Russlands historie

Artikkelen inngår i serien om Russlands historie
Epoker
Forhistorie Kyivriket Republikken Novgorod Mongolinvasjonen    –  Den gylne horde Storfyrstedømmet Moskva Tsar-Russland    –  Den store urotiden Keiserdømmet Revolusjonen Borgerkrigen Sovjetunionen    –  1921–1953    –  1953–1985    –  1985–1991
Kronologier
Tidslinje over historien Liste over monarker

Russlands historie begynner med østslaverne. Den første østslaviske statsdannelsen var Kievriket, som tok til seg kristendommen fra Det bysantinske rike i 988. Dette markerte begynnelsen på en syntese av bysantinsk og slavisk kultur som skulle definere russisk kultur det neste årtusen. Kievriket gikk i oppløsning etter mongolenes invasjon i 1230-årene, og ble etterfulgt av diverse småstater som Novgorod og Pskov, som kjempet for å bli Kievrikets kulturelle og politiske etterfølger.

Etter det trettende århundre ble Moskva gradvis den dominerende makten i Russland. På syttenhundretallet var Storfyrstedømmet Moskva blitt til Det russiske keiserdømme, som strakk seg fra Polen til Stillehavet. Ekspansjonen vestover skjerpet Russlands bevissthet om forskjellene fra resten av Europa og gjorde slutt på isolasjonen fra tidligere tider.

De ulike regjeringene på 1800-tallet reagerte på forventninger om modernisering med en blanding av halvhjertede reformer og undertrykkelse av politisk motstand. Livegenskapet ble opphevet i 1861, men endringen slo uheldig ut for bøndene og bidro bare til å forsterke kravene om radikale reformer. Mellom livegenskapets opphevelse og første verdenskrig sørget Stolypin-reformene, en ny grunnlov i 1906 og en ny Statsduma for at det politiske og økonomiske systemet i Russland ble endret, men tsarene ville likevel ikke gi slipp på sin autokratiske makt.

Den russiske revolusjon i 1917 ble utløst av en kombinasjon av økonomisk sammenbrudd, krigsmotstand og motstand mot det politiske systemet. Revolusjonen brakte først en koalisjon av moderate sosialister og liberale til makten, men den nye regjeringens ineffektivitet gjorde at bolsjevikene tok makten under oktoberrevolusjonen senere samme år. Mellom 1922 og 1991 handler Russlands historie om Sovjetunionen, et ideologisk basert imperium som anså seg å bygge på marxismen-leninismen, og med en geografisk utstrekning i grove trekk som Russland før freden i Brest-Litovsk. Metodene som ble brukt for å bygge et sosialistisk samfunn varierte imidlertid opp igjennom Sovjetunionens historie, fra 1920-årenes blandingsøkonomi, som under Stalin ble erstattet av kommandoøkonomi og politisk undertrykkelse, til den økonomiske stagnasjonen i 1980-årene.

Det politiske systemet i Sovjetunionen var hele tiden basert på kommunistenes ettpartistyre. På slutten av 1980-årene ble imidlertid svakhetene ved de økonomiske og politiske strukturene akutte, og det ble åpenbart at systemet var i ferd med å bryte sammen. De sovjetiske styresmaktene satte derfor under Mikhail Gorbatsjov i gang store politiske reformer, som imidlertid viste seg å være utilstrekkelige, og Sovjetunionen kollapset i løpet av 1991.

Etter kommunismens fall ble Russland en føderativ republikk, som ble anerkjent som Sovjetunionens etterfølger. Landet mistet imidlertid statusen som supermakt, på grunn av store vanskeligheter med å få etablert et stabilt, post-kommunistisk styresett og økonomi. Den sovjetiske planøkonomien ble i 1990-årene erstattet med et system som inneholdt elementer av kapitalisme og markedsøkonomi, ofte med et brutalt resultat. Dagens Russland har arvet mange politiske og sosiale trekk fra tsartiden og sovjettiden.

Tidlig historie

Før-slaviske kulturer

Utdypende artikler: Skyterne og khazarene

Kurgan-hypotesen har det sydlige Russland som kjerneområde for proto-indoeuropeerne

De veldige steppene i det sydlige Russland ble i forhistorisk tid befolket av nomadiske stammer. I antikken var området kjent som Skytia, hjemland for skyterne. Rester av disse tidlige kulturene har i løpet av det tyvende århundre blitt funnet på steder som Sintasjta, Arkaim og Pazyryk. I andre del av det åttende århundre f.Kr. brakte greske handelsfolk kontakt med den klassiske verden da de etablerte handelsutposter i Fanagoria og Tanais. Mellom det tredje og sjette århundre e.Kr. ble Det bosporanske rike, som etterfulgte de greske koloniene, ødelagt av flere bølger av nomadiske invasjoner, som hunerne og avarene.

De siste tre hundre år av det første millennium var det khazarene, en tyrkisk folkegruppe, som styrte de nedre deler av Volga og området mellom Det kaspiske hav og Svartehavet. Khazarene var kjent for sitt lovverk, sin toleranse og sine kosmopolitiske holdninger, og fungerte som bånd mellom Baltikum og abbaside-kalifatet i Bagdad. De var også viktige allierte av Østromerriket, og kjempet med stor suksess en serie kriger mot de arabiske kalifatene. I det åttende århundre gikk khazarene over til jødedommen.

Tidlige øst-slavere

Russernes forfedre var slaviske stammer, som enkelte forskere hevder kommer fra området ved Rokitno-myrene. De tidlige øst-slaverne vandret inn i områder i det vestlige Russland i to bølger, én fra Kiev mot dagens Suzdal og Murom og den andre fra Polotsk mot Novgorod og Rostov. Fra det syvende århundre var slaverne den dominerende folkegruppen i det vestlige Russland, og assimilerte sakte og fredelig de finsk-ugriske folkegruppene i området.

Kievriket

Kievrikets utbredelse i det ellevte århundre

Russland ble kristnet av Vladimir den hellige i 988. Dette ikonet fra det 15.-16. århundre viser Vladimir med Boris og Gleb, de første helgener fra Kievriket.

Skandinaver eller væringer, kjent som «varjager», kombinerte piratvirksomhet og handel i sine ferder i Nord-Europa. På midten av 800-tallet begynte de å dra ned vannveiene fra Baltikum til Svartehavet og Det kaspiske hav. Ifølge Nestorkrøniken ble en varjag kalt Rurik rundt 860 valgt til hersker i Novgorod. Hans etterfølgere dro lenger syd og flyttet maktbasen til Kiev, som tidligere lå under khazarenes kontroll.

Den første slaviske staten var Kievriket (også kalt «Kiev-Rus» eller «Kiev-Russland», russisk: Kijevskaja Rus), som oppstod i det niende århundre i Dnepr-dalen. Riket var en koordinert gruppe av fyrstedømmer med en felles interesse i å kontrollere elvetrafikken, og styrte handelen med skinn, voks og slaver mellom Skandinavia og Østromerriket over Volkhov og Dnepr.

Navnet «Russland», sammen med det finske «Ruotsi» og det estiske «Rootsi», knyttes av noen forskere til det svenske stedsnavnet Roslagen. Opphavet til Rus og de avledede former er omdiskutert, og andre knytter det til slaviske eller iranske røtter.

