History of the Rain

Forfatter: Niall Williams
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Bloomsbury Publishing
Språk: Engelsk
Sidetall: 368
ISBN: Kindle-utgave

"Abraham's leaking now, a sticky slather of blood gathered at his belt, but he's still running and getting ready to fire his First Shot of the War. His rifle is wavering, they haven't really explained this bit, that running & shooting is quite different to standing & shooting and that running & shooting while being shot at is for obvious reasons, chaps, not taught at all."

History of the Rain er egentlig historien om den irske familien Swain (!) som fortalt av familiens yngste kvinnelige medlem, Ruth Swain. Hun har en særegen skrivestil og kritiseres av en lærer for overdreven bruk av store bokstaver og for at hun visstnok skriver som en mann, uten at hun forstår helt hva det betyr. For leseren sin del er det en artig bemerkning, da vi vet at den egentlige forfatteren er en mann. Jeg tolker det som en humoristisk kommentar om forfatterens egne evner til å skrive fra et kvinnelig perspektiv, selv om jeg synes han lykkes godt med nettopp det. Den første kritikken svarer hun på selv.

"Once when I answered that Emily Dickinson capitalized, Mrs Quinty told me Emily Dickinson was not A Good Example, that she was a Peculiar Case, and the way she said it you knew she regretted it right away because there was a little flinching around her mouth and you could tell she had already joined the dots and remembered Swains are pretty much the definition of peculiar. And so I never did ask her about what it meant to write like man."

Ruth forteller oss om bestefaren, Abraham, som ble skutt under Første Verdenskrig og som deretter flyttet til den irske landsygden og brukte resten av livet sitt på å fiske. Hun beskriver lykken han følte da han endelig fikk en sønn og hvilke forventninger han hadde til sønnen:

"My father was landed in May. He swam out after fourteen hours of labour, was not yet dried of the birthwaters when Grandfather Abraham appeared in the nursery like strange weather, jutted the Swain jaw to study his only male progeny, and ask what weight? And in that moment, like a pinch of salt, he passed on the Impossible Standard. He called his son Virgil. Honest to God. Virgil."

Virgil Swain var en usedvanlig smart liten gutt, som kjapt ble for flink for skolen. Han slukte bøker og i voksen alder forsøkte han å bli dikter. Han produserte mye, men kom aldri så langt til at han fikk sendt diktene inn til et forlag. Konen gjorde det til slutt for ham, uten mistanke om at det kanskje ikke ville bli godt mottat. Ruth er som faren, hun leser alt hun kommer over, spesielt klassikere, og elsker Charles Dickens og Robert Louis Stevenson.

"I am going to read them all because that is where I will find him."

Hun søker etter faren i bøkene. Han er ikke lenger til stede, uten at hun forklarer det nærmere før på slutten. Til tross for den sjarmerende og morsomme skrivestilen kan boken sies å minne mer om en tragedie enn en komedie. Ruth sin verden er verken koselig eller trygg, ikke nå lenger. Hennes søk etter faren gjennom litteraturen han elsket fører forresten til at leseren nærmest blir bombadert med litterære referanser. Det er nok en ulempe å ikke ha lest en del klassikere før man leser denne boken, for da vil det være mye man ikke forstår. For de av oss som deler hennes kjærlighet for blant annet Dickens, Stevenson, Swift og Twain gjør referansene det enda lettere å leve seg inn i Ruth sin verden.

"Aeney doesn't want to imagine. He wants the real thing. He wants to be there. 'Tell us more.' 'I will,' Dad says. 'But just get to the island now. Just arrive. Tomorrow I'll tell you about Mr Silver. 'Mr Silver?' 'Shsh. Lie back.' 'But who is he?' 'His name was John. We called him Long, even though he wasn't.'"

Medlemmene av familien Swain er kun noen få av en rekke sære, men sjarmerende karakterer vi blir kjent med i løpet av 368 sider. Ruth gir oss et innblikk i hverdagen i det rurale Irland samt småglimt av fantastiske, varme og eksentriske karakterer. Boken kan til tider minne om et gammeldags eventyr, helt til du får referanser til Facebook og Home and Away. Det bryter illusjonen, noe enkelte lesere har reagert negativt på. Jeg synes det er fint, for det tvinger leseren til å ta innover seg at dette er noe som (liksom) skal ha skjedd nylig. Det er ikke en sørgelig historie som fant sted for lenge siden, men en moderne, trist fortelling om hvordan våre liv kan ta uventede og uvelkomne vendinger og hvordan de kan ende tragisk og brått. Samtidig er det ikke mangel på fine øyeblikk og morsomme avsnitt. Men selv om Ruth elsker Dickens har hun heldigvis ikke hans tilbøyelighet til sentimentalitet.

"He doesn't know his heart attack is on the way. He doesn't know he has only time to get the thatch finished, the turf home, and two horses shod. Jaykers God, Tommy says. But he was a fine figure of a man. Ah well. That's where Tommy's history ends."

History of the Rain er for øvrig særdeles sitatvennlig! Som dere kanskje merker har jeg store problemer med å begrense sitatbruken i omtalen. Boken er rett og slett veldig bra skrevet. Jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen, men vil heller dele noen av mine favorittsitater med dere helt til slutt.

"The village has three pubs, all of which the Minister for Fixing Things Not Broken wiped out when the drink-driving laws changed and petrol stations started selling Polish Beer. Clohessy's, Kenny's and Cullen's are all ghost pubs now. They have about seven customers between them, some of whom are still living. Seamus Clohessy says one roll of toilet paper does for a month."

"Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilised rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell."

"My father took the bait. He liked being singled out. You'll already know he liked feeling that he was rising. He didn't mind the hook in his mouth."

