Hard Times

Forfatter: Charles Dickens
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.

"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"

Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:



Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.

"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"

Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..

The Old Curiosity Shop

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2000
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 556
ISBN: 9780140437423

The Old Curiosity Shop er kanskje bedre kjent som boken om lille Nell, og for de som har hørt om henne byr ikke slutten på noen overraskelser. Av hensyn til de som ikke aner noe om boken skal jeg la være å avsløre slutten i tilfelle dere fremdeles ønsker å lese den når dere kommer til slutten av dette innlegget.

Historien begynner med at vi blir kjent med Nell og bestefaren som bor i den gamle antikvitetsbutikken. Familien består i all hovedsak kun av de to, selv om Nell har en bror som stikker innom en gang iblant. Den fjortenårige Nell lever en ensom tilværelse med en gammel mann, men den gamle mannen har planer for en bedre fremtid. Bestefaren sniker seg gjentatte ganger ut i sene nattestimer mens barnebarnet blir igjen helt alene. Bestefaren har nemlig funnet svaret på alle deres problemer: gambling! Den gamle mannen er sikker på å vinne... til slutt. Desverre for han er ikke pengeutlåneren Quilp like interessert i å sponse en gambler og han overtar dermed butikken da han innser at han kan se langt etter pengene sine. Nell og bestefaren, hva gjør de? Jo, de stikker av.

'Why bless thee, child,' said the old man, patting her on the head, 'how couldst thou miss thy way? - what if I had lost thee, Nell!' 'I would have found my way back to you, grandfather,' said the child boldly; 'never fear.'

So far, so good. Vi har en bestefar og en ung jente på rømmen uten mye penger. De kan dra til landsbygden, leve av jorden og være lykkelige, i følge dem selv. Et annet gode med å få den gamle mannen ut av byen er at det minsker sjansene for at han blir utsatt for fristelser. De vandrer og vandrer og kommer seg i sneglefart lenger og lenger vekk fra Quilp. På veien møter de gode mennesker som gjør alt de kan for å hjelpe og uredelige mennesker med onde hensikter. Igjennom alt er lille Nell en engel. Hun oppdager bestefarens problem og gjør alt hun kan for å beskytte ham, selv etter at han sniker seg inn på rommet hennes og stjeler penger henne.

Quilp sender menn for å lete etter den gamle mannen og hans barnebarn, men blir selv stort sett hjemme for å gjøre livet surt for andre. Det går verst utover konen, spesielt etter at Quilp overhører hennes mor og venner snakke om hvordan Mrs. Quilp burde slutte å følge mannens kommandoer, hvordan hun kan ta små steg for å frigjøre seg fra hans jerngrep i hverdagen. Quilp svarer med å klemme til enda hardere.

Jeg kommer ikke med noe revolusjonerende og nytt nå, men jeg må påpeke at denne boken er altfor sentimental, selv for Dickens. Quilp er en egoistisk og motbydelig karakter og det finnes ingen andre lag. Han er kun en endimensjonal, ondskapsfull dverg og derfor også en ganske uinteressant karakter. Lille Nell er like uinteressant og endimensjonal, men der hvor Quilp representerer mørket er hun lyset. Hun er godheten selv, som ikke sier i fra når føttene er dekket av sår, når hun ranes av sin egen bestefar, når hun ofrer alt for en gammel mann som egentlig burde ta vare på henne. Hun blir en slags levende engel som aldri klager og aldri tenker på seg selv. Hun er fullstendig frarøvet en særegen personlighet. Karakterutvikling er fraværende.

'What would I do if I was in your case?' said the dwarf. 'Something violent, no doubt.' 'You're right there,' returned the little man, highly gratified by the compliment, for such he evidently considered it; and grinning like a devil as he rubbed his dirty hands together.

Dickens kompenserer delvis for dette med å skape mer interessante bikarakterer. Bestefaren til Nell kan ikke anklages for å kun ha ett lag. Han er en gammel mann som sikkert har opplevd litt av hvert i løpet av sitt lange liv. Han har to barnebarn men ingen barn. Han har fått oppgaven med å ta vare på Nell uten å egentlig være i stand til å gi henne et normalt liv. Det eneste han tenker på er å forsørge henne, men spillavhengigheten hans fører til at alt han gjør handler om han selv. Han virker ikke klar over at det er spillingen hans som har ført til den vanskelige situasjonen deres og lever med illusjonen om at spillingen er det som vil gjøre alt bedre. Uten illusjonen vil jeg tro han hadde hatet seg selv. Jeg synes oppriktig synd på denne karakteren.

De andre hovedkarakterene, Dick Swiveller, Kit, Sampson og Sarah Brass kan dere lese om selv om dere ønsker. Dickens introduserer også et par andre karakterer som plutselig bare forsvinner, uten at leseren forstår hva de gjorde der i det hele tatt. Broren til Nell gjør i starten av boken et poeng av at han aldri vil slutte å stikke innom fra tid til annen for å holde øye med søsteren, men så forsvinner han helt. De første kapitlene fortelles av en karakter vi ikke vet hvem er, som ikke tilføyer noe som helst til historien og som forsvinner med denne forklaringen:

"And now that I have carried this history so far in my own character and introduced these personages to the reader, I shall for the convenience of the narrative detach myself from its further course, and leave those who have prominent and necessary parts in it to speak and act for themselves".

Dickens er en mester i å skape fantastiske karakterer som leseren bryr seg så inderlig mye om, til og med når de blir i overkante gode eller onde. I denne boken lykkes han ikke. Historien blir for kjedelig, karakterene altfor lite sammensatte og slutten er nesten så dårlig som Oscar Wilde skal ha det til (søk etter Oscar Wilde og Little Nell på google om du lurer, men da får du vite hvordan boken ender). Jeg er glad for å være ferdig med boken og håper ingen andre bøker av Dickens er like kjedelig og sentimental som denne.

The Black Tulip

Forfatter: Alexandre Dumas:
Utgivelsesår: 1850
Min utgave: 2008
Forlag: Oxford World's Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 236
ISBN: 9780199540464

"The novel - a deceptively simple story - is set in Holland in 1672, and weaves the historical events surrounding the brutal murder of John de Witte and his brother Cornelius into a tale of romantic love. The novel is also a timeless political allegory in which Dumas, drawing on the violence and crimes of history, makes his case against tyranny and puts all his energies into creating a symbol of justice and tolerance: the fateful tulipa negra."

-------------------------------------------------------------------------

Jeg forventet spenning da jeg begynte å lese The Black Tulip og ble ikke skuffet. I de første kapitlene skal John og Cornelius de Witte slippes ut av fengsel for å sendes i eksil, men en sint folkemengde har ingen planer om å la dem slippe unna. I tillegg har William of Orange sikret seg nøklene til byens porter slik at de ikke kan åpnes for brødrene. Jeg hadde ikke lest baksideteksten særlig nøye før jeg begynte på boken og hadde derfor ikke fått med meg på forhånd at brødrene dør. Det var med andre ord en ulidelig spennende start som minnet mer om en actionfyllt slutt enn noe annet. Så langt var jeg strålende fornøyd.

