The Dead in Their Vaulted Arches

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 338
Utgave: Kindle (via NetGalley)

Flavia de Luce er en annerledes hovedkarakter. Det tar litt tid å venne seg til henne som en troverdig krimheltinne, men nå er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Det er vemodig å si farvel til henne etter å ha lest ferdig den sjette og siste boken i serien. Flavia er smartere enn alderen skulle tilsi, veslevoksen og vittig, men mer naiv enn hun selv tror.

"He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely."

Hun er verken fryktløs eller ufeilbarlig og det er mye hun ikke vet. Som i tidligere bøker avslører hun alderen sin gjentatte ganger, men hun tar igjen for det med sine utradisjonelle metoder og sin stahet og besluttsomhet. En usannsynlig krimheltinne kanskje, men å følge henne har vært givende på mange måter. Bradley setter historien om den unge jenten i en større kontekst. Familien de Luce lever i England på 1950-tallet og de fleste av familiens problemer er konsekvenser av krigen. De aller fleste av den lille landsbygdens fargerike innbyggere har fått kjenne på krigens ettervirkninger, kanskje ingen mer enn Colonel de Luce og Dogger. Flavia er for ung til å huske 2. Verdenskrig, men lever i skyggen av de grusomme hendelsene som har preget hennes nærmeste.

Det jeg alltid har elsket med serien om Flavia de Luce er den underliggende sårheten Bradley får frem til tross for en hovedhandling som dreier seg om fascinerende mysterier, ispedd en god del humor. I seriens siste bok er det nettopp det såre og hjemlige som er viet all oppmerksomhet. Drapssaken forblir en fotnote, en liten del av et større bilde som viser en nærmest ødelagt familie. Nå får vi endelig svar på alle spørsmålene som har dukket opp i løpet av de forrige fem bøkene.

"If Feely and Daffy had dashed to their windows at the noise of our takeoff, I would be no more to them now than a flyspeck in the distance. Just as I always was, I couldn't help thinking."

Den forrige boken, Speaking From Among the Bones, slutter med en overraskende beskjed: Harriet de Luce har blitt funnet. Harriet er moren til Flavia og hun forsvant for mer enn ti år siden et eller annet sted i Himalaya. Flavia har knapt minner om moren, men faren og hennes eldste søster kjenner stadig savnet av Harriet, faren i så stor grad at han knapt fungerer i hverdagen. Telefonen er et hatobjekt for det var gjennom den at Colonel de Luce fikk vite om sin kones forsvinning. Rommet hennes får ingen gjøre noe med, det skal være akkurat som det var. Døtrene er en konstant påminnelse om hva han har mistet. Og nå er hele familien også i ferd med å miste hjemmet, Buckshaw, fordi deres økonomiske situasjon er håpløs.

Det er komplett umulig å skrive noe om den sjette boken uten å avsløre hva som skjer når Harriet kommer hjem og hvordan det endrer familien. Boken inneholder store avsløringer om Colonel de Luce, Harriet og også om Dogger. Bradley tilfredsstiller leserens informasjonsbehov til de fulle idet han avslutter serien og det eneste jeg er misfornøyd med er forklaringen på hvorfor søstrene ser ut til å hate Flavia, men forfatteren åpner opp for flere tolkninger av akkurat det spørsmålet. Dette er en serie full av engelsk sjarm (selv med en kanadisk forfatter) og på tross av alvoret i den siste boken er den ikke uten lysere øyeblikk og humoristiske betraktninger.

Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg har for at Alan Bradley ikke lar dette forbli den siste boken om Flavia de Luce. Jeg føler vi så vidt har begynt på hennes historie og at det finnes uttalige måter å føre handlingen videre. Etter å ha lest den første boken var jeg sjarmert men ikke helt overbevist. Etter å ha fullført serien kan jeg ikke annet enn å glede meg til å lese alle bøkene på nytt. Jeg er frelst.

Takk til NetGalley og forlaget for tilgang til boken!

Boxer, Beetle

Forfatter: Ned Beauman
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Forlag: Sceptre
Språk: Engelsk
Sidetall: 246
ISBN: 9780340998410

In idle moments I sometimes like to close my eyes and imagine Joseph Goebbels' forty-third birthday party.

Ganske mange spørsmål dukket opp i hodet mitt da jeg leste den første setningen av "billeboken", som en venninne døpte den. For det første: wtf? For det andre: hva for en syk bok er det jeg har kjøpt? For det tredje: hvordan kan personligheten til en karakter som tenker mye på dette være? Og sist, men ikke minst: hvorfor akkurat den førtitredje bursdagen? En bok som trigger nygsjerrigheten såpass etter første setning virker alltid lovende!

Han fortsetter:

I like to think that even in the busy autumn of 1940, Hitler might have found time to organise a surprise party for his close friend - pretending for weeks that the date had slipped his mind, deliberately ignoring the Propaganda Minister's increasingly sulky and awkward hints, and waiting until the very last order had been despatched to his U-boat commanders on the evening of Tuesday, 29 October before he led Goebbels on some pretext into the cocktail lounge of the Reich Chancellery.

Det er en underlig sjarmerende start, og førsteinntrykket er at fortellerstemmen tilhører en ganske sympatisk karakter, dog med ganske sære interesser. Jeg lærer etterhvert at hobbyen hans er å samle på nazistmemorabilia - en hobby mange mener man ikke kan ha uten at man sympatiserer med nazistene, noe han forsikrer leseren om at han ikke gjør. Handlingen i boken er sentrert rundt et brev skrevet av Hitler til vitenskapsmannen Philip Erskine, hvor Hitler takker for gaven Erskine sendte ham og er særdeles interessert i prosjektet gaven stammer fra. Dette brevet havner i hendene på bokens forteller, og Beauman knytter fortellerens historie, skrevet i nåtid, sammen med Erskines historie fra 1930-tallet.

Fishy - som fortelleren fra den moderne biten av boken kalles fordi han har en sjelden sykdom som gjør at han stinker som rotten fisk - henvender seg til et forum for andre samlere av nazistgjenstander. Han ønsker å få hjelp til å finne ut av hva dette brevet egentlig dreier seg om og for å få opplysninger om hvem mannen som brevet ble skrevet til var. Men det finnes tydeligvis mange tvilsomme folk med akkurat denne hobbyen, og Fishy ender opp i diverse skumle situasjoner, som han på mer eller mindre (stort sett mindre) grasiøst vis klarer å komme seg ut av.

'There it is,' I said. 'What I took.' The Welsh Ariosophist reached to pick it up, and I threw the mug of hot piss in his face.

Leseren får også kjenskap til historien bak gaven Erskine sendte Hitler. Selve gaven var en bille med et hakekors på vingen, og selv om det i og for seg er passende og interessant nok er det hensikten bak gaven som er det virkelige mysteriet. Erskine møter en fryktløs og kraftig bokser som har en del mindre ønskelige fysiske og mentale trekk, deriblant kortvoksthet, ni tær, temperament og det at han er homofil. Bokseren, Sinner, går i en presset situasjon med på å delta i et eksperiment utført av Erskine. Vitenskapsmannen ønsker å finne en måte å drive avl på mennesker, slik at man kan fjerne negative trekk og forsterke de positive trekkene. Ved hjelp av Sinner skal Erskine gjøre hakekorsbillene til superbiller, og gi Hitler oppskriften til å lage supermennesker.

'Come on. There are forty-five million people in Britain, Erskine. And you plan to start breeding for pedigree. How do you suppose that will happen?' 'It's simply a matter of systematic encouragement and discouragement. 'And by discouragement you mean the lethal chamber?'

Erskine er ingen Mengele. Han fremstår ikke som en av verdens ondeste menn, men heller som en litt tragisk figur som ikke fikk nok kjærlighet og forståelse som ung og som sliter med å komme tett innpå mennesker. Et av de mest interessante aspektene i boken er hans forhold til den homoseksuelle bokseren. Har han valgt å studere ham fordi han er det beste testsubjektet, eller fordi Sinner er frigjort på en måte han kunne ønske han selv var?

Nå får jeg boken til å virke veldig dyster og seriøs og det er den egentlig ikke. Den er både brutal og makabar, enkelte passasjer ekle og ubehagelige, men likevel så utrolig underholdende. De som er svak for svart humor kan absolutt vurdere å lese denne boken. Det er en røverhistorie, alt er ikke like troverdig, men det plager meg ikke. I enkelte tilfeller er en historie for kreativ og godt skrevet til at jeg bryr meg om den er litt virkelighetsfjern til tider. Ikke alles form for underholdning, men defintivt min.

When Lydia Erskine's pregnancy became conspicuously visible late in 1881, her husband felt nervous and decided he needed a project of his own. And that was why, four months later, on the same day that the Jews were driven out of the village of Fluek, the adverbs were driven out of the English language. 

Jeg leste boken da jeg var på ferie i England i juni og desverre har en del detaljer forduftet fra minnet mitt, men det jeg husker er at jeg knapt har lest noe mer fengende. Ned Beauman ble nominert til Bookerprisen i 2012 (longlist) for hans andre bok, The Teleportation Accident, og det var slik jeg oppdaget ham. At han er en dyktig forfatter skjønte jeg allerede da, men at debutboken hans faktisk er enda bedre enn den strålende andreboken kom som en svært hyggelig overraskelse. Imponerende fra en debutant født i 1985.

Speaking From Among the Bones

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sidetall: 402
Versjon: Kindle

"His death did not seem to fit what one thinks of as a village murder: the jealousy, the angry words, the blow, the strangulation, the poisoning, the booby-trapped bed warmer. Instead, he had been brutally murdered within the closed casing of a historical pipe organ, his body hauled out of doors and through the churchyard, dropped down into an open grave, dragged through a tunnel, and tossed at last into a hidden chamber atop the tomb of a long-dead saint. It didn't make any sense."

Drapet på kirkens organist, Mr. Collicutt, er det store mysteriet i den femte boken om Flavia de Luce. Flavia blir vitne til oppdagelsen av nok et lik i Bishop's Lacey og denne gangen er hun ikke den eneste hobbydetektiven på saken. Flere av sporene hun finner leder henne imidlertid til egne familiehemmeligheter og det er uten tvil de Luce-familiens historie som står i sentrum for boken som helhet. Og det er nettopp det Bradleys lesere ønsker. Ihvertfall denne leseren.

