legene sitt stammespråk og mange av fenomenene kjenner vi her hjemme i Norge også. Bekymrede småbarnsforeldre, de som skal ha antibiotika uansett og de som ikke skal ta medisiner, de som aldri har jobbet en dag og de som aldri har vært borte fra jobben en dag. Som pasient kan man lett føle seg truffet, tilfeldigheten hadde seg slik at jeg hørte kapitlet om stressete småbarnsforeldre da jeg akkurat hadde vært til legen med den lille. Intensjonen til Daniels er nok ikke at man ikke skal gå til legen, men samtidig som han har behov for å fortelle om sin hverdag er det også elementer av voksenopplæring.

Og politikk.... I England som i Norge er det en pågående diskusjon om privatisering av helsesektoren, Daniels har sine meninger. Det har han også om medisinske problemstillinger som også har blitt politikk de siste årene, som hjemmefødsler, ruspolitikk med mer. Han resonnerer på bakgrunn av undersøkelser, men mest med bakgrunn i sin erfaring som lege. Ikke dypt, men han pirker i alle fall nok i overflaten til at man selv får litt å tenke på.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

La stå. Bokstavelig talt.

I 2007 kom novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi ut. Jeg fikk ikke med meg denne debutanten som ble bejublet fra alle hold. Tidligere i år hørte jeg titt og stadig om en bok som det ble snakket om. Historien om Fru Berg het den. Tittelen gjorde at eg trodde det var en klassiker som hadde blitt vekket til livs, men det var det ikke. Ingvild H. Rishøi hadde kommet med en ny novellesamling.

La stå burde være pensum. Jeg vet ikke hvor den skulle være pensum, kanskje i livet, men jeg vet hvorfor. 

Sju noveller er det i samlingen. Sju noveller som ikke har mange andre likheter enn at de er veldig gode, utrolig fine. De står godt for seg selv, alle novellene, men jeg synes Rishøi binder de sammen med den første og siste novellen. Et smart og uventet grep som setter ekstra spiss på historiene.

Alle de sju novellene er forskjellig. Noen er som lange monologer, andre i jeg-form, andre er hilsninger i en hyttebok.

Jimmy sa heter en av novellene. Jimmy bor hjemme hos moren sin og sin eldre søster. Når søsteren flytter ut rakner alt sammen, ingenting blir som før. Jimmy får det for seg at han er adoptert, men hvor kommer han fra?

Novellesamlinger kan være kjedelig sier noen. Korte historier sier noen andre, ingen dybde. Hmm. Historiene til Rishøi har ikke bunn, de er korte i form av tekst, men det er det eneste. Vi ser bare toppen av isberget, lagene under avdekker vi under lesingen.

La stå var en fin avslutning på leseåret 2011.Varierte noveller i et variert leseår.

Og. Med disse sju novellene rundet jeg godt over 52 noveller på 52 uker og har dermed fullført Bai sin leseutfordring. Hurra! 

Og. Med dette ønsker jeg alle dere leser et godt nytt år!

----

Og boka? Fikk jeg i julegave fra lilleminstesøster. Tusen takk!

----

Snart er det oss

11 noveller med utgangspunkt i hverdagslivet til forskjellige karakterer, Snart er det oss handler kanskje først og fremst om de som ikke er tilstede.

Hverdagsobservasjoner, å være den som sitter igjen og gå-litt-rundt-grøten er stikkord jeg sitter igjen etter lesingen av novellesamlingen.

Det er hverdagslivet til karakterene i novellene vi får innblikk i. Hverdager, hvor personene lever videre med de utfordringene de har fått. De høres hardt ut og det er ikke nødvendigvis enkle utfordringene karakterene må møte. Forfatteren klarer likevel, dempet og nøkternt å skildre livene deres. Hverdagsobervasjonene er skarpe, jeg husker en setning om en far som ikke kunne bestemme over bestemoren så da bestemte han over datteren i stedet.

Jeg oppfatter at mange av novellene handler om å sitte igjen. Hvordan tankene ofte kretser rundt de som ikke er tilstede. Hvorfor de ikke er tilstede kan det være mange grunner til. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så viktig heller.

Novellesamlingen er godt skrevet, men den kryper ikke under huden min. Jeg irriterte meg en anelse i de novellene hvor man kretser rundt personer som ikke er tilstede og man ikke helt vet hvor man skal plassere personene. Går rundt grøten. For meg ødelegger det litt, men det bør ikke stoppe noen fra å lese boken.

Forfatteren bak novellesamlingen Ida Zachariassen Sagberg debuterte med denne boka i år. Hun skriver også på bloggen Ziarah sier.

Og boka? Lånt på biblioteket. Og damer og herrer, dette er min tolvte debutant i år, og jeg kan si at jeg klarte Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Hurra for meg som har fått så mange fine leseopplevelser i år. I tillegg så har jeg lest novelle 40-51 i Bai sin novellutfordring.

Debutroman: Skinn av Carl Johansen

Velkommen til det norske overflodssamfunnet. 

Overflod av ord.

Thomas Hansen er informasjonsrådgiver i Handels- og næringsdepartementet. Som høyrehånd for en statsråd som er mer på vei ut enn tilstede, skal Hansen orientere seg i mediene og samtidig i sitt eget departement. Han føler seg uvel, er plaget av hodepine og har samtidig distansert seg fra de andre kollegaene.

En dag får media snusen i at et stort norsk konsern, hvor staten har eienandeler, har vært involvert i en leir i Iran. En torturleir for politiske fanger. Hoder må rulle og Hansen befinner seg plutselig selv på forsiden av dagsavisene. 

