eufemisme

Eufemisering av språklige tabuer ble vanlig i norsk språk tidlig i middelalderen. Å bryte det andre bud ved å misbruke Guds navn kunne medføre streng straff. En som påkalte de onde maktene var enda mer utsatt for sterke reaksjoner, særlig fra kirken og presteskapet, som den gangen hadde stor makt over folk.

Svært tidlige spor etter eufemismer i norsk finner man i de norrøne lønnrunene, som er ulike typer kodeskrift med runer. Dobbeltmoralen som karakteriserer senere eufemismer er ikke til stede her, henvisningene i lønnrunene er ærlige bønner til Gud eller Jomfru Maria om trygg seilas, kjærlighet eller andre gode ønsker. Men de ble altså ytret i skjul ved hjelp av lønnruner, så her lå det dulgte ved bruk av skrifttypene.

Ærekrenkelser kunne gjøres mer elegante ved omskriving, som det norrøne silkifud. Det kan oversettes som «silkefitte», og ble trolig brukt nedsettende om homofile menn, eller menn som ble oppfattet som feminine eller ikke levde opp til tidens idealer om maskulinitet.

Utover i middelalderen ble det rene språkkunsten å lage forskjønnede former av de forbudte banneordene. Å sverge var den gangen det samme som å avlegge en ed, altså ikke bare tabubrudd, men å bryte et alvorlig løfte i juridisk forstand. Hvis man ville sverge falskt, kunne man omskrive det man sverget ved, ved å bruke ekvivokke ord, det vil si tvetydig ord eller kalleord for noe likt. I og med at en ed samtidig var en juridisk handling, ble bruk av slike former et samfunnsproblem, ettersom lovsystemet den gangen var dårlig utviklet, og muntlige eder var en slags garanti for sikkerhet. For å unngå straff gjorde man etter hvert så mye om på eder at det kunne være vanskelig å tyde dem.

En vanlig måte å eufemisere et utsagn på, er å bytte ut et ord eller en hel frase med noe som likner, for eksempel som når Guri eller Gubban brukes i stedet for Gud. Det er mange slike eufemismer for helvete, for eksempel helsike, heiteste, heklefjell og huleste, og annen i ellevte for faen i helvete. Dægern er et eksempel på en slik eufemisme for djevelen, og fillern for fanden. Gurimalla refererer egentlig til Gud og Maria, men det høres jo bare ut som et lyduttrykk, og dagens språkbrukere er lite bevisst på hva som ligger under.

En annen metode er å bruke ord som har en viss tilhørighet til det tabubelagte. Man kan for eksempel nevne omgivelsene til det som blir regnet for hellig, for eksempel himmel. Det blir sjelden oppfattet som veldig stygt, men referansen er Guds bolig. En videre omskriving er Himalaya. I tillegg til at navnet likner, betegner det en fjellkjede som er høy og nesten når opp i himmelen, som også skaper assosiasjoner.

Et utsagn kan også dempes ved å utelate deler av det. For eksempel kunne man i eldre tid si ordene min sjel, som egentlig var å sverge ved sin egen sjels frelse og eventuelle evige pine i det hinsidige, som var en sterk og farlig ed. Uttrykket er en gjenganger i Henrik Ibsens skuespill, blant annet i En folkefiende. En mye brukt utelatelse er bare å si spyttelyden fy! Det skulle man si foran noe farlig, og det brukes ofte, som i fy flate, fy fela, fytte grisen, fytte katta. Ofte holder det med et fy, eller kanskje et fyameg, kanskje utvidet til fysjameien. Disse uttrykkene regnes ikke som banneord i dag, men har altså en slik historie.

Å bytte ut det forbudte ordet med et helt annet ord, er en vanlig måte å skjule uakseptabel språkbruk på. I middelalderen var dette særlig viktig i visse yrker. For eksempel kunne ikke en fisker nevne presten, da var fiskelykken ute. I stedet kunne man si svartfrakken eller skrive helt om, som han i kvitkrage. Dette blir kalt nevningsfordommer (jf. Solheim 1940). Også andre farlige ting måtte omtales med omhu, ulven ble kalt gråbein, bjørnen for bamse. Ordene som blir brukt i stedet for det egentlige ordet, kalles noaord. Slik metaforisk ombytting av betegnelser ble etter hvert svært vanlig.

Å velge ord og uttrykk fra andre språk, har lenge vært et kjent knep for eufemisering. Et eksempel er beng. Det kommer fra hindi, der det opprinnelig var en betegnelse på de fremmede, de som bodde i Bengal. Etter hvert fikk ordet samme betydning som norsk fanden. Det fulgte med indiske utvandrere til Europa for cirka 1000 år siden. I norsk har uttrykket gi beng blitt en eufemisme for gi faen!

I barnebøker har det utviklet seg en spesiell type eufemisering av banning. Kjente eksempler er Astrid Lindgrens figur Pippi Langstrømpe som sier Fy fabian (= fy faen), og lektor Tørdal i Stompabøkene som i Nils-Reinhardt Christensen norske bearbeidelse utbryter Du store alpakka (= du store allmektige (Gud)). En spesiell vri har Thorbjørn Egner i Folk og røvere i Kardemomme by, der politimesteren tiltaler barbereren slik: Neimen SØREN-sen. Plasseringen av trykk står for eufemiseringen, da søren er et av mange ord for Satan. Politimesteren har egentlig bare tiltalt barbereren, men uttrykker ved dette at han er opprørt.