Burning Secret

Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 1913
Min utgave: 2010
Forlag: Pushkin Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 117
ISBN: 9781901285857

"Wandering around down here in a state of indecision, the boy made a pitiful impression. He was getting in everyone's way. At one moment the receptionist, whom he seemed to be bothering with all kinds of questions, pushed him aside; at the next he was making a nuisance of himself at the hotel entrance. Obviously he wasn't on friendly terms with anyone here."

Baronen får øye på en vakker kvinne under middagen på feriestedet Semmering. Kvinnen legger merke til ham, men er reservert. Hun skynder seg opp til rommet før han får mulighet til å snakke med henne. Dagen etter får han øye på sønnen hennes, en sykelig og ensom gutt som uten hell søker etter oppmerksomhet fra de ansatte på stedet. Baronen ser sin mulighet til å nå kvinnen gjennom å søke vennskap med gutten.

Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som skjer videre. Gutten er umåtelig stolt over å ha knyttet bånd med en voksen mann, en som han ser på som en storebror. Kry som han er klarer han ikke å la være å introdusere Baronen for moren, slik at hun får se at det også finnes andre som bryr seg om ham.

"When the young Baron entered the dining-room, deliberately arriving a little late, Edgar jumped up from his chair, greeted him eagerly with a happy smile, and waved. At the same time he tugged his mother's sleeve, speaking to her fast and excitedly, and unmistakably pointing to the Baron. Blushing and looking embarrassed, she reproved him for his over-exuberant conduct, but she could not avoid satisfying her son's demands by glancing at the Baron once, which he instantly took as his chance to give her a respectful bow."

Baronens plan utspiller seg akkurat som han ønsket. Han inviterer moren med på turen han hadde planlagt med gutten, til guttens store irritasjon. Edgar ville vise frem sin nye venn, men han ønsket ikke å dele ham med noen, spesielt ikke med moren. I starten tolererer han morens tilstedeværelse fordi de to voksne nesten utelukkende prater om ham eller med ham. Etter hvert begynner de å overse gutten. En dag sniker de seg til og med unna ham. Naiv, som barn ofte er, tror han at det må ha skjedd en misforståelse. Det tar tid før han innser at de ønsker å være alene sammen.

Zweig skildrer tankene og følelsene til hver av de tre hovedpersonene. Leseren får innblikk i morens frykt for å gjøre noe usømmelig og hennes skyldfølelse overfor den dårlige behandlingen av sønnen. Vi får også kjenne på Baronens frustrasjon over kvinnens beskjedenhet og motvilje mot å gi seg hen til ham. Viktigst av alt skildrer Zweig guttens overgang fra et uskyldig barn til en gutt som kan tolke signalene til de voksne, som kan hate dem for å holde hemmeligheter fra ham.

Gutten forstår ikke hvorfor de voksne ignorerer ham. Han innser at de har en hemmelighet som de ikke vil dele med ham og med en gang han tar dem i en løgn begynner det å demre for ham at de ikke er så gode som han har trodd. De avviser ham og han hater dem for det.

"Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last."

Til dette punktet har historien vært relativt forutsigbar, uten at det har ødelagt lesergleden nevneverdig. Zweigs portretter av karakterene er mer enn gode nok til å holde oppe interessen for historien i den første delen, og det er noe underlig fascinerende ved å vente på et utfall man vet vil komme. Leseren vet at Baronen skal såre gutten, men guttens reaksjon kommer som en overraskelse. Hatet og hevnlysten endrer tonen i boken, og man går fra å syntes synd på ham til å undres over hvor langt han er villig til å gå for å ødelegge for moren og Baronen.

Det som kjennetegner flere av Zweigs noveller - eller korte romaner - er denne thrilleraktige spenningen han klarer å skape i bøker som omhandler ganske hverdagslige temaer. De som ikke har lest Zweig tidligere vil forvente noe helt annet enn det han leverer. Han skriver spenningsromaner forkledd som drama. Thrillere forankret i et realistisk plott, hvor hovedpersonene ikke er superhelter og onde skurker, men heller vanlige mennesker som opplever svik og reagerer deretter. Edgar forblir en troverdig karakter helt til slutten. Han endrer seg mye fra den første delen av historien til den andre, men jeg tviler aldri på at han fremdeles er et barn, en liten gutt som aldri helt klarer å forstå de voksnes motivasjon uansett hvilke opplevelser han har i løpet av de dagene boken tar for seg.