Det er mange grunner til å lese og like denne serien. Flavia de Luce er hovedgrunnen. Hun er ung men skarp, umoden til tider men mer intelligent enn de fleste, sterk men også skjør. Mysteriene hun løser er allid unike og spennende, Flavias bemerkninger er ofte herlig humoristiske. Bradley blander engelsk småbysjarm med makabre saker og en politisk ukorrekt heltinne. Det er utrolig underholdende lesning.

"The thing ignored me. Perhaps it was hungry. Perhaps Miss Tanty had been so disturbed that she had forgotten to feed it. I took hold of a chunk of suet which was jammed between the wires of the cage. The bird made a sudden lunge and I jerked back my hand before I lost a finger. I'm afraid I called Polly a nasty name."

Likevel er det ikke kun den rene underholdningsverdien av en god krimgåte og en unik heltinne som har gjort serien til en suksess. Særlig de siste bøkene må sies å være mye mer enn som så. Når Flavia ikke farter rundt omkring i Bishop's Lacey på sykkelen Gladys er hun hjemme i det forfalne herregårdshuset Buckshaw hvor hun (stort sett) forgjeves prøver å få farens oppmerksomhet. Moren forsvant da hun var liten og faren prøver å holde liv i en skadeskutt økonomi samtidig som han trekker seg mer og mer unna familien, spesielt den yngste datteren som minner ham altfor mye om konen. De eldre søstrene har lite til overs for Flavia og behandler henne deretter. Den britiske idyllen finner man kun i de ytre lag av fortellingene, innerst er det sårbarhet og tragedier som dominerer.

Hvis Alan Bradley holder seg til planen så er dette den nest siste boken om Flavia, og det er tydelig at han i denne boken forsøker å gjøre alt klart til avslutningen. Vi får en god del informasjon om moren, men ingen definitive svar. Familiens økonomiske situasjon når bristepunket:

"Surrender in a man who had survived a prisoner-of-war camp was almost unthinkable, and I realised with a sudden twinge in my heart that the bone-dry little men of His Majesty's Board of Inland Revenue had done to Father what the Empire of Japan had failed to do. They had caused him to give up hope." 

Jeg grugleder meg til siste avsnitt om familien de Luce. Bradleys evner til å kombinere spenning og underholdning med dybde har gjort meg helt hektet på serien. Jeg bryr meg om hver og en av karaktene og jeg vet det blir trist å måtte si farvel til dem. Forhåpentligvis blir det en verdig slutt på serien. Når den siste boken er lest kan jeg dessuten få glede av å lese hele serien om igjen uten ett års pause mellom hver bok. Kanskje jeg da endelig kan finne ut hvorfor jeg ikke var helt overbevist etter å ha lest de første to bøkene i serien. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som endret seg fra den andre til den tredje boken.

En liten notis på slutten: Jeg har bloggbursdag i dag! Bloggen fyller tre år. Siden jeg ikke har vært så aktiv her på en stund får det holde med notisen, så får det heller bli et stort innlegg på fireårsdagen. Jeg feirer med favorittsitatet fra Speaking From Among the Bones (som du mest sannsynlig må ha kjenskap til serien for å sette pris på):

"Then the miracle happened. As the vicar glanced uneasily at the remains of Mr. Collicutt, the Inspector slowly closed and reopened his right eye so that only I could see it. He had winked at me! Inspector Hewitt had winked at me! Somewhere, church bells rang. Somewhere cannons boomed. Somewhere fireworks exploded crazily in a darkened sky."

A Country Doctor's Notebook

Forfatter: Mikhail Bulgakov
Utgivelsesår: 1926
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 158
ISBN: 9780099529569

Where has the world disappeared to today, my birthday? Where, oh where are the electric lights of Moscow? Where are the people, where is the sky? I look out of my windows at nothing but darkness...

Doktoren og de andre ansatte på sykehuset midt i ingenmannsland i kaldeste Russland har lite å glede seg over. De bruker det meste av sin tid på å hjelpe syke og døende mennesker, på å forsøke å få en uutdannet befolkning til å forstå alvoret av sine sykdommer og å forhindre at de selger medisinen de får i stedet for å ta den selv. Det er en dyster tilværelse, men det gir ihvertfall en god unnskyldning for å drikke:

'Have another glass,' I invited him. (Don't be too hard on us; after all, we - a doctor, a feldsher and two midwives - are human too. For months on end we see no one apart from hundreds of sick peasants. We work away, entombed in snow. Surely we may be allowed to drink a couple of glasses of suitably diluted spirit and relish a few of the local sprats on the doctor's birthday?)

Doktoren er 24 år og er nyutdannet. Femten femmere fikk han fra universitetet; han var med andre ord en meget god student. Livet som eneste lege i en gudsforlatt landsby hvor været alltid er for dårlig til at man kan dra noen steder er dog ikke noe legestudiet kunne forberede ham på. Han må ta alle avgjørelsene, han må sette riktig diagnose og han må gjennomføre operasjoner han tidligere kun har sett  utført av andre. Som om ikke det er nok blir han stadig sammenlignet med den tidligere doktoren på stedet, Leopold Leopoldovich, som hadde skjegg og erfaring. Doktoren har verken skjegg eller erfaring. Han vet ikke helt hva som er verst...

A Country Doctor's Notebook er en novellesamling og består til sammen av ni noveller, hvor de første syv handler om doktoren. Den kan likevel leses som en roman da den hovedsakelig består av hendelser fra doktorens tid ved Muryovo-sykehuset i 1916 og 1917. Hver novelle tar for seg noen få begivenheter fra denne perioden og de presenteres i kronologisk rekkefølge. Vi følger doktoren når han sager av et ben for første gang, leter etter en pasients luftrør uten å finne det, brekker armen på en dødfødt baby under en fødsel og i hans kamp for å bekjempe syfilis.

'...and then, dearest wife, give my kindest regards to Safron Ivanovich. And apart from that, dear wife, go and see our doctor because for the last six months I have been suffering from a foul and painful disease, syphilis. I didn't tell you when I was with you. Take the treatment for it.

                               Your husband, Anatoly Bukov.'

The young woman pressed a corner of her flannel shawl to her mouth, sat down on the bench and shook with sobs. Her fair curls, wet with melted snow, lay across her forhead.
'Isn't he a swine?' she cried.
'Yes, he is,' I answered firmly.

Doktorens største kamp er likevel kampen mot uerfarenhet, mot å konsultere tekstbøker som ikke forteller han hvordan virkeligheten fungerer, mot å gi opp etter å få høre for n'te gang om den fantastiske  Leopold Leopoldovich, mot å gi etter for frustrasjonen som alltid dukker opp når pasientene ikke er samarbeidsvillige, noe de sjelden er. Og i denne frustrasjonen ligger latterperler på en snor. Denne ufattelige dystre, grusomme hverdagen er så ekstrem at det blir morsomt. Veldig, veldig morsomt. Dette er uten tvil den mest underholdende russiske boken jeg har lest noensinne. Kanskje også en av de beste. Jeg forstår godt hvorfor enkelte mener det omtrent ikke er forskjell på russiske tragedier og komedier.

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Det er nylig blitt laget en miniserie basert på boken, med John Hamm og Daniel Radcliffe i hovedrollene. Serien består av fire korte episoder og den tar for seg mesteparten av hendelsene i novellesamlingen. Likevel er den ganske annerledes enn boken. I dette tilfellet gjør det heldigvis ingenting. Både boken og serien er strålende, hver på sin måte, og jeg anbefaler begge helhjertet til de som liker russiske forfattere og makaber humor. Serien går under navnet A Young Doctor's Notebook. Jeg kan for ordens skyld nevne at jeg hatet Daniel Radcliffe som Harry Potter, men etter å ha sett ham i denne serien ble jeg en fan.

England, England

Forfatter: Julian Barnes
Utgivelsesår: 1998
Min utgave: 2008
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 266
ISBN: 9780099526544

"As every schoolboy knows, you can fit the whole of England on the Isle of White. Grotesque, visionary tycoon Sir Jack Pitman takes the saying literally and does exactly that. He constructs on the island 'The Project', a vast heritage centre containing everything 'English', from Big Ben to Stonehenge, from Manchester United to the white Cliffs of Dover. The project is monstrous, risky, and vastly successful. In fact, it gradually begins to rival 'Old' England and even threatens to supersede it..."

Plottet er genialt. Vi følger Sir Jack, Martha, Paul og resten av gjengen mens de jobber med planlegging av prosjektet og med utførelsen av prosjektet. Vi blir vitne til en gradvis endring der kopien blir mektigere enn det kopierte. For folk velger gjerne kopien så lenge den er lettere tilgjengelig enn originalen. Det er dette Sir Jack ønsker å utnytte i stor skala. Glansdagene til Old England er definitivt over.

Dette blir en kort omtale. Boken fortjener egentlig bedre, men jeg har vært ganske uinspirert denne uken. Min mening, kort og enkelt: Når boken er morsom er den helt herlig, men desverre har den en del kjedelige partier. Jeg gikk fra å ikke klare å legge den fra meg til å ikke orke å lese videre til å ikke klare å legge den fra meg igjen. Vi følger karakterene tett, men deres privatliv er ikke alltid like interessant som utviklingen av hovedplottet. Dette er den første boken jeg har lest av Barnes som jeg syns har vært ujevn. En som skrev omtale av boken på Amazon sa det best: "A novel idea, but not a great novel".

Avslutter med et sitat:

'We are a proud race, undefeated in war since 1066?'
'With notable victories in the American Revolutionary War and the Afghan Wars.'
'Still, we defeated Napoleon, the Kaiser, Hitler.'
'With a little help from our friends.'

Kongstanken

Forfatter: Tor Bomann-Larsen
Utgivelsesår: 2002
Min utgave: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 438
ISBN: 9788202225278

"Kongstanken utgjør første selvstendige del av beretningen om kong Haakon og dronning Maud. Med utgangspunkt i et overveldende materiale tar Tor Bomann-Larsen leseren med bak slottsfasadene og presenterer historien fra helt nye og overraskende vinkler. Boken føres frem til året 1896, sommeren da Fridtjof Nansen vendte hjem fra Polhavet i rollen som den oppstandne vikingkonge. Noen uker tidligere hadde prins Carl av Danmark giftet seg med prinsesse Maud av England. Ingen kunne vite at Norge skulle bli deres skjebne."