Conquistadors

Forfatter: Michael Wood
Utgivelsesår: 2000
Min utgave: 2010
Forlag: BBC Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 289
ISBN: 9781846079726

"What has happened here, in Amazonia, since Orellana's time is a holocaust - and one which has gone almost unrecorded. Today, we think of these societies as primitive, but it would be more accurate to say they are post-holocaust - and part of the tragic power of Orellana's narrative is that he saw them before the fall."

Franscisco de Orellana var en spansk conquistador og var den første som seilte hele veien ned Amazonaselven og fant munningen. Han fikk elven oppkalt etter seg i en kort periode. Sammen med Gonzalo Pizarro forsøkte han å finne den sagnomsuste byen El Dorado, men det var en nyttesløs jakt hvor de færreste overlevde. Han endte i stedet opp med å ta med seg en rekke menn og dra fra Pizarro. Sammen utforsket de Amazonaselven i forsøk på å finne veien tilbake til sivilisasjonen. I jungelen fikk han og mennene som fulgte ham kontakt med vennligsinnede indianere, samt opplevde de å bli angrepet av mer aggressive stammer. Etter åtte måneder på elven nådde de Atlanterhavet. Selv om han hadde levd under grusomme forhold hvor mange tusen menn hadde dødd av sult, sykdommer og utmattelse eller på grunn av indianerangrep klarte ikke Orellana å holde seg unna jungelen i mer enn tre år. Han dro tilbake, men klarte ikke å finne igjen elven. Han døde i forsøket.

"And yet, something drew him back. In the end, did he perhaps realize that in the landscapes he passed through, in the teeming fecundity of the forests, in the people he had stayed with, whose languages he had learned, he had, after all, touched El Dorado?" 

Orellanas opplevelser i den nye verden er en av fire historier som blir presentert i denne boken. Michael Wood tar for seg aztekernes fall, erobringen av inkariket, den mislykkede jakten på El Dorado og opplevelsene til Cabeza de Vaca. Han følger i de store oppdagernes fotspor og har derfor god innsikt i hvor de har ferdet og hvordan det må ha vært for dem, selv om Wood selvsagt fartet rundt på litt mer behagelige måter. Boken er et tillegg til en dokumentarserie som ble vist på BBC. Jeg har sett første episoden av dokumentaren, den som handler om Cortes og aztekerne, men foretrekker soleklart boken da leseren får mye mer informasjon enn seeren.

I dokumentarens del en får man hovedsakelig se bilder fra dagens Mexico. Selv om Wood også i dokumentaren beskriver hvordan det så ut på 1500-tallet er det mye lettere å leve seg inn i beskrivelsene fra boken, hvor den moderne byen ikke trenger seg innpå de 500 år gamle historiene. Der kommer beskrivelser av hvordan områdene ser ut i dag som et interessant tillegg i stedet for å dominere beretningen. Det at han også baserer seg på litteratur fra samtiden og siterer samtidige historikere gjør at man ikke utelukkende ser på hendelsene fra et moderne perspektiv. Han siterer også hovedpersonene selv, deriblant Franscisco Pizarro, slik at vi får se hvilket inntrykk de fikk av indianerne og deres skikker, samt hvor farget de var av sin egen bakgrunn:

"I had an old man tortured, who was one of the senior and intimate servants of their god. But he was so stubborn in his evil creed that I could never gather anything from him but that they really believed their devil to be a god. It would seem that the Indians do not worship this devil from any feelings of devotion, but from fear."

Dette er en spennende del av verdenshistorien som Wood har gjort tilgjengelig for alle og en hver. Det er en nærmest unik situasjon hvor to sivilisasjoner uten tidligere kunnskap om hverandre møtes, og konsekvensene som fulgte. Hendelsene blir presentert på en lettfattelig måte, men jeg synes forfatteren klarer å unngå å gå inn i et ensidig spor. Han bruker mye tid på å diskutere personlighet og karaktertrekk til de mest sentrale mennene og han viser tydelig hva han har belegg for å skrive og hvor han kun spekulerer. Vi får et nyansert bilde av både conquistadorene og indianerne, i stedet for en enklere fremstilling av førstnevnte som ondskapsfulle og allmektige menn og sistnevnte som primitive og hjelpesløse offere. Ikke alle conquistadorene var like brutale, selv om mange av dem var det (noe spesielt den siste historien i boken illustrerer), og indianerne var langt fra hjelpesløse.

"It is often said by European historians that the Incas never really fought back, that they allowed their empire to collapse without putting up any resistance. The implication, of course, is that Native American peoples had no courage or ability to improvise; that they were trapped in an archaic view of history, and so constrained that they were incapable of decisive action when confronted by scientific-minded, rational Europeans. It is true that the Inca world-view was based on sacred conseptions of time, and that their rulers were hedged in many taboos which the Europeans categorized as 'primitive'. But, nevertheless, the Incas lived in a rational, ordered state, governed by workable concepts of justice. And, as we have seen, although they were confounded by the initial success of the Europeans - and lacked the Spaniards' technology - they resisted with an heroic tenacity."

Boken inneholder også en del interessante diskusjonsmomenter, spesielt i forhold til hvordan vi evaluerer hendelsene i ettertid og med tanke på spørsmål om moralitet. Han tar blant annet opp aztekerne og inkaenes tradisjoner med menneskeoffring, som spanjolene så på som moralsk forkastelig, men kommenterer også tilfeller av det motsatte, hvor spanjolene gjør ting som indianerne ser på som fullstendig umoralsk.