Mot slutten av det tiende århundre var den norrøne minoriteten blitt blandet med den slaviske befolkningen, som også tok til seg gresk-kristen innflytelse fra forsøkene på å plyndre Konstantinopel. Ett av disse felttogene tok livet av Svjatoslav I av Kiev, kjent for å ha knust khazarenes makt på Volga. Selv om Østromerriket var på hell, hadde østromernes kultur en viktig påvirkningskraft på Russland i disse tider.

Kievriket introduserte den slaviske varianten av Den ortodokse kirke, noe som dannet syntesen av slavisk og bysantinsk kultur som kom til å prege Russland i det neste årtusenet. Området ble kristnet i 988 under Vladimir I. Noen år senere ble rikets første lovbok introdusert, Russkaja pravda. Allerede fra kristningen av fulgte fyrstene i Kiev den bysantinske modellen og gjorde kirken avhengig av de verdslige ledere, noe som sørget for at den russiske kirken og staten alltid har hatt nære bånd.

I det tiende århundret, og spesielt i regjeringstiden til Jaroslav den vise, kunne Kievriket vise til en økonomi og til arkitektoniske og litterære prestasjoner som ikke stod tilbake for noe i Vest-Europa. Sammenlignet med andre språk i det kristne Europa ble det russiske språket i liten grad påvirket av gresk eller latin, ettersom kirkeslavisk ble brukt direkte i liturgien.

Et nomadisk tyrkisk folkeslag, kiptsjakene, erstattet de tidligere petsjenegene som den dominerende makten i de sydlige stepperegionene mot slutten av det ellevte århundre. Kiev lå kun én dags ritt fra kiptsjakenes område, og det ble en tung bør på Kievriket å holde kiptsjakene unna. Trusselen fra de tyrkiske nomadefolkene gjorde at mange slavere valgte å emigrere til de tryggere, skogkledde regionene lenger nord, spesielt til Zalesje.

Kievriket gikk i oppløsning som stat på grunn av indre strid mellom fyrstefamiliene som i fellesskap styrte riket. Kievs dominans forsvant, til fordel for Vladimir-Suzdal i nordøst, Novgorod i nord og Galitsj-Volynia i sydvest. Den gylne hordes invasjon på 1200-tallet ble det avgjørende slaget mot riket, og Kiev ble ødelagt. Galitsj-Volynia ble senere en del av Polen-Litauen, mens mongolene kom til å dominere Vladimir-Suzdal og Republikken Novgorod. De to sistnevnte kom til å bli grunnlaget for den senere russiske nasjonsdannelsen.

Den mongolske invasjonen

Utdypende artikkel: Mongolenes invasjon av Russland

Dmitrij Donskoj under slaget ved Kulikovo i 1380, hvor russerne knuste en tatar-mongolsk hær.

De invaderende mongolene akselererte fragmenteringen av restene av Kievriket. I 1223 møtte de russiske fyrstene mongolene ved elven Kalka og ble grundig slått. I 1237-38 brente mongolene ned Vladimir og andre russiske byer, knuste den russiske hæren i slaget ved elven Sit, og rykket inn i Polen og Ungarn. Mongolene hadde på det tidspunktet erobret flesteparten av de russiske fyrstedømmene. Kun Republikken Novgorod unngikk okkupasjon, og gjorde det svært godt på grunn av handel med hanseatene.

Den mongolske invasjonen fikk en dramatisk og ulik innvirkning på Russland og Øst-Europa. De avanserte bysamfunnene fra Kievriket ble fullstendig ødelagt, og byer som Kiev og Vladimir ble aldri like mektige igjen. Dette gjorde at byer som Moskva, Tver og Nizjnij Novgorod kunne utfordre sine tidligere så mektige nabobyer.

Russerne slo en hær fra Den gylne horde ved Kulikovo i 1380, men den mongolske dominansen av Russland fortsatte frem til omtrent 1480.

Russisk-tatarske forbindelser

Utdypende artikler: Den gylne horde og Volga-Bulgaria

Etter khazarenes fall på 900-tallet ble de midtre delene av Volga dominert av handelsfolkene fra Volga-Bulgaria, et rike som var en etterlevning av det gamle storbulgarske riket. På 900-tallet konverterte volga-bulgarerne til islam, noe som lettet handelen med Midtøsten og Sentral-Asia. I kjølvannet av mongolinvasjonene på 1230-tallet ble Volga-Bulgaria absorbert av Den gylne horde og befolkningen utviklet seg til dagens tsjuvasjer og Kazan-tatarer.

Mongolene dominerte Russland fra sin vestlige hovedstad Saraj, som var en av middelalderens største byer. Fyrstene i det sydlige og østlige Russland måtte betale skatt til mongolene (som etter hvert ble kjent som tartarer), men kunne samtidig opptre som deres stedfortredere. Fyrstene hadde i hovedsak stor frihet til å styre som de ønsket, og den russisk-ortodokse kirke opplevde til og med en åndelig vekkelse under ledelse av metropolitten Aleksij og Sergij Radonezjskij.

For den ortodokse kirke og de fleste fyrstene var de nordlige korstog en like stor fare som mongolene. På midten av 1200-tallet fikk Aleksander Nevskij, fyrsten av Novgorod, heltestatus på grunn av seirene mot Den tyske orden og svenskene. Aleksander fikk støtte av mongolene til å slå tilbake inntrengerne fra vest, som håpet å kunne utnytte den russiske svekkelsen til å innføre katolisismen og tilegne seg landområder.

Mongolene etterlot seg mange spor i Russland, på områder som infrastruktur og militærtaktikk. Under den mongolske okkupasjonen bygget russerne ut et nettverk av veier, innførte folketellinger, formaliserte de offentlige finansene, og utviklet militærvesenet. Den østlige innflytelsen forble sterk inntil det syttende århundre, da de russiske herskerne aktivt arbeidet for å vestliggjøre landet. I folkekulturen har imidlertid den mongolske perioden etterlatt seg dype spor, og perioden er ofte kalt «det mongolske åket».

Storfyrstedømmet Moskva

Moskvas fremvekst

I regjeringstiden til Daniel var ikke Moskva mer enn et lite fort med trepalisader i det sentrale Russland.

Aleksander Nevskijs yngste sønn Daniel Aleksandrovitsj (1261–1303) grunnla fyrstedømmet Moskva, som med tiden skulle drive mongolene (i Russland kalt tatarer) ut av Russland. Moskva hadde en god plassering i hjertet av elvesystemet i det sentrale Russland, og var omgitt av beskyttende skoger og myrer. Fyrstedømmet Moskva var først en vasall av Vladimir, men absorberte snart den større nabostaten. En viktig faktor i Moskvas fremvekst var samarbeidet med Mongol-herskerne, som gav Moskvas leder tittelen storfyrste, og også arbeidet med å samle inn skatter fra de andre russiske fyrstedømmene. Moskvas prestisje vokste også av at byen ble senter for den russisk-ortodokse kirke. Kirkens leder, metropolitten, flyktet fra Kiev til Vladimir i 1299, og dro noen år senere videre til Moskva der det ble satt opp et permanent hovedkvarter.