Det var tilfeldigheter som førte til at jeg ble giret på å lese denne serien. Jeg har aldri vært interessert i kongefamilien, og har verken sett tv-programmer eller lest om den norske kongelige slekten tidligere. Jeg ser nyttårstalen enkelte år, men der stopper det. En dag så meg og samboeren et eller annet på tv (har glemt hva...) som gjorde at jeg gikk inn på wikipedia for å sjekke når kong Harald ble født. Etter å ha fått med meg den opplysningen fortsatte jeg å lese, og gikk lenger bakover i tid, for å lese om kong Olav og kong Haakon. Og plutselig fikk jeg lyst til å lære mer.

Det er rart å lese Kongstanken. Man får servert personlige opplysninger om prinser og prinsesser samtidig som man lærer ganske mye om den politiske situasjonen i Europa, sett fra de kongeliges ståsted. Og det er dette som er rart. Det er akkurat som å lese historie på nytt, med nye øyne. Leseren slutter å være en del av befolkningen som står utenfor og ser inn, men man er heller vitne til historiske beslutninger og utviklinger sett innenfra. Kongefamiliene var langt fra almektige i det tidsrommet som blir presentert i boken, 1864-1896, men de hadde likevel en grad av makt og innflytelse som vi ikke er vant med i vår tid. Og den brukte de for alt det var verdt.

Det aller merkeligste er å lese om hvordan mødre og fedre aktivt kjemper for å få barna sine fordelsaktig giftet bort, slik at slekten kan beholde og helst utvide sin posisjon i det europeiske maktspillet. Det var da ikke stas å bli konge av Grekenland, en umoderne sjørøverstat, men å få et barn giftet bort til kongelige i England, Tyskland (etter samlingen) og Russland, det var viktig. Også skader det ikke å la en sønn gifte seg med en prinsesse av Sverige-Norge. Som om det er et fett hvem som havner hvor, bare barna blir godt fordelt. Tenk dere forskjellen på å bli russisk prinsesse og britisk prinsesse. I det lange løp får du ikke mye makt uansett, men velger du Storbritannia får du i det minste leve.

Prins Carl (senere Kong Haakon) virker sympatisk, men han er langt fra en mann man kan beundre. Maud er tøffere, og vet hva hun vil. Ingen av dem virker som opplagte kandidater til Norges trone, men det er vel også litt av poenget til Bomann-Larsen. Hvordan de ender opp der blir ikke avslørt i den første boken, det kommer nok i den andre.

Absolutt en spennende bok, og jeg gleder meg til å lese videre. Det som trekker ned i dette første verket er at jeg bruker de første 200 sidene til å spørre meg selv: "Hvem var det?" "Hvem var han i slekt med nå igjen?" "Hvilket land kom hun fra?" "Hvilken Carl var dette?". Jeg var forvirret i store deler av boken, og begynte kun å få oversikt etter at mer enn halve boken var lest. Det er et hav av kongelige å holde styr på. Heldigvis blir det enklere å holde oversikt i den neste boken, som heter "Folket".

Samleomtaler - 2

Det spørs om jeg rekker alle samleomtalene før 2012 sniker seg på plass, men jeg gjør et forsøk på å nå de fleste. Jeg satser på å skrive skikkelige omtaler av Death Comes to Pemberley og The Lost City of Z. Terry Pratchett får også et eget innlegg.



Louis de Bernières - Captain Correlli's Mandolin
Jeg siterer Line, selv om hun refererer til en annen bok skrevet av samme forfatter: "Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull." Vi befinner oss på en gresk øy, krigen herjer, og italienske soldater forstyrrer hverdagen til beboerne på øyen. Til tider briljerer forfatteren, spesielt i sine beskrivelser av Mussolini og av de italienske soldatenes håpløse kamp for en diktator de ikke liker mot et folk de ikke hater. Som i alle bøker av Louis de Bernières finner man brutalitet, kjærlighet og sære, men elskverdige karakterer. Dr. Iannis, "The Good Nazi", "L'Homosessuale" og en rekke andre karakterer gjør denne boken til herlig lesning. Forfatterens bruk av humor i sin samfunnskritikk gjør boken både viktig og underholdende. Nok en fantastisk roman av denne mannen, selv om den ikke når helt opp til mine favoritter. Jeg falt ikke helt for Pelagia og kjærlighetshistorien mellom henne, Mandras og Correlli. De to første var to av de mindre interessante karakterene i boken (selv om Mandras blir mer interessant på slutten). Likevel, anbefales! Alt av denne mannen kan anbefales!

Irène Némirovsky - All Our Worldly Goods
Boken starter med et bryllup arrangert av to viktige familier. Problemene starter i det brudgommen nekter å gifte seg med den utvalgte kvinnen og heller velger sin egen utvalgte. En kvinne som hører til på en annen del av rangstigen, en kvinne som ikke er god nok for ham. De gifter seg, tross familiens protester, og de lever lykkelig selv om deres liv sammen har fått en vanskelig start. Pierre og Agnes, som de heter, er desverre av den uheldige generasjonen som fikk oppleve to verdenskriger. Alle i landsbyen må flykte ved begge anledningene og Pierre må selv kjempe i den første verdenskrigen. Ved den andre er det hans sønn som må delta. De får aldri fred, de får aldri muligheten til å ta gode dager for gitt eller til å leve i visshet om at barna vil få det bedre enn dem. De må gjennom et helvete, og deretter et nytt helvete. Lykken de har funnet sammen må gjennom prøvelse etter prøvelse. Nèmirovsky skriver glitrende som alltid, og gir et skremmende innblikk i en tid jeg er glad jeg slapp å ta del i. Noe uvanlig lar hun likevel godhet og kjærlighet få små seire.

Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat
"It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours." Britisk humor på sitt beste. Tre eldre herremenn og en hund leier en båt og tar seg en tur på elven. Og det er genialt. Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Denne boken må leses, ikke leses om. Løp og kjøp! NÅ!

"I forget the other ingredients, but I know nothing was wasted; and I remember that, towards the end, Montmorency, who had evinced great interest in the proceedings throughout, strolled away with an earnest and thoughtful air, reappearing, a few minutes afterwards, with a dead water-rat in his mouth, which he evidently wished to present as his contribution to the dinner; whether in a sarcastic spirit, or with a genuine desire to assist, I cannot say."

Xiaolu Guo - A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers
En kinesisk kvinne reiser til England for å lære seg engelsk. Hun skal være der i et år, for så å reise tilbake til Kina og begynne å arbeide for foreldrene. Engelsken i boken følger nivået til denne kvinnen, og i starten er det nesten vanskelig å forstå hva hun vil. Når vi nærmer oss slutten av boken skriver hun nærmest perfekt. Man lærer mye på et år. De største problemene handler mest om å forstå engelsk kultur og skikker. Boken overrasket meg. Jeg trodde historien skulle være skjønn og enkel, men den hadde mer dybde enn forventet, og den var nesten mer dyster enn skjønn. Jeg falt ikke hodestups slik som Julie, men boken var god.

Nikolai Gogol - Dead Souls
Jeg er først og fremst anglofil, men min kjærlighet for russerne ligger kun noen hakk bak kjærligheten for britene. Jeg har enda til gode å lese en russisk klassiker jeg ikke har likt. Det er nesten for dumt å skulle skrive en hurtigomtale, så jeg overlater omtaleskrivingen til en som gjør det bedre. Min eneste korte kommentar: Dette er uten tvil den russiske klassikeren jeg har ledd mest av. Gogol har en spenstig skrivestil.

Louis de Bernières - A Partisan's Daughter
Les Lines omtale. Den er strålende, og jeg er enig med henne. Kort prosess.

Hans-Wilhelm Steinfeld - Forvirringens Tid
Jeg er ikke vant til å lese sakprosa. Jeg leser fagbøker og jeg leser skjønnlitteratur. Jeg har hatt en antagelse som går ut på at sakprosa vil være tungt å lese, nesten på samme måte som fagbøker. Med store daglige doser pensum har jeg tidligere ikke orket å begi meg ut på noe annet enn oppdiktede fortellinger. Så dum er jeg. Sakprosa kan være både lettlest og spennende. Noen kan minne om skjønnlitteratur i oppbygging, selv om historien som fortelles er sann. I Forvirringens Tid er ikke skrevet som en historie, men den er full av personlige anekdoter fra forfatteren, som selv har møtt og hatt samtaler med flere storpolitiske russiske navn. Han gir i denne boken et personlig og annerledes innblikk i Russlands etterkrigshistorie, og han gir en fascinerende analyse av forskjellene mellom Putin og Medvedev. Han mener at Russlands fremtid bør inkludere Medvedev og ekskludere Putin - noe som virker usannsynlig gitt utviklingen de siste månedene (og var nok usannsynlig før den tid også). Anbefales til alle som er interessert i Russland og politisk utvikling.

Torgrim Titlestad - Harald Hårfagre
Nok en faktabok. Norgeshistorie er temaet denne gangen. Vi møter Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge. Vi får innblikk i hans oppvekst, hans motiver for samlingen, hans motiver for krig og underkastelse. Han var nok uten tvil en mektig og interessant mann, men han virker også maktsyk og til tider sinnsyk (noe forfatteren ikke legger skjul på). Jeg kan særdeles lite om norgeshistorie og syns disse små bøkene om tidligere konger er geniale. Vi får ikke detaljerte beretninger om hans tanker og følelser, til det har man nok for få kilder, men man får likevel et godt innblikk i livet til denne mannen som levde for over 1000 år siden. Jeg gleder meg til neste bok i serien, som handler om Eirik Blodøks.

Faktabøkene har fått terningkast 4, uten at det sier mye om dem. Det er ikke enkelt å gi terningkast til bøker i en sjanger jeg ikke er vant til å lese. Guo fikk også terningkast 4, mens Louis de Bernières, Gogol og Nèmirovsky fikk terningkast 5. Jerome K. Jerome fortjener ingenting annet enn terningkast 6.