"...this is one of those rare moments in Spanish narratives when cannibalism is admitted. Crucially, Cabeza de Vaca also tells us that 'the Indians were so indignant about this, there was such outrage among them, that had they seen it when it happened they would surely have killed the men and the rest of us would have been in dire peril'. The Indians would rather die of starvation than eat a fellow human being."

Kort oppsummert er Conquistadors er en godt skrevet, lettlest og spennende bok om en utrolig fascinerende periode i verdenshistorien.

Galahad at Blandings

Forfatter: P.G. Wodehouse

Utgivelsesår: 1964

Min utgave: 2009

Forlag: Everyman's Library

Språk: Engelsk

Sidetall: 222

ISBN: 9781841591612

"Lord Emsworth nodded dismally, limp among the ruins of his golden dreams. The prospect of having his sister Hermione substituted for his sister Constance had affected him rather as the announcement that for the future they might expect to be chastised with scorpions instead of, as under the previous administration, with whips must have affected the Children of Israel."

Når Lord Emsworth kommer hjem fra Amerika blir han møtt med den ubehagelige nyheten om at hans søster Hermione har tatt turen til Blandings Castle. Som om ikke det var nok har hun også invitert Dame Daphne Winkworth, og har som mål å få giftet bort sin eksentriske bror. Problemet er at Lord Emsworth sitt hjerte tilhører en annen, hans kjære prisvinnende gris The Empress of Blandings. Hvordan skal han unngå at Hermione styrer ham inn i et uvelkomment giftemål?

To yngre herremenn har det motsatte problemet. Sam Bagshott har kranglet med forloveden Sandy og kalt henne for "a ginger fathead" og diverse andre fargerike kallenavn. Hun har naturlig nok bestemt seg for å forlate Sam for godt. Tipton Plimsoll er lykkelig forlovet med Hermiones datter, men på grunn av en selvforskyldt misforståelse brytes forlovelsen.

Galahad Threepwood, Lord Emsworths bror, kjent for å være ganske vill i sine yngre dager, har alltid en plan eller to på lur og låner gjerne bort sin ekspertise og sin tid for å hjelpe forelskede unge mennesker. Gally klarer alltid å redde dagen, dog ikke uten småproblemer underveis.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

Gally sine luddige løsninger er som regel ganske kompliserte og det er de også denne gangen. Etter et mislykket forsøk på å lure Sam inn på slottet - hvor Sandy jobber som Lord Emsworth sin sekretær - på en dag hvor slottet er åpent for besøkende, overbeviser Gally sin bror om at Sam er forfatteren av Lord Emsworth sin favorittbok, On the Care of the Pig, nemlig Augustus Whipple og sikrer ham dermed Lord Emsworth sin evige tiltro og vennskap. Butleren Beach er dog ikke overbevist, da denne Augustus Whipple (Sam Bagshott) ved en feiltagelse stjal klokken til Beach og slo til politimannen som jagde ham etter hendelsen.

Gally må dermed beskytte Sam fra politiet og forhindre at Lord Emsworth finner ut av den virkelige indentiteten til Sam. I tillegg får han i oppgave å forhindre at Tipton Plimsoll mottar brevet fra hans utkårede hvor hun forteller ham at hun ikke lenger vil gifte seg med ham (fordi hun tror han har mistet alle pengene sine, noe han fortalte Lord Emsworth fordi han trengte å låne 20 pund for å komme seg ut av en fengselscelle i New York).

Forviklinger og atter flere forviklinger. Som selvsagt løser seg til det beste for alle. Gally er mesterhjernen som takler enhver utfordring, Lord Emsworth lever i sin egen verden som alltid, klar til å si noen passende ord til dem som fornærmer hans store kjærlighet. Sammen er de et fantastisk komisk par, totalt ulike, men så herlige på hver sin måte. Mine Wodehousefavoritter, uten tvil.

Wodehouse har skapt en verden hvor alt som kan gå galt alltid går galt, men hvor ikke et eneste problem forblir uløst på slutten av boken. Det er en idyllisk men merkelig verden. Den er naiv, uskyldig og ikke minst utrolig fornøyelig. For ikke å snakke om at mannen skriver som en gud. Hver setning er et ubetalelig komisk mesterverk.

"Wilfred goggled. Years of association with her had left him with no doubt as to his Aunt Hermione being a pretty hardboiled egg, but he had never suspected her of quite such twenty-minutes-in-the-saucepan-ness as this. He had always supposed that her hardboiled eggery expressed itself in words not deeds. A gurgling sound like the wind going out of the children's toy known as the dying duck showed how deeply he had been moved."

Something Fresh og Summer Lightning

Forfatter: P.G. Wodehouse
Utgivelsesår: 1915 og 1929
Mine utgaver: 2008
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 260 og 316
ISBN: 9780099513780 og 9780099513827

Something Fresh

"As Wodehouse wrote, 'without at least one impostor on the premises, Blandings Castle is never itself'. In Something Fresh there are two, each with an eye on a valuable scarab which Lord Emsworth has acquired without quite realizing how it came into his pocket. But of course things get a lot more complicated than this..."

Summer Lightning

The Empress of Blandings, prize-winning pig and all-consuming passion of Clarence, Ninth Earl of Emsworth, has disappeared. Blandings Castle is in uproar and there are suspects a-plenty - from Galahad Threepwood (who is writing his memoirs so scandalous they will rock the aristocracy to its foundations) to the Efficient Baxter, chilling former secretary to Lord Emsworth. Even Beach the Butler seems deeply embroiled. And what of Sir Gregory Parsloe-Parsloe, Clarence's arch-rival, and his passion for prize-winning pigs? With the castle full of deceptions and impostors, will Galahad's memoirs ever see the light of day? And will the Empress be returned...?"

