Fanny Natvig

I 1944–1945 underviste Fanny Natvig i broderi i prydsømklassen på Statens kvinnelige industriskole. Skolen var under krigen utsatt for mange forsøk på nazifisering. Det lyktes delvis ved å innsette NS-medlemmet Ingeborg Arbo som styreleder. Ellers var motstanden på skolen av det tause slaget da lærere og studenter møtte NS-folkene med kulde.

Fanny Natvig ble straks omtalt som en fornyer i broderikunsten. Det er grunn til å tro at studiene i London var formative for kunstnerskapet. På utstillingen Kvalitetsarbeider på Kunstnernes Hus i 1949 viste hun flere puter og veggarbeider. I en anmeldelse i Dagbladet ble utførelsen omtalt som øyeblikkelig uten å være pirkete. Arne Remlov i Bonytt mente at hun var verdt en egen omtale.

Teknikken Natvig brukte i slutten av 1940-årene var blant annet kjedesting, knapphullsting, forsting og kontursting. Hun var ikke kravstor med tanke på eksklusive materialer, men brukte restegarn og mindre stoffrester. Utgangspunktet for broderiene var grove skisser med fargeblyant på en stor kartong. Koloristisk var arbeidene i sarte pastellfarger.

Parallelt med eget kunstnerisk virke jobbet Fanny Natvig videre med å utvikle mønster for Vi selv og våre hjem. Til de olympiske vinterleker i Oslo 1952 tegnet hun strikkemønster med sportsutøvere. Natvigs dyktighet resulterte i at hun i 1955 ble ansatt som mønsterformgiver for Den Norske Husflidsforening. Arbeidene derfra har et stilisert preg og er enkle og delikate i utførelsen. I anledning Høstmønstringen på Kunstnernes Hus i 1956 poengterte dog Helen Engelstad at Natvigs broderier var litt vel nøkterne, men at det kunne skyldes at de muligens ble laget med tanke på å distribueres som ferdigmønster.

I 1957 ble Fanny Natvig ansatt som leder for Norges Husflidslags nyetablerte mønstersentral. Sentralen ble opprettet fordi det var behov for nye moderne mønster. Det innebar at hun måtte tilfredsstille mange krav om å levere til forskjellige områder. Natvig designet på oppdrag for Vest-Agder Husflid skisser og fargeforslag til gardiner, sengetepper, møbelstoffer og filleryer, tenkt til Gamlehjemmet i Mandal. Etter spørsmål om ytterligere mønster tegnet hun duker i svartsøm og forskjellige juleduker, deriblant Smånissene, Juleroser og Dansen.

Kopier av tegningene produsert på mønstersentralen ble levert til Norges Husflidslags utsalg rundt omkring i landet. Samtidig ga hun råd og veiledning til husflidslagets medlemmer.

I 1950-årene ble det å knytte ryer en populær hobby blant både menn og kvinner. Ferdige sett med bunn og garnpakker og mønster ble solgt på postordre. De største på området var Sellgren & Co. og Rauma Ullvarefabrikk.

Allerede det andre året som leder for Norges Husflidslags mønstersentral utformet Fanny Natvig fire forslag til ryer for Rauma Ullvarefabrikk. Motivene var påvirket av naturen og som geometriske komposisjoner. Ryen med navnet Berget det blå er levende i utførelsen, og var kanskje mest tenkt som veggrye til pryd, mens Lappeteppet med distinkt komponerte rektangler var mer egnet som gulvteppe til daglig bruk. I ryen Trekanter viste hun til en leken og malerisk komposisjon.

Arbeidsbyrden som leder for mønstersentralen synes å ha vært stor. Alt oftere ble andre utøvere engasjert og mønster ble derfor kjøpt inn av Agnes Skykkelstad, Gunhild Lauritzen, Kari Sorteberg og Torbjørg Gauslaa. Samtidig tok det mye tid for Natvig å omarbeide de andres forslag til leveringsklare mønster.

I 1965 startet Norges Husflidslag utgivelsen av tidsskriftet Husflidsbladet, som året etter byttet navn til Norsk Husflid. Natvig fikk ansvar for mønstersidene og leverte i en periode egne oppskrifter.