Samleomtaler

Planen var å lese 100 bøker i 2011, og å skrive om dem alle. Jeg har ikke lest 100 bøker og jeg har skrevet om langt færre. Men, som jeg skrev i fjor på denne tiden: "Igjen har jeg mål om å lese 100 bøker. Men kvalitet før kvantitet. Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Blir det ikke 100 gjør det ikke noe, så lenge jeg har oppdaget mange gode bøker og fantastiske forfattere." Og det har jeg jo!

Her kommer korte omtaler av noen av dem jeg ikke har rukket å skrive om enda.



Tom Egeland - Sirkelens Ende
Den første boken om Bjørn Beltø er den foreløpig siste jeg har lest. Jeg husker noe om et skrin som måtte beskyttes, om en rekke skumle mennesker som skal ha tak i skrinet, om en korrupt arkeolog, om en reise til Sør-Amerika. Men om alt dette skjedde i Sirkelens Ende eller om deler av det er fra Paktens Voktere må jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker. Egelands bøker er fengende og svært underholdende. Jeg sluker dem, men glemmer desverre fort. Jeg vet at Lucifers Evangelium er den boken jeg likte minst, mens Paktens Voktere var den beste. Sirkelens Ende var opp mot nivået på Paktens Voktere. "Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi", skriver Knirk. Har du det er det bare å lese denne. Jeg husker den kanskje ikke så godt, men jeg husker at det var knall i padden å lese den. For en mer overbevisende, og mindre vag omtale, les resten av Knirk sin.

Ann Cleeves - Svart som Ravnen
Denne husker jeg overraskende nok bedre enn Sirkelens Ende, til tross for at jeg likte sistnevnte bedre. Cleeves har skrevet krim fra Shetland, og det fenger til en viss grad. Karakterene er interessante, spesielt forfatterens hovedmistenkte (som selvsagt ikke er skyldig), og jeg ante virkelig ikke hvem den skyldige var. Artig løsningsvri. Helt grei tidtrøyte med andre ord, men Cleeves klarer aldri å skape den samme stemningen og den samme tilknytningen til karakterene som Teorin gjør med sine bøker fra Öland. Likevel, ikke den verste krimboken jeg har lest.

Agatha Christie - Liket i Biblioteket
En tynn liten flis som likevel tok sin tid å lese. Miss Marple er en finurlig dame, smartere enn politiet, det må hun jo være. Problemet med denne boken var at selv om jeg liker hovedkarakteren, så er hun bare en liten del av boken. I Christies verden er det mordet som står i fokus, til tross for verdenskjente og høyt elskede karakterer. Jeg liker bedre krim hvor karakterene er i fokus, og mordgåten hjelper med å få frem ulike karaktertrekk og karakterutvikling. Slikt er det lite av i Christies verden, har jeg inntrykk av.

Agatha Christie - Mord Etter Alfabetet
Jeg vet ikke om jeg liker Poirot. Det er noe ufordragelig med den mannen, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Mordgåten er spennende den, men igjen så er det noe som mangler. Det skjer ingen utvikling i boken annet enn etterforskningens utvikling, og poenget blir bare å komme til slutten. Igjen, en grei tidtrøyte, men Christies bøker er nok ikke for meg.

Marisha Pessl - Utvalgte Emner i Katastrofefysikk
Denne boken hadde jeg lyst til å like. Jeg håpet og trodde at det ville bli en ny favoritt. Den var sær, den var spennende til tider, den hadde uventede vrier på slutten, men den var langt fra fengende. Den virker til tider som en dårlig kopi av Den Hemmelige Historien av Donna Tartt. En lærer som har et litt for nært forhold til sine (få) elever, en gruppe med elever som kun henger med hverandre og har sære interesser, en ny elev som blir tatt inn i gruppen, men sliter med å bli et fullverdig medlem av "flokken". Et mord, usikkerhet i gruppen. Karakterene er nesten kjedelige, men plottet er villt nok til at jeg henger med i svingene og fullfører den lange boken. De siste 200 sidene mener jeg å huske at den tok seg kraftig opp, men den kjedet meg lenge.

Jørgen Brekke - Nådens Omkrets
Tom Egeland-aktig, uten å være like fengende, like overraskende eller like interessant. Mysterier, tafatt bikarakter (i en stor rolle), politimann fra Norge, politikvinne fra USA = interessant kobling. Loose women, døde mennesker, et spennende bibliotek som vi ikke får lese nok om. Den tafatte karakteren var også den mest interessante. Desverre. Likevel - og nå gjentar jeg meg selv til det kjedsommelige - grei tidtrøyte. Det er visst som regel det jeg syns om krim.

Egeland fikk en femmer på terningen, resten fikk fire. I ettertid lurer jeg på om jeg har vært for snill i enkelte tilfeller, men det er slik det er med firerne: grei leseropplevelse der og da, men de setter få positive varige minner.

I Am Half-Sick of Shadows

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 320
Utgave: Kindle

Alan Bradley er i siget. Bøkene om Flavia de Luce blir bedre og bedre. I Am Half-Sick of Shadows er den perfekte juleboken for de som liker serien. Familien de Luce bor i et gammelt herskapshus, Buckshaw, som tilhørte moren til Flavia, men etter hennes død har familien problemer med å beholde huset. Faren tjener rett og slett ikke nok til å kunne holde huset i stand. I et siste forsøk på å beholde Buckshaw takker Oberst de Luce ja til en forespørsel fra et filmselskap om å få filme inne på Buckshaw. Flavia er langt fra begeistret, da filmcrewet viser seg å være et hinder for de fleste av familiens juletradisjoner. Når hovedrolleinnehaveren, den vakre Phyllis Wyvern, blir funnet kvalt i sitt rom, blir det derimot en spennende jul for Flavia, som har løst flere drapsgåter tidligere.

Jeg har tidligere kritisert Alan Bradley for å gjøre Flavia for veslevoksen. Hun virker til tider mye eldre enn hun er. Men i denne boken kommer det klart frem hvor ung hun egentlig er. Den viktigste bihistorien i boken handler nemlig om Flavia sitt forsøk på å fange julenissen, for å bevise at han eksisterer. Søstrene har fortalt henne at julenissen ikke er virkelig, men Flavia nekter å tro på det. Flavia sitt forhold til søstrene er, mildt sagt, problematisk, og i denne boken avslører Bradley at det ikke er uten grunn. Flavia spør Feely hvorfor hun hater henne, og får som svar at hun ikke hater Flavia - det hadde vært mye enklere om hun hatet henne. Hvorfor, det får vi ikke svar på, men jeg regner med dette er et tema som vil bli grundig utforsket i en av de siste bøkene. Det er et sårt tema, og det påvirker Flavia i mye større grad enn hun ønsker å vise.

Vi får også mer informasjon om Dogger, som jeg vil si er den mest sympatiske karakteren i serien, og kanskje den viktigste karakteren utenom Flavia selv. Oberst de Luce er like fraværende som alltid. Han mistet konen sin og har aldri klart å forsone seg med det, men etter ti år er det vanskelig å sympatisere med ham. Han glemmer å være til stede for døtrene sine. Minner de ham for mye om det han har mistet?

Detektivgåten er mindre fremtredende i denne boken enn i tidligere bøker. Hele handlingen foregår på Buckshaw, og det er familien de Luce som er i sentrum, til tross for at de har en rekke gjester boende hos seg (faktisk hele landsbyen på et tidspunkt). Jo mer vi får vite om de individuelle medlemmene i familien og om familiens hemmeligheter, jo mer vil jeg vite. Jeg håper Bradleys siste bøker om Flavia minner mer om slektsromaner enn om krim. Jeg anbefaler serien uansett, også krysser jeg fingrene for at de siste bøkene i serien er tykkere enn denne.

The Porcupine

Forfatter: Julian Barnes
Utgivelsesår: 1992
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage Digital
Språk: Engelsk
Sidetall: 144
Utgave: Kindle

"How easy it is for you to talk of crimes. I admit I made mistakes. Like millions of my fellow-countrymen, I worked and I erred. We worked and we erred, and the nation advanced. Isolated facts cannot be taken to charge the head of state out of the context of the age, the time. So I am here defending not just myself but also those millions of patriots who worked selflessly for all those years."

Hvordan kan man skape et nytt og bedre samfunn etter kommunismens fall? I hvor stor grad skal man fokusere på nyskaping og i hvor stor grad skal man fokusere på å straffe dem som styrte landet under kommunismen? Gjorde statslederne det de trodde var det beste for sitt folk, eller utnyttet de grovt den makten de hadde?

The Porcupine gir ingen entydige svar på slike spørsmål, men den gir et klart bilde av hvor vanskelig det er å forme et nytt samfunn, når alle på en eller annen måte var en del av det gamle. Vi følger rettsaken mot Stoyo Petkanov, Bulgarias (fiktive) tidligere statsleder. Boken er skrevet i 1992, så temaet var uten tvil dagsaktuelt da boken ble skrevet, og er det også i dag. Jeg har inntrykk av at rettsaken blir avholdt før landet får ny konstitusjon, for Petkanov skal dømmes ved hjelp av de lovene han selv opprettet før han ble tvunget til å gå av.

Bulgaria er ikke et land jeg har inngående kjennskap til, men jeg skriver masteroppgave om et politisk system som svært mange øst-europeiske land valgte etter 1991, og ser spesielt på Russland og Ukraina fra 1991/1993 frem til i dag. Overgangen fra et politisk system til et annet er fascinerende, og det er spennende å lese om emnet i skjønnlitterær form. På knappe 144 sider klarer Barnes å få frem stemningen blant Romanias befolkning i perioden etter kommunismens fall. Han får leseren til å føle sympati for Petkanov, samtidig som man får glimt av de grusomhetene han har begått. Han skaper en sterk karakter i Petkanov, en som nekter å gi seg selv om hans posisjon i livet er endret fullstendig, selv om systemet han tror på har gått til grunne. Han er kjapp med å påpeke de problemer som oppstår etter at han blir avsatt:

'Who's going in for cheap analogies now, Peter? And how delightful to hear the Prosecutor General defending pornography. You are no doubt equally proud of the inflation, the black market, the whores on the streets?' 'There are difficulties,' Solinsky admitted. 'This is a period of transition. There have to be painful readjustments. We must understand the realities of economic life. We must make goods that people want to buy. Then we shall achieve prosperity.' Petkanov cackled delightedly. 'Pornography, my dear Peter. Tits and cocks. Tits and cocks to you too.'