Jeg har fått en ny favorittforfatter. Nye favorittkarakterer. En ny favorittserie. Blandings er et magisk sted hvor karakterene er selvopptatte, surrete og særdeles komiske, hvor alt som skjer er basert på godt konstruerte sammentreff og en god dose flaks, og hvor ingenting skal tas for seriøst. Som Stephen Fry-sitatet på baksiden av begge (!) bøkene sier: "You don't analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour." Dette er bøker man koser seg med. Bøker man kan le av på upassende offentlige steder. Bøker man ikke bør begynne å lese når man er blakk og kun har et par stykker liggende. Jeg har Wodehouse-abstinenser. Heldigvis er jeg ikke blakk lenger, men bookdepository trenger desverre mer enn et par dager på å sende meg nye bøker.

'You don't need a hat to tax a man with stealing a pig,' said the Hon. Galahad, who was well versed in the manners and rules of good society.

Galahad, eller Gally om du ønsker, er vidunderlig. Hadde han vært litt yngre og aller helst en virkelig person hadde han vært en god drømmemannkandidat. Han er ikke bare vis (jf. sitatet over), men også morsom, følsom og seriøs når det passer. Dessuten kan han skrive, noe som er meget appellerende for en bokelsker som meg. Han er en mann som vet hvordan man har det gøy og som tar utfordringer på strak arm. Min nye litterære helt.

Og så har vi butleren Beach. Nok en eldre herremann, en som sliter med helsen og som ikke har noe i mot å snakke om kroppslige problemer. Han er stadig på pletten, han er snill og lojal, selv når det kan gå utover ham selv:

A strained, haunted look he seemed to have, as if he had done a murder and was afraid somebody was going to find the body. A more practised physiognomist would have been able to interpret that look. It was the one that butlers always wear when they have allowed themselves to be persuaded against their better judgement into becoming accessories before the fact in the theft of their employers' pig.

Lord Emsworth, derimot, er en usedvanlig 'enkel' mann, best beskrevet av Wodehouse i Something Fresh:

He was as completely happy as only a fluffy-minded old man with excellent health and a large income can be. Other people worried about all sorts of things--strikes, wars, suffragettes, the diminishing birth rate, the growing materialism of the age, a score of similar subjects. Worrying, indeed, seemed to be the twentieth-century specialty. Lord Emsworth never worried. Nature had equipped him with a mind so admirably constructed for withstanding the disagreeableness of life that if an unpleasant thought entered it, it passed out again a moment later. Except for a few of life's fundamental facts, such as that his check book was in the right-hand top drawer of his desk; that the Honorable Freddie Threepwood was a young idiot who required perpetual restraint; and that when in doubt about anything he had merely to apply to his secretary, Rupert Baxter--except for these basic things, he never remembered anything for more than a few minutes. At Eton, in the sixties, they had called him Fathead.

Er det rart livet på Blandings stort sett bare består av forviklinger? Wodehouse introduserer leseren for en verden hvor overklassens småproblemer tar fullstendig overhånd. Leseren aner ikke hvordan karakterene vil løse flokene som har oppstått, men kan likevel føle seg sikker på at de vil bli løst til glede for alle. Det vil si alle utenom de vi misliker. Ingenting er gøyere enn å lese om hvordan Baxter dummer seg ut eller blir tatt på fersken i en eller annen utspekulert plan, kun ved hjelp av tilfeldigheter selvfølgelig. Intelligens er ikke alltid en fordel i Wodehouse sin verden. Er du rik, selvopptatt og litt mindre intelligent, da er livet godt. Er du, som Baxter, alltid på hugget, klar til å vise hvor smart du er ved å ødelegge andres konspirasjoner, jo da kan du regne med å få deg en på trynet. Selvopptatt er bra, selvopptatt, intelligent og arrogant derimot, er en dårlig kombinasjon. Men Baxter er ikke den eneste som får seg en på trynet:

He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon.

Hvis du vil bli kjent med flere av Wodehouse sine geniale men gale karakterer er det bare å begynne å lese. Something Fresh er den første boken i Blandings-serien, men Summer Lightning er den desidert gøyeste av de to. Les begge. Når du er ferdig leser du enda flere. Les, le og nyt. Liker du britisk humor har du ingen unskyldning for ikke å ha lest P.G. Wodehouse. For de av dere som er godt kjent i hans univers, skriv gjerne hvilke bøker, serier, karakterer el. som er deres favoritter. Jeg er en nybegynner og har mye å lære.

To Say Nothing of the Dog

Forfatter: Connie Willis
Utgivelsesår: 1998
Forlag: Bantam Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 493
ISBN: 9780553575385

"Ned Henry is badly in need of a rest. He's been shuttling between the 21st century and the 1940s searching for a Victorian atrocity called the bishop's bird stump. It's part of a project to restore the famed Coventry Cathedral, destroyed in a Nazi air raid over a hundred years earlier. But then Verity Kindle, a fellow time traveler, inadvertently brings back something from the past. Now Ned must jump back to the Victorian era to help Verity put things right - not only to save the project but to prevent altering history itself."
-------------------------------------------------

Connie Willis er en amerikansk forfatter som helt tydelig er minst like anglofil som meg. Tittelen på boken har hun lånt av Jerome K. Jerome som skrev boken "Three Men in a Boat - To Say Nothing of the Dog", og de tre mennene, George, Harris og Jerome (for ikke å snakke om hunden Montmorency) dukker faktisk opp i Willis sin bok. Hovedpersonen, Ned Henry, blir vilt begeistret da han selv befinner seg på Themsen på 1800-tallet og får et glimt av sine litterære helter. Selv om To Say Nothing of the Dog tematisk er noe helt annet enn Jerome K. Jerome sin klassiker har den vært en sterk inspirasjon.