Etter at brødrene blir drept beveger historien seg videre til Cornelius van Baerle, Cornelius de Witte sin nevø. Han bryr seg ikke om politikk og ønsker heller ikke makt. Alt han vil er å gro tulipaner. Han elsker tulipaner. Det er dette som er den egentlige historien. De politiske intrigene fra starten er ikke viktige for historien, annet enn at de resulterer i at Cornelius blir sendt i fengsel for å ha samarbeidet med brødrene (noe han ikke hadde). Cornelius er helten som klarer å skape den svarte tulipanen, noe ingen andre har klart. Skurken i fortellingen er naboen, den like tulipanfrelste Isaac Boxtel. Han gir politiet bevis som sender Cornelius i fengsel og forsøker iherdig å stjele løkene som skal plantes for å gro frem den svarte tulipanen. Historien har skiftet fokus fra det tradisjonelle politiske dramaet til to tulipangale tullinger som begge vil få æren av å ha grodd en ny tulipan som tidligere kun hadde vært en teoretisk mulighet.

Hele historien handler med andre ord om tulipanmisunnelse. Likevel er boken like spennende hele veien som den var i starten. Sære historier som er velskrevet og spennende er mangelvare, men Dumas leverer. Han opprettholder drivet i historien selv etter at de vi tror skal være hovedpersonene er døde og plottet endrer seg fra å handle om storpolitikk og konsekvensene som medfølger til å handle om tulipaner. Det er kanskje en røverfortelling, men det er en godt skrevet røverfortelling. For alle som liker eventyraktige bøker man forbinder med gutteromslesning så er denne boken midt i blinken. For de som ikke orker å begynne på de tykkere bøkene til Dumas kan denne være en kortere inngangsport til Dumas sine bøker.

Etter å ha lest The Black Tulip har jeg nok en gang fått sansen for forfatteren og planlegger nå å lese hele serien hans om de tre/fire musketerene. The Three Musketeers har jeg lest tidligere, men den leser jeg på nytt. Deretter leser jeg oppfølgerne Twenty Years After, The Vicomte of Bragelonne, Louise de la Vallière og The Man in the Iron Mask. Jeg gleder meg til en sommer og høst i Dumas' selskap!

Great Expectations

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1861
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 448
ISBN: 9780140620160

"Considered by many to be Dickens' finest novel, Great Expectations traces the growth of the book's narrator, Philip Pirrip (Pip), from a boy of shallow dreams to a man with depth of character. From its famous dramatic opening on the bleak Kentish marshes, the story abounds with some of Dickens' most memorable characters. Among them are the kindly blacksmith Joe Gargery, the mysterious convict Abel Magwitch, the eccentric Miss Haversham and her beautiful ward Estella, Pip's good-hearted room-mate Herbert Pocket and the pompous Pumblechook. As Pip unravels the truth behind his own 'great expectations' in his quest to become a gentleman, the mysteries of the past and the convolutions of fate through a series of thrilling adventures serve to steer him towards maturity and his most important discovery of all - the truth about himself."

Først og fremst må jeg gjenta det jeg har skrevet i tidligere omtaler av Dickens-bøker: han er utrolig dyktig til å skildre karakterer og hendelser. Som leser blir man fascinert av hver og en karakter og man lever seg helt inn i bøkene fordi man får følelsen av å være der det skjer. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en bok av Dickens som ikke fenger. Vil du bli underholdt av klassikere, les Dickens!

Når det er sagt er det få (om noen) av Dickens' bøker som kan kalles enkel underholdning. Han lar romanene være en arena for samfunnskritikk, og er spesielt opptatt av moralske spørsmål, enten det er snakk om en mangel på moral i samfunnet, eller karakterenes personlige moralske dilemma. Great Expectations tar for seg det sistnevnte: Pip drømmer om en bedre hverdag, hvor han både er mer dannet og har mer penger. Når en slik hverdag blir en realitet forandrer Pip seg. Han mener han har fortjent det han får, i lys av hans tilknytning til personen han regner med er velgjøreren, og pengene gjør at han føler seg mer verdt enn hans fattige familie. Deres væremåte gjør ham flau. Senere er det hans egen oppførsel som gjør ham flau.

"We spent as much money as we could, and got as little for it as people could make up their minds to give us. We were always more or less miserable, and most of our acquaintance were in the same condition. There was a gay fiction among us that we were constantly enjoying ourselves, and a skeleton truth that we never did. To the best of my belief, our case was in the last aspect a rather common one."

Det hadde vært interessant å lese en versjon av Great Expectations hvor Pip ikke blir tildelt fortellerstemmen. Hadde vi sympatisert med Pip i like stor grad hvis vi ikke visste fra starten at han ender opp som en bedre mann enn han var i store deler av boken? Pip sjarmerer oss som barn og han krever vår respekt som voksen, men i mellomtiden er han ganske ufordragelig. Ødelegger for vennene sine, bryr seg ikke om de som elsker ham mest, er kun opptatt av sin egen utvikling. Hans reaksjon når han finner ut hvem som er velgjøreren er skammelig. Poenget med boken er Pip sin utvikling fra uskyldig barn, til selvsentrert tenåring, for så å til slutt bli voksen og innse egne feil. En liten del av meg kunne ønske at det ikke var åpenbart fra starten at det er det som er essensen i boken.

Delene av boken som inkluderer Magwitch er de jeg liker best. Han skaper en anspent stemning i boken som er ubehagelig, men samtidig utrolig spennende. Alle mysteriene i boken er knyttet til ham - det viser seg å være flere mysterier enn vi tror på forhånd - og han er rett og slett en meget interessant karakter. Great Expectations må desverre sies å være ganske forutsigbar, men karakteren Magwitch og hans fortid gir leseren noen overraskelser å glede seg over.

Det virker nok som om jeg er i overkant negativ, men det er ikke slik at jeg ikke likte boken. Den er meget god, og jeg har ingen problemer med å anbefale den til alle som ønsker å gi Dickens et forsøk. Til tider var det helt umulig å legge den vekk. Det finnes mange mindre sentrale karakterer som er med på å løfte boken og jeg har ikke en gang nevnt sentrale karakterer som Joe, Mrs. Gargery, Herbert, Miss Havisham og Estella. De to sistnevnte kan vel sies å representere egoisme i like stor grad som Pip, og i motsetning til ham endrer de seg heller ikke i nevneverdig grad. Deres grunnlag for egoisme er dog mer interessant enn Pips noe overfladiske drømmer om fremtiden, noe som gjør at de fascinerer meg mer enn hovedpersonen.

Jeg ønsker meg en mindre sentimental og forutsigbar slutt, og en hovedperson som ikke har lært livets leksjoner allerede i starten av boken. Likevel ønsker jeg meg mer tid til å lese Dickens, for tross all sentimentalitet og forutsigbarhet er det noe med denne og andre Dickens-bøker som gjør at jeg elsker å lese dem. Dickens evner som forfatter overgår alle mine små klager og jeg faller for alt jeg leser av ham.