Men Petkanov er også fanget i sin egen virkelighet, i vissheten om at alt var bedre før. I vissheten om at nettopp han var den som visste best. Han lurer seg selv:

He said to himself, to the ceiling, to Solinsky, to the deaf-mute militiaman, 'They loved me. That is what you cannot bear. That is what you will never come to terms with. Remember it.' Then he shut his eyes.

Jeg elsker Barnes' språklige kvaliteter og hans evne til å trekke meg inn i historien, og å få meg til å se historien fra flere synsvinkler enn fortellerens. The Porcupine leste jeg på Kindle, men for to dager siden fant jeg tre bøker av ham i postkassen, bestilt fra Bookdepository. Jeg gleder meg til å lese mer av denne mannen.

The Sense of an Ending

Forfatter: Julian Barnes
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 150
ISBN: 9780224094153

"We listen to what people say, we read what they write - that's our evidence, that's our corroboration. But if the face contradicts the speaker's words, we interrogate the face. A shifty look in the eye, a rising blush, the uncontrollable twitch of a face muscle - and then we know. We recognise the hypocrisy or the false claim, and the truth stands evident before us."

Anthony Webster er en ganske ordinær mann som ser tilbake på et ganske ordinært liv. Han gikk på skolen, hadde venner, fikk seg kjæreste, begynte å studere, slo opp med kjæresten, mistet kontakt med gamle kamerater, fikk seg jobb, giftet seg, fikk barn og ble gammel. Da hans ekskjærestes mor testementerer 500 pund til ham, i tillegg til noen ukjente dokumenter, begynner han å se tilbake på livet han har levd, og han begynner å stusse på om minnene faktisk stemmer overens med virkeligheten.

Tony hadde i ungdomsårene en venn som var langt fra ordinær. Adrian var intelligent, logisk og annerledes. Han var hevet over alle andre, og man kunne ikke si seg uenig i hans tankegang selv om man ikke alltid ville kopiert handlingene hans. Selv etter at Adrian blir sammen med ekskjæresten til Tony, Veronica, føler Tony at Adrian er bedre enn ham. Skylden blir lagt på den manipulative ekskjæresten, og ikke barndomskameraten. Adrian er ufeilbarlig. Man kan ikke en gang krangle med logikken hans når han begår selvmord. Adrian har, som alltid, en forklaring som selv de store filosofene ville funnet fornuftig.

"He had a better mind and a more rigorous temperament than me; he thought logically and then acted on the conclusion of logical thought. Whereas most of us, I suspect, do the opposite: we make an instinctive decision, then build up an infrastructure of reasoning to justify it. And call the result common sense."

Dette er den første av de seks nominasjonene til Bookerprisen og jeg tror ikke jeg trenger å lese resten. Barnes skriver bedre enn Kazuo Ishiguro og han er helt på høyde med Philippe Claudel. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og jeg sier bare: for guds skyld gi denne mannen Bookerprisen! Han har vært nominert flere ganger før, og selv om jeg aldri har lest noe annet av mannen vil jeg si det ville vært vel fortjent. For en bok. For et språk.

Korte bøker som tar for seg livshistorier blir ofte overfladiske fortellinger. Man kommer ikke godt nok innpå karakterene, og føler man kun har fått et glimt av den virkelige historien. Slik er det ikke i denne boken. På bare 150 sider kommer vi virkelig under huden på Tony. Vi lærer om hans liv, hans tanker, hans minner, og vi blir fortalt av ekskjæresten hans at han aldri forstod hva det egentlig handlet om. Vi er med han på reisen gjennom minnene, hvor han prøver å forstå både Veronica og Adrian, men han er fanget i sine egne antagelser, både om Adrian og om sine egne følelser.

"And though we were making new friends ourselves, we were somehow persuaded that Adrian wasn't: that we three were still his nearest intimates, that he depended on us. Was this just to disguise the fact that we were dependent on him?"

Barnes' brillianse ligger i det at han klarer å gjøre refleksjoner rundt et relativt uinteressant liv til en mesterlig fortelling man ikke klarer å legge fra seg. Han skaper karakterer man ikke glemmer, til tross for at de er ordinære. Og han lager et mysterium rundt livene til de to som sviktet ham. Tony forstår ikke, forstod aldri, påstår Veronica. Men han forstår til slutt. Kanskje Adrian ikke er hevet over alle likevel?

"I survived. 'He survived to tell the tale' - that's what people say, don't they? History isn't the lies of the victors, as I once glibly assured Old Joe Hunt; I know that now. It's more the memories of the survivors, most of whom are neither victorious nor defeated."

Jeg skal selvsagt lese resten av de nominerte til Bookerprisen, men jeg tror ikke noen av dem vil være bedre enn denne. Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese Julian Barnes sine 150 sider om Anthony Webster.

Senor Vivo and the Coca Lord

Forfatter: Louis de Bernières
Utgivelsesår: 1991
Min utgave: 1998
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 280
ISBN: 9780749399627

Louis de Bernières er en hvit, småfeit, nesten skallet mann, med en koselig engelsk aksent. Han virker sjarmerende og kanskje også litt kjedelig. Mitt førsteinntrykk av forfatteren etter å ha sett ham i et intervju i en youtube video er at han er seriøs, intellektuell og harmløs. En koselig brite, som kunne passet som professor. Man må lese bøkene hans for å forstå hvilket geni denne mannen virkelig er. Han er original, morsom, oppfinnsom, høyst intelligent og så langt fra kjedelig som man kan komme. Jeg har tidligere skrevet at han har et fyrverkeri av en skrivestil, som engasjerer så til de grader. Han vet å underholde leseren. Men han setter også krav. Man må følge med, man må gi bøkene den oppmerksomheten de fortjener, for man kan fort ramle av lasset. Han introduserer mange karakterer, hver og en fullstendig unik, og han bytter synsvinkler gjentatte ganger i bøkene sine. La deg engasjere. Les nøye. Gi Louis de Bernières en sjanse. Du vil ikke angre! Jeg erklærer herved min kjærlighet for denne fantastiske mannen og hans fortellinger. Og jeg har enda ikke lest den han regner som sin beste, Birds Without Wings" og heller ikke publikumsfavoritten "Captain Correlli's Mandolin". Så over til dagens omtale:

"He read his own obituary and an editorial lamenting his demise and praising his fortitude, and immediately began to think up witty ways of writing to the paper to announce his continued and uninterrupted existence. The other two joined in the game with enthusiasm, and soon all three of them were howling with laughter and emptying bottles at a rate which would have alarmed even a depressed Scandinavian."

Senor Vivo heter egentlig Dionisio Vivo og er en professor i filosofi. Han skriver brev til en avis hvor han kritiserer narkotikaeliten og myndighetens mangel på tiltak mot nevnte "mafia". Som resultat prøver denne eliten, og da spesielt lederen, El Jerarca, å skremme Dionisio ved å legge igjen lik i hagen hans. Det kommer nye lik med jevne mellomrom, men heldigvis ingen Dionisio kjenner. Det kommer dog til å endre seg. Dionisio lar seg ikke skremme, og det får grusomme konsekvenser.

Bøkene til Louis de Bernières er alltid morsomme. Men de inneholder også lidelse. Humoren gjør det lettere å komme gjennom lidelsene, samtidig som man forstår alvoret. Senor Vivo er intet unntak, men det er nok likevel den boken jeg har slitt mest med å komme meg gjennom. Rett og slett fordi det som skjer er for jævlig. Siste delen av boken beskriver handlinger du ikke vil lese om i en historie basert på virkeligheten. Jeg tok en pause fra denne boken etter 22. juli, for virkeligheten var grusom nok.

Når det er sagt er dette en viktig bok, en viktig trilogi og bør være interessant for alle som fascineres av Latin Amerika, politikk og sosiologi. Dessuten, og nå gjentar jeg meg selv, er skildringene og plottene til forfatteren så ufattelig underholdende at det ikke burde være mulig å mislike dem. Dette blir en kort omtale, kort og godt grunnet at jeg ikke har mye nytt å si. Line, Bente og Astrid Terese har skrevet grundige og gode omtaler som jeg anbefaler alle å lese. Det meste jeg skrev om den første Latin Amerika boken gjelder også i denne, selv om jeg må innrømme at jeg syns Don Emmanuel var hakket bedre enn Senor Vivo. Uten at jeg helt vet hvorfor.

Senor Vivo er den andre boken i Louis de Bernières sin Latin Amerika trilogi. Hvis du vil lese mer om hva jeg syns om den første, The War of Don Emmanuel's Nether Parts, trykk her.

Lesemaraton sommer 2011

Jeg kan begynne med å si at jeg holdt ut i til sammen 21 timer. To timers søvn ble det, og nesten en time med en episode av presidenten, da jeg ble for kvalm for å lese utpå morgenkvisten. Noen tall og fakta fra døgnet:

1. 5 personer fullførte, dvs. leste i 24 timer
2. Til sammen leste vi 65 bøker
3. Jeg fullførte fem av de 65 bøkene
4. Jeg leste ca 1150 sider
5. Av sjangre leste jeg en klassiker, en bok i en fantasyserie og tre romaner

Det eneste kjipe med å delta i lesemaraton er at jeg nå nok en gang ligger etter med omtaleskriving. Plutselig har jeg lest syv bøker jeg ikke har omtalt, i tillegg til de seks jeg leste for flere måneder siden som jeg hoppet over. Jeg kommer av den grunn til å skrive korte omtaler av lesemaratonbøkene i dette innlegget, og et annet innlegg med korte omtaler av de seks tidligere leste bøkene. Det kommer skikkelige omtaler av "The Book of Lost Things" og "Dubrovsky", som jeg leste før helgen.

Red Dog av Louis de Bernières

Boken handler om livet til en hund som ble kalt Red Dog på grunn av hans rødlige pels, og fordi ingen visste hans virkelige navn. Hunden levde i Australia og rotet seg en dag vekk fra eierne sine. Han ble "adoptert" av arbeidere nord i Australia, og hadde sin faste plass på bussen til arbeidet deres. Når en ny, kvinnelig arbeider prøvde å ta plassen hans ble det rabalder. Denne hunden var en kompajong for mennesker som vanligvis levde et ganske ensomt liv. Han var den mest kjente hunden i Australia, og alle prøvde å ta vare på den som best de kunne, i de øyeblikkene han bestemte seg for å være en del av deres liv.

