Léon og Louise møttes under den 1. verdenskrig. Under et angrep blir de separert og Léon blir senere fortalt at Louise er død. På slutten av 1920-tallet møtes de igjen i Paris, da er Léon gift.
Romanen minner meg i grunnen, tematisk, litt om Anna Gavaldas nydelige roman Eg elska ho. Historien er derimot ikke så hjerteskjærende, men mer en fin historie om kjærlighet og lidenskap.
Historien om Léon og Louise er enkel å lese, men Capus går ikke i fellen med å fortelle oss lesere alt. Det som skjer beskrives av handlingen, ikke av forklaringer. Ofte må vi lesere selv tenke, et fint eksempel er denne setningen:
Men først mot slutten av den tredje uken trakk de for gardinene i kahytten for første gang.
Vi får historien fra Léon sin side, smart trekk fra forfatteren sin side, med en mannlig hovedperson blir ikke historien for klissete. Léon er god mann, jeg liker karakteren som forfatteren bygger gjennom romanen. Léon som voksen er annen enn Léon som 19. De fleste av oss endrer oss, det gjør også Léon. Louise blir vi ikke så godt kjent med, hun gjør motstand. Hun vil ikke slippe oss innpå, hverken oss lesere eller Léon.
Romanen om Léon og Louise er en fortelling om hvordan storpolitikk forselger skjebner. Det er en historie om å miste - og få. Det er en historie om at ikke all kjærlighet er A4. Jeg liker slike historier, jeg liker å lese om par som møtes, som mister hverandre og møtes igjen. Og igjen. Jeg liker alle kjærlighetshistorier, spesielt de med motstand. I romaner vel og merke.
Léon og Louise kommer nok ikke dessverre til å bli en bestselger. Dette fordi 1) den utgis på et lite forlag 2) den er oversatt fra tysk og 3) den blir frontet som en kjærlighetshistorie. Det gjør meg litt trist. Den er så uendelig mye mer. Romanen kommer ikke til å endre ditt liv, men om du leser den tror jeg du får en fin reise.
Anbefales!
----
Og boka? Jeg fikk en bokgave som jeg hadde fra før og byttet den inn i denne. Det er jeg glad for.
----