Stefan Zweig har skrevet både romaner, noveller, skuespill og sakprosa. Han er en av mine favoritter, og jeg skal bruke sommeren på å lese et utvalg av hans bøker så vel som bøker om ham. Jeg gleder meg til å finne ut hva mer han har å by på.

The Post Office Girl

Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 1982
Min Utgave: 2010
Forlag: Sort of Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 254
ISBN: 9780954221720

“You’re brave and you’re not afraid to die, but you’re afraid of being late for work. That’s how enslaved we are, that’s how ingrained it is.”


1. Verdenskrig er over. Middelklassefamilier er omgjort til arbeiderklassen. Fattigdom råder. Christine Hoflehner mistet broren sin i krigen og er nå tvunget til å jobbe på postkontoret hver eneste dag og å ta vare på sin syke mor. Hun har verken tid eller krefter til å tenke på seg selv, kun på hvordan hun skal betale regninger, skaffe mat og holde moren frisk. En dag får hun tilbud om å besøke sin amerikanske tante i de sveitsiske alpene. Hun er skeptisk til å forlate moren, selv om det kun er for en kort periode, men blir overtalt til å dra likevel. I Sveits får hun et nytt liv. Hun får fantastiske kjoler, blir beundret av menn og har frihet til å gjøre hva hun vil når hun vil. Riksmannslivet er forlokkende. Men hun må etter hvert dra hjem igjen og leve sitt gamle liv. Hvordan gå tilbake til en traust og hendelsesløst hverdag når man vet hvor godt livet kan være?

Christine opplever en rekke ulike følelser etter å ha returnert til dagliglivet i Østerrike. Depresjon, tiltaksløshet, frustrasjon og sinne. Menneskene hun var glad i er ikke gode nok lenger. De kan ikke kle seg skikkelig, de er keitete og kjedelige og passer ikke inn i hennes visjon for livet. Verden er kald og urettferdig og Christine er skapt for et bedre liv enn dette.

Det er ikke vanskelig å bli grepet av Christines skjebne. Livet hennes handler kun om forpliktelser. Hennes smakebit på rikmannslivet blir vakkert skildret, og vi føler hennes smerte når hun får vite at idyllen er over. Det er likevel noe usympatisk over Christines holdninger etter at hun returnerer hjem. Det virker som om hun mener hun er bedre enn alle andre fordi hun har menget seg med de velstående og vet hvor trist og ensformig livet i hjembyen egentlig er. Ingen andre klarer å se hvor grusom verden er.

Den første delen av boken holder et raskt tempo, hendelse etter hendelse, og er preget av optimisme og glede, helt til tanten ikke lenger vil ha Christine som sin gjest. Den andre delen er skrevet på en helt annen måte. Den beskriver en skitten, ødelagt og brutal verden, hvor innbyggerne varierer mellom likegyldighet og raseri. Vi får et glimt av Europa i mellomkrigstiden, og det er alt annet enn pent. Christine møter Ferdinand, en krigsveteran som har mistet alt, inkludert livsvilje. De former et bånd på bakgrunn av bitterhet og sinne, og de bestemmer seg til slutt for å avslutte livet sammen. Helt til en alternativ løsning plutselig presenterer seg for dem...

Zweig skrev denne boken på midten av 1930-tallet, men den ble aldri fullført eller publisert i hans livstid. Han hørte selv til overklassen, men som jødisk østerriker ble det for farlig å leve i Europa i mellomkrigstiden. Han flyttet dermed til England og etterhvert videre til USA og Brasil. Han døde i 1942. Det er tragisk å tenke på alt han gikk glipp av. All utvikling som skjedde i Europa etter 2. Verdenskrig. Han elsket Europa, men orket ikke å se på at hans hjemland og resten av kontinentet ble drevet til selvutslettelse. Hvis han bare hadde visst hvilken frihet og velstand europeerne lever under i dag. Og han kunne fått med seg store deler av utviklingen. Irène Némirovsky døde i en av tyskernes konsentrasjonsleirer i 1942. Stefan Zweig tok sitt eget liv sammen med sin kone i Brasil samme året. Han hadde valget, i motsetning til Némirovsky. Det er skremmende å lese slutten på "the Post Office Girl" - å lese om selvmordspakten mellom Christine og Ferdinand - når man vet hvordan Zweig endte sine dager.