Louis de Bernières er en av mine store favoritter. Denne boken viste seg å være en fin start på den store leseutfordringen: den var kort, lettlest og skjønn. Den er velskrevet, og jeg likte historien godt. Man lever seg alltid inn i Louis de Bernières bøker grunnet hans fantastiske evne til å skildre landskap, tanker og følelser. Red Dog er dog ikke et stort verk. Det er en koselig historie, skrevet av en god forfatter. Men jeg tror ikke den er ment for å være så mye mer. Fort lest, fort glemt. Det er en bok som nok vil gjøre større inntrykk på et barn enn en voksen. Som sagt, en rolig og fin start på et lesemaraton. Terningkast 4.

Eugénie Grandet av Honoré de Balzac

Balzac har skrevet en bok om en familie som ikke lever etter forventninger. Faren til Eugénie, Herr Grandet, er en meget velstående mann. Han evner å gi familien hva som helst og å leve som en konge. Men han er en streng og disiplinert mann som ikke ønsker å bruke en krone mer enn nødvendig. Familien lever i et beskjedent hus, og de spiser en streng diett - man skal ikke sløse noe på unødig mat eller husrom. Hans kone og datter aner faktisk ikke at familien er rik. Når mannens nevø kommer på besøk, en nevø som har mistet faren og formuen på en og samme dag, prøver Herr Grandet å hjelpe ham, forutsatt at det ikke vil koste særlig. Det ender med at datteren gir vekk sine egne penger for å hjelpe fetteren (som hun elsker). Faren straffer henne med å låse henne inne på rommet og ikke gi henne annet enn brød og vann til å leve av. Slik lever hun i månedsvis. Herr Grandet ønsker ikke en familie som går i mot ham på noen som helst måte.

Historien om Eugénie og faren hennes er skremmende. Faren er gnien til det ekstreme og han er en tyrann. Konen og datteren lever etter hans regler, de puster ikke uten hans tillatelse. Når datteren begynner å innse at det finnes andre måter å leve på og gjør opprør mot faren, får det dype konsekvenser, både for henne og for moren. Jeg ble bergtatt av livet til Eugénie. Ingenting går hennes vei i livet. Hadde hun vært en tilbaketrukken tilskuer til sitt eget liv hadde jeg ikke synes synd på henne. Men hun går fra å være en undertrykket, regelbundet kvinne som ikke kjenner annet enn en fars regler, til å bli en sterk, sympatisk kvinne, som virkelig prøvde å endre på egen livssituasjon og å kjempe for å forbedre andres livssituasjon. Slutten viser hvordan livet hennes går i en sirkel hun ikke har sjanse til å bryte ut av selv. Slutten var både hjerteskjærende og ironisk. Terningkast 5.

The Light Fantastic av Terry Pratchett

Rincewind er fremdeles på tur med turisten Twoflower, og det viser seg at de må forhindre helvete på jord (les: Discworld). De møter Conan the Barbarian og en rekke ansatte fra the Unseen University, og Twoflowers pålitelige bagasje henger fremdeles med på lasset.

Jeg hadde egentlig tenkt å hoppe over denne boken siden det er en fortsettelse til en bok med en særdeles forvirrende historie. Jeg er glad jeg valgte å lese den likevel. Fra bok en til bok to har Pratchett fått orden på sin historiepresentasjon. For det første er historien i denne boken lett å følge, den er spennende, morsom (som i den første boken) og den var logisk. Jeg klarte å henge med, fordi det som skjedde ikke forvirret meg lenger. Og når jeg slapp å lure på hva i alle dager som foregikk til en hver tid kunne jeg bruke lesetiden til å nyte Pratchetts humor og til å føle spenningen. Pratchett er god, denne beviser det. Terningkast 5.

Miss Peregrine's Home for Peculiar Children av Ransom Riggs

Den fjerde boken jeg leste forrige døgn var desidert den mest spennende. På et tidspunkt spurte jeg samboeren min om ikke han kunne prøve å holde seg våken til jeg fikk lest ut boken, slik at jeg slapp å lese den i et rom for meg selv. Nervepirrende, sær, spennende og fascinerende er passende ord for å beskrive historien. Fengende kan jeg også legge til.

Den handler om Jacob, som blir vitne til sin bestefars grusomme død. Bestefaren har alltid fortalt merkelige historier fra en øy han bodde på i Wales etter å ha forlatt Polen før krigen (resten av familien hans døde i konstrasjonsleirene), og hans siste ønske er at femtenårgamle Jacob skal dra til øyen. Bare der kan han være trygg. Men trygg fra hva?

Det er en blanding av gamle fotografier (ekte fotografier som blir vist i boken), beskrivelsene av øyen og den usannsynlige historien som utfolder seg, som gjør denne boken så god. Jeg blir forskrekket, men jeg storkoser meg samtidig. Boken er skummel på en nesten grotesk og ekkel måte til tider, mens den også kan være både historisk interessant og skjønn. Den er avsluttende, men slutten blir vi vist en større historie som vi ikke får vite mer om. Jeg lurer derfor på om det kan komme en fortsettelse. Jeg håper det, for dette var en genial bok. Terningkast 5.

En Rekke Avbrutte Forsøk av Selma Lønning Aarø

Forfatteren skriver humoristisk om eget liv. Det er ferie og forfatteren har med mann og barn hjem til foreldrene, hvor hun prøver å skrive om egen barndom. Moren og broren klager på det hun skriver, og mener stadig at hun husker feil og skriver løgner. Dessuten klager moren på hvordan hun blir fremstilt i boken. Forfatteren opplever klagene som stadige avbrytelser.

Dette var en lettlest og fornøyelig bok. Jeg likte humoren, og det er artig å lese en useriøs bok om forfatterens eget liv. Det er vanskelig å unngå inntrykket av at enkelte forfattere tar seg selv vel høytidelig, og da er det fint med bevis på at det ikke gjelder alle. Ikke en bok jeg kommer til å ha i minne lenge, men en behagelig og morsom slutt på et døgn med lesing. Terningkast 4.

A Red Herring Without Mustard

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 416
Utgave: Kindle

***

"Camped in her horse-drawn caravan at Buckshaw, a young Gypsy woman is charged with the abduction – and then the murder – of a local child, and Flavia must draw upon her encyclopaedic knowledge of poisons – and Gypsy lore – to prevent a grave miscarriage of justice." (flaviadeluce.com)

***

Bloggingen min har stoppet helt opp denne uken, og det er Alan Bradleys feil. Jeg vurderer å sende ham et brev hvor jeg detaljert forklarer min misnøye. Han har nemlig skrevet en serie jeg har hatt et merkelig forhold til en god stund. Flavia er kul, jeg liker omgivelsene hennes, jeg liker de rare småbykarakterene, jeg liker mysteriene. Likevel har jeg ikke vært helt fornøyd med de to første bøkene. De fenget ikke slik jeg forventet at de skulle gjøre. Jeg brukte lenger tid på å lese dem enn planlagt og jeg syns i grunn at det var greit å bli ferdig med dem. Dette er dog ikke opphavet til min misnøye. Min misnøye kommer av at jeg elsket den tredje boken i serien. Den fenget i stor grad, gikk superraskt å lese og jeg hadde umiddelbart lyst til å begynne på neste. Problemet består i at jeg virkelig ikke har en anelse om hvorfor denne er så mye bedre enn de forrige. Jeg har rett og slett ikke noe å skrive om denne boken. Den var genial. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å se hvordan den skiller seg fra de andre to bøkene i serien, likevel påstår jeg at den gjør det.

Kan noen løse mysteriet for meg? Karin? Jeg skriver korte omtaler de neste ukene, for å slippe å ligge etter med omtalene, men det var aldri meningen at de skulle bli så korte som dette. Hvis noen lurer, så anbefaler jeg boken! Og serien, selv om jeg likte denne bedre enn de første. Flavia er tøff, og hun har et nydelig forhold til sin sykkel Gladys. Ikke gå glipp av eventyrene deres.

The War of Don Emmanuel's Nether Parts

Forfatter: Louis de Bernières
Utgivelsesår: 1991 (1990)
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 376
ISBN: 9780749391300

"When the spoilt and haughty Dona Constanza tries to divert a river to fill her swimming pool, she starts a running battle with the locals. The skirmishes are so severe that the Government dispatches a squadron of soldiers led by the fat, brutal and stupid Figueras to deal with them. Despite visiting plagues of laughing fits and giant cats upon the troops, the villagers know that to escape the cruel and unusual tortures planned for them, they must run. Thus they plan to head for the mountains and start a new and convivial civilisation." (bookdepository.co.uk)

Tonen er satt fra første side:

"The Capitan then shot the driver through the head and liberated entirely the truck, its contents, and many thousands of peso. The Lieutenant began to write a brief report on the driver - 'shot whilst resisting arrest' - and sealed it in an envelope with the man's identity card; meanwhile the Capitan took the truck and the jeep to the farm with the airstrip and sold the marijuana to the gringo with the aeroplane for many more thousands, then he sold the truck for next to nothing to a white farmer who could arrange the documents, and then he drove in the jeep back to his platoon's encampment by the river."

Språket og skrivestilen til Bernières er nok til å sende meg til skyene. Han skriver virkelig som en gud, og gir meg lyst til å lese så sakte som mulig for å absorbere mest mulig, for å få med meg hver detalj. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hva som gjør det genialt, men prøver likevel. Han skriver om et meget seriøst tema, om maktmisbruk, diktatur, drap, voldtekter. Men han bruker humor som et middel for å vise grusomhetene. Makaber humor. Likevel har han en lett penn. Det virker uanstengt. Språket flyter naturlig, til tross for at han holder seg på et sinnsykt detaljnivå i sine beskrivelser av både mennesker, natur og handlinger. Det er enkelt å se for seg handlingen i boken, og engasjement fra leseren er ikke vanskelig å opparbeide seg når det man leser er resultatet av et tydelig engasjement fra forfatterens side.