På midten av 1300-tallet var mongolenes makt for nedadgående, og storfyrstene kunne åpent arbeide for å bli kvitt det mongolske åket. I 1380 ble mongolene slått ved Kulikovo, men seieren ble ikke slutten på tatar-styret. Seieren brakte likevel stor prestisje til Moskva og sørget for å befeste byens posisjon som Russlands leder. I løpet av 1300-tallet vokste også statens territorium betraktelig som følge av kjøp av land, krigføring og giftermål.

Ivan den store

I det femtende århundre utvidet storfyrstene av Moskva storfyrstedømmets landområder betraktelig. Storfyrsten med størst suksess var Ivan III («den store», 1462–1505), som la grunnlaget for en russisk nasjonalstat. Ivan kjempet med sin mektige rival i vest, Storfyrstedømmet Litauen, om kontrollen over de delvis uavhengige fyrstedømmene rundt øvre Dnepr og Oka. Gjennom samarbeid med andre fyrster, grensetrefninger og en lengre krig med Republikken Novgorod kunne Ivan annektere Tver og Novgorod. Dette førte til at storfyrstedømmet Moskva tredoblet territoriet sitt i Ivans regjeringstid.

Etter mønster fra Tudorene og andre monarker i Vest-Europa proklamerte Ivan sin absolutte autoritet over alle russiske fyrster og adelige. Ivan nektet å betale skatt til tatarene og satte i gang en serie felttog som førte til oppløsningen av Den gylne horde og etter hvert også etterfølgerstatene. Ivan og hans etterfølgere satte inn store ressurser på å verne riket mot angrep fra Krim-tatarene og andre horder. For å nå dette målet bygde moskovittene en serie festninger i syd, og gav også gods til adelen, mot at de forpliktet seg til militærtjeneste.

På denne måten ble en statlig ekspansjon etterfulgt av indre konsolidering. På 1500-tallet anså Moskvas herskere hele Russland som sin felles eiendom. Forskjellige delvis uavhengige fyrster styrte fortsatt enkelte områder, men Ivan tvang disse til å anerkjenne storfyrsten i Moskva og hans etterkommere som ansvarlig for militærvesen, domstoler og utenrikspolitikk. Gradvis ble den russiske herskeren eneveldig og tok tittelen tsar, en tittel avledet fra det latinske ordet «caesar», keiser. Den første russiske herskeren som offisielt lot seg krone til tsar var Ivan IV.

Moskva som «det nye Roma»

Ved Konsilet i Firenze (1431–1445) godtok flere fraksjoner i de gresk-ortodokse og russisk-ortodokse kirker en union med Roma og den katolske kirke. Dette ble ikke vel mottatt i Moskva, og metropolitt Isidor som hadde deltatt i Firenze-konsilet, ble fengslet. De andre metropolittene begynte å omtale fyrstene Vasilij III og Ivan III som «den nye Konstantin». Dette hadde dype røtter – den russiske kirke anså seg allerede fra høymiddelalderen som en teologisk og kulturell arvtaker etter den greske (bysantinske) kristne tradisjonen. Allerede før korstogene og Konstantinopels fall utviklet det seg en anti-vestlig (anti-latinsk) kristen forståelse i Russland.

Konstantinopels fall i 1453 gjorde sterkt inntrykk i Russland, og førte til at Moskvastaten i økende grad betraktet seg selv som arvtakerstaten etter Bysants, og dermed den ortodokse beskytter av kristendommen. I 1492, som etter den ortodokse kalenderen var 7000 år etter Skapelsen, erklærte metropolitten Zosimus at Moskva var det nye Konstantinopel, og dermed indirekte det nye Roma og det nye Jerusalem. Moskovittisk utenrikspolitikk i 1480- og 1490-årene la vekt på denne historiske forbindelsen mellom Russlands- og Østromerrikets herskere.

Munken Theofilos av Pskov (også kjent som Filofei) var den første som beskrev Moskva som kristenhetens sanne senter og arvtaker etter Romerriket, i et brev til tsar Vasilij III, trolig skrevet i 1520. Mellom 1523 og 1526 forfattet Theofilos en eller to epistler som utdypet hvordan Moskva etterfulgte Roma og Konstantinopel. Ingen av epistlene er bevart i sin opprinnelige form, og det er noe usikkert om den andre epistelen kommer fra Theofilos.

Den første epistelen gikk til den øverste embedsmannen i Pskov, og beskrev hvordan Russland, med Uspenskijkatedralen i Moskva i sentrum, er det tredje og endelige Roma som beskrevet i profetbøkene i Det gamle testamente. Den andre epistelen gikk til tsaren i Moskva – muligens Vasilij III eller mer sannsynlig Ivan IV – og bad ham blant annet beskytte kirkens eiendommer, motarbeide homofili og være en god hersker. Tankegangen om «det nye Roma» bidro til å forme Russlands forståelse av seg selv som sentrum i den ortodokse kristne verden, og til å beholde troen og ritualene i det de mente var «uforfalsket» form.

Teoriene om Romas frafall fra den sanne kristendom, og Moskvas plikt og rettmessige posisjon som kristenhetens forsvarer etter Konstantinopels fall, fikk stor betydning både for kirkelig og politisk utvikling i Russland. Tankene legitimerte russisk ekspansjon østover – den største territorielle ekspansjon verden har sett. På 1800-tallet videreførte Aleksej Khomjakov tradisjonen og formulerte et slavofilt program om Russland som hyrde for de slaviske folks kristne og kulturelle utvikling. De slavofile styrket de anti-vestlige holdninger og bygde videre en geopolitisk «sfære» rundt Russland som også pekte mot ekspansjon sørvestover, ikke minst mot Balkan.

Tsar-Russland

Utdypende artikkel: Tsar-Russland

Ivan den grusomme

Ivan den grusomme var den første moskovittiske storfyrsten som tok tittelen tsar av Russland. Dette portrettet er malt like etter Ivans død, og regnes som det mest autentiske bildet av ham.

Utviklingen av tsarens eneveldige makt nådde et høydepunkt under styret til Ivan IV («den grusomme») i perioden 1547–1584. Han styrket monarkens posisjon til et nivå ikke tidligere sett i Russland. Han tvang adelen til å underkaste seg, og henrettet eller drev i eksil mange ved den minste provokasjon. Likevel anses Ivan ofte som en fremsynt statsmann som reformerte Russland ettersom han utarbeidet en ny lovsamling (Sudebnik av 1550), etablerte den første russiske representative forsamlingen (Zemskij Sobor), reduserte geistlighetens innflytelse og introduserte lokalt selvstyre i regionene.

Selv om den langvarige Livlandskrigen for kontroll over tilgang til Østersjøen viste seg å være en kostbar feil, klarte Ivan å annektere khanatene Kazan, Sibir og Astrakhan. Disse erobringene gjorde det vanskeligere for asiatiske erobrere å komme seg til Europa over Ural og Volga. Samtidig fikk Russland en betydelig muslimsk minoritet og ble dermed en multietnisk og multireligiøs stat. I denne perioden fikk også Stroganov-familien innflytelse over Ural, og rekrutterte kosakker til å kolonisere Sibir.

I den senere delen av regjeringstiden delte Ivan riket i to. I delen kalt opritsjnina stod Ivans menn for en blodig utrenskning der adelens makt ble knust. Denne kampanjen kulminerte i Massakren i Novgorod i 1570. Urolighetene, i kombinasjon med militære tap, epidemier og dårlige avlinger svekket Russland i så stor grad at Krim-tartarene kunne herje det sentrale Russland og brenne ned Moskva i 1571. I 1572 oppgav Ivan systemet med opritsjnina.