The Prince of Mist

Forfatter: Carlos Ruiz Zafón
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Phoenix
Språk: Engelsk
Sidetall: 208
ISBN: 9781780220000

Max og familien flytter til en liten kystby for å komme seg unna krigen. Året er 1943. Familien har komt seg unna bombing og ødeleggelser, men det de ikke vet er at de fremdeles er i fare. Byen rommer mange hemmeligheter, og det samme gjør huset de bor i. Sønnen til familien som bodde der før forsvant, og ble antatt druknet. Hva skjedde egentlig med ham? Kan Max være i fare?

Alle har hørt om "Vindens Skygge", de fleste har lest den. Det inkluderer også meg. Selv om jeg likte boken var det ikke en stor opplevelse å lese den, og historien ble fort glemt. Av den grunn har jeg enda ikke lest oppfølgeren, "Engelens Spill" og hadde ikke voldsomme forventninger til "The Prince of Mist". Jeg ignorerte likevel skepsisen min da jeg så boken i butikken, for baksideteksten gjorde meg både spent og nysgjerrig. Etter å ha lest boken har jeg lært meg to ting:

1. Stol alltid på egne inntrykk (magefølelse)
2. Aldri inngå avtaler som virker for gode til å være sanne, de inngås for en høy pris

Punkt nummer to hadde flere av innbyggerne i den lille byen hatt godt av å tenke gjennom. Men hadde de gjort det så hadde gjerne ikke boken blitt like spennende. For spenning var det bøttevis av. I innledningen blir vi introdusert for en barneidyll - en sjarmerende kystby med strender og fine hager, et sted jeg gjerne ville flyttet til. Max og søsteren får seg en ny venn, og sammen utforsker de et gammelt skipsvrak. Sommeren og livet er herlig. Stemningen endrer seg da Max finner en ukjent hage full av statuer. De ser nesten levende ut. Fra det øyeblikket skjønner vi at idyllen snart vil sprekke. Vi lærer mer om familien som bodde i huset tidligere, og etter hvert forsvinner statuene i hagen. På dette punktet begynner boken å bli uhyggelig.

Historien tar virkelig av når vi møter fyrvokteren, som forteller om sin fortid og om møter med "The Prince of Mist". På dette punktet er det umulig å ikke være hektet. Ståle, på bloggen Skrift, beskrev så fint følelsen jeg satt med når jeg leste siste halvdel av boken:

"Er det flere enn meg som med glede minnes de herlige stundene med spenningslesing som barn og tenåring? Zafóns The Prince of Mist tok meg tilbake til denne opplevelsen av skrekkblandet fryd som jeg sant å si knapt har opplevd siden den gang da."

Skrekkblandet fryd er nøkkelordene. Historien fylte meg med skrekkblandet fryd - en følelse som gjør at jeg vil huske denne boken i lang lang tid fremover. Jeg kommer til å lese den om igjen, og jeg kommer til å introdusere mine barn for den når jeg en gang kommer så langt. Det var en fantastisk historie som jeg nok ville elsket enda mer da jeg var mindre, men som jeg fremdeles kan sette pris på i dag. Zafóns første er også han beste, ihvertfall mener jeg det!

4/52: Chess

"SOMETIMES GENIUS COMES AT A FEARFUL PRICE..."

On a cruiseship bound for Buenos Aires, a wealthy passenger challenges the world chess champion to a match. He accepts with a sneer. He will beat anyone, he says. But only if the stakes are high. Soon, the chessboard is surrounded. At first, the challenger crumbles before the mind of the master. But then, a soft-spoken voice from the crowd begins to whisper nervous suggestions.

Perfect moves, brilliant predictions. The speaker has not played a game for more than twenty years, he says. He is wholly unknown. But somehow, he is also entirely formidable.