Karakterene fra landsbyen er like snodige som de er livlige. Delene av boken som handler om deres dagligliv og små irritasjoner og gleder er herlig lesning. Minner om Notwithstanding av samme forfatter, men med vidt forskjellige karakterer, som reagerer på hver sin måte på landsbylivets oppturer og nedturer. En annen forskjell er at idyllen ikke varer like lenge i forfatterens oppdiktede latinamerikanske land som i hans England. En jente blir voldtatt av soldater. Befolkningen gjør opprør. Det hele ender med at flere blir drept av en granat. Det er nok av slike tragiske hendelser i boken. Skrivestilen gjør dog at boken kan være underholdende og til tider lystig selv med så dystre og alvorlige hendelser. Dessuten er det ikke utelukkende grusomt, alt det som skjer i boken.

Alt skal heller ikke tas dønn alvorlig, som når de døde møtes og gifter seg, eller når det plutselig dukker opp en skokk med katter, eller når soldater som har vært frosne i 200 år blir tint og tvunget til å jobbe som slaver. Til tider grenser handlingen til det absurde, men forfatteren går aldri over grensen. Det er hele tiden mening i det han skriver - leseren (jeg) tar poengene han prøver å få frem (de tydeligste i det minste, skal ikke på død og liv love å ha forstått alt). Jeg liker godt de "magiske" delene av boken, og de absurde. Det passer både til den sinnsyke historien og til det fyrverkeriet av en skrivestil som forfatteren bruker.

Både språket og handlingene i boken er til tider svært ironisk. Følgende sitat er et eksempel på det:

"..Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity."

Som dere kanskje skjønner er ironien et virkemiddel for samfunnskritikk. Selv om det er mye å kritisere i et land med autoritært styre, korrupte politikere, korrupte soldater, fattigdom, vold og lite frihet viser Louis de Bernières også det vakre og spesielle med denne delen av verden, og med innbyggere som kjemper for en bedre tilværelse. Han viser mange sider av et latinamerikansk samfunn, og det er en fantastisk reise vi får være med på, full av nedturer, men ikke uten oppturer.

Jeg kan ikke rose Louis de Bernières nok. Historien er viktig, interessant og høyst underholdende. Fantasien til denne mannen er omtrent så vill og fantastisk som den kan bli, og kan har evner til å levendegjøre fantasien sin gjennom et rikt karaktergalleri og en skarp penn som jeg misunner ham enormt. "The War of Don Emmanuel's Nether Parts" er utrolig nok den første boken av Louis de Bernières, og er første del i hans Latin Amerika trilogi. Så snart jeg kommer meg gjennom min planlagte leseliste skal jeg begynne på nr. 2, "Senor Vivo and the Coca Lord".

Dette er min bokomtale nummer 100 (yay!!). Ingenting er bedre enn å kunne skrive om denne helt unike og brilliante boken på min lille jubileumsdag. Hvis du som leser dette tenker at boken kan være noe for deg, ikke stuss. Les den! Avslutter med et Monty Pyhton-esque sitat:

"The People's Liberation Force were mainly a demolition group, whereas, for example, the People's Vanguard were mainly an ambushing group, the People's Liberation Front dealt mostly with kidnapping, the Popular Action Front specialised in blackmail and extortion, and the Revolutionary Socialists in assassinating important people. The People's Liberation Force probably chose their particular speciality because it was one of the safest; there is, after all, very little danger in planting bombs and then retreating to a safe distance."

Blacklands

Forfatter: Belinda Bauer
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Transworld Publishers Ltd.
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
ISBN: 9780552158848

"But underneath she would always be Poor Mrs Peters; nothing could change that, not even her grandsons."

Poor Mrs Peters er ti år gamle Stevens bestemor. Sønnen hennes, Stevens onkel, ble bortført og drept da han var elleve år gammel. Han ble aldri funnet. Steven ønsker seg en lykkelig familie. Han ønsker at bestemoren skal være "Nan", ikke "Poor Mrs Peters". Hans livsoppgave består derfor i å finne og grave opp liket av sin onkel og gi det til sin bestemor, slik at hun endelig kan forstå at han er borte, for så å kunne bevege seg videre i livet. Steven graver opp Exmoor, bit for bit. Men det er et stort område. Han trenger mer informasjon om hvor liket kan befinne seg. Da lærerinnen hans erklærer stolt at Steven er flink å skrive brev finner han ut at han kan skrive til onkelens morder og spørre han hvor han begravde liket. Morderen, Arnold Avery, ser sin sjanse til å gjenleve forbrytelsene sine gjennom brevskriveren, og om mulig komme seg ut av fengsel. Stevens uskyldige forespørsel kan bli farlig.

Jeg vet ikke om "Blacklands" kan betegnes som krim, eller om det er en roman. Hvis det er krim har jeg funnet meg en ny krimforfatter å følge med på. Hvis det er en roman føyer den seg i rekken av gode romaner jeg har lest. Men selv om den havner i en rekke er den enestående. Jeg har aldri lest noe liknende. Jeg leste en anmeldelse i The Guardian hvor anmelderen kommentere hvor sjelden forfattere får til å gjøre et barns synsvinkel troverdig. Bauer er en av dem som får det til. Steven virker ikke eldre enn sine ti år. Det er hans mangel på helhetlig kunnskap som gjør situasjonen så farlig for ham. Og det er hans naivitet som gjør boken utrolig spennende.

Det er ikke utelukkende korrespondansen mellom Steven og Avery som gjør boken god. Forfatteren skildrer også et familieliv gjennom Stevens øyne som er fullstendig raknet. Bestemoren venter fremdeles på sitt døde favorittbarn. Moren lever i skyggen av sin døde bror. Barna lever med en ustabil mor, en rekke ulike farsfigurer og en psykisk fraværende bestemor. Det er tragisk. Det er det som driver Steven, det som gir ham tålmodighet til å fortsette på en umulig oppgave. Og det som gjør boken forferdelig trist. Samtidig er det en bok det er mulig å komme seg gjennom til tross for det dystre temaet. Forfatteren har inkorporert humoristiske elementer i boken, og skrivestilen hennes fungerer veldig bra med tanke på tema.

Bauer bytter mellom Steven og Averys synsvinkel, og Averys er forstyrrende, for å si det mildt. Men siden det er hans tanker vi blir kjent med blir de presentert som normale. Det er interessant å trenge inn i en seriemorders tanker, men det er også ubehagelig. Det er merkelig å føle såpass motvilje mot karakteren som har fortellerstemmen, men variasjonen i fortellerstemmene løfter likevel boken. Vi blir kjent med begge sider av en tragisk historie, og får et helhetlig bilde av hva som har hendt. Og et skremmende forvarsel om hva som kommer til å skje.

Jeg kjøpte boken hos "konkurrenten", Ark Beyer, på tre-for-to-salg. Siden jeg måtte finne tre bøker tenkte jeg det var en fin ide å prøve noe annerledes, noe jeg ikke vanligvis ville kjøpt. Da jeg sto i butikken trodde jeg oppriktig at det var krim jeg hadde i hendene. Etter å ha lest den er jeg ikke så sikker. Psykologisk thriller kanskje? Uansett hva det var mener jeg fremdeles det var en fin ide å bevege meg litt utenfor min "comfort-zone". Så lenge jeg velger bøker som appellerer til meg på en eller annen måte trenger de ikke å falle innunder mine vanlige sjangerfavoritter. Blacklands ga meg en sterk og annerledes leseropplevelse. Anbefales!

Wuthering Heights

Forfatter: Emily Brontë
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 344
ISBN: 9780143105435

Innimellom lesning av nyere bøker er det herlig å fordype seg i litteratur som ble skrevet for mange hundre år siden, som har et helt annet språk og atmosfære enn bøker som blir skrevet i dag. Wuthering Heights er en klassiker, og Emily Brontë har et nydelig språk. Det er ikke vanskelig å føle seg som en del av den settingen som forfatteren presenterer eller å leve seg inn i hennes verden. Derfor ble jeg forferdelig trist da jeg skjønte at karakterene og handlingen i boken ikke kunne leve opp til den fantastiske stemningen som Brontë skapte.

I følge wikipedia handler boken om "the tale of the all-encompassing and passionate, yet thwarted, love between Heathcliff and Catherine Earnshaw, and how this unresolved passion eventually destroys them and many around them." Beskrivelsen stemmer overens med mitt inntrykk av hva boken kom til å handle om - men jeg er ikke like sikker på om jeg syns beskrivelsen er passende nå når jeg har lest boken. Catherine og Heathcliffe er to av de mest overfladiske, selvopptatte og ondskapsfulle karakterene jeg har møtt i litteratur noensinne. Jeg kan ikke huske sist jeg ble glad når en boks heltinne døde, men i Wuthering Heights var jeg ikke annet enn glad for å bli kvitt henne. Catherine var den mest irriterende karakteren i boken. Hun minnet meg om en sta unge, som for en hver pris måtte ha viljen sin - til og med i døden:

"Well, if I cannot keep Heathcliff for my friend--if Edgar will be mean and jealous, I'll try to break their hearts by breaking my own. That will be a prompt way of finishing all, when I am pushed to extremity!"

Etter Catherines død virker Heathcliffe nesten som en psykopat. Han bryr seg ikke om noen andre enn seg selv, og ødelegger med glede livene til dem rundt ham for å oppnå hevn mot dem som har behandlet ham dårlig. Hans kjærlighet til Catherine kunne i utgangspunktet vært beviset mot teorien om hans manglende evne til å føle noe, men jeg får ikke inntrykk av at de elsker hverandre. Det virker som om de har bestemt seg for at de hører sammen, uten at det betyr at det er virkelige følelser innvolvert, og de bryr seg ikke om hvem som lider så lenge de får viljen sin. Det er en besettelse uten mening, noe som også gjør historien ganske meningsløs.

Det at boken er mørk og dyster er ikke i seg selv negativt. Jeg har ikke noe behov for at alle kjærlighetshistorier skal ha en lykkelig slutt. Men er dette egentlig en kjærlighetshistorie? Jeg ville svart nei - det var ingen personer i denne fortellingen som hadde anelse om hva kjærlighet er. Nei, det trekker jeg tilbake: Catherines ektemann, Edgar, elsket henne, og han elsket datteren deres. Men Catherine ødelagte Edgars muligheter for et lykkelig forhold, og Heathcliffe klarte nesten å ødelegge for Catherines datter. Hele boken handler om ødeleggelse, og det er karakterene selv som er ansvarlig. De er verken sterke eller intelligente, og klarer ikke å endre sine egne skjebner. De fortjener alt som skjer med dem. Det er dette som gjør at historien virker så meningsløs. Jeg forblir likegyldig til hovedpersonene og deres skjebner. Jeg elsker dem ikke, men jeg hater dem ikke heller. De er triste og patetiske.

