mango

Mangotreet er et eviggrønt, opptil 30 m høyt tre med bred krone.

Mango hører opprinnelig hjemme i områder med monsunklima fra Nordøst-India (Assam) til Kina (Yunnan) og Thailand.

Den dyrkes i de fleste tropiske områder med tydelig veksling mellom tørke- og regntid. Det fins også kommersiell produksjon i Sør-Spania (sørkysten av Andalucía), på Kanariøyene og i Israel.

De fleste kultivarene formeres ved poding, men noen kultivarer er apomiktiske og kan frøformeres.

Det fins flere hundre kultivarer (sorter) med varierende størrelse, utseende og anvendelse. Kultivaren ‘Haden’ er blant de største og kan veie opp mot en kilo. Den indiske kultivaren ‘Alphonso’ regnes som en av de beste. Noen av de kommersielt viktigste sortene er ‘Tommy Atkins’, ‘Haden’, ‘Keitt’ og ‘Kent’.

Indiske kultivarer har oftest fruktkjøtt med kraftig duft og smak samt en del fiber, og fruktene skifter farge fra grønt til oransje eller rødt ved modning.

Sørøstasiatiske kultivarer er mildere i smak og duft, har mindre fiber, og fruktene forblir grønne eller skifter farge til gult ved modning. Forskjellene kan delvis skyldes de ulike opprinnelsene for domestiseringen, men er også resultatet av seleksjon grunnet ulike mattradisjoner og kulinariske preferanser. I Sørøst-Asia brukes ofte umodne mango i matretter, og det er utviklet kultivarer som passer dette behovet.

Mango er holdbar og modner godt etter at den er høstet. Fersk frukt egner seg derfor for eksport. Det aller meste av mango som produseres spises likevel lokalt.

Mango er verdens femte mest konsumerte frukt etter sitrusfrukter, banan, vindruer og epler.

Omkring 99 prosent av all mango spises fersk, enten som moden eller umoden. Både modne og umodne frukter brukes til chutney og pickles. Frukten brukes også som juice, saft, sorbet og marmelade, og som tørket.

Av mangofrøet kan en utvinne mango-olje som brukes i kosmetikk.

Fruktens skinn inneholder allergener som kan fremkalle dermatitt.

100 g mango inneholder 156 mikrogram beta-karoten, 26 milligram C-vitamin, 0,1 milligram vitamin B6, 150 milligram kalium, 86 prosent vann og 209 kilojoule tilført energi.

Mango ble domestisert i India minst 2000 år fvt. Genetiske undersøkelser tyder på at domestisering også kan ha oppstått uavhengig flere steder i Sørøst-Asia. Dersom domestiseringen av mango har flere opprinnelsesområder, kan det være en del av forklaringen på hvorfor dyrket mango, i motsetning til de fleste kulturplanter, har høyest variasjon utenfor artens kjerneområde.

Buddhistmunker var trolig de første som spredte dyrket mango utenfor sitt opprinnelsesområde på sine reiser til Sørøst-Asia på 300- og 400-tallet. Mangoens reise vestover startet senere.

Omkring 800- og 900-tallet ble den spredt til Øst-Afrika av arabere og persere. Fra sin koloni i Goa reintroduserte portugisere den til Øst-Afrika på 1500-tallet, og på 1600-tallet brakte de den videre til Vest-Afrika.

Portugisiske misjonærer barkte den med seg fra Vest-Afrika til Brasil, Mexico og Karibia på 1700-tallet (Barbados i 1742 og Jamaica i 1782 ).

Mexico er i en særstilling. Landet var en spansk koloni og fikk mango direkte fra Filippinene i tillegg til Karibia. I 1833 kom mango til det sørlige Florida der den på 1900-tallet har gjennomgått et omfattende foredlingsarbeid som har ledet til noen av de kommersielt viktigste sortene som ‘Tommy Atkins’, ‘Haden’, ‘Keitt’ og ‘Kent’.

Til forskjell fra de tropiske trefruktene kakao og kaffe har mango beholdt høy genetisk variasjon gjennom domestiseringshistorien.

• sumakfamilien