På slutten av Ivans regjeringstid kunne polsk-litauiske og svenske hærer herje fritt i deler av Russland, noe som førte til store ødeleggelser i de nordre og nordvestre delene av landet.

Smuta – Den store urotiden

Kuzma Minin appellerer til folket i Nizjnij Novgorod om å få satt opp en hær til å drive polakkene ut av Russland. Maleri av Konstantin Makovskij, 1896

Utdypende artikkel: Den store urotiden

Dødsfallet til Ivans barnløse sønn Fjodor ble etterfulgt av en tid med borgerkriger kjent som den store urotiden (russisk: smutnoje vremja) fra 1606 til 1613. Ekstremt kalde somrer fra 1601-03 ødela avlingene, noe som førte til hungersnød og at samfunnet gikk i oppløsning. Styret til Boris Godunov endte i kaos, med borgerkrig i kombinasjon med utenlandske invasjoner. Dette førte til at mange byer ble ødelagt og at flere landområder ble nesten forlatt. Polen-Litauen så da sitt snitt til å invadere Russland, og erobret Moskva. Der ble «Falske Dmitrij» innsatt på tronen, og senere ble også den polske prinsen Władysław IV Vasa innsatt som tsar. Befolkningen i Moskva gjorde opprør mot polakkene, men opprøret ble slått ned og byen ble satt fyr på.

Krisen førte til en nasjonal oppstand mot invasjonen, og høsten 1612 gikk en frivillig hær under ledelse av Kuzma Minin og Dimitrij Pozjarskij til motangrep. Dette førte til at de utenlandske styrkene ble drevet ut av hovedstaden.

Men på grunn av styrken til det russiske byråkratiet overlevde den russiske staten urotiden og styret til svake og korrupte tsarer. Offentlige tjenestemenn fortsatte å arbeide, uansett hvilken legitimitet monarken hadde eller hvilken fraksjon som kontrollerte tronen. Likevel førte urotiden til at store territorier gikk tapt til Polen-Litauen i den polsk-russiske krig, såvel som til Sverige i den ingermanlandske krigen.

Romanovene kommer til makten

I februar 1613, da kaoset tok slutt og polakkene var ute av Moskva, møttes en nasjonalforsamling med representanter fra femti byer, inkludert noen bønder. Disse valgte Mikhail Romanov til ny tsar. Romanovene kom til å styre Russland frem til 1917.

Det umiddelbare fokuset for det nye lederdynastiet var å skape fred. Heldigvis for Moskva var de to største fiendene, Polen-Litauen og Sverige, også i konflikt med hverandre. Dette gav russerne muligheten til å undertegne en fredsavtale med svenskene i 1617 og en våpenhvile med Polen-Litauen i 1619. På midten av 1600-tallet startet prosessen med å vinne tilbake de tapte territoriene, da Bogdan Khmelnytskijs felttog i Ukraina mot polakkene førte til Perejaslav-traktaten mellom de ukrainske kosakkene og Russland. Avtalen gjorde at Russland lovte å beskytte kosakkenes områder øst for Dnepr, et område som tidligere ble styrt av Polen. Dette førte til en krig med Polen som endte i Andrusovo-traktaten i 1667, der Polen gav opp territoriene øst for Dnepr, samt byene Kiev og Smolensk.

Heller enn å risikere storgodsene sine i ytterlige borgerkriger valgte bojarene å samarbeide med Romanovene, som dermed fikk mulighet til å fullføre sentraliseringen av landet og styrke statens stilling. Bojarene fikk på sin side rett til å fullføre prosessen som gjorde russiske bønder til livegne.

I det foregående århundre hadde staten gradvis begrenset bøndenes muligheter til å flytte fra en herre til en annen. Nå som staten fullt ut legitimerte livegenskapet ble bønder på vandring kriminalisert, og den jordeiende adelens makt over bøndene tilknyttet eiendommene ble nesten total. Staten og adelen skattla bøndene i fellesskap, og skapte dermed en urimelig stor skattebyrde. På midten av 1600-tallet var skattene hundre ganger større enn hundre år i forveien. Handelsmenn og håndverkere i byene ble på samme måte som bøndene forbudt å flytte på seg og ble pålagt harde skatter. De fleste samfunnslag i Russland var dermed fastlåst til bostedet.

Stenka Rasin seiler på Det kaspiske hav. Stenka ledet et langvarig kosakkopprør mot myndighetene, men ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1671. Maleri av Vasilij Surikov, 1906.

Med slike forhold ble bondeopprør naturlig nok tallrike, og selv innbyggerne i Moskva gjorde opprør mot Romanovene i 1648, 1662 og 1682. Den klart største bondeoppstanden i sekstenhundretallets Europa var i 1667, da de frie nybyggerne i det sydlige Russland, kosakkene, reagerte mot sentralmakten. Samtidig flyktet livegne bønder fra sine herrer og sluttet seg til opprøret. Kosakklederen Stenka Rasin ledet styrkene sine opp Volga og fikk med seg stadig flere på å kaste de lokale makthaverne. Tsarens styrker greide endelig å få bukt med opprøret i 1670, og året etter ble Stenka tatt til fange og henrettet. Likevel tok det ikke mer enn én generasjon før bøndene gjorde oppgjør igjen. Opprøret i Astrakhan i 1707–1709 ble til slutt slått ned, med det resultat at myndighetene strammet inn kontrollen over kosakkene.

Det russiske keiserdømmet

Utdypende artikkel: Det russiske keiserdømmet

Peter den store

En mosaikk av Mikhail Lomonosov fra slaget ved Poltava. Poltava ble et vendepunkt i den store nordiske krig og forholdet mellom Sverige og Russland – heretter gikk ned nedover med Sverige, mens Russland ble stadig mektigere.

Peter den store (1672–1725) konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en viktig rolle i å omdanne Russland til en europeisk stat. Fra den spede begynnelse på 1300-tallet med fyrstedømmet Moskva hadde Russland etter hvert blitt verdens største stat. Russland var tre ganger større enn kontinental-Europa, og strakte seg fra Baltikum til Stillehavet. Mye av denne ekspansjonen hadde skjedd på 1600-tallet, og kulminerte med den første russiske bosetningen ved Stillehavet midt i århundret, gjenerobringen av Kiev og pasifiseringen av de sibirske stammene. Innbyggertallet i dette store riket var imidlertid bare 14 millioner. Kornhøsten var langt bak hva den var i Vest-Europa, noe som gjorde at nesten hele befolkningen måtte arbeide i landbruket. Dette gjorde at kun en liten del av innbyggerne kunne bo i byer. Russland var også isolert fra verdenshandelen til sjøs, og innenrikshandelen var i høyeste grad avhengig av årstidene.

Peters første militære felttog var rettet mot Det osmanske rike. Han rettet deretter oppmerksomheten nordover. Peter manglet en sikker havn i nord, da hans eneste havneby, Arkhangelsk ved Kvitsjøen, kun var isfri tre måneder i året. Tilgangen til Østersjøen var blokkert av Sverige, som omkranset Østersjøen på tre sider. Peters ambisjoner om et «vindu mot havet» gjorde at han i 1699 inngikk en hemmelig allianse med Polen-Litauen og Danmark mot Sverige, noe som ledet til den store nordiske krig. Krigen sluttet i 1721 da et utmattet Sverige bad om fred med Russland. Russland vant fire provinser syd og øst for Finskebukta, og fikk dermed sikker adgang til havet.