Nå har jeg glemt det nøyaktige årstallet karakterene egentlig kommer fra, men jeg innbiller meg at det er rundt 2054. Historikere ved Oxford blir ofte ansatt som tidsreisere som forsøker å løse mysterier fra fortiden - som f.eks. hvor the bishop's bird stump har forsvunnet hen. Det skal i utgangspunktet ikke være mulig å ta noe med seg tilbake fra fortiden og det skal heller ikke være mulig å endre historien i nevneverdig grad. Alt som blir endret reparerer seg selv. Et elegant system. Dermed blir det kaos når Verity Kindle ved et uhell ender opp med å få med seg noe fra det 19. århundre. Spesielt siden dette "noe" ikke bare er en ting men en levende katt. Et dyr som har vært utdødd siden 2004.

Willis mestrer den britiske sjarmen og humoren til det fulle. Jeg var overbevist om at hun var født og oppvokst i Oxford og ble ganske overrasket da jeg leste at hun egentlig er fra Colorado. Ned Henry er en klumsete, sliten mann som ikke har blitt briefet godt nok om det århundret han blir sendt til. Det fører selvsagt til en rekke humoristiske situasjoner. Han møter for eksempel en annen utdødd art, nemlig svanen:

The white suddenly rose up, revealing a long, curving neck.
"Squaw-w-w!" it said, and exploded into a huge white flapping. I dropped the dish with a splash.
"It's a swan," I said unnecessarily. A swan. One of the ancient beauties of the Thames, floating serenely along the banks with their snowy feathers and their long graceful necks. "I've always wanted to see one," I said to Cyril.
He wasn't there.
"Squaww-w-w-k!" the swan said and unfolded its wings to an impressive width, obviously irritated at being awakened.
"Sorry," I said, backing away. "I thought you were a cat."
"Hiss-s-s-s!" it said, and started for me at a run.
Nothing in all those "O swan" poems had ever mentioned that they hissed. Or resented being mistaken for felines. Or bit.
I finally managed to escape by crashing through a thicket of some thorny variety, climbing halfway up a tree, and kicking at its beak with my foot until it waddled back to the river, muttering threats and imprecations.

Vi får også indirekte kjennskap til en av tidsreisernes oppdragsgivere, Lady Shrapnell, en særdeles sjefete dame som får selv de barskeste menn til å gjemme seg i et annet århundre. Eventuelt si opp som tidsreisende. Enkelte slipper ikke unna:

"Mr. Dunworthy? I'm T.J. Lewis. From Time Travel. You were looking for Mr. Chiswick?"
"Yes," Mr. Dunworthy said. "Where is he?"
"In Cambridge, sir," he said.
"In Cambridge? What the devil's he doing over there?"
"Ap-applying for a job, sir," he stammered. "H-he quit, sir."
"When?"
"Just now. He said he couldn't stand working for Lady Schrapnell another minute, sir."
"Well," Mr. Dunworthy said. He took his spectacles off and peered at them. "Well. All right, then. Mr. Lewis, is it?"
"T.J., sir."
"T.J., would you go tell the assistant head - what's his name? Ranniford - that I need to speak with him. It's urgent."
T.J. looked unhappy.
"Don't tell me he's quit as well?"
"No, sir. He's in 1655, looking at roof slates."
"Of course," Mr. Dunworthy said disgustedly. "Well, then, whoever else is in charge over there."
T.J. looked even unhappier. "Uh, that would be me, sir."
"You?" Mr. Dunworthy said in surprise. "But you're only an undergraduate. You can't tell me you're the only person over there."
"Yes, sir," T.J. said. "Lady Schrapnell came and took everyone else. She would have taken me, but the first two-thirds of Twentieth Century and all of Nineteenth are a ten for blacks and therefore off-limits."
"I'm surprised that stopped her," Mr. Dunworthy said.
"It didn't," he said. "She wanted to dress me up as a Moor and send me to 1395 to check on the construction of the steeple. It was her idea that they'd assume I was a prisoner brought back from the Crusades."
"The Crusades ended in 1272," Mr. Dunworthy said.
"I know, sir. I pointed that out, also the fact that the entire past is a ten for blacks." He grinned. "It's the first time my having black skin has been an actual advantage."
"Yes, well, we'll see about that," Mr. Dunworthy said.

T.J. og Mr. Dunworthy får vi glimt av innimellom og i tillegg møter vi Mr. Dunworthy sin assistent, Mr. Finch, som har tatt på seg rollen som Butler til en familie på 1800-tallet. Det store idolet, mannen han imiterer, er ingen andre enn Jeeves. Familien Mehring er tatt rett ut av en Jane Austen roman. Både mor og datter har et snev av Mrs. Bennett i seg. Baine er Butleren til Mehring-familien og blir i starten av boken anklaget for drapsforsøk på katten. Det er alltid Butleren vet dere. Terence St. Trewes er også en viktig karakter, en følgesvenn til Ned Henry og håpløst forelsket i Miss Mehring. Også må jeg ikke glemme bulldogen Cyril, nok en trofast følgesvenn.

Jeg digger tidsreising, britisk sjarm, Jerome K. Jerome og snodige karakterer. Denne boken har alt det og mer. Etter at jeg fullførte den har jeg ikke klart å finne en ny bok å lese på, jeg hopper fra det ene til det andre uten mål og mening. Ingenting virker like bra akkurat for øyeblikket. Science Fiction ala Connie Willis er absolutt å anbefale!

