troll

Ordet troll har trolig et norrønt opphav, men er også kjent fra en rekke andre germanske språk. Forskere er usikre på den opprinnelige betydningen av ordet. I norrøn tid ble ordet brukt som en fellesbetegnelse for en del mytologiske vesener som ikke var mennesker.

Noen forskere mener at troll i norrøn tid kan ha referert til distinkte vesener, som var erfarne i magi og utgjorde en trussel mot menneskene. Andre mener at ordet troll ble brukt som en samlebetegnelse eller alternativ betegnelse om jotner og gygrer. Jotnene ble forbundet med noe truende, stort og skremmende, og kunne i noen tilfeller ha flere hoder. De var gudenes (æsenes) motstandere i Valhall, og var også en trussel mot menneskene.

Etter innføringen av kristendommen i Norge på 1000-tallet, levde forestillinger om jotnene videre på ulike måter. Jotnene hadde ingen plass i den nye religionen, men de levde videre gjennom århundrene i form av troll i fortellinger og sagn. I disse fortellingene og sagnene holdt trollene til i naturen, og kjempet mot kristendommen. De kjempet mot kristne konger og forsøkte å ødelegge de nye kirkene ved å kaste steiner på dem. Siden trollene var dårlige til å kaste, og siden Gud beskyttet både kongene og kirkene, lykkes trollene aldri i dette, ifølge sagnene.

I middelalderen ble troll også forbundet med noe helt annet. I de eldste norske lovene fra 1000- og 1100-tallet, finner vi forbud mot «å sitte ute for å oppvekke troll.» Denne lovbestemmelsen ble videreført i kong Magnus Lagabøters landslov fra 1274. Troll refererte i denne sammenhengen til avdøde forfedre. Lovbestemmelsen hadde til hensikt å stoppe praksiser som involverte nekromanti. Dette var altså et bevisst forsøk på å stoppe folks kommunikasjon med de døde, som ble sett på som en hedensk, førkristen praksis.

Etter reformasjonen på 1500-tallet hadde forståelsen av troll endret seg, i hvert fall blant eliten. Troll ble knyttet til demoner, og forbrytelsen trolldom ble sett på som et resultat av kontakten mellom mennesker og demoner. Under trolldomsprosessene på 1500- og 1600-tallet, ble de menneskene som var mistenkt for å ha kontakt med djevelen og hans demoner kalt trollfolk (trollkvinner og trollmenn). Troll var ikke de eneste overnaturlige skapningene som ble demonisert av eliten i denne perioden; store deler av folketroen ble demonisert.

Parallelt med denne utviklingen levde likevel folkelige sagn om troll videre. Flere av disse sagnene skulle bli grunnlaget for eventyrene som vi kjenner fra 1800-tallet.

Utover på 1700-tallet ble trollene gradvis oppfattet som mer ufarlige. De var ikke utelukkende farlig, men kunne også være underholdende.

I tråd med nasjonalromantikken på 1800-tallet, begynte man både i Norge og i andre europeiske land å samle inn og publisere folkeeventyr. Dette skulle bidra til å fremme en særegen nasjonal identitet. De mest berømte innsamlerne av norske fortellinger, er Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe (1813–1882). Blant eventyrene de samlet inn, handlet flere om troll og andre overnaturlige skapninger.

I eventyrene blir trollene ofte beskrevet som gigantiske, slemme, skumle og stygge. Noen ganger blir de fremstilt som flerhodete vesener. I andre tilfeller er trollene dverglignende vesener, småtroll. De er anti-sosiale, og de opptrer i nattens mulm og mørke. De befinner seg i fjellene og skogene. Noen troll har også flere hoder, og noen beskrives som en faktisk del av skogen eller fjellet selv. I tillegg til disse skremmende trekkene, beskrives også trollene som dummere enn menneskene. Et kjent motiv i flere eventyr er trollet som blir overvunnet av en klok gutt.

De tre bukkene bruse og Askeladden som kappåt med trollet er eksempler på kjente norske eventyr som handler om troll. Begge disse eventyrene ble nedskrevet av Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe (1813–1882), og ble publisert i 1843.

Mot slutten av 1800-tallet ble de norske trollene også tegnet for første gang. Den første kunstneren som tegnet trollene som ble beskrevet i eventyrene til Asbjørnsen og Moe, var Erik Werenskiold (1855–1938). Den som for alvor gjorde trollene kjent som en del av norsk kultur, var imidlertid Theodor Kittelsen (1857–1914). De første av hans berømte illustrasjoner av troll dukket opp i Asbjørnsen og Moes Eventyr for børn. Norske Folkeeventyr (1883–1887).

Gigantiske, menneskelignende skapninger eller monstre, som holder til ute i naturen eller utenfor menneskenes verden, har vært sentrale temaer i fortellinger, sagn og mytologi over hele verden. Disse skapningene ble beskrevet som en trussel mot både mennesker og guder.

I et av de eldste litteraturverkene i verden, eposet om Gilgamesh (produsert ca. 2210–2000 fvt.), møter vi monsteret Humbaba. Han er skogens vokter, og er både mektig, stor og skremmende, men Gilgamesh overvinner ham. I Det gamle testamentet møter vi også giganter i form av falne engler. I likhet med jotnene i den norrøne mytologien, finner vi også giganter og titaner i gresk mytologi, som kjemper mot gudene.

I Storbritannia er giganter kjente figurer i folketroen. De har noen likhetstrekk med de norske trollene. Et tidlig eksempel er monsteret Grendel, som skildres i det engelske heltediktet Beowulf (skrevet rundt år 750). Særlig kjent fra nyere tradisjon, er eventyrene Jack the Giant Killer (først publisert i 1711) og Jack and The Beanstalk (først publisert i 1734), som bygger på eldre sagn og muntlige fortellinger. I likhet med de norske trollene, fremstår gigantene i disse eventyrene som dumme skapninger som blir overvunnet av et smart menneske. I Roald Dahl's bok fra 1982, The Big Friendly Giant, fremstår giganten med andre karaktertrekk. I denne fortellingen fremstår giganten som både intelligent og vennlig.

I svensk folketro lever også trollene i skogene og fjellene, men de er ikke like store som de typiske norske trollene. De er heller ikke like skumle – de norske har tradisjonelt sett hatt et mer groteskt utseende. De norske trollene ligner mer på giganter, selv om også de norske kan komme i flere varianter og størrelser. De svenske trollene ligner mer på mennesker, både i utseende og oppførsel.

I likhet med de norske trollene, kan heller ikke de svenske trollene være en del av det kristne fellesskapet. De kan være både høflige og hjelpsomme, men også rampete og slue. I dansk folketro finnes ellefolket, som ligner på de svenske trollene. I Storbritannia og i noen andre europeiske land har fairies (alver) vært dominerende i folketroen. Disse har ikke vært like dominerende i norsk folketro, men har flere likhetstrekk med hulderfolk og vetter.

I både Skandinavia, Storbritannia og noen andre europeiske land har forestillinger om byttinger vært fremtredende (changelings i Storbritannia). Denne forestillingen innebar at troll eller lignende vesener kunne snike seg inn i folks hjem, og bytte ut menneskebarn med sine egne. Det nye barnet ble da kalt en bytting.