Barnaby Rudge

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2003
Forlag: Penguin Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 744
ISBN: 9780140437287

Bookdepository.co.uk hadde følgende å si om en av Dickens' minst kjente bøker:

"Set against the backdrop of the Gordon Riots of 1780, "Barnaby Rudge" is a story of mystery and suspense which begins with an unsolved double murder and goes on to involve conspiracy, blackmail, abduction and retribution. Through the course of the novel fathers and sons become opposed, apprentices plot against their masters and Protestants clash with Catholics on the streets. And, as London erupts into riot, Barnaby Rudge himself struggles to escape the curse of his own past. With its dramatic descriptions of public violence and private horror, its strange secrets and ghostly doublings, "Barnaby Rudge" is a powerful, disturbing blend of historical realism and Gothic melodrama."

Dickens skrev to historiske romaner i løpet av sin livstid. Barnaby Rudge var den første og A Tale of Two Cities var den andre. Nå har jeg kun lest 50 sider av "A Tale..." og kan derfor ikke sammenligne bøkene i særlig grad, men jeg kan i det minste si at jeg ikke forstår hvorfor Barnaby Rudge har blitt så til de grader oversett til fordel for A Tale of Two Cities, Great Expectations og de fleste andre Dickens-bøker. Selv om jeg har gitt det samme terningkastet de alle de tre Dickens-bøkene jeg har lest de siste månedene vil jeg si at Barnaby Rudge var den klart beste av dem.

"Hvorfor", spør du kanskje? Hvordan kan Barnaby Rudge være bedre en publikumsfavoritten Great Expectations? Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan. Først og fremst har boken et bredere perspektiv enn både Great Expectations og Nicholas Nickleby. Jeg har inntrykk av at Dickens er veldig opptatt av hva som gjør mennesker gode og hva som forhindrer mennesker i å bli gode. I Great Expectations blir vi kjent med en karakter som i utgangspunktet er en snill og ydmyk gutt, men som forandrer seg etter å ha blitt tildelt penger og utdannelse fra en ukjent velgjører. I Nicholas Nickleby møter vi en fattig familie som ikke ønsker annet enn å kunne ta vare på hverandre, men som trenger hjelp for å oppfylle det ønsket. En slu og gnien onkel står i veien. Bøkene handler i stor grad om å bekjempe "onde" holdninger i oss selv, eller å bekjempe ondskap i andre. I Barnaby Rudge, derimot, er det ikke noe fasitsvar på hva som er ondskap og hvem som blir helter. Med noen få unntak er det ikke gitt fra starten hvem som fortjener leserens sympati.

The Gordon Riots var opptøyer som startet på grunn av myndighetenes planer om å oppheve anti-katolske lover fra 1600-tallet. I følge lovverket hadde ikke katolikker lov til å stemme, de kunne utestenges fra universiteter og de kunne ikke holde offentlige embeter. Slike lover ble ikke strengt overholdt, men de fungerte likevel som offentlig diskriminering. På slutten av 1700-tallet samlet det seg opp mot 50 000 protestanter, under George Gordon og slagordet "No Popery", for å kjempe mot opphevelsen av slike lover. Når de ikke fikk viljen sin juridisk begynte de å brenne ned husene til katolikker og å kidnappe og drepe motstandere av saken. I Barnaby Rudge blir vi kjent med karakterer på ene og andre siden av saken, og vi møter også karakterer som ikke ønsker å ta del i det som skjer. Vi blir til og med godt kjent med George Gordon, mannen bak all elendigheten.

Dickens velger å starte historien fem år før opptøyene begynner, noe jeg syns fungerer godt. Vi blir kjent med karakterene før de blir definert av hvilken rolle de har i opptøyene. Vi lærer hvem som er katolikker og hvem som er protestanter, men det er ikke avgjørende for deres opptreden fem år senere. Mr. Haredale og Mr. Chester, en katolikk og en protestant, lykkes med å hindre sine barn i å gifte seg. Begge opptrer som harde, følelsesløse menn, men kun en av dem viser seg å passe en slik beskrivelse. Hugh, en karakterer som leder an i opptøyene fem år senere, forsøker å forgripe seg på Dolly Varden, smedens datter. Det meste han gjør i løpet av de første 200-sidene i boken er forkastelig. Likevel ender jeg opp med å utvikle en merkelig form for respekt for Hugh, som ikke passer noen stereotype, men viser en rekke gode sider.

Barnaby Rudge, karakteren som har gitt navn til tittelen, er bokens sterkeste ledd. Han bor med moren, som tar vare på sønnen så godt hun kan. Barnaby er nemlig funksjonshemmet. Han lever et enkelt liv, og trenger ikke andre enn moren. Men en uventet gjest foreslår for ham hvor godt familien kunne hatt det hvis de hadde mer penger. Barnaby fikserer på denne tanken, og ender opp med å ta del i opptøyene for å sikre både rikdom og ære til han og moren. Han forstår ikke hva opptøyene handler om, eller at han blir utnyttet av de som vet bedre. Han tror at moren vil bli stolt av ham og klarer ikke å ta innover seg hvor bekymret hun er for at noe skal skje med ham. Han er uskyldig, som et lite barn, men med styrke og vilje som en voksen mann. Det får store, og urettferdige konsekvenser.

I og med at vi ikke følger en spesifikk familie går det lenger tid før vi knytter sterke bånd med karakterene i Barnaby Rudge enn i Great Expectations og Nicholas Nickleby. Det er også vanskeligere å komme skikkelig inn i boken i og med at det tar tid før vi får oversikt over hvem som er hvem, og hvilken rolle de spiller. Ikke la det hindre dere i å lese boken, for når oversikten er nådd og historien begynner å utvikle seg, da blir det vanskelig å legge boken fra seg.

"From the burning cellars, where they drank out of hats, pails, buckets, tubs, and shoes, some men were drawn, alive, but all alight from head to foot; who, in their unendurable anguish and suffering, making for anything that had the look of water, rolled, hissing, in this hideous lake, and splashed up liquid fire which lapped in all it met with as it ran along the surface, and neither spared the living nor the dead. On this last night of the great riots - for the last night it was - the wretched victims of a senseless outcry, became themselves the dust and ashes of the flames they had kindled, and strewed the streets of London."

Som alltid er Dickens en mester når det kommer til beskrivelser av karakterer og hendelser. Styrken i denne boken, ligger i at han beveger seg vekk fra svart/hvitt-karakteriseringer, noe som gjør boken mye mindre forutsigbar enn de andre jeg har lest av ham. Den er også mindre sentimental. Jeg får ikke inntrykk av at han dømmer de deltakende karakterene, men heller opptøyene i sin helhet - kanskje med unntak av Lord George Gordon. Han lar historien få utfolde seg, og stiller ingen krav til perfeksjon fra noen. Dessuten er den utrolig spennende. Beskrivelsene av opptøyene gir et svært levende bilde, og gjør en hendelse som er vanskelig å forstå i 2012, mer tilgjengelig for den moderne leseren. Selv om man faktisk ikke skal langt ut av London før lignende problemstillinger blir gjeldende også i dag. Mordmysteriet, som er et tillegg til hovedhistorien, skaper en helt unik stemning i starten av boken, og fører også til uventede vendinger på slutten av boken.