(Baksidetekst)
********

Jeg har ikke ord gode nok for å beskrive denne novellen, men jeg må likevel prøve å finne en tilstrekkelig måte å formulere mine følelser etter å ha lest "Chess". Tankene går tilbake til dagen jeg leste "Forsoningen" av Fred Uhlman. Som "Chess" var det en kort bok, lest i ett strekk, uten pause. Og når den var ferdiglest hadde jeg lyst til å starte fra begynnelsen igjen og lese boken nok en gang. Jeg skrev den gang at jeg ble ferdig å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien, og det samme kan jeg si i kveld. Det etter å ha lest 76 sider som handler om sjakk. Etter å ha tapt kampen mot neglebiting. Jeg har lest en bok som handler om sjakk, og den var fantastisk. Det var som å lese en thriller - hjertet banket fortere og fortere, og da jeg nådde slutten var det omtrent umulig å sitte i ro på sofaen.

"- a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!"

Hvordan kan en kort roman eller en lang novelle (alt etter som hvordan man definerer begrepene) som omhandler sjakk sette slike følelser i sving? Ved å skape en kontekst som handler om mental tortur, om krig og kjedsommelighet, om maktmisbruk og tragedier. Ved å gi tilsynelatende normale omstendigheter en helt ny dimensjon ved å introdusere en mangefasettert karakter som viser hva mennesker er i stand til under ekstreme forhold. Og til slutt gjennom å vise leseren at fortiden raskt kan nå deg igjen hvis du lar den.

Det er denne ukjente mannens historie som gjør novellen brilliant. Hvordan ble han så god? Hvorfor er han ydmyk og nervøs? Svaret på de spørsmålene var sjokkerende, og helt uventet. Finn svarene selv. Les denne! Og vil du vite mer om selve historien og alle de ulike karakterene vi møter, les Rose-Maries anmeldelse.

I Am the Messenger

Ed Kennedy is an underage cabdriver without much of a future. He's pathetic at playing cards, hopelessly in love with his best friend and utterly devoted to his coffee-drinking dog, the Doorman. His life is one of peaceful routine and incompetence until he inadvertently stops a bank robbery. That's when the first ace arrives in the mail. That's when Ed becomes the messenger. Chosen to care, he makes his way through town helping and hurting (when necessary) until only one question remains: Who's behind Ed's mission?

Denne boken viste seg å være mye mer enn jeg forventet. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, var starten på boken genial. Jeg elsket det frekke, svarte, humoristiske språket til Zusak, og forventet meg litt av et hendelsesforløp etter bankranet. Spenning og svart humor med en god dose ironi fra et stabeist av en karakter. Det var det jeg håpet på. Og jeg fikk det.. men jeg fikk også en historie om en middelmådig fyr uten ambisjoner som sakte men sikkert beveger seg ut av sitt skall og utvikler seg til en slags helt - en helt som er sta og frekk i kjeften, men likevel en helt. Zusak har skrevet en bok man blir påvirket av, en bok som får leseren til å ønske å gjøre gode gjerninger, og det uten at det blir klisjefylt. Uten at språket blir svulmende og belærende.

"Protect the diamonds

Survive the clubs

dig deep through the spades

feel the hearts"

Når Ed får det første esset i posten har han ingen tro på at han kan gjøre noe som helst for å hjelpe menneskene på kortet. Selvtilliten synker enda noen hakk da han oppdager at det bor en familie på den første adressen hvor mannen voldtar konen hver kveld mens datteren hører på. Det virker håpløst fra starten. Men det første kortet har også to andre adresser, og de viser seg å være enklere, og givende. Han bygger opp selvtilliten ved å hjelpe en gammel dame og en ung jente, på hver sin måte. Det skal ikke alltid så mye til.. Og etter hvert lærer han seg å takle de mer voldelige og brutale problemene i tillegg. Vanskeligst blir det når hjerteresset kommer, og han må hjelpe sine egne venner.

Jeg skrev i min smakebit på fredag at jeg ikke trodde "nydelig" ville være et ord som passet på denne boken, men at "morsom" gjerne ville bli brukt i stor grad. Nå skal det sies at boken var morsom. Til tider svært morsom. Dette er ikke en "skjønn" fortelling. Det er en ungdomsbok men jeg ville vært skeptisk til at de yngste ungdommene skulle lese den. Selv om språket er ganske grovt og karakterene er fulle av feil og mangler har boken rørende øyeblikk, og jeg tror nok jeg vil si at fortellingen var nydelig allikevel. Spesielt slutten:

"If a guy like you (Ed) can stand up and do what you did, then maybe everyone can. Maybe everyone can live beyond what they're capable of."

"I'm not the messenger at all. I'm the message."