Jeg vet mange liker denne boken, og dere må gjerne forklare hvorfor (det har jo blitt etterlyst mer uenighet og til og med krangling blant bokbloggerne). Men dette var ikke noe for meg. Boken får terningkast tre grunnet det herlige språket, og de stemningsfulle rammene rundt fortellingen. Utover det var den lite engasjerende. En kunde på amazon.com skriver: "P.S. Read The Tenant of Wildfell Hall By Ann Bronte instead. It shows the real face of an abusive relationship with a happy ending. Her characters are realistic and true heros of their lives." Kanskje den minst kjente Brontë-søsteren kan være et godt alternativ til Emily Brontë?

Magic Kingdom for Sale - Sold!

Dette er mitt første virkelige forsøk på å lese fantasy. Basert på denne opplevelsen blir det minst fem forsøk til. Terry Brooks har nemlig skrevet seks bøker i denne serien. Og for en serie. Mulig mine fantasykunnskaper er begrenset, noe som kan bety at denne serien er mindre original og noe mindre genial enn jeg tror den er, men likevel, hvem blir ikke fenget av dette:

The catalogue was from Rosen's Ltd. It was the department store's annual Christmas Wishbook...

Landover was a genuine magic kingdom complete with fairy folk and wizardry, just as the advertisement had promised. But - after he purchased it for a million dollars - Ben Holiday discovered that there were just one or two details the ad had failed to mention...

Such as the fact that the kingdom is falling into ruin. The barons refuse to recognise a king and taxes haven't been collected for years. The dragon, Strabo, is laying waste to the countryside, while the evil witch, Nightshade, is plotting to destroy the world. And if that weren't enough for a prospective king to deal with, Ben soon learns that the Iron Mark, terrible lord of the demons, has challenged all pretenders to the throne of Landover to a duel to the death - a duel no mere mortal can hope to win.

All in all, not the happy ending he was promised, but there's one human trait that even magic can't overcome. Ben Holiday is stubborn.

Denne var like spennende som jeg håpet på, i tillegg til å være sjarmerende, morsom og litt av et eventyr. Forfatteren har ikke gjort det enkelt for Ben, og gang på gang blir jeg overrasket over hvordan hans møter med befolkningen går. Brooks har skapt en haug med forskjellige karakterer, som alle har interessante personligheter. Få av karakterene er endimensjonale - som man kanskje kunne forventet i en slik serie. Det er ikke nødvendigvis det gode mot det onde, men heller en historie om verdien av samarbeid, tillit og hardt arbeid. Likevel får Ben fiender fra forskjellige hold, og det er ikke alltid jeg syns avgjørelsene hans er like kloke. Han er feilbarlig som alle andre, men som baksideteksten kommenterte, han er sta, og det er ikke alltid en dum egenskap å ha.

Tema for denne boken er et ønske om tilhørighet - om det å finne venner, kjærlighet og rett og slett et hjem. Bens kone døde for flere år siden og alt han satt igjen med på jorden var jobben. Det var ikke nok. Men å gi slipp på alt man kjenner for en uperfekt eventyrverden er ikke enkelt.

Den seriøse undertonen, blandet med humoristiske betraktninger og spennende eventyr om konger, drager, uperfekte trollmenn, et hundemenneske og farlige fiender gjorde denne boken til et funn for meg. Neste gang jeg er i byn blir det en tur innom Norli på T7 for å raske med meg resten av serien.

The Weed that Strings the Hangman's Bag

Tid for en ny runde med Flavia de Luce. Denne gangen finner hun ikke en (nesten) død mann i hagen. Derimot får halve byen se en mann bli drept av elektrisk støt under en dukketeaterforestilling. Flavia skjønner med en gang at dette ikke var en ulykke, og blir fullstendig oppslukt i å finne ut hvem som ønsket å drepe denne mannen, Rupert Porson. Han var tross alt bare innom byen for en liten periode, og kjente tilsynelatende ingen utenom hans reisefølge. Hvorfor drepe denne mannen?

Det er visst ikke bare meg som syns Flavia virker vel voksen for alderen. Nialla, Ruperts medhjelper (og elskerinne) overrasker med følgende spørsmål til Flavia: "You wouldn't happen to have a cigarette would you? I'm dying for a smoke." For så å følge opp med "You look like the kind of kid who might have." Ikke akkurat en standard elleve-åring med andre ord. Dessuten er hun betydelig smartere enn politiet, og i grunnen resten av befolkningen i tillegg. Hun avslører likevel sin unge alder og naivitet innimellom.

'What did Flaubert mean,' I asked at last, 'when he said that Madame Bovary gave herself up to Rodolphe?'
'He meant', Dogger said, 'that they became the greatest of friends. The very greatest of friends.'
'Ah!' I said. 'Just as I thought.'

Jeg elsker konseptet med en liten Engelsk landsby på 50-tallet hvor hovedpersonen er en elleve-år-gammel jente som bor i et stort herregårdshus og har talent for kjemi og drapsgåter. Annerledeskrim, som kan minne om en original vri av tradisjonell britisk krim høres perfekt ut for meg. Likevel er det noe med denne serien som skuffer meg. Det er vanskelig å peke på nøyaktig hva, for som jeg skrev liker jeg virkelig konseptet. Jeg klarer dog ikke å bli så fenget som jeg ønsker å bli, og selv om jeg koser meg med historiene, så er ikke dette bøker jeg virkelig nyter og ser for meg at jeg kommer til å lese om igjen. Det irriterer meg, for dette er en serie jeg har lyst å bli helt oppslukt av - slik Flavia blir av å løse mysterier.

Men for all del, det er en god serie og jeg anbefaler den gjerne. Problemet mitt med serien er at den mangler det lille ekstra - noe udefinerbart som underholdningsserier på tv gjerne kaller x-faktor eller stjernekvalitet. Og det plager meg. Jeg kommer likevel til å lese de neste fire bøkene i serien, og hvem vet, kanskje det lille ekstra som jeg etterlyser dukker opp i en senere bok? Jeg venter i spenning.

Notwithstanding

Mange har nok lest Kaptein Corellis Mandolin, men for min del var Notwithstanding mitt første møte med Louis de Bernières. Boken tar for seg landsbylivet i en småby i England, som visstnok skal være inspirert av de Bernières egen oppvekst. I stedet for å fokusere på én familie eller én opplevelse skildrer forfatteren handlingene og opplevelsene til en rekke av byens innbyggere, fra ung til gammel. Boken kan leses som en slags novellesamling, med unike historier i hvert kapittel, som til en viss grad overlapper med tidligere kapitler. Man får et enestående innblikk i landsbylivet fra en myriade av synsvinkler, og man får også kjennskap til en mengde ulike karakterer som Louis de Bernières mener er verd å kjenne og å huske, til tross for at de tilhører et samfunn og har en livsstil som ikke lenger eksisterer i særlig stor grad i England. Uten at jeg har direkte kjennskap til dette, så er visst ikke den engelske landsbyen som den en gang var, noe som blir godt illustrert i to av de seinere kapitlene i boken.

Jeg fant en definisjon av ordet Notwithstanding, og hvis jeg har skjønt det rett så har det omtrent samme betyning som "til tross for" eller "selv om" (engelsk: "in spite of"). Det vitner om en stahet som jeg fant igjen i historiene i denne boken: "dette er våre liv, og slik vil vi leve, uavhengig av endringer som måtte komme".

Når jeg først begynte å lese denne boken trodde jeg humor ville være det viktigste elementet, og de første kapitlene kan man virkelig le av og kose seg med, selv om det ligger alvorlige temaer i bunn for fortellingene. Historiene endrer seg en del utover i boken, og for hver nye historie vi får servert endrer også skrivestilen seg en god del. Vi får lese en klassisk kjærlighetshistorie, vi får mysterier, dødsfall, tragiske sykdommer, nydelige vennskapshistorier (blant annet mellom dyr og mennesker) og noen som kombinerer det tragiske med det humoristiske på en måte som man både må smile og gråte av. En slik historie kan man lese i kapitlet "The Happy Death of the General", hvor en gammel mann som nettopp har mistet konen sin sakte men sikkert mister mer og mer kontakt med virkeligheten:

"The General trusts and approves of anyone in uniform, and he smiles delightedly. He thinks that no doubt the policeman has some weighty issues to deal with, and feels the need to take advantage of his wider and deeper experience. The policeman ushers him gently into the alleyway beside the pub where Peter the Great once stayed, when Godalming was on the main wool route to London. 'Do you realise, sir,' asks the officer, 'that you have gone shopping without your trousers on?' Sensitively he refrains from mentioning the lack of underwear. Fortunately the tails of the shirt are long, and any indecency is sufficiently concealed in shadow."

Denne boken er proppfull av gode historier og sjarmerende karakterer: unggutten som i sitt livs største øyeblikk fisker opp den fryktede "girth pike", bøndene som koser seg med å snakke med en edderkopp i "Talking to George", Majoren som må skyte en syk kanin, noe som fører til at han gjenopplever sin tid i krigen ("He will never tell anyone, not even Joan, about the mercy killing that is sometimes all one can do for a hideously wounded friend.") Det tristeste av alt var når en gammel mann, Jack, ble tilbudt masse penger for huset sitt av en bymann som ville ha et sommerhus. Datteren overbeviste ham om å selge og de flyttet til et nytt sted. Men hver dag var han tilbake i Notwithstanding, for det var tross alt hjemmet hans, selv om han ikke hadde et tak over hodet der lenger:

"On one occasion Mrs. Griffiths comes to the village shop early and realises that Jack must have been there all night, finding him asleep in his Triumph Herald with nothing but a rug to cover him..." "... The coroner establishes that it was misadventure, that he died specifically of hypothermia. Mrs Griffiths and the residents of longer standing, however, knows perfectly well what it was that killed him."

Notwithstanding er i følge Financial Times "A timely examination of the charming and, at times, heart-wrenchingly sad aspects of English village life." Den er nydelig, og jeg elsket den.