Debutromanen Skinn av Carl Johansen var en annerledes leseopplevelse. Det er ikke uvanlig at bøker kan starte litt treigt, men at de tar seg opp. For meg ble lesingen av Skinn det motsatte. Jeg kom ganske fort inn i boka, de første hundre sidene gikk veldig fort. Jeg humret av møtebeskrivelser og av klisjeer, men så sa det stopp. Resten av romanen ble for utmattende, det ble for mye.

For mye hva da tenker dere kanskje. For mye ord. Ord på ord på ord, uten at det egentlig skjer noe eller at man får noe informasjon. Offentlige ord.

Kanskje er det tanken bak forfatteren å vise hvordan man i det offentlige  forholder oss til ord. Hvordan politikere og ledere prøver å gjemme bort sannheten i ord, mange ord, fine ord. Om det er det forfatteren ønsker så klarer han å vise dette, men problemet er at leseopplevelsen blir deretter. Utmattende. 

Jeg har egentlig lyst til å like denne romanen. Jeg liker at handlingen foregår i et departement, og ikke i en hip organisasjon. Samspillet mellom media og departementet, men også de forskjellige rollene i et departement (politisk ledelse, kontra byråkrater, kontra informasjonsfolk, dere skjønner hvor jeg) er for som ikke kjenner dette miljøet godt beskrevet.

Handlingen, både karakterens ytre og indre handling driver romanen fra begynnelsen til slutt Noe særlig spenning blir det aldri, men likevel interessant nok til å lese videre.  For meg har selve plottet et ganske stort hull også, for meg er det utenkelig at et departement ikke operer med krypterte passord til sine ansatte, men noen kameler må man vel svelge.

Anbefales? Tja. Alle bør gjøre opp sin egen mening av alle bøker. Dette er ingen dårlig bok, den er stødig skrevet og selv om språket er utmattende er det godt. Men nei, denne ligger nok ikke under årets juletre fra meg i alle fall.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er forøvrig den åttende boka jeg leser i forbindelse med Bokelskerinnens Les en debutant 2011 utfordring.

----

Sirile gentlemen søkes

Sirile gentlemen søkes. Vi er to enslige damer, 81 og 79 år, hvorav en er litt halt. Vi søker hver vår kavaler. Vi ser gjerne at dere bor i Tomelilla eller nærheten, og har bil, slik at dere kan kjøre oss til Kivik når frukttrærne blomstrer. / Siste forsøk / 

Alma og Margit er naboer. De blir forstyrret i sin rutine når kommunen vil anlegge vei over eiendommene deres. Mellomlagret på det kommunale sykehjemmet før de får sine nye leiligheter sørger de for at bestyreren blir satt på plass. Alma og Margit bestemmer seg også for å søke etter nye kavalerer gjennom lokalavisen.

Karin Brunk Holmqvist har til nå gjort stor suksess i Norge med Potensgiverne og Rappsgubbene. Sirile gentlemen søkes er skåret over samme lest, men er mye bedre satt sammen.

Historien om vennskapet mellom disse to damene er ganske sjarmerende, to personer som har bodd seg sammen - hver for seg. Selv om vennskapet innimellom blir satt på prøve, Alma viser seg å være ganske så driftig når hun står på sitt, klarer de fortsatt å leve sammen.

Jeg liker Sirile gentlemen søkes, den er akkurat passe fornøyelig og akkurat passe lettlest. Beskrivelsene av de to eldre damene er ganske gode, problemte er at forfatteren går i "lettvint"-fellen innimellom. Et eksempel er beskrivelsen av  Alma "ja, til tross for den klumpete kroppen var Alma pen på sin måte". Å være pen på sin måte er egentlig ikke særlig beskrivende, hvordan hun var pen får vi egentlig aldri vite.

Likevel har boken nok sjarm til at jeg egentlig ikke bryr meg så altfor mye. Det forfatteren ikke klarer å beskrive klarer jeg fint å se for meg i hodet selv. Likte du Potensgiverne og Rappsgubbene er jeg ganske så sikker på at du liker denne også.

----

Og boka? Et leseeksemplar fra Silke Forlag.

----

Anfall av Guro Hoftun Gjestad

Bøker er rare. Vi mennesker er rare. Det er rart hvordan vi liker bøker som tar oss med ut i et eventyrlig universt. Neste dag snur vi kappen, vi liker bøker som beskriver oss mennesker, relasjoner og det vi har kjært.

Anfall av Guro Hoftun er ei slik bok, som beskriver oss mennesker og våre relasjoner. 

Å være mor er å våke når du vil sove. Orke når du er tom. Stige når du vil synke. Dykke når du må ha luft. Fylle vann til barnets mage, sitte på huk med oppbrettede ermer, sende gul gakk-gakk ut på åpent kav. 

Ella er jeg- personen, fortelleren. Sammen med sin mann Filip og datteren Bess er de på vei til Vestlandet hvor de skal feire jul hos Ellas foreldre. I bygda der Ella og broren vokste opp. Ei helt normal bygd i en helt normal fjord på Vestlandet. En fjord hvor Ellas bror gikk på sjøen, la fra seg jakken og gikk ut i det kalde, kalde vannet.

Ella, Filip og Bess bor i Oslo. Ella er arkitekt og har akkurat vært til sengs med kollegaen Kristian. Fine Kristian, tenker Ella, som ikke er redd for å spørre om broren og det som har skjedd. 