Paranormalitet

Forfatter: Richard Wiseman
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Humanist Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 380
ISBN: 9788292622926

Richard Dawkins sitat på forsiden ga en bedre beskrivelse av boken enn baksideteksten, så jeg begynner med det:

"Mennesket er følelsesmessig tiltrukket av det overnaturlige. De ønsker at rare, uforklarlige fenomener skal være sanne... Wiseman gjør det til stor underholdning når han elegant dissekerer paranormale sjarlataner, blåser bort overtroens tåke og slipper inn fornuftens lys."

Paranormalitet er nettopp dette, en genistrek av en bok som både underholder, har læringsverdi og presenterer et bilde av den menneskelige hjernen som er minst like interessant som enhver overnaturlig forklaring på underlige hendelser. Boken er inndelt i syv forskjellige seksjoner, som hver tar for seg et tilsynelatende overnaturlig fenomen. Han presenterer historier om folk som behersker spådomskunst, har hatt en ut av kroppen-opplevelse, har telepatiske evner, kan snakke med de døde, har sett spøkelser og kan spå fremtiden. Historiene er spennende. Forklaringene er enda mer spennende.

Wiseman har forsket på såkalte paranormale fenomener i tyve år. Tidligere hadde han en karriere som tryllekunstner, og er derfor godt kjent med triks og illusjoner. Hensikten med studiene hans er dog ikke bare å avsløre sjarlataner, men også å få større innsikt i det menneskelige sinnet. Hvorfor lar vi oss selv tro på unaturlige forklaringer på naturlige hendelser? Hvordan kan mennesker ha ut av kroppen-opplevelser, uten at de faktisk har gått ut av kroppen? Hvorfor er opplevelsen så overbevisende?

Han påpeker også at langt fra alle klarsynte, medier og hva nå enn annet er svindlere. Det finnes nok mange slike, men noen tror virkelig på det de gjør. De bruker spesielle teknikker helt ubevisst om at det faktisk er teknikker og ikke en overnaturlig evne. De narrer seg selv i tillegg til andre.

"Cold reading forklarer også hvorfor klarsynte aldri har klart å bestå en vitenskapelig test av evnene sine. Når man isolerer de klarsynte fra klientene deres, klarer de ikke å ta inn informasjon fra klientenes klesdrakt eller atferd"..."Resultatet er at den høye suksessraten som de klarsynte vanligvis oppnår, plutselig ramler helt sammen, og i stedet kommer sannheten frem - suksessen er basert på en fascinerende bruk av psykologi, og ikke på tilstedeværelsen av paranormale evner."

Helt i starten av boken forteller Wiseman om tryllekunstneren James "the Amazing" Randi, som på slutten av 1960-tallet utlovet en pengepremie på 1000 dollar til hvem som helst som kunne overbevise et uavhengig panel om at de besitter overnaturlige evner. På 1990-tallet ble premien økt til en million dollar, og mange har latt seg friste. Etter over 40 år er det fremdeles ingen som har lykkes i forsøket. Det sier ikke så rent lite...

Wiseman viser deg hvordan du kan lykkes! Ikke med å gjennomføre vitenskapelige tester for å bevise at du har overnaturlige evner, men med å lure andre til å tro at du har det. Da som et partytriks. Han anbefaler ikke at leseren blir en yrkessvindler... Du kan også lære deg å kontrollere drømmene dine og å få en ut av kroppen-opplevelse. Artig lesning, men jeg er ikke fristet til å prøve.

Hvis du har planer om å lese Märthas englebøker, bøker om Snåsamannen eller lignende nyere utgivelser, jo da anbefaler jeg at du leser denne i tillegg. Du vil ikke bli mindre fascinert av Märtha og Snåsamannen, men fascinasjonen vil ta en annen form.

The Time Machine

Forfatter: H.G. Wells
Utgivelsesår: 1895
Min Utgave: 2007
Forlag: ePenguin
Språk: Engelsk
Sidetall: 122
Utgave: Kindle

Jeg så filmatiseringen av "The Time Machine" i fjor - den fra 2002, ikke 1960. Den ga meg visse ideer om bokens innhold som stemte dårlig. Det største overraskelsesmomentet var at boken egentlig er en novelle, en liten, tynn flis. Hvordan Wells klarte å få en komplisert historie som denne nedskrevet på under 100 sider skjønte jeg ikke. Etter å ha lest novellen kan jeg si følgende:

Det hjalp at den romantiske rammefortellingen hvor hovedpersonen mister sin kjære og bygger maskinen for å kunne dra tilbake i tid og forhindre hennes død var helt og holdent oppdiktet av filmfolkene. I starten av novellen er maskinen allerede oppfunnet, og så vidt jeg vet har ikke oppfinneren tid til damer.

De midterste delene av filmen stemte ganske bra overens med novellen, men slutten derimot, den var også endret. Mens jeg leste ventet jeg på at den tidsreisende skulle møte den superintelligente Morlocken som ble introdusert i filmen. Det var supermorlockens kunnskap og evner som gjorde filmen både skummel og interessant. Vel, han er desverre ikke å finne i novellen. En sjelden gang syns jeg filmfolk klarer å forbedre historier tatt fra litteratur, og dette er et slikt tilfelle.

Men nå har jeg forklart forskjellene mellom filmen og boken uten å si noe om hva historien handler om. Tittelen forklarer handlingen delvis. En tidsmaskin blir både oppfunnet og brukt. Så langt er dere med. Det som skjer er at oppfinneren reiser 820 000 år inn i fremtiden for å kunne bevise at han faktisk har oppfunnet en tidsmaskin. Der møter han en sivilisasjon som består av de uintelligente, men snille og rolige Eloiene som bor på jordens overflate og de lysskye, ondskapsfulle Morlockene som bor under jorden og jakter på Eloiene om natten.