I 1703 grunnla han byen St. Petersburg innerst i Finskebukta, en by som snart ble Russlands nye hovedstad. St. Petersburg ble kalt «vinduet mot Europa», og erstattet Moskva, som var det tradisjonelle senteret for russisk kultur. Russisk intervensjon i Polen-Litauens indre marked i kombinasjon med et handlingslammet Sejm gjorde også at Russland fikk en dominans i området som skulle vare i to hundre år. For å feire seirene tok Peter tittelen keiser i tillegg til tittelen som tsar, og det russiske tsardømmet ble offisielt omdøpt til det russiske keiserrike i 1721.

Peter reorganiserte styret av staten etter vestlig modell, og omdannet landet til et enevelde. Han oppløste bojarenes gamle Duma og erstattet det med et senat på ni medlemmer, noe som i praksis ble et statsråd. Landsbygden ble også inndelt i nye provinser og distrikter. Reformene gjorde også at skatteinngangen økte kraftig. Samtidig ble den russisk-ortodokse kirke delvis innlemmet i statsstrukturen. Peter oppløste patriarkatet, og erstattet det med en forsamling kalt den hellige synode, ledet av en verdslig embetsmann. Samtidig ble lokalt selvstyre trukket tilbake, og all adel ble pålagt å gå inn i statlig tjeneste. Videre moderniserte han de militære styrkene gjennom Den keiserlige russiske hær.

Peter den store døde i 1725, og etterlot seg en uklar arvefølge og et utslitt rike. Hans regjeringstid satte fokus på Russlands tilbakeståenhet, forholdet til Vesten, riktigheten av reformer fra oven og andre fundamentale problemer senere russiske herskere har slitt med. Han blir likevel kreditert for å ha lagt grunnlaget for en moderne stat i Russland.

Riket utvides (1725–1825)

Katarina II-monumentet i St. Petersburg. Katarina overtok makten etter sin upopulære ektemann Peter III, og gjorde mye for å modernisere Russland. Hun var en uttalt støttespiller til kulturlivet, og etablerte blant annet museet Eremitasjen.

Russland (europeisk del) med grensene fra midten av attenhundretallet frem til revolusjonen i 1917.

Nesten førti år skulle gå før en tilsvarende ambisiøs og hensynsløs hersker igjen skulle bestige den russiske tronen. Katarina II, kjent som «den store», var en tysk prinsesse som var gift med den tyske arvingen til den russiske tronen. Katarina fant ektemannen Peter inkompetent, og sørget for å sette ham på sidelinjen. Peter ble senere drept under noe uklare omstendigheter. I 1762 ble Katarina hersker i det russiske keiserrike, i nært samarbeid med Grigorij Potemkin.

Katarina økte den russiske politiske kontrollen over Polen-Litauen blant annet gjennom støtte til Targowica-konføderasjonen. Kostnadene ved utenrikspolitikken, i kombinasjon med det undertrykkende sosiale systemet som krevde at undersåttene måtte jobbe mesteparten av tiden på lensherrens jord, førte til en bondeoppstand i 1773, Pugatsjovopprøret, det største av alle i russisk historie. Den utløsende årsaken var at Katarina tillot lensherrene å selge leilendinger separat fra jorden. Inspirert av kosakken Jemeljan Pugatsjov og med slagordet «heng alle lensherrer!» truet opprørerne med å ta Moskva, før de ble slått ned. Pugatsjov ble hengt på den røde plass, men trusselen om nye opprør fortsatte å henge over Katarina og etterfølgerne.

To kriger, den russisk-tyrkiske krig (1768-1774) og den russisk-tyrkiske krig (1787–1792), mot det stadig svakere osmanske rike gjorde at den russiske sydgrensen ble flyttet ned til Svartehavet. Deretter førte en allianse med Østerrike og Preussen til at Katarina kunne innlemme store deler av Polen-Litauen, samtidig som denne staten forsvant fra kartet. Den russiske vestgrensen var nå ikke langt fra Sentral-Europa. Ved Katarinas død i 1796 var Russland blitt en europeisk stormakt. Dette ble befestet gjennom Aleksander Is seier i Finskekrigen (1808–1809), anneksjon av Finland fra Sverige i 1809, og av Bessarabia fra osmanerne i 1812.

Napoléon Bonaparte erklærte krig mot Russland, og gikk til angrep på landet i 1812. Felttoget ble en katastrofe, og i den russiske kulden døde de franske soldatene i hundretusentall. Da de franske styrkene trakk seg tilbake forfulgte Aleksander dem inn i Sentral- og Vest-Europa og kom helt til Paris. Etter Napoleons nederlag ble Aleksander kjent som «Europas redningsmann», og han fikk stor innflytelse på Wienerkongressen i 1815. Her ble også Aleksander gjort til monark i Kongress-Polen.

Selv om Russland kom til å spille en ledende politisk rolle i Europa over de neste hundre årene gjorde det at landet holdt fast ved livegenskapet at den økonomiske fremgangen uteble. Mens Vest-Europas økonomiske vekst økte sterkt under den industrielle revolusjonen ble Russlands økonomi hengende lenger og lenger bak, noe som førte til nye problemer for keiserriket.

Nikolaj I og dekabristopprøret

Russlands stormaktsstatus skjulte landets ineffektive byråkrati, dets isolasjon, og dets økonomiske tilbakeståenhet. Etter Napoleons fall var Aleksander villig til å diskutere reformer, men på tross av at enkelte ble gjennomført ble det ingen substansielle endringer i samfunnsordenen.

Tsaren ble etterfulgt av sin yngre bror Nikolaj I (1825–1855), som begynte regjeringstiden med å slåss mot et opprør. Bakgrunnen for opprøret lå i Napoleonskrigene, der russiske offiserer på oppdrag utenlands tok til seg liberale idéer fra Vest-Europa. I dekabristopprøret i 1825 ønsket en gruppe liberale adelige og offiserer å innføre et konstitusjonelt monarki med Nikolajs bror som monark. Opprøret ble enkelt slått ned, og førte til at Nikolaj gikk bort fra tilnærmingen til Vesten og heller forfektet slagordet «autokrati, ortodoksi og narodnost» (narodnost betyr noe slikt som nasjonalitetsfølelse).

I de første årtiene av 1800-tallet ekspanderte Russland inn i Transkaukasus, og erobret gjennom de langvarige Kaukasuskrigene også høylandet i det nordlige Kaukasus. I 1831 knuste Nikolaj en større oppstand i Kongress-Polen, denne ble etterfulgt av et enda større opprør i 1863.

Ideologisk kamp

Mikhail Bakunin, en av anarkismens forgrunnsfigurer.

På denne tiden grunnla russeren Mikhail Bakunin anarkismen. Han forlot Russland til fordel for Vest-Europa i 1842, hvor han ble aktiv i sosialist-bevegelsen. Etter å ha deltatt i maioppstanden i Dresden i 1849 ble han fengslet og deportert til Sibir, men greide etter hvert å flykte og ta seg tilbake til Europa. Der arbeidet han sammen med Karl Marx, på tross av ideologiske forskjeller. Andre alternative sosiale doktriner ble også utarbeidet av russiske radikale som Aleksandr Herzen og Pjotr Kropotkin.