Barnaby Rudge kan absolutt anbefales til de som liker Dickens.

Nicholas Nickleby

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1839
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 944
ISBN: 9780099540793

Nicholas Nickleby er død. Familien hans er fattige og står uten viktige livserfaringer. Alt de har er hverandre, og en eneste mulighet til å klare seg - å be om hjelp fra Nicholas sin rike bror Ralph. De ber ikke om penger, men de ber om hjelp til å finne arbeid, slik at familien etter hvert kan forsørge for hverandre. Ralph hjelper Nicholas sin sønn, oppkalt etter sin far, med å få jobb ved en kostskole, under den ufordragelige bestyreren Mr. Squeers. Brutaliteten til Mr. Squeers og konen blir for ekstrem for Nicholas, og han drar fra skolen sammen med rømlingen Smike. Sammen må de finne ut hvordan de kan overleve utenfor skolens gjerder, og hvordan familien til Nicholas kan bli uavhengig av Ralph, som er en hard mann som ikke bryr seg stort om deres livskvalitet.

Det er vanskelig å beskrive plottet i denne boken, for den har egentlig ikke et håndfast plot. Vi følger familien Nickleby og menneskene de kommer i kontakt med, og det er en uforutsigbar reise. Vi drar fra London til en kostskole på landet, fra kostskolen til et teater i Portsmouth, fra teateret tilbake til London. Noen karakterer kommer og går, andre blir med på nesten hele reisen. Og, som forventet, er det karakterene som virkelig skaper magien i Nicholas Nickleby. Hvem faller vel ikke for karakterbeskrivelser som disse:

"The expression of a man's face is commonly a help to his thoughts, or glossary on his speech; but the countenance of Newman Noggs, in his ordinary moods, was a problem which no stretch of ingenuity could solve."

"He wore a sprinkling of powder upon his head, as if to make himself look benevolent; but if that were his purpose, he would perhaps have done better to powder his countenance also, for there was something in its very wrinkles, and in his cold restless eye, which seemed to tell of cunning that would announce itself in spite of him."

Boken er i overkant sentimental, men jeg faller for det selv om jeg er bevisst på det. Jeg er med på å hate Ralph Nickleby og hans kalde, harde vesen. Jeg irriterer meg over bedreviteren Mrs. Nickleby, som tror hun er så verdensvant men som egentlig ikke forstår noe som helst om hvordan verden fungerer. Jeg synes synd på stakkars Smike og gråter med ham og hans minner fra kostskolen, jeg beundrer Nicholas sin lojalitet til den sykelige Smike, og jeg beundrer Newman Noggs for alt han gjør, for hans godhet og hans lure planer. Mest av alt elsker jeg tvillingbrødrene Cheeryble som prøver å gi Nicholas et bedre liv, og som er mer generøse enn noen andre litterære karakterer jeg har blitt kjent med. Det er umulig å ikke bli glad i denne boken og alle skjebnene man finner i den.

Nicholas Nickleby er en utdannet mann som ville klart seg fint i dagens England. Tiden Dickens beskriver er preget av fattigdom, uholdbare arbeidsvilkår, og få muligheter for foreldreløse ungdommer. Men vi møter en rekke karakter som klarer seg til tross for dårlige forutsetninger, noe som gjør at boken ikke virker utelukkende grå og dyster. Dickens presenterer et nyansert bilde, selv om karakterene hans er i overkant gode eller onde. Jeg vet ikke helt hvorfor, men når jeg leser Dickens bryr jeg meg ikke om akkurat det...

Boken er lang, ca. 850 sider, men den føles ikke lang. Ikke la lengden skremme deg fra å lese om Nicholas, for det er sjelden bøker fenger like mye. Jeg likte den faktisk hakket bedre enn Great Expectations, som kanskje er den best likte av Dickens' bøker. Begge fortjener en anbefaling. Jeg kunne skrevet mye mer om boken og om Dickens' geni, men desverre så er det snart tid for jobb. Desember=søndagsåpent. 2012 er Dickensåret og det kommer mange flere omtaler her på bloggen. Neste skal bli både lengre og grundigere, og målet skal være å overbevise alle om å lese minst en bok av Dickens i 2012.

The Sisters Brothers

Forfatter: Patrick deWitt
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Granta Publications
Språk: Engelsk
Sidetall: 325
ISBN: 9781857083180

'Who was that?' said the voice.
'That is my brother,' said Charlie.
'So there are two of you, now.'
'There was always two of us,' I told her. 'Since the day I was born there was.' Neither Charlie nor the woman recognized my joke, and it was in fact as though it had never existed.

Det var alltid to av dem. Siden de var unger hadde The Sisters Brothers stått ved hverandres side, hjulpet hverandre ut av skraper. Vel, Eli støttet Charlie, det var Charlie som trengte hjelp. Det var Charlie som tiltrakk seg trøbbel. I voksen alder er brødrene fryktede drapsmenn som blir sendt av "The Commodore" til California for å drepe en mann ved navn Hermann Kermit Warm. Hva har Warm gjort for å fortjene en slik skjebne? Det spiller ingen rolle for Eli og Charlie Sisters. Vi er i USA, det er midten av 1800-tallet, og vi befinner oss i en vill og brutal verden.

Det viktigste først: Hermann Kermit Warm. FOR et navn. Jeg er frelst allerede. Og bedre skal det bli. Charlie liker å drepe, han liker å drikke og han liker å ligge med horer. Eli liker å pusse tennene, han liker å møte pene damer som ikke er horer og han liker tanken på å åpne en butikk i Oregon og å slutte å drepe folk. De fryktede Sisters brødrene. Eli høres ikke så farlig ut, gjør han vel? Så hvorfor frykte ham?

"My very center was beginning to expand, as it always did before violence, a toppled pot of black ink covering the frame of my mind, its contents ceaseless, unaccountably limitless. My flesh and scalp started to ring and tingle and I became someone other than myself, or I became my second self, and this person was highly pleased to be stepping from the murk and into the living world where he might do just as he wished. I felt at once both lust and disgrace and wondered, Why do I relish this reversal to animal?"

En kompleks karakter, med andre ord. Eli er en særdeles sympatisk mann som kan gjøre særdeles usympatiske gjerninger uten at jeg slutter å heie på ham. Jeg kan ikke la være å le av ham når han skal rengjøre tennene sine for første gang, og jeg kan ikke la være å bli sjarmert når han finner ut at han bør slanke seg, slik at en dame han nettopp har møtt kan like ham bedre. Han knytter sterke bånd med den gamle, utslitte og ubrukelige hesten sin, og han er fullstendig lojal overfor Charlie. Han ønsker ikke å drepe. Men han kjenner ikke til et annet liv. Og som han skriver i sitatet ovenfor: han liker sin andre personlighet, denne mannen som kan gjøre som han vil, uten å tenke på lover og regler, uten å vurdere moralske og etiske dilemmaer. Han bærer en svart hatt, selv om han ønsker å bære en hvit hatt. Jeg er både interessert og sjarmert.