Menneskene er med andre ord redusert til skapninger uten originale tanker, som er segregert og har utviklet seg i to forskjellige retninger. Ingen av dem positive. Det er en skremmende fremtidsvisjon.

Novellen er uten tvil interessant, selv om jeg syns den tidsreisendes opphold i fremtiden blir avsluttet noe brått, uten at vi når et spenningshøydepunkt, som vi gjør i filmen. Historien virker nesten for tam i forhold til hvordan en slik fremtidsvisjon kunne vært. Hadde dette vært en moderne roman ville den vært minimum 500 sider lang og involvert minst en eller to intelligente skapninger fra fremtiden.

Det er ikke alltid lurt å lese boken etter å ha sett filmen. Jeg gjør det sjelden, og dette er nok et eksempel på at jeg ikke bør gjøre det igjen. Likevel var det interessant å lese den opprinnelige historien, og den fenget til tross for at jeg syns den var for tam. Jeg angrer ikke på at jeg leste den - heller at jeg så filmen først.

Egypteren Sinuhe

Forfatter: Mika Waltari
Utgivelsesår: 2002 (for første gang i 1945)
Forlag: De Norske Bokklubbene AS
Målform: Bokmål
Sidetall: 637
ISBN: 8252550959

"Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved håpet om udødelighet, som jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid."

Slik starter Sinuhe fortellingen om seg selv. Historien som følger finner sted i landet Kem (Egypt) på slutten av det attende dynastiet, mellom 1300-1400 år før vår tid. Han forteller om hvordan foreldrene fant ham liggende i en kurv som fløt nedover Nilen. Hvordan de oppdro ham, og hvordan faren lærte ham legekunsten. Som ung mann klarer ikke Sinuhe å styre sine lyster, noe som gjør at foreldrene mister alt og direkte fører til deres død. Han skjemmes, men kan aldri ta tilbake det som har skjedd. Sinuhe utfører også store bragder. Han redder farao, hjelper Horemheb som senere blir farao, han reiser til nabolandene til Kem hvor han blir kjent for sine fantastiske legekunster, og blir venn med flere herskere. Han reiser så langt som til Kreta, hvor han mister sin store kjærlighet i minotaurens labyrint.

På alle sine reiser har han med seg slaven sin, Kaptah, som fungerer mer som en følgesvenn - til tross for at han får smake stokken iblant. Sinuhe blir rik, han blir velkjent, og han blir akseptert i land som tradisjonelt ikke takler Kemitter. Men han reiser til slutt hjem, og slår seg ned i sin egen by, Tebe. På den tiden er han vitne til store endringer i sitt hjemland. Farao Akhnaten prøver å styrte folkets guder - spesielt den mektige Amon - og innføre monoteisme, troen på guden Aten. Prestene står i opposisjon til farao og prøver å overtale folket til at han er en falsk guddom. Det bryter ut borgerkrig, som løses ved at farao flytter hovedstaden fra Tebe til Akhetaten. Der regjerer han med sin kone, Nefertiti, mens rådgiveren Eie styrer i Tebe. Ute av synet, ute av sinn.

Horemheb er leder for hæren, og ønsker selv å styre Kem, for farao nekter ham å bekjempe landets fiender med alle mulige midler. Farao ønsker dialog, Horemheb ønsker krig. Eie, i Tebe, ønsker også makt, og sammen med Horemheb konspirerer de mot farao. Sinuhe blir vitne til avtalen mellom dem, og blir også redskapet for gjennomførelsen (for han er faraos lege). Akhnaten blir styrtet, og Eie overtar tronen. Horemheb drar i krig for å endelig kunne bekjempe fienden, og Sinuhe drar med ham. Men Sinuhe tror fortsatt på Akhnatens visjon for Kem, og glemmer ikke Aten med det første. Derfor skaper han opprør i Tebe når krigen er vunnet, og er igjen ansvarlig for døden til noen han elsker. Til slutt blir han forvist fra Kem.

"Men mitt hjerte sa: Jeg taler ikke om dine mord, og anklager deg ikke for dem, skjønt jeg natt og dag dunker inn i din bevissthet: skyldig, skyldig. Tusener og atter tusener er døde for din skyld, Sinuhe. De er døde av sult og pest, for våpen og av sår. De er døde under kampvognenes hjul, og de har vansmektet på ørkenens hærveier. For din skyld er barnet død i sin mors skjød, for din skyld har stokker slått ned på krøkete rygger, for din skyld tramper uretten på rettferdigheten, for din skyld seirer griskhet over godhet, for din skyld hersker røvere over verden. I sannhet, utallige er døde for din skyld, Sinuhe. Deres hud er av vekslende farge, og deres tunger taler ord av forskjellige slag, men de er allikevel uskyldige, Sinuhe, fordi de ikke hadde din kunnskap, og alle som er døde og som fremdeles dør, er dine brødre og dør for din skyld, og du er den ene skyldige. Derfor hører du deres gråt i dine drømmer, Sinuhe, og derfor er det deres gråt som gjør at maten mister sin smak i din munn, Sinuhe, og derfor legger deres gråt all din glede øde."

Egypteren Sinuhe er en enorm fortelling som rommer en livstid full av eventyr, krig, sorg, rikdom, og maktmisbruk. Forfatterens språk er gammeldags, noe som gjør fortellingen mer troverdig, og lettere å leve seg inn i. Beskrivelsene av byer, ørkener og mindre områder er også med på å levendegjøre omgivelsene, og gir leseren en følelse av å bli transportert til Det Gamle Egypt. Vi blir introdusert for alt fra en rekke ulike guder, dagliglivet i egyptiske byer, legeskikker som er over 3000 år gamle til byer som for lengst har blitt omgjort til ruiner.

Fortellingen er fengslende fra første side. Det er ingen kjedelige partier, ingen unødvendige passasjer. I tillegg lærer man utrolig mye mens man leser. Jeg hadde en del kunnskap om denne tidsperioden fra før, men det var kjekt å få frisket opp gammel kunnskap. Dessuten er det noe helt annet å få det levendegjort på denne måten, enn å lese faktabøker om hvordan det en gang var. Jeg tror at følelsen jeg fikk da jeg leste denne boken ligner en arkeologs følelse når han eller hun finner en gjenstand som er mange tusen år gammel, som gir arkeologen en mulighet til å se for seg hvordan det må ha vært å leve på dette stedet, i denne tiden. En gjenstand som skaper en virkelighet som vi ikke kjenner, men som vi kan gjenskape. Det er det Mika Waltari har gjort: han har gjenskapt en virkelighet som vi nå kan leve oss inn i. Som vi kan kjenne, uten å måtte ty til vår egen fantasi. Det spiller ingen rolle at historien er oppdiktet. Rammene rundt historien er høyst virkelig, og det samme er mange av karakterene i boken. Deres handlinger, deres tro, deres syn på verden. Alt det kan vi få innblikk i gjennom å lese denne boken.

Waltari har skapt en episk historie, som en slags Ringenes Herre, men basert i et virkelig samfunn og med en mindre tydelig moral. Dette er ikke en bok om "det gode mot det onde". Sinuhe kjemper en kamp med seg selv, hans gode side mot hans onde. Ingen er fri for synder, og få vet nøyaktig hva som er rett og hva som er galt. Akhnaten er ingen Sauron. Han ville at barn skulle få utdanning, han ville ha et godt forhold til nabolandene basert på dialog, ikke krig. Men han ville også ha makt, og gikk i mot tradisjoner for å tilegne seg denne makten. Og det er ikke lett å overvinne tradisjoner...

Den Lille Fremmede

Nå er jeg endelig ferdig med boken Den Lille Fremmede av Sarah Waters. Og jeg mener endelig..

Boken handler om herregården Hundreds Hall og familien som bor der, familien Ayres. Herregården var i sin tid en storslått eiendom, forbundet med rikdom og overdådighet, og familien Ayres tilhørte den engelske overklassen. Etter 2. Verdenskrig har huset imidlertid forfalt kraftig, og den gjenlevende familien strever for å få endene til å møtes.

Historien blir fortalt av Doktor Faraday, en lege som ønsker å hjelpe sønnen i huset, Roderick, å få skikk på benet sitt som ble skadet i krigen. Faraday kom fra en arbeiderklassefamilie, og for mange år siden jobbet moren på Hundreds, noe som gir Faraday en sterk tilknytning til huset. Han besøkte det selv når han var liten, og er, som familien, ganske nostalgisk overfor herregårdens tidligere prakt. Faraday blir etter hvert en familievenn, og trives godt i selskapet til både Roderick, søsteren Caroline og moren. Men da det begynner å skje merkelige hendelser i huset som gjør Roderick tilsynelatende mentalt ustabil blir Faradays forhold til familien forsterket. Han har et ønske om å hjelpe søsteren og moren i brorens fravær (han blir lagt inn på en klinikk), og han prøver å innta en slags rolle som godsets herre. Men er egentlig Roderick sinnsyk eller representerer de merkelige hendelsene spøkelser fra fortiden?

På bokomslaget står det at dette er "en spøkelseshistorie som vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver. Forfatterens evne til å kombinere det spøkelsesaktige med skarp sosial observasjon gjør imidlertid denne boken til en spenningshistorie utenom det vanlige."

Jeg kan ikke si meg helt enig i denne beskrivelsen av boken. Spøkelseselementene i boken var så vage, og kom så sjeldent at det omtrent var umulig å bli skremt. Det virket nesten som om forfatteren tok med disse elementene utelukkende for å gjøre boken mer interessant, men uten at hun egentlig hadde som hensikt at dette skulle være en spøkelseshistorie i den forstand. Det er tydelig at familien Ayres blir skremt av noe, men da heller av den rasjonelle forklaringen som en lege kommer med på slutten av boken: de tilhørte den siste generasjon av den engelske tradisjonelle overklassen og klarte ikke å tilpasse seg en ny virkelighet.

Boken virker for meg ganske ufullstendig. Det er mange interessante elementer som blir tatt opp, men som ikke blir utforsket videre i særlig grad. Og forfatteren overlater all problemløsing til leseren. Hovedhistorien i boken om Doktor Faraday og hans forhold til familien var i seg selv ganske kjedelig, og eneste grunnen til at jeg leste boken ferdig var at jeg ville vite hva det var som foregikk på Hundreds. Hvorfor bet den snille hunden, Gyp, et barn? Hvorfor prøvde speilet til Roderick å angripe ham? Var det den døde eldste datteren til Mrs Ayres som gikk igjen og ville plage familien? Eller hadde Doktor Faraday rett i at familien bare var slitne og innbilte seg ting?

Sagt kort og greit får vi ikke svar på noe som helst. Bøker hvor leseren må være aktiv og komme med egne konklusjoner kan være meget gode, og det at forfatteren ikke gir et kontant svar på alt kan løfte boken. Men i dette tilfellet, desverre, sitter jeg bare igjen med en følelse av at historien ikke er ferdig. At det hele egentlig var litt meningsløst, og at forfatteren ikke hadde fantasi nok til å komme med en forklaring på sine egne fenomener og en glimrende slutt som kan overraske leseren.