Spørsmålet om hvilken retning Russland skulle gå hadde vært et politisk stridstema helt siden Peter den stores tilnærming til Vesten. Noen ønsket å gjøre det russiske samfunnet mer europeisk, mens andre igjen ønsket å gå tilbake til gamle tradisjoner. Førstnevnte gruppe ble kalt «vestvenner» (russisk: sapadniki). Sistnevnte retning ble foretrukket av de «slavofile», som gikk til angrep på det «dekadente» Vesten. De slavofile var motstandere av byråkrati, og foretrakk kollektivismen i den gamle russiske miren (landsbyen) i motsetning til Vestens individualisme.

Aleksander II og opphevingen av livegenskapet

Ved Nikolajs død var tsaren en omstridt figur. Året før hadde Russland kjempet i Krimkrigen, en konflikt der mesteparten av kampene hadde foregått på Krim-halvøyen. Russland hadde blitt sett på som militært uovervinnelig etter den viktige rollen i Napoleonskrigene, men nederlaget mot de europeiske stormaktene i Krimkrigen avslørte hvor svakt Russland og Nikolajs regime egentlig var.

Da Aleksander II besteg tronen i 1855 var kravene om reformer mange. En voksende sosial bevegelse, som i de senere år har blitt sammenlignet med abolisjonistene i USA før den amerikanske borgerkrigen, gikk til angrep på livegenskapet. I 1859 var det 23 millioner livegne i Russland, av en total befolkning på 67 millioner. Disse levde under et hardt åk, ofte verre enn hva bøndene i Vest-Europa hadde gjort på 1500-tallet. Aleksander II bestemte seg for å oppheve livegenskapet selv, før forholdene til slutt ble så ille at systemet ble opphevet nedenfra gjennom en mulig revolusjon.

Aleksander II, tsar 1855–1881 og ansvarlig for opphevelsen av livegenskapet i Russland

Frigjøringen av de livegne i 1861 var den viktigste enkelthendelsen i Russlands historie på 1800-tallet. Dette ble begynnelsen på slutten på det landeiende aristokratiets maktmonopol. Frigjøringen førte til en stadig strøm av arbeidskraft til byene, noe som stimulerte industrien og førte til en voksende middelklasse. De frigjorte bøndene fikk imidlertid ikke jorden de arbeidet på til odel og eie uten kompensasjon, de måtte betale en spesiell skatt til staten som tilsvarte verdien av arbeidskraften deres. Disse pengene ble så gitt til de tidligere landeierne som kompensasjon for de tapte eiendommene. Mange bønder ble også tildelt dårlig jord, samtidig som landsbyfellesskapet, miren, fikk et overordnet ansvar for å fordele og administrere jorden i en landsby. Dette gjorde at revolusjonsfaren fortsatt var til stede, på tross av Alexanders frigjøring av bøndene.

På 1870-tallet kom det igjen til nye sammenstøt mellom Russland og Det osmanske rike. Den russisk-tyrkiske krig var populær i Russland, på grunn av støtten til deres ortodokse brødre i Serbia og Bulgaria. Krigen forverret imidlertid forholdet til Østerrike-Ungarn, som også hadde ambisjoner i området. Samtidig ekspanderte Russland inn i Sentral-Asia, som var rikt på råvarer. Khanatene i Kokand, Bukhara og Khiva ble erobret, samtidig som russerne trakk ned mot grensen til Persia.

Nihilisme

Ivan Turgenevs roman Fedre og sønner introduserte begrepet nihilisme og inspirerte den russiske nihilistbeveglsen. Maleri av Ilja Repin, 1874

På 1860-tallet oppstod det en bevegelse i Russland kjent som nihilisme. Begrepet ble introdusert av Ivan Turgenev, i romanen Fedre og sønner. Nihilismen gikk ut på at statlige institusjoner og lover måtte bygges ned, da disse var kunstige og ødeleggende. Mange russiske liberale var også misfornøyde med hva de mente var tomt prat hos intelligentsiaen, og sjokkerte det russiske samfunnet da de satte spørsmålstegn ved samfunnets bestående verdier.

Nihilistene gikk først til aristokratiet med kravene om reformer. Da dette feilet gikk de ned til bøndene, i en bevegelse kjent som Narodnik. Denne bevegelsen var basert på idéen om at folket (narod) hadde det som skulle til for å lede landet videre.

Narodnik-bevegelsen fikk vind i seilene, samtidig som myndighetene gjorde sitt beste for å undertrykke den. Motstanden fra myndighetene fikk enkelte narodniker til å ty til terrorisme for å kjempe mot staten. Offentlige embedsmenn ble skutt eller drept i bombeattentater, noe som viste at anarkismen var blitt en sterk revolusjonær kraft i Russland. I 1881 lyktes anarkistene i å myrde tsar Alexander II.

Alexander IIIs enevelde

Den nye tsaren Aleksander III var en hardbarket reaksjonær. Han var en engasjert slavofil, og mente at Russland kunne reddes fra kaos ved å stenge innflytelsen fra Vest-Europa ute. Under Aleksander III inngikk Russland et forbund med Frankrike med det formål å hindre Tysklands økende makt, fullførte erobringen av Sentral-Asia, og vant viktige territoriale og handelspolitiske seire over Kina.

Tsarens viktigste rådgiver var Konstantin Pobedonostsev, privatlærer for Aleksander og sønnen Nikolaj, og overprokurator for Den allerhelligste synode. Han lærte sine kongelige elever å frykte ytringsfrihet og pressefrihet og til å hate demokrati, grunnlover og det parlamentariske system. Under Pobedonostsev ble revolusjonære forfulgt og en russifiseringspolitikk ble innført i hele riket.

I løpet av det siste tiåret av 1800-tallet så det russiske samfunnet en kraftig utbygging av industri og infrastruktur. Den transsibirske jernbanen ble påbegynt i 1891, og stod klar i 1905. Denne knyttet Sibir og områdene ved stillehavskysten sammen med det europeiske Russland. Under Sergej Wittes tid som finansminister økte de utenlandske investeringene sterkt, noe som blant annet førte til at oljefeltene ved Kaspihavet ble kraftig bygget ut.

Nikolaj II og nye revolusjonære bevegelser

Aleksander ble etterfulgt av sønnen Nikolaj II (1894–1917). Den industrielle revolusjon hadde nå virkelig begynt å gjøre seg gjeldende i Russland, og bidro til å forme bevegelser som med tiden skulle styrte tsaren og monarkiet. Den politiske opposisjonen var organisert i tre hovedretninger: De liberale elementene i borgerskapet og adelen ønsket fredelige reformer, og dannet Kadettpartiet i 1905. Arvtakerne etter Narodnikene dannet det sosialistrevolusjonære partiet i 1901, og arbeidet for at de som faktisk jobbet på jorden – bøndene – skulle få eierskap til den. Den tredje og mest radikale gruppen var det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, dannet i 1898. Dette partiet var marxismens forkjempere i Russland. Marxistene fikk støtte fra radikale intellektuelle og arbeiderklassen i byene, og jobbet for en fullstendig sosial, økonomisk og politisk revolusjon.