På veien til California møter de indianere, en bjørn, menn som ønsker å drepe dem, menn de ønsker å drepe, en tannlege, en dyrlege, horer og pene damer. Det Eli sliter med å finne er sunn mat:

'What's the problem, sir?' she asked, wiping her hands on her sleeves.
'I never said there was a problem. I only wonder if there's a lighter option than the meals listed on the bill of fare.'
The cook looked at the waiter and back to me. 'Aren't you hungry?'
'We could give you half a portion, if you're not hungry,' said the waiter.
'I've already told you that I'm hungry. I'm famished. But I'm looking for something that isn't so filling, do you see?'
'When I eat a meal, I want to get full,' said the cook.
'That's the object of eating!' said the waiter.
'And then, when you finish, you pat your belly and say "I'm full"'
'Everybody does that.'

Jakten på Hermann Kermit Warm er spennende. Hvem er denne mannen? Hvorfor skal han drepes? Jeg skal ikke røpe svarene, men det jeg kan si er at jakten på Warm også er en jakt etter en selvstendig og snillere rolle for Eli. Han utvikler seg i takt med historien, og det er en fryd å følge både den ene og den andre utviklingen. Det er klasse over deWitts språklige valg og hans evne til å gjøre settingen troverdig. Som dere kanskje har skjønt har denne boken både humor og dybde, og det er først og fremst studiet av Eli som gjør boken så god som den er. Hans fortellerstemme skaper engasjement hos leseren.

Min entusiasme for The Sense of an Ending har ikke blitt mindre siden sist, men jeg må likevel meddele at The Sisters Brothers er min favoritt til å vinne årets Bookerpris. Det er det mest originale boken jeg har lest i år, og Eli havner nok på min topp ti liste over beste karakterer i bøker jeg har lest. Jeg falt pladask for historien, for karakterene, for humoren og for språket til Patrick deWitt. Jeg likte den så godt at jeg kunne ønske det kom en oppfølger, til tross for det faktum at historien slutter på en slik måte som gjør det meget vanskelig å lage en interessant oppfølger. Denne MÅ dere lese. Jeg kommer til å grine hvis jeg leser negative omtaler av boken, og jeg krysser alt jeg har for at deWitt blir utropt som vinner på tirsdag (selv om jeg fremdeles mener Julian Barnes også fortjener prisen). Til slutt, nok et sitat:

"I took a short drink of it. It tasted entirely separate from any brandy I had ever drunk. It was so far removed from my realm of the brandy-drinking experience I wondered if it might not be some other type of spirit altogether. Whatever it was I enjoyed it very much, and promptly took another, longer drink."

Oppsummering mai

Jeg leste seks bøker i mai som ikke har blitt omtalt enda. Det skal jeg bøte på nå, men det blir korte omtaler:

Paul Auster - Timbuktu

Vi følger hunden, Mr. Bones, i sin søken etter en ny familie, etter at eieren Willy G. Christmas dør. Boken er skrevet på en ganske usentimental måte, og språket er langt i fra snilt, noe som gjør at historien annerledes enn forventet, mindre disneyeventyr-aktig. Jeg koste meg med å følge et hundeliv som beskrevet av Paul Auster, og det var også meget interessant å følge menneskene som kom inn og forsvant ut av Mr. Bones sitt liv. Vi blir vitne til mange forskjellige menneskelige reaksjoner på å måtte ta seg av denne hunden, og vi lærer mye om karakterene på bakgrunn av deres reaksjoner. En meget god bok, anbefales! Terningkast 5.

Chimamanda Ngozi Adichie - Dyprød Hibiskus

Vi møter en velstående nigeriansk familie. Faren er opptatt av regler og tradisjoner og holder familien i et jerngrep. De har strenge timeplaner å følge, og blir fysisk straffet om de ikke følger den. Boken handler mye om forholdet mellom velstand og lykke. Barna får en dag besøke tanten, søsteren til faren, som jobber ved universitetet. Hun bor i et fattig strøk og familien har ikke mye. Men de lever som de ønsker, de har frihet og blir oppfordret til å tenke selv. Her får barna til den velstående mannen et glimt av et annet liv, et bedre, dog fattigere, liv. Historien er sterk, og det er spennende å lese om et land jeg vet lite om. Likevel er jeg ikke overbegeistret. Jeg foretrekker forfattere som kan si mest mulig med færrest mulig ord. Forfattere som ikke beskriver hver minste tanke, men som lar oss lese mellom linjene. Det mestrer ikke Adichie. Terningkast 4.

Marguerite Duras - Elskeren

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne. Boken forvirret meg så til de grader at jeg mislikte den sterkt. Den handler om en ung kvinnes forhold til familien og til sin mye eldre elsker, som hun, ironisk nok, ikke elsker. Prostitusjon? Oppbyggingen var irriterende, og jeg fikk lite ut av å lese den. Mulig det er en god bok hvis man leser sakte nok, men den interesserte meg ikke nok til at jeg orket å bruke mye tid på den. Terningkast 2.

George R.R. Martin - A Clash of Kings

Jeg syns, om mulig, at den andre boken i Martins serie var enda et hakk bedre enn A Game of Thrones. Vi kjenner karakterene, vi kjenner skrivestilen til Martin, og likevel blir vi overrasket gang på gang. Mange av karakterene har fått helt nye roller i denne boken. Tyrion må være ansvarsfull, Arya må skjule hvem hun er, Sansa må skjule hva hun føler, Robb har også fått et enormt ansvar. De fleste liv er snudd på hodet, og det ser ikke ut til at det skal bli enklere for noen av dem i den tredje boken. Hele fem karakterer kjemper om tronen, og farene truer også på andre siden av muren. Det er kaos, og det er utrolig spennende. Terningkast 6.


Jeg leste også Sirkelens Ende av Tom Egeland og Svart som Ravnen av Ann Cleeves. Omtaler kommer senere.

Service of all the Dead

Forfatter: Colin Dexter
Utgivelsesår: 1979
Min Utgave: 1996
Forlag: Pan Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 324
ISBN: 9780330261487

Selv ikke i ferien klarer Morse å holde seg unna en uløst mordsak. I stedet for å dra til Hellas besøker han St. Frideswide kirke etter å ha hørt om drapet på en kirkeansatt, Harry Josephs, og selvmordet til den antatte gjerningsmannen, presten Lionel Lawson. Saken er lukket, politiet anser den for å være løst. Det er den ikke. Etter at Morse overtar saken dukker det opp flere lik - morderen jobber hardt for å skjule sin identitet og den riktige identiteten til det første offeret.

Da jeg leste "Service of all the Dead" befant jeg meg på "The Randolph", hotellet hvor stambaren til Morse ligger. Jeg gikk i Morse sine fotspor i hans egen by. Til tross for den perfekte settingen må jeg si at boken skuffet. Det er alltid kjekt å lese Colin Dexters bøker, men det var noe med denne som gjorde at jeg syns den var hakket svakere enn de andre jeg har lest. Problemet er at det er snart en måned siden jeg leste boken, og jeg kan ikke lenger huske hvorfor jeg ikke var overbegeistret. Vi får se om jeg finner ut av det innen omtalen er ferdigskrevet.