Da jeg startet å lese denne romanen var jeg litt redd for at det skulle være en typisk roman med sure bemerkninger og betrakninger. Det er det ikke, fordi i Hoftun Gjestad sin roman er ting tilsynelatende normalt. Menneskene, fordi forfatteren skriver om oss menneskene, fungerer normalt. Hoftun Gjestad klarer derfor å ganske godt å skape en roman som består av personer og ikke bare karakterer. 

Foreldrene til Ella fungerer, tross tapet av en sønn. Ella gjør det bra, tross tapet av en bror. Ser man bort i fra Ellas sitt sidesprang med Kristian er det ingen i familien som gjør noe dumt. Familieselskaper beskriver den tanketomme praten som vi ikke unnslipper, den beskriver tomheten. Så lite, så mye av det lille. De kan holde gående i det uendelige, tenkte jeg. Ella reflekterer under en middag hos svigerforeldrene.

Hoftun Gjestad har skrevet enveldig solid roman. Hun har skrevet en roman som rører i meg som leser, en roman som får meg til å tenke på de små detaljene rundt oss.

Tilslutt, jeg kan ikke dy meg. Dette avsnittet fra da Ella er hjemme på juleferie er til  dere alle (ufrivillige) byfolk, tross en oppvekst i grisgrendte strøk:

- Ser man det, ser man det. Er det byfolk på besøk?
- Ja, sa jeg.

- Hjemme til jul?
- Kan vel ikke nekte for det, smilte jeg.

- Du bor i Oslo, du, gjør du ikke?
Jeg nikket:

- Det stemmer det, ja.

Han reiste seg opp: - At du vil deg sjøl så vondt, sa han. Magen hans presset mot olaskjorten, dekket sidevinduet.

- Støv og asfalt og kjeltringer overalt, sa han og bøyde seg ned igjen, inntok samme positur inn vinduet.

----
Og boka? Lånt på biblioteket, som med så mange bøker jeg ender med å ta med meg hjem derfra så  finner jeg de på hylla over nyheter.  Dette er forøvrig den sjuende boka jeg leser i Bokelskerinnens Les en debutant 2011.
---- 

Det gør du ikke av Jens Christian Grøndahl (dansk)

Danske David og engelske Emma har vært gift i over tyve år. Deres datter Zoë har en ny kjæreste. Han er fra Pakistan. En morgen oppdager David at noen har skjært inn et hakekors på postkassen deres. Hva betyr dette, har Davids jødiske bakgrunn noe med dette?

Men det var ikke genboens postkasse, han havde efterladt sit hagekors på, det var Davids, og hvad, hvis gerningsmanden ikke var en underbegavet skoleelev? Hvad, hvis det var en trussel? David havde i alle deres år på den rolige vej ikke set et eneste eksempel på grafitti. Zoës hinkeruder på asfalten havde været alene om at forstyrre den forudsigelige orden. Man ville sige, at hagekorset på Fischers postkasse var første gang. På en dunkel måde var han flov over at være genstand, tilfældigt eller ej, for vejens første tilfælde af hærværk. Andet kunne det vel ikke være?

Hakekorset forstyrrer advokaten David. Hans jødiske bakgrunn vil han helst glemme. Sine egne foreldre vil han gjerne glemme. Faren som døde og etterlot seg gjeld, moren som maser om at han ringe en gammel kjæreste som har fått kreft.

Hjemme i eneboligen i villastrøket er Emma. Kunstner - innen husets fire vegger. Nå som datteren skal ha sin første utstilling blir hennes egne valg diskutert. Hun har selv valgt å være hjemme, male uten å forsøke å stille ut noe. Er hun misunnelig på Zoë?

Med datterens nye kjæreste må de begge to se bakover, i et par dager blir deres lille  verden omrokkert. Relasjonene blir skjøre, og de jobber litt med å finne hverandre igjen.

"Jeg har alltid været skeptisk over for al den snak om rødder. Se på træerne. Jo højere træ, desto større afstand mellom krone og rødder. Et vellykket træ er et træ, der med tiden vokser fra sine rødder". 

Det er en kunst å skrive om lykkelige mennesker. Å være lykkelig er en klisje. David og Emme lever i et harmonisk ekteskap. Utroskapen er fraværende, de respekterer hverandre, de har et godt liv. Uroen de opplever gjennom noen dager beskrives godt av Jens Christian Grøndahl. Ingen store ord, ingen store opplevelser. 

Hverdagsuro. 

Grøndahl klarer å skape en uro i meg også. Som leser vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Akkurat som når man er i et rom med to personer, et par, hvor noe ligger og bubler  under overflaten.  Man føler stemningen og man vet man ikke skal bryte inn. Jeg liker at Grøndahl ikke får karakterene sine til å gjøre det ekstreme, at de kommer hjem igjen.

Det gør du ikke er mitt første møte med Jens Christian Grøndahl. Han har skrevet 17 romaner og jeg tror at noen av hans tidligere romaner er oversatt til norsk. Han er også oversatt til engelsk - det er lettere ironisk at jeg fikk først øynene opp for ham etter å ha lest om noen av hans romaner på noen engelske blogger...

----

Og boka? Kjøpt selv. En av mine første bøker på dansk, om man ser bort fra den nordiske samlesningen. Dette var mye enklere og ikke særlig mye fald her nei.

----

Ravnene av Vidar Sundstøl

Stopp! Har du tenkt å lese de to første romanene i Minnesota- trilogien bør du stoppe her. Siste roman er nå ute og trådene skal nøstes. Og du vil vel ikke vite slutten før du har begynt?

Endelig er Ravnene ute og vi kan få vite hva som skjer med Lance Hansen og mordmysteriene vi ble introdusert for i Drømmenes land. En ung, norsk turist ble funnet død og Lance finner liket. Under etterforskningen begynner Lance å mistenke sin egen bror Andy. I den altfor korte oppfølgeren De døde, går Lance og broren på jakt sammen. Det blir nærmest en dødsjakt.

I Ravnene har Lance tatt ferie fra jobben som politi hos US Forest Service på ubestemt  tid og flyktet fra livet sitt. Livredd for hva broren kan finne på bestemmer han seg likevel for å dra tilbake. På en brun bar møter han Chrissy, brorens datter. Hun sitter inne med informasjon som er med og bekrefter Lance sin mistanker til broren. 

Parallellt prøver Lance å nøste i en eldgammel forsvinning. Medisinmannen Swamper Caribou forsvant for mange, mange år siden og i den første romanen fant Lance ut et medlem av hans egen familie kan ha skyld i forsvinningen. Nå vil Lance ha hjelp av den døde Caribou. 

Ravnene kan best beskrives som en roman med lag på lag med historier. Familiedrama og mordmysterium står i sentrum, fortid, kulturer og oppgjør med seg selv. Jeg var spent på hvordan Sundstøl ville ro dette i land. Heldigvis skjønte tidlig at jeg slapp å bekymre meg for dette. Stødig, men lang fra kjedelig kommer vi i mål. De litt falmende trinnene fra Drømmenes land er borte, men intensiteten fra De døde er heldigvis fortsatt med. Det er også de fine og mektige naturbeskrivelsene fra området rundt Lake Superior. 

Lance er en herjet mann i begynnelsen av Ravnene. Ikke overraskende plages han med både uro og søvnløshet. Samtidig tar han sine første steg fremover. Jeg skulle ønske at Ravnene ikke var siste bind i en trilogi. Jeg ønsker det var mer.

Veldig god bok!  

 ----

Og boka? Leseeksemplar fra Tiden Forlag. Begeistringen i omtalen er det innholdet i boka som har skapt, ikke det at jeg fikk et gratis eksemplar.
----

Omtaler av

Drømmenes land 

De døde 

IRL av Rannveig Revhaug: Dataprosa og en streifende tanke om noen begynner å bli gammel

Flamme Forlag kaller det dataprosa. IRL av Rannveig Revhaug er en samling tekster, dialoger som teatermanus, ispedd datautrykk og spillmetaforer. 

Den røde tråden i boka er den unge damen. Tekstene er videre preget av surrealisme (som alligatorer i gaten) og hverdagssituasjoner, både i dataverden og i verden utenfor.

Selv om jeg ikke skjønte alt eller (for å være helt ærlig) tanken bak boka, så skal jeg gladelig innrømme at jeg humret her og der. Flere av avsnittene har spor av gjenkjennelse, som gjør at man smiler under lesningen. 

I foreldrenes øyne har den unge damen oppført seg temmelig usympatisk så langt. I den unge damens øyne har foreldrene oppført seg sånn passe. Hun kan alltids velge å bøte på forholdet, nærme seg foreldrene, være ærlig, gå i seg selv, møte livets ubehagelige spørsmål. Om hun bare var disponert for slik. 

Det jeg forstår, tror jeg - og når jeg tenker mer på det er jeg sannelig ikke helt sikker, er at Revhaug har tatt dagens samfunn litt på kornet. Uttrykkene som brukes, som for eksempel å gå i seg selv, viser at språket ikke er tilfeldig. Selv om det ved første øyekaste kunne virke slik.  

Ladybug på Flukten fra virkeligheten har også lest boka - les hennes anmeldelse her.Det var hennes anmeldelse som fikk meg nysgjerrig. Hun spør spørsmålet om hun er moderne nok, og jeg spør samme spørsmål. Kan det være at jeg rett og slett har blitt litt for gammel til dataprosa....

Dette er februarboka i utfordringen Les en debutant 2011, som er organisert av Bokelskerinnen. 

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Bildet av boka er hentet fra Flamme Forlag.

----

Det usynlige fjellet: Fengslende og uforutsigbar roman

Det er så herlig å ikke vite hva som skjer på neste side!

Det usynlige fjellet er en roman som sakte men sikkert bare griper deg. Så sitter du der, det er langt over sovetid og du skal bare lese en side til. Det er så herlig å kunne hive fordommene på sjøen, hive fordommene om at dette var en "dameroman" om sterke kvinner som skal rote i fortiden for å finne fremtiden. Herlig, herlig!

Vi er i Urugay (første pluss, hvor ofte er vi i Urugay, egentlig?), året er 1900. Ei forsvunnet jente blir funnet. I et tre. Hva skjedde, hvordan kom hun seg dit? Jenta vokser opp, på landsbygda. En dag kommer en mann, han blir hodestups forelsket og frir. Jenta, med navnet Pajarita, blir med han til Montevideo.

Vi følger tre generasjoner kvinner, Pajarita, hennes datter Eva og barnebarnet Salome (pluss for vakkert navn). Eva er en dikter, romantisk følger hun etter mannen hun elsker til Buenos Aires. Argentina er i endring, hennes navnesøster vekker oppsikt. Men hennes følelser og rettferdighetsfølelse gjør at hun snart må forlate Buenos Aires. 

Rettferdighetsfølelse har også hennes datter Salome. Innbitt, kjempende, hun jobber for det hun mener er en god sak. Og for meg er hun kanskje den karakteren  i boka som virkelig gjør inntrykk. Her satt jeg og ventet på det sukkersøte, og hva kom? Jo, Lenin og Trotskji (pluss, pluss for politisk historie).

Det er ingen prikkfri historie Carolina De Robertis har skrevet, men den er utrolig fengende og uforutsigbar. Den ikke bare forteller, men den tar oss med. Hundre år i Montevideo. Og den har pirret min nysgjerrighet. For hva vet jeg om Uruguay, bortsett fra at hovedstaden heter Montevideo? Monte. Vide. Eu. Jeg ser et fjell.

----

Og boka? Lånt av mamman min.

----

Islandsk krim- yeah yeah yeah

(Yeah, yeah, yeah - ville ha forarget Erlendur - snakk islandsk!).

Jeg fortsetter min islandske ferd. Jeg er ikke den første. Moshonista har gått stien først, både her og der. Anita har også vært der. Jeg er med andre treig, men bedre sent enn aldri. Bok to i serien om Erlendur Gravstille ble konsumert som lydbok, mens bok nummer tre Røsten ble lest.

Gravstille

Ei lita jente gnager på en menneskeknokkel. En knokkel som storebroren hadde funnet og som han syntes var veldig fin og blank. En stressa mor drar med sønnen og resten av bursdagsgjestene ut for å finne åstedet, der finner de mer enn en knokkel. Erlendur og teamet blir tilkalt, hvem er den døde personen som det ser ut som ble begravd levende?

Røsten

På det nest største hotellet i Reykjavik finner en stuepike julenissen død. Julenissen aka dørvakten er drept, knivstukket. Erlendur sjekker inn på hotellet for å løse saken. Dørvakten viser det seg, var en gang en kjent barnestjerne som mistet sin fantastiske stemme under en konsert. Men hvem drepte mannen som bodde i et bittelite rom i kjelleren på hotellet?

Erlendur har kommet under huden på meg. Noe av hans naive innstilling til blant annet datterens graviditet i den første boka blir nyansert. Det fine med Erlendur er at han ikke har dårlig tid. Han stresser ikke, hverdagen hans er ikke full av tidstyver. Med Ivar Nørve sin stemme foregår alt i et rolig og behagelig temop. Elinborg og Sigurdur sine karakterer kommer også tydeligere frem, de komplementerer Erlendur.  

Gravstille er (så langt) den beste boka i serien om den islandske etterforskeren. Her kommer Erlendur virkelig til sin rett, løsningen ligger i fortiden og er det en ting Erlendur liker å grave i, så er det fortid. Parallelt følger vi en familie som og deres skjebne under 2. verdenskrig. Bonusen er hint om islandsk historie, hva kan jeg egentlig om sagaøyen?

Lydbok eller "vanlig bok"?
Etter to lydbøker om Erlendur bestemte jeg meg for å lese Røsten for å se hvordan Arnaldur Indridason skriver. Røsten er ei god bok, handlingen kretser rundt et mer "tradisjonelt mord" og er en mer typisk "politikrim" enn de to foregående romanene. Jeg må innrømme at historiene fra Island fungerer best som lydbøker for meg. De er enkle nok til at man gjøre flere ting samtidig uten at  manfaller helt ut.

Hekta? Jeg? Nei... Denne uken hentet jeg bok nummer fire i serien Vannet på biblioteket. Endelig hjemme var det å forte seg ut av ytterklærne, legge den lille på lekepleddet, sette den første cd fomlendene inn i spilleren og synke ned i godstolen med Ivar Nøste sin stemme i bakgrunnen. Livet er ganske fint!
----
Og (lyd)boka? Kommer fra biblioteket - begge to.
----

Kurt kurér: Kan det bli bedre?

Norge er delt i to. Nordlendingene er lei av søringene og alt de får. Med familien Hellføkk  i spissen har  de bestemt seg for å gå til krig mot søringene. 

To land, to folk!

Ved Grense Jacobselv er det en kai som fortsatt er "sør- vennlig". Det er broren til Kurt sin sjef Gunnar som driver kaien. Kurt får derfor i oppgave å frakte en  superviktig beskjed til Finnmark. Hans reise går gjennom et Sør-Norge som blir utsatt for terroraksjoner og et Nord-Norge under beleiring. Forkledd og med nytt navn (Madagaskar Jones!) risikerer han livet for å gjøre en tjeneste for sin sjef (og Norge!).

Kurt er kul. Denne trucksjåføren, som ikke tenker lenger enn sin egen nese ,er kanskje en av de mest karismatiske karakterene i norsk samtidslitteratur. I Kurt har Erlend puttet oss alle. Vi er alle litt sånn som Kurt, selv om vi helst ikke vil vite.

Kurt kurér er ei kul bok. Loe har virkelig lagt Norge under sjelen. Med hint både her og der, geleider han Kurt gjennom det norske landskapet. Og den norske folkesjela. Satt på spissen? Ja, naturligvis. Men det er moro. Fryktelig moro. Man humrer på hver side og for meg som er en slags byråkrat, så toppet dette avsnittet moroa...

- Det gjør meg vondt å høre det, sa Bud. -Men hvis du forteller meg om det hemmelige oppdraget, så kan jeg hjelpe deg, enten på en direkte og en konkret måte, eller så kan jeg bare ligge her i batterirommet og være en slags ressursgruppe som du kan ha møter med en gang i blant. 

Kan det bli bedre? Nei er svaret om du spør meg!

Og kjære Erlend Loe, gi oss mer Kurt!!!

----

Og boka? Denne boka fikk min kjære i gave. Av meg. Helt uten baktanker. Naturligvis.

----

Menneskefluene av Hans Olav Lahlum

Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde (s. 63). 

Oslo 1968: Den kjente motstandsmannen Harald Olesen blir funnet død, drept, i sin leilighet på Torshov. Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, får ansvaret for sin første drapssak. Det blir ganske snart klart at drapsmannen er en av de andre beboerne i Krebs' gate 25. En svensk studine, et veldig forelsket ektepar, en drosjesjåfør, en ansatt ved den amerikanske ambassaden og en kondisjonert mann i rullestol. Og en vaktmesterkone. Er de alle like uskyldig som de virker ved første øyenkast?

Naturligvis ikke! Det er litt av en historie Lahlum utbroderer, og for å få hjelp til å nøste den opp trenger Kolbjørn hjelp. Big time! Hans redning blir den 18 år gamle Patricia Borchmann, med et par mellomnavn til, slik som det høver seg når man er datter av en av Oslos rikeste menn. Frk. Borchmann sitter i en rullestol, men har både skarpere hode enn de fleste av oss. Og tunge! Med henne som Watson er Kolbjørn nærmere en forklaring.

Det er en god, gammeldags, lukket-rom krim Lahlum har skrevet. Etterforskeren sin personlighet kommer helt i bakgrunn (han er egentlig bare glad han ikke vet hva morgendagen bringer), det er livet til de mistenkte som fortelles.

Språket er enkelt, til tider banalt, men jeg antar at kanskje det er tanken bak boka. Det er mye humor og vi møter både Haakon Lie og Jens Chr. Hauge, med navn som er lett omskrevet vel og merke.

God bok!

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Nok en gang må jeg få si at jeg liker 7- dagers lån - tilbudet! Passer perfekt for slike lettleste bøker som det er lange ventelister på:-)

----

Herlig høreopplevelse fra Levi Henriksen!

Endelig er vi ferdig med lydboka Babylon Badlands av Levi Henriksen. Vi har hatt boka liggende i bilen siden påske, men nå, nå, er vi ferdig.

Adam fra Skogli drar til USA sammen med tre venner. Den ene faller fra (ikke bokstavelig) før flyet tar av men Adam, Fats og Håkon drar over there. Adam har solgt hus og heim, han har ikke planer om å returnere. De tre mennene (pluss minus førti når det kommer til alder) starter en road trip som skal forandre de alle. Adam møter April, April som er på flukt fra en voldelig ektemann. 

Det er Adam som er fortelleren i romanen. Adam er på flukt fra seg selv, fra vonde minner og en tilværelse hvor han ikke klarer å binde seg. På slutten av lydboka tenker jeg at han tar noen veldig rare beslutninger, men så går det opp for meg at det er det han ikke gjør. Han tar ingen beslutninger, han bare glir med i livet. Tafatt og med en viss ironisk distanse.

Selve historien, road tripen, den er litt sånn tja ja. Tidvis er den god, men det er også partier som direkte kjedelig. Historien gjøres derimot levende fra fortelleren. Det er er forfatteren selv som forteller (leser) og det gjør han veldig bra. Med sin slepne stemme ar han ikke redd for å bruke variasjoner, uten å ha en forskjellig stemme for de forskjellig karakterene, jeg er litt inn i en fase hvor slikt irriterer meg. Han kjenner naturligvis teksten godt og vet hvor trykkene skal være, tenkepausene.

Jeg tror kanskje denne romanen hadde kjedet meg en anelse i bokform, men som lydbok fungerte den strålende.
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv.
----

Myren av Arnaldur Indridason: Islandsk krim på lydbok

Jeg har blitt hekta på islandsk krim. Og det er ikke bare meg - det er nesten slik at den lille ikke vil sove på dagtid nå hvis ikke Ivar Nørve sin stemme står på i bakgrunnen.

Myren er den første boka i serien om den islandske etterforskeren Erlendur. Erlendur er i 50-årene, skilt og har ikke mye til privatliv. To voksne barn har han også, en datter som er narkoman og en sønn vi sålangt ikke har hørt så mye om. 

Det starter med en død mann i en kjellerleilighet. Myrdet. I leiligheten finner politiet et gammelt bilde av en barnegrav. Graven tilhører en jente som har vært død siden 70-tallet. Hva er sammenhengen mellom den døde jenta og mannen? Erlendur sin datter dukker opp på døren, med seg har hun beskjed fra hans ekskone som han ikke har sett på 20 år. Datteren til noen venner av familien har forsvunnet, forsvunnet fra sitt eget bryllup. Kan Erlendur hjelpe?

Og det kan han jo... 

Erlendur er en av disse etterforskerne jeg egentlig ikke liker. Skilt og traust, miserabelt familieliv. Uansett har han bøkene sine, en hel leilighet full. Med seg på laget har en yngre, mannlige etterforsker, driftig både på jobb og hjemme, Tredje mann er en kvinnelig etterforsker som jeg har følelsen er med i historien for å få et kvinnelig perspektiv når de farter rundt og nøster tråder.

Nåja. Nøster tråder gjør de. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg kanskje blir litt for imponert over nøstingen. Erlendur sin intuisjon og vilje til å få folk til å gjøre det han vil er kanskje i største laget. 

Ser man bort i fra det og forfatteren sin tendens til å gjenta ting (for du vet, vi lesere kan jo være litt dumme) så er det veldig bra. Det starter kanskje en anelse tamt, men tar seg opp og historien - for  historien er god. Historien blir etter hvert veldig intrikat uten at det gjør det vanskelig å høre historien som lydbok.

Anbefales - jeg er allerede godt fordypt i bok nummer to om Erlendur som heter Gravstille.

----

Og (lyd)boka?  Den fikk jeg i julegave!

----

En dåre fri av Beate Grimsrud

Jeg holdt på gi meg på side ti...

Jeg er ett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og en dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til vår unnsetning.

Jeg orker ikke, tenkte jeg. Orker ikke ei bok full av sadistiske metoder for få ei natts søvn. Orker lidelse på lidelse hvor alt er fælt. Men jeg leste likevel videre om Eli.

Eli er et multitalent, hun er har et utall fortellinger i hodet, kreativitet oser og kan ikke sitte rolig. Prinsesse vil hun i alle fall ikke være. Prinsesse! Eli er tøff og uredd. Hun er et barn så lang fra de A4-normene som er satt av samfunnet at ingen vet hvordan de skal håndtere henne. Hun tester grenser, selv om jeg får inntrykket av det ikke alltid er satt noen grenser. Hun drikker, tar piller. Og skriver. 

Tilfeldigheter gjør at hun ender på en skriveskole i Sverige. Og hun blir i Sverige. Hun får venner og skriver. Skriver, publiserer og er tidvis innlagt psykiatriske avdelinger. 

Eli lever med fire stemmer. Espen, Erik, Emil og Eugen. Alle har de et tak på henne, alle vil de ha henne til å gjøre noe.

Språket er enkelt, Grimsrud bruker repetisjon og det fungerer greit. Det er derimot ikke til å stikke under en stol at det er Eli sin livshistorie som gjør romanen så vanvittig lesbar. Det er sjelden kost med en så brutal og ærlig historie. Og det handler ikke om den er selvopplevd eller ikke, jeg synes ikke det er så viktig. Det som er viktig er historia Grimsrud formidler. Historien om den psykiatriske pasienten Eli, om forfatteren Eli, filmskaperen Eli, idrettsutøveren Eli. For man er ikke bare en pasient.

Det er ikke ofte jeg leser en forfatter som jeg føler virkelig vil fortelle meg noe. Men Grimsrud forteller fletta av seg eller av oss, du skjønner hva jeg mener. Hun bringer tabuer på tabuer inn i litteraturen, og det er gjort på en måte man rett og slett må applaudere.

Er det et "riktig" bilde av psykiatrien Grimsrud maner fram? Finnes det et riktig bilde? Har du 100 pasienter har du 100 historier. Noen vil nok være mer ekstrem enn andre, men ingen er mer riktig.

Det er ikke alt jeg begeistret for. Skildringene for hva som er skjer med karakteren Eli som barn er voksne. Klart, de er fortalt av en voksen, Eli skildrer livet sitt. Man husker ikke opplevelser før man blir, ja jeg vet ikke, tre, fire år? Og hvordan skille mellom det man har blitt fortalt og det man faktisk husker. Grimsrud er ikke alene om dette, for meg skurrer dette ofte hos mange forfattere.

Likevel.

Pensumlesning! Pensumlesning for alle oss medmennesker!

Er dette den viktigste boka i 2010?

Jeg har lest boka sammen med andre bokbloggere i forbindelse med Knirk sitt samlesningsprosjekt. Se her for å se hva andre bloggere synes om En dåre fri.  

2. januar kan du lese hva vi mener om den danske romanen Vågen. 

----

Og boka? Kjøpt sjæl.

----

Tarzans tårer

Et innlegg hos Moshonista fikk meg til å tenke på Katarina Mazetti sin roman Tarzans tårer, som kom ut på norsk for ett par år siden. Den er langt fra like god som Mitt liv som pingvin, som er min Mazetti-favoritt eller Gutten i graven ved siden av, men jeg husker romanen som en god leseopplevelse.

Da jeg for litt siden var hjemme hos foreldrene mine prøvde jeg å åpne klesskapet på barndomsrommet mitt, og ut ramlet Tarzans tårer (sammen med en bunke andre bøker som var dårlig stablet). Siden jeg på det tidspunktet bare hadde kommet 20 sider inn i Andromeda-tåken etter fire dagers lesning (i motsetning til skrivende stund hvor jeg har passert side 37) grep jeg febrilsk etter noe lett å lese.

Katarina Mazetti skriver lett, underholdende og det er tidvis fornøyelig å lese romanene hennes. Hun er ikke redd for å ta opp alvorlige teamer som sykdom, fattigdom og klasseskiller, men hun gjør det slik at vi alle kjenner oss igjen. Og kan le av det hele.

I Tarzans tårer møter vi Mariana. Alenemor og deltidsarbeidende. Nada penger å rutte med, men godt humør. Og et stabeist, men jeg vet ikke om det er derfor jeg ikke alltid liker Mariana, men la gå. Menneskelig er hun i alle fall. 

På et feriested møter hun Janne, IT-fyr, med som vi sier der jeg kommer fra "pæng trøkt opp i rævva" og lite ansvar. De kræsjer, kommer og går fra hverandre igjen. Men veiene deres krysses igjen. Og igjen. 

Jeg antar Mazetti har skrevet Tarzans tårer med et litt ironisk blikk på 1990s store film Pretty woman. I hverdagen er det ofte litt mer snørr, tårer, barneskrik og eks- kjærester (eller kanskje til og med uten prefiksen) med i bildet. 

Egentlig er kanskje ikke Janne og Mariana så veldig ulike, egentlig. Men årene etter ungdomstiden har brakt de til forskjellige steder i livet. Og som Janne erfarer, det er ikke enklere å gjøre det rette selv  om man har penger. Og hvem bestemmer hva som riktig er?

Tarzans tårer er lett underholdning. Det trenger man innimellom.

----

Og boka? Kjøpt selv for noen år tilbake.

----

Den trettende fortellingen av Diane Setterfield

Mettemor fikk meg til å lese opp igjen en favoritt fra bokhylla. Den trettende fortellingen av Diane Setterfield er en skikkelig kosebok. Atmosfæren, den boklige atmosfæren. Mysterier, drama. Alt dette lavmælt skrevet. 

Margaret Lea jobber i et antikvariat sammen med faren sin. Margaret er oppvokst blant bøker, har lest de "alle", systematisk og usystematisk. Nå, som voksen driver hun antikvariatet sammen med sin far. Pussig forøvrig, hvordan man antar ting når hukommelsen svikter. Jeg husket nesten ingen mor fra første lesing og antok at hun var død. Hun lever, og bærer på en fryktelig ulykke. Margaret er tvilling, men hennes søster døde ved fødselen. 

En dag får Margaret et brev fra Englands mest berømte forfatter, Vida Winter. Winter vil at Margaret skal skrive hennes biografi. Winter har, til tross for å være så kjent, en ukjent fortid. Margaret forlater det trygge og kjente sfæren i antikvariatet og drar til Winters hjem. 

Atmosfæren i boka, roen i historien, tross de mysteriene som etter hvert kommer, gjør at man blir sugd inn i fortellingen.  Den er langt fra glitrende fortalt og historien og delvis også personene mangler  til tider troverdighet, men hindrer meg ikke å ha en fin fin leseopplevelse hver gang jeg leser boka. 

God bok!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Under de dype skyggene av løvtunge trær

Moren Evelyn venter på sønnen. Sønnen Wilhelm har vært i USA i over tredve år, men kommer tilbake etter til gamlelandet etter telefonsamtale fra moren. Wilhelm har ambivalente tanker om å dra hjem. Helst vil han være på farten. På flukt fra fortiden, men nå vil moren fortelle. Den bortadopterte sønnesønnen Robert vokste opp på solsiden i Stockholm. Nå er han skuespiller, både profesjonelt og privat. Hans sønn, Lukas (aka Luke Skywalker og Indiana Jones) vil bare ha svar.

I Hedmarksskogene står det ei enkel hytte. Den har vært forlatt siden 70-tallet. Hytten rommer hemmeligheter - og flere er nå på vei dit. Wilhelm, for å fjerne de siste restene av fortiden, mens Robert ikke helt hvor han er på vei eller hvorfor.

Det er en sår roman Kari F. Brænne har skrevet. En sår roman om lengsel, ensomhet og alt det grusomme vi gjør mot hverandre. Ofte i kjærlighetens navn. Evelyn vokste opp under gode kår, men forelsker. Hun forlater bygda og starter ett nytt liv i Oslo. Et nytt, men ensomt liv. Med henne starter en rekke av uheldige hendelser, skjebnebestemte og menneskebestemte. Man kan ikke styre fortiden, men man kan ta riktige valg for fremtiden.

Jeg likte godt Under de dype skyggene av løvtunge trær. Historien om hytta rommer så mange historier, som så spinner videre. Språket er tilpasset de enkelte personene, det er kanskje Robert jeg har størst problemer med å komme innpå. Overgangen mellom de fire fortellerne glir ikke alltid knirkefritt, men det er bare fillerier.

God bok!

----
Og boka? Et leseeksemplar fra Aschehoug, som forøvrig skal ha all kudos for å ikke ha endret tittelen til noe som er mer salgbart...
----

Sophie Kinsella: Twenties Girl

I begravelsen til en gammeltante hun aldri har sett får Lara en merkelig henvendelse. Grandtanten selv dukker opp, som et gjenferd. Ikke som den 105 år gamle damen hun var da hun døde, men som en ung pike i tjue-årene. Sadie, som tanten heter, vil ikke falle til ro i graven før Lara har skaffet til veie et smykke. 

Lara er ikke uten videre glad for Sadie som dukker opp. Hun har nok å stri med. Kjæresten har forlatt henne (du vet, han med stor H) og firmaet som hun startet opp sammen med ei vennine har problemer. I tillegg har venninen tatt ferie på Bali - på ubestemt tid. Og nå dukker også Sadie opp med sine merkelige påfunn, det er duket for drama og forviklinger.

Sophie Kinsella er en sikker vinner. Vil jeg le, leser jeg Kinsella. Jeg har ledd masse av Shopaholic-serien. De frittstående bøkene som Twenties Girl når ikke helt opp, men de er god underholdning.

Selv om Kinsella her kommer med en ganske vill historie så ødelegger ikke det for plottet. Uvirkelig eller ikke, når siste side er lest så vil jeg ha mer, for jeg ble underholdt fra side en.

God underholdning!
----
Og boka? Kjøpt på Tanum på Karl Johan, fin bokhandel, men med vogn  (eller værre - i rullestol) kommer man ikke opp til engelske titler, ei eller historie- og samfunnsavdelingen. 
----