I 1903 ble sosialdemokratene splittet i to: de radikale bolsjevikene, ledet av Lenin, og de mer moderate mensjevikene, ledet av Julius Martov. Mensjevikene mente at den russiske sosialismen ville komme gradvis og på fredelig vis, og at tsarstyret kunne erstattes av en demokratisk republikk der sosialistene kunne samarbeide med de liberale borgerlige partiene. Bolsjevikene hadde derimot en annen strategi. Bolsjevikene dannet en elite av revolusjonære under streng partikontroll, som skulle fungere som proletariatets fortropp i en voldelig revolusjon.

Det katastrofale utfallet av den russisk-japanske krig gjorde at statens makt ble betydelig svekket, og uroen økte i landet. I januar 1905 ledet presten Georgij Gapon en folkemengde til tsarens vinterpalass i St. Petersburg, med det formål å overlevere en petisjon direkte til tsaren. Gapon hadde på forhånd uttalt at «hvis han [tsaren] elsker sitt folk, vil han oppfylle dets ydmyke ønsker», men det viste seg da de kom frem til palasset at kosakkene heller åpnet ild mot folkemengden. Hundrevis av arbeidere døde, og hendelsen fikk navnet «den blodige søndagen». Massakren førte til generalstreik, med det formål å innføre demokratisk styre i Russland. Dette innledet revolusjonen i 1905, og arbeiderråd ble dannet i de fleste større byene for å lede revolusjonen.

I oktober 1905 gikk Nikolaj motvillig med på å undertegne oktobermanifestet, som sørget for opprettelsen av et parlament, Dumaen. Stemmeretten ble utvidet, og Dumaen fikk retten til å underkjenne alle nye lover. De moderate grupperingene var fornøyd med det nye systemet, mens sosialistene mente at innrømmelsene ikke gikk langt nok og forsøkte å organisere nye streiker. Mot slutten av 1905 så man imidlertid en splittelse i de revolusjonæres rekker, og tsarens stilling var foreløpig trygg.

Den russiske revolusjon

Fra februarrevolusjonen i 1917: Soldater demonstrerer i Petrograd.

Utdypende artikler: Den russiske revolusjon og Østfronten (første verdenskrig)

For å hjelpe sine allierte serbere gikk Nikolaj II inn i første verdenskrig ved krigsutbruddet i 1914. Russerne tok snart offensiven, både mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Krigslykken snudde imidlertid fort, og sentralmaktene rykket stadig lenger inn i Russland.

De militære tapene og inkompetanse i statsadministrasjonen gjorde etter hvert at store deler av folket vendte seg mot tsaren. Samtidig kontrollerte Tyskland og Det osmanske rike henholdsvis Østersjøen og Svartehavet, noe som lammet handelen. Sommeren 1915 hadde krigsdeltakelsen en klar demoraliserende effekt, ettersom vareknappheten og dødsfallene økte, samtidig som landet opplevde en galopperende inflasjon. Streikeviljen økte blant arbeiderne, og bøndene krevde reformer. Skepsisen til myndighetene økte også på grunn av mystikeren Grigorij Rasputins innflytelse over tsarfamilien. Mordet på Rasputin i desember 1916 gjorde slutt på skandalen, men kunne ikke gjenoppvekke tilliten til myndighetene.

Den 3. mars 1917 brøt det ut streik i hovedstaden Petrograd (det tidligere St. Petersburg). På den internasjonale kvinnedagen den 8. mars gikk tusenvis av kvinner ut i gatene og krevde mat, samtidig som de oppfordret andre arbeidere til å delta i demonstrasjonene. I løpet av få dager sto alle byens fabrikker tomme, og det brøt ut gatekamper. Tsaren svarte med å oppløse Dumaen, sende soldater ut i gatene og beordre arbeiderne tilbake på jobb, noe som utløste februarrevolusjonen. Den 15. mars måtte Nikolaj abdisere. For å fylle maktvakuumet utnevnte Dumaen en midlertidig regjering, under ledelse av fyrst Georgij Lvov. Samtidig organiserte sosialistene valg blant arbeidere og soldater til arbeiderråd (sovjeter), som kunne tjene som motvekt til den «borgerlige» midlertidige regjeringen.

I juli, etter en rekke kriser som ødela tilliten til den nye regjeringen, gav Lvov opp. Han ble etterfulgt av Aleksandr Kerenskij, som var mer progressiv enn Lvov, men ikke radikal nok for bolsjevikene. Arbeiderrådet i Petrograd slo seg så sammen med lokale arbeiderråd i hele landet til en nasjonal bevegelse, med det formål å lage en ny revolusjon. Samtidig kom Lenin hjem fra eksil i Sveits, og i november 1917 kom bolsjevikene til makten i det som ble kjent som oktoberrevolusjonen.

Da grunnlovsforsamlingen nektet å danse etter bolsjevikenes pipe sørget Lenin for at forsamlingen ble oppløst. Med alle moderate politikere ute av bildet fikk Lenin frie hender, og med freden i Brest-Litovsk trakk han sin nyopprettede russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk ut av krigen. Betingelsene var imidlertid harde, bl.a. bekreftet avtalen uavhengighet til Finland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina, områder som alle lå under Russland før krigen.

Borgerkrigen

Frontlinjer på ulike tider under borgerkrigen

Utdypende artikkel: Den russiske borgerkrigen

Bolsjevikenes grep om makten var på ingen måte trygt, og en langvarig maktkamp brøt ut mellom regimet og motstanderne. Bolsjevikenes motstandere ble kalt «de hvite», og fikk støtte fra de vestallierte fra første verdenskrig. For å vinne maktkampen satte Den røde armé og Tsjekaen igang en kampanje kjent som Den røde terroren, der de forsøkte å knuse «fiender av revolusjonen».

Bolsjevikene måtte også slåss mot nasjonale uavhengighetsbevegelser innenfor det gamle russiske imperiet. 16. november 1918 ga Sovjet-Russlands Den røde armés øverstkommanderende Jukums Vācietis ordre om å gå til angrep på bred front fra Finskebukta til Ukraina, hvorpå Den sovjetiske vestoffensiven (1918-1919) begynte 2 dager senere. Offensiven på akkurat denne fronten feilet, men bolsjevikene vant både mot de hvite og mot uavhengighetsbevegelsene i Kaukasus og Sentral-asia.

I 1921 hadde kommunistene knust alle indre fiender og brakt de fleste utbryterstatene under kontroll, med unntak av Finland, de baltiske stater, Moldova (som ble med i Romania) og Polen (som hadde vunnet den polsk-sovjetiske krig). Finland overtok samtidig Petsjenga, Romania annekterte Bukovina og Polen alt land vest for Curzonlinjen, dessuten mistet Russland også andre mindre områder til andre naboland.

Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Sovjetunionen

Lenin og Stalin. Etter Lenins død utmanøvrerte Stalin sine politiske motstandere og styrte Sovjetunionen med eneveldig makt.

Dannelsen av Sovjetunionen

Russlands historie mellom 1922 og 1991 er egentlig historien om Samveldet av sovjetiske sosialistrepublikker, Sovjetunionen. Denne ideologisk baserte unionen, som anså seg å bygge på marxist-leninisme, ble etablert i desember 1922 av lederne i det russiske kommunistpartiet, og omfattet i hovedsak de samme områder som Russland etter freden i Brest-Litovsk. Ved stiftelsen hadde unionen fire deler: Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk.

Grunnloven, tatt i bruk i 1924, satte opp et føderalt system med et lag av sovjeter (råd) i landsbyer, fabrikker og større byer. Denne pyramiden kulminerte i en sovjetkongress for hele unionen. Sovjetkongressen hadde på papiret all makt, men var i praksis styrt av Sovjetunionens kommunistiske parti, som igjen var kontrollert fra toppen av Politbyrået i Moskva.

Krigskommunisme og NEP

Perioden fra oktoberrevolusjonen i 1917 til 1921 er kjent som perioden med krigskommunisme. Jord, industri og småbedrifter ble nasjonalisert og pengeøkonomien ble underlagt restriksjoner. Dette førte snart til sterk motstand mot kommuniststyret. Bøndene ønsket betaling i penger, og protesterte mot å måtte gi overskuddskorn til myndighetene under borgerkrigen. På grunn av motstanden fra bøndene gikk Lenin tilbake fra krigskommunismen, og innførte en ny økonomisk politikk kjent som NEP. Bøndene slapp heretter å oppgi korn, og fikk lov til å selge det fritt på det åpne marked. Handelen ble stimulert ved at man tillot privat detaljhandel. Staten var imidlertid fortsatt ansvarlig for bankvirksomhet, transport, tungindustri og offentlige tjenester.

Selv om venstresiden i kommunistpartiet kritiserte NEP og mente at det var storbønder (såkalte «kulakker») som tjente på den, viste programmet seg å være en suksess, og økonomien gikk riktig vei. Motstanden mot NEP økte imidlertid innad i partiet etter Lenins død i 1924.

Endringer i det russiske samfunn

Sovjetunionen gjennomgikk en massiv industrialisering på 1930-tallet. Bildet viser byggingen av vannkraftverket Dneproges i Zaporizjzjia i Ukraina, ca. 1930.

Sultoffer under hungersnøden i Ukraina i 1932-33. I sultkatastrofen som fikk navnet holodomor døde flere millioner mennesker.

Samtidig som den økonomiske organiseringen i landet var i sterk endring gjennomgikk også dagliglivet til folket drastiske endringer. Partiet hadde blant annet et uttalt mål om å minske mannsdominansen i familielivet. Skilsmisser trengte ikke lenger å gå igjennom rettsvesenet, og fra 1920 ble abort legalisert. En bieffekt av kvinnefrigjøringen var at arbeidsstokken økte kraftig. Jenter ble oppmuntret til å skaffe seg en utdannelse og til å få seg arbeid i en fabrikk eller på et kontor. Barnehager ble startet opp for å ta seg av småbarn, og myndighetene oppmuntret aktivt folk til å endre sosialt fokus fra familien til forskjellige foreninger.

Myndighetene gav opp den tidligere russiske politikken med diskriminering mot nasjonale minoriteter, og gikk heller inn for å innlemme minoritetene i sovjetsamfunnet. Samtidig satt myndighetene inn et krafttak i helsevesenet. Store kampanjer ble satt igang mot tyfus, kolera og malaria, samtidig som nye leger ble utdannet i stor stil. Dette førte til at spedbarnsdødeligheten gikk kraftig ned mens levealderen gikk opp.

Myndighetene promoterte aktivt ateisme og materialisme, to grunnpilarer i marxistisk teori. Samtidig ble forholdene for organisert religionsutøvelse vanskeligere, da man ville motarbeide Den russisk-ortodokse kirke, en konservativ og monarkistisk bastion. Mange religiøse ledere ble sendt til arbeidsleirer. Partimedlemmer fikk ikke lov til å delta i religiøse seremonier, og utdannelsessystemet ble separert fra kirken. Religionsopplæring ble forbudt unntatt i private hjem, og ateisme ble fremmet i skolen.

Kollektivisering, hungersnød og tvangsarbeid

Årene fra 1929 til 1939 var en periode i Russlands historie preget av omveltninger. Landet undergikk en massiv industrialisering, samtidig som Josef Stalin holdt det russiske samfunnet i et jerngrep med sin tilnærmet uinnskrenkede makt. Etter Lenins død fikk Stalin utmanøvrert de andre fraksjonene i Politbyrået, og fikk satt rivalen Lev Trotskij på sidelinjen. Etter 1928, med Trotskijs støttespillere enten sendt i eksil eller uten politisk makt, satte Stalin i gang et radikalt industrialiseringsprogram.

I 1928 foreslo Stalin den første femårsplanen. Myndighetene gav dermed opp NEP-politikken, samtidig som femårsplanene la opp til en rask oppbygning av tungindustrien. Produksjonen av forbruksvarer ble kraftig nedprioritert. For første gang i historien kontrollerte staten nå alle deler av økonomien.

Som en del av femårsplanen tok staten kontroll over jordbruket ved å innføre en tvungen kollektivisering, da myndighetene opprettet de såkalte kolkos, kollektivbrukene. I 1930 ble omtrent én million bønder bortvist fra gårdene sine, da de ble stemplet som såkalte «kulakker». Mange bønder gjorde opprør mot nyordningen, samtidig som mange påståtte kulakker ble henrettet. En av de vanligste formene for opprør var å slakte hele buskapen i stedet for å overlate den til kollektivbrukene. Kombinasjonen av den hastige kollektiviseringen, dårlig vær og storstilt beslaglegging av korn gjorde at flere millioner døde av sult, spesielt i Ukraina og i det sydvestlige Russland. Sultkatastrofen i Ukraina ble senere kjent som «holodomor». De dårlige forholdene på landsbygden førte også til en masseinnvandring til byene, noe som kraftig endret Sovjetunionens bosetningsmønster bare i løpet av få år.

Femårsplanen førte imidlertid med seg gode resultater på andre områder enn i landbrukssektoren. Russland var på mange måter Europas fattigste land før bolsjevikrevolusjonen, men opplevde under Stalin en voldsom vekst i industriproduksjonen. Industrialiseringen av Sovjetunionen gikk langt fortere enn hva den hadde gjort i Tyskland på attenhundretallet og i Japan på starten av nittenhundretallet.

Samtidig som femårsplanen gikk sin gang konsoliderte Stalin sin personlige makt. Med NKVD i spissen ble flere titusener av landets innbyggere arrestert, deportert eller drept. For eksempel ble alle de seks opprinnelige medlemmene av politbyrået som overlevde Lenin rensket ut av Stalin. Samtidig ble veteraner fra revolusjonen, lederskapet i Den røde armé og industriledere likvidert i en serie med utrenskinger. Tilsvarende prosesser i andre sovjetrepublikker hjalp også Stalin i å styrke den sentrale kontrollen i Sovjetunionen.

Stalins metoder førte til et massivt system for indre eksil, langt mer omfangsrikt enn tilsvarende ordninger i tsartiden. Drakoniske straffer ble innført for selv uskyldige overtramp, og mange vanlige russere ble anklaget for fiktive forbrytelser som «sabotasje» og «spionasje». Arbeidskraften som dermed ble overført til straffeleirene, det beryktede GULag-systemet, ble en viktig del i industrialiseringsprosessen, spesielt i Sibir. Det blir anslått at 18 millioner mennesker var innom GULag, og at kanskje så mange som ytterligere 