Saken Morse prøver å løse er komplisert. Jeg klarer så vidt å henge med i svingene, til og med når vi får løsningen. Her gjelder det å lese sakte. Morse sitt intellekt imponerer nok en gang, jeg hadde ikke hatt sjangs til å løse denne floken. Dexter bruker mye tid på bikarakterene. Det er forståelig nok i og med at historien er innviklet, men jeg savner mer fokus på Morse og Lewis, og spesielt Morse/Lewis-interaksjon.

"He had never been to Greece; and now, a bachelor still, forty-seven years old, he retained enough romance in his soul to imagine a lazy liaison with some fading film star beside the wine-dark waves of the Aegean."

Selv om det ikke blir romantikk i Hellas faller vår kjære etterforsker nok en gang for en bikarakter. Han er en flørt den mannen, og damene elsker ham. Han finner en ny dame i hver bok. Båndet mellom ham og bikarakteren i denne boken er faktisk skjønt - Morse er meget betatt. Men det at hun er en mistenkt hjelper ikke situasjonen.

Jeg vet fremdeles ikke hvorfor jeg syns denne boken er svakere enn de andre, dog færre kapitler med både Morse og Lewis kan være ødeleggende og dermed en grunn. Colin Dexters bøker er herlige: plottene er alltid intrikate og uforutsigbare, karakterene kan både være elskverdige og frustrerende og Dexter skriver alltid godt og engasjerende. Det at jeg er litt lunken overfor denne boken i forhold til de andre jeg har lest forhindrer meg ikke i å anbefale serien.

5/52: The Roads Round Pisa

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive denne novellen. Hvordan jeg kan skrive et kort handlingsreferat. Det skjer uendelig mye i løpet av de femti (?) sidene, og det er kun de siste sidene som avslører hva historien egentlig handler om. Jeg skal prøve å forklare, men dette er nok en novelle dere må lese selv, skal dere forstå den skikkelig. Jeg skal prøve å huske detaljene riktig, men det var en stor mengde informasjon og handling å ta innover seg, noe som kan føre til feil i gjengivelsen under. Dette er nok den mest komplekse novellen jeg har lest til nå.

Vi møter en dansk aristokrat og en eldre italiensk frue. Fruen stoler på dansken nettopp fordi han er en aristokrat, og ber ham derfor om en tjeneste. Kan ikke han dra til Italia og oppsøke hennes stedatter og snakke med henne på vegne av stemoren? De to har kranglet unødig, og den gamle fruen vil gjerne forsones med stedatteren før det er for sent. Krangelen handlet om ekteskap. Fruen ønsket at stedatteren skulle gifte seg med en prins som ba om hennes hånd, mens stedatteren heller ville gifte seg med en annen (mindre bemidlet) mann. Stedatteren giftet seg med prinsen, men rømte etter en stund for å være sammen med den andre mannen.

På veien til stedatterens hjem overhører den danske aristokraten en samtale mellom tre menn på en restaurant. De forteller hverandre historier, som til slutt fører til krangling og en utfordring til duell mellom to av dem. Det viser seg at mennene som skal duellere er ingen andre enn prinsen og en venn av ham. Prinsen mener vennen har brutt en avtale de to hadde, og ønsker derfor et oppgjør med ham. Avtalen var at vennen skulle ta prinsens rolle i ekteskapssengen, i og med at prinsen er impotent og redd hans kone vil forlate ham hvis han ikke kan prestere og gjøre henne gravid. Venner fullfører oppdraget, men konen blir ikke gravid, og drar, som sagt, senere fra ham. Prinsen skylder på vennen, men den store avsløringen kommer til slutt: konen hadde ikke et eget ønske om å være gift med prinsen eller å fullbyrde ekteskapet (som vi fikk vite av stemoren hennes). Hun elsket en annen. Så når tiden kom for å ligge med ektemannen overtalte hun en venninne til å ta hennes plass. Vennen hadde aldri muligheten til å fullføre avtalen, og duellen er derfor fullstendig meningsløs.

Vi møter en rekke ulike karakterer, de fleste med kun en birolle i historien. Hva historien faktisk handler om, og hvilke karakterer som er viktige får vi ikke vite før avsløringen av misforståelsen. Likevel er novellen spennende fra første øyeblikk. Den gotiske atmosfæren er forlokkende, og med klassisk musikk på ørene ble jeg oppslukt i stemningen og handlingen Dinesen har skapt. Dette er nok en novelle som må leses flere ganger for at man skal kunne få med seg alle detaljene og forstå hver karakter og hver handling. Jeg føler fremdeles ikke at jeg har forstått alt, spesielt ikke danskens rolle i historien. Men dette er uten tvil en novelle jeg ville likt å gjenlese. Min nysgjerrighet og fascinasjon er stor og Dinesen (Karen Blixen) skriver godt.

3/52: The Landlady

Det siste jeg gjorde i 2010 var å anmelde en merkelig, men nydelig, bok av Roald Dahl. Han har en helt egen evne til å få leseren til å leve seg inn i historien, uansett hvor sær eller utrolig den er. Nå kan jeg legge til "...uansett hvor forutsigbar den er."

"The Landlady" handler om Billy Weaver som har reist til en ukjent by i forbindelse med jobben. Han trenger tak over hodet og en seng å sove i. Billy ble på forhånd tipset om en pub med overnattingsfasciliteter, men på veien dertil oppdager han en "bed and breakfast", og instinktene hans får ham til å banke på døren. En eldre dame åpner umiddelbart. Hun gir ham en hel etasje for seg selv, og ber ham skrive i gjesteboken. Der ser han at hun kun har hatt to gjester tidligere, og begge navnene virker kjente. Mens han prøver å plassere navnene lager damen en kopp te til ham, som smaker som bitre mandler.

Det hele var ekstremt forutsigbart. Den gamle damen var for koselig, hun måtte selvfølgelig være en gærning. De tidligere gjestene hadde uten tvil vært i avisen fordi de forsvant plutselig (og ble aldri funnet igjen...) og den bitre smaken til teen, vel dere skjønner vel kanskje den også?

Alle som har lest noen skumle historier i sin tid vil med en gang skjønne hvordan denne historien ender. Det virker nesten som om det er meningen at det skal være forutsigbart. Det jeg syns var merkelig var hvor lite jeg brydde meg om forutsigbarheten. Atmosfæren Dahl skaper med de ordene han velger gjør historien utrolig spennende, og jeg hadde nok ikke klart å legge den fra meg før jeg hadde lest slutten om den så var 100 sider lang (den var i realiteten ganske kort). Dahl suger leseren inn i sitt univers, enten han skriver for barn eller voksne. Selv om forutsigbarheten trekker ned likte jeg denne novellen, og kommer uten tvil til å lese mer fra boken "Tales of the Unexpected". Dahl engasjerer. Uansett hvilke problemer man kan ha med teksten, så er ikke mangel på engasjement ett av problemene.

James and the Giant Peach

Det fins vel ikke mange barn i vår del av verden som ikke har kjennskap til Roald Dahl, enten gjennom bøkene eller de mange filmatiseringene av bøkene hans. Mitt forhold til Roald Dahl består både i å ha lest en god del av bøkene (sikkert flere enn jeg husker) og å ha sett mange av filmene. Filmen Heksene skremte livet av meg da jeg var liten. Det var så tragisk da foreldrene døde, og den store stygge heksen var forferdelig skummel. Men det var spennende å se scenene fra Gamle Bergen. Jeg har lest både Matilda og Charlie og Sjokoladefabrikken og jeg innbiller meg at jeg også har vært borti SVK, Georgs Magiske Medisin og Danny og Den Store Fasanjakten. Men den boken jeg husker som en av mine store favoritter som barn er James and the Giant Peach (lest på norsk da jeg var liten).

James and the Giant Peach handler om lille James som må bo med de slemme tantene sine etter at foreldrene blir spist av et neshorn. Han møter en liten mann i buskene utenfor huset, og mannen tilbyr ham en pose full av glødende krokodilletunger, som blandet med vann vil gjøre livet til James bedre og til og med spennende. Men James mister innholdet i posen på bakken og det synker ned i jorden. En fersken vokser og vokser og blir den største ferskenen i hele verden. Inni ferskenen møter James nye venner og sammen drar de ut på et fantastisk eventyr til en ny verden.

Boken har ikke mistet noe av sin opprinnelige sjarm - jeg forelsker meg i skrivestilen til Dahl, i karakterene, i selve eventyret og også i illustrasjonene. Men Dahls verden er en brutal verden. Den består ikke kun av de snille, merkelige, elskverdige insektene som lever i ferskenen, men også av de slemme tantene og av dyret som skaper en brutal og grusom start på boken:

"Then one day, James's mother and father went to London to do some shopping, and there a terrible thing happened. Both of them suddenly got eaten up (in full daylight, mind you,and on a crowded street) by an enormous angry rhinoceros which had escaped from the London Zoo."

Først mister han foreldrene og så blir han tvunget til å bo med to tanter som mest sannsynlig ville blitt fengslet for sin behandling av gutten. Men dette er en barnebok, og James sin håpløse situasjon i starten av boken er noe av det som gjør hans eventyr og flukt fra tantene såpass magisk som det er. Vi lærer også om toleranse for andre skapninger. Stakkars edderkoppdamen som mistet familiemedlemmer fordi de slemme tantene drepte dem. Vi blir kjent med tusenbein, gresshoppen, meitemark og diverse andre insekter som alle lever inni ferskenen med James og som tar han med på et eventyr over atlanterhavet. Alle har sine talenter, men James er den smarteste av dem alle, og redder hele gjengen ut av diverse kniper, blant annet når haiene omringer ferskenen og prøver å få den til å synke.

Språket til Dahl er direkte, han prøver ikke å dysse ned skumle hendelser. Derfor blir boken både spennende og skummel, og det gjør historien mer virkelig for leseren (noe som er fint, for en voksen vil aldri kunne se på historien som realistisk, men kan likevel leve seg inn i eventyret). Jeg syns dette er en perle av en bok, og tror kanskje det er på tide å lese noen av Dahls bøker for voksne etter hvert. Først avslutter jeg med et vers:

"My friends, this is the Centipede, and let me make it known,
He is so sweet and gentle that (although he's overgrown)
The Queen of Spain, again and again, has summoned him by phone
To baby-sit and sing and knit and be a chaperone
When nurse is off and all the royal children are alone.
('Small wonder,' said a Fireman, 'they're no longer on the throne.')"

Crime and Punishment

Forfatter: Fyodor Dostoevsky
Utgivelsesår: 1998
Forlag: Oxford University Press
Språk: Engelsk
ISBN: 9780192833839
Sidetall: 576

"I wanted to overstep all restrictions as quickly as possible... I killed not a human being but a principle! Yes, I killed a principle, but as for surmounting the barriers, I did not do that; I remained on this side... The only thing I knew how to do was kill! And I could not do that properly either, it seems..."

Mange sammenligner Leo Tolstoy og Fyodor Dostoevsky, og de fleste har en favoritt som de argumenterer for at skriver bedre enn motparten. Jeg leste Tolstoy for første gang da jeg var 16 år, og har likt alt jeg har lest av ham. Syv år senere kan jeg endelig si at jeg også har lest Fyodor Dostoevsky, og kan melde meg på samtaler som omhandler begge disse store forfatterne. Men er de egentlig sammenlignbare? Begge er russere og begge levde i samme tidsperiode, men de har vidt forskjellige perspektiver. Tolstoy fokuserer på overklassen, og skriver om alt fra døden til seksuell lidenskap. Han portretterer sterke kvinneskikkelser, han utforsker tradisjonelle levesett og ser på urett, spesielt rettet mot bønder. Dostoevsky, derimot, har stort fokus på fattigdom, og hans perspektiver kommer fra lavere klassesjikt. I Crime and Punishment utforsker han psykologiske aspekter av drap, og så vidt jeg har skjønt er også gambling et stort tema i bøkene hans.

Nå er det kanskje litt tidlig i forhold til å kunne si mye om Dostoevsky i og med at jeg kun har lest en av hans bøker, men mitt inntrykk så langt er at det er unødvendig å sammenligne disse forfatterne. Begge er utrolig viktige for russisk kulturhistorie, og de er viktige for alle oss som er interessert i andre kulturer, andre tidsaldre, eller mennesker generelt. Er man opptatt av å lære noe om menneskene i Russland på 1800-tallet vil man gå glipp av mye hvis man nøyer seg med å lese verk av kun en av dem. Tolstoys Anna Karenina er en fantastisk skildring av en kvinne som ikke lar seg binde av moral og regler i samfunnet hun lever i. Dostoevskys Crime and Punishment er en skremmende skildring av en mann som ønsker å heve seg over samfunnet og dets regler - som ikke evner å forstå eller takle konsekvensene av hans handling. Jeg er mektig imponert av begge bøkene, og kan ikke enda påstå å ha en favoritt. Om det endrer seg vil tiden vise. Jeg har fremdeles mange spennende leseropplevelser til gode, som The Brothers Karamazov, The Idiot og War and Peace.

Dette innlegget handler lite om boken Crime and Punishment, og for det beklager jeg, men det er skrevet såpass mye om den fra før av at det er vanskelig å tilføye noe nytt. Det jeg kan si er at jeg er imponert av hvordan forfatteren klarer å få oss til å lide sammen med Rodion Romanovich Raskolnikov. Det er en intens stemning i hele boken, og frem til vi begynte å nærme oss slutten håpet jeg at han skulle slippe straff. Det er ikke hver dag jeg heier på en øksemorder. Romanen er ikke lettlest, men den er heller ikke grusomt tung. Den er ganske stillestående, i den forstand at vi ofte befinner oss på samme sted lenge og er vitne til lange samtaler både mellom karakterene og Raskolnikovs samtaler med seg selv. Men ikke la deg skremme av det. For de som ikke har fått med seg hva denne boken dreier seg om kopierer jeg baksideteksten. Les den, og les boken:

'I wanted to make myself a Napoleon,' states Raskolnikov, 'and that is why I killed her.'

Crime and Punishment (1866) is the story of a murder committed on principle, of a killer who wishes by his action to set himself outside and above society. A novel of great physical and psychological tension, pervaded by Dostoevsky's sinister evocation of St. Petersburg, it also has moments of wild humour.

Oscar Waos Korte, Makeløse Liv

Nå er den en stund siden jeg ble ferdig med denne boken - jeg har visst havnet litt i bakleksen med bokanmeldelser. Men her kommer den ihvertfall. Jeg har tidligere nevnt Oscar, men selv om navnet hans pryder tittelen er dette en historie om hele hans familie, ikke utelukkende ham. Det er også en historie om den Dominikanske Republikk. Og om fuku, som er en forbannelse som Oscar og familien mener de er spesielt utsatt for.

Så vidt jeg fikk med meg veksler fortellerstemmene mellom å tilhøre søsteren til Oscar og en av hans tidligere kompiser. Og i tillegg til historien om Oscar reiser vi tilbake i tid og får høre historien til moren hans, fra tiden hun vokste opp i Den Dominikanske Republikk (barna hennes vokste opp i New Jersey, USA) og vi får innblikk i livet til faren hennes igjen. De er ganske tragiske fortellinger, alle tre, men også interessante. Spesielt godt likte jeg hvordan regimet i republikken var tilstedeværende i størsteparten av boken, og vi fikk se hvordan et politisk regime kan påvirke dagliglivet til dets innbyggere.

Fortellerstemmene blir til tider noe masete, men for det meste liker jeg dem begge. Det er et ganske ungdommelig språk i boken, uten at det blir for muntlig, og det innehar en god dose humor til tross for de dystre historiene. Måten den er skrevet på er kanskje det jeg liker best med boken, og da spesielt fotnotene. De gjorde boken det den var for meg. Alle referansene til Tolkien skadet ikke heller: Oscar er nemlig en feit "nerd" som elsker dataspill, Stephen King bøker, og han vil bli den dominikanske Tolkien. Han sitter ofte på rommet sitt og skriver. Han elsker damer, men damer elsker ikke ham. Stakkars Oscar. Livet hans ble kort, og slutten ble makeløs.

Det var altså mye jeg likte med denne boken, men enkelte deler av den ble langtekkelig, og det var ikke alle de små historiene innad i boken som var like gode. Men alt i alt er jeg glad for at jeg leste boken. Jeg lærte mye om Den Dominikanske Republikkens politiske historie, og jeg fikk lest en sår, men skjønn historie om det å føle seg utstøtt og helt alene. Om å være annerledes. Definitivt verd å lese, selv om den ikke når helt opp på terningen.

The Silent World of Nicholas Quinn

The Silent World of Nicholas Quinn er den tredje boken av totalt 13 bøker som Colin Dexter har skrevet om Inspector Morse. Den kom ut i 1977. Hvis ikke jeg husker helt feil er det den sjette jeg leser, og jeg har altså ikke lest dem i rekkefølge. Første boken jeg leste kjøpte jeg da jeg var i Oxford (Morse sin hjemby), for Morse er obligatorisk lesning der borte. Uten noe direkte relevans kan jeg også nevne at man må få med seg Tolkien, C.S. Lewis og Lewis Carroll når man er i Oxford. Hvorfor ikke lese forfatterne i deres egen hjemby?

Så over til boken:
The Oxford Foreign Examinations Syndicate skal ansette en ny medarbeider, og til tross for store uenigheter i styret mellom syndikatssekretæren, Dr. Bartlett, og et kommitémedlem, Mr. Roope, kommer medlemmene til slutt til enighet og ansetter Nicholas Quinn. Han er særdeles kvalifisert for jobben, med unntak av at han er faretruende nærmt å bli helt døv. Til gjengjeld er han spesielt dyktig når det gjelder å lese på lepper. Desverre for Nicholas Quinn blir hans ansettelsesforhold kortvarig, grunnet at noen putter cyanide i hans sherry og dermed forgifter ham. Det viser seg etter hvert at han kan ha oppdaget korrupsjon i egne rekker; noen har solgt konfidensielle eksamensoppgaver. Men hvem er skyldig? Etterforskningen dreier seg rundt fem ansatte i syndikatet, og rundt Mr. Roope, som jobber for universitetet.



Jeg har lest flere omtaler av denne boken, og det er en generell enighet om at karakteren Morse ikke er helt ferdigutviklet såpass tidlig i serien. Man kjenner likevel igjen mange typiske karaktertrekk for Morse: blant annet kryssordløsing, damebedåring (i mindre grad enn vanlig) og hans evne til bedre tankestrøm etter noen øl, som illustrert ved Morse sin hemmelighet til et bedre liv: "The Secret of a happy life, Lewis, is to know when to stop and then to go that little bit further." Ja, han snakker om øl! Problemet med denne saken er at ølet ikke virker som godt som det pleier for Morse, og han blir i dårligere humør utover i boken, noe som går utover stakkars Lewis. Han må gjøre drittjobbene, og han får aldri den positive responsen han forventer når han vet han har skaffet informasjon som hjelper saken fremover. Morse arresterer til og med uskyldige personer, og sliter med å komme til bunns i saken. Ikke før de siste sidene blir det klart hvem morderen er.

Plottet er egentlig ganske enkelt når man ser tilbake på det etter å ha lest boken, men mens man holder på river man seg i håret sammen med Morse og tenker hvem i alle dager er skyldig? Eller, rettere sagt, hvem er ikke? Dette er tradisjonell britisk krim, og jeg vil si på sitt beste (eller ihvertfall bedre). Alt handler om å finne en drapsmann, og man må lete blant en liten gruppe mennesker som alle tilsynelatende har alibi. For de som er glad i Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle (Sherlock Holmes), er Colin Dexters bøker et must.

"The grave's a fine and private place,
But none, I think, do there embrace..."

For min egen del er det å lese om Morse som å besøke en gammel venn. Jeg vet det blir en positiv opplevelse og jeg vet hva jeg kan forvente (selv om jeg på ingen måte vet hvordan bøkene ender). Det at jeg har vært i Oxford gjør min leseropplevelse mer levende - jeg kan se for meg handlingen i byen på en måte jeg ikke kunne gjort ellers. Det at jeg har fulgt tv-serien i mange år gjør også forholdet mitt til disse bøkene spesielt, og jeg er veldig glad i dem. Om denne boken når samme kvalitet som de som kommer seinere tror jeg ikke at jeg er kvalifisert til å uttale meg om, men jeg kan si at jeg storkoste meg med denne boken i like stor grad som jeg gjorde med Kains Døtre i fjor sommer (en av de seinere Morse-utgivelsene). Morse er og blir min gamle venn, som underholder meg med klassiske "whodunits". Neste gang jeg er i Oxford skal jeg ta meg en øl for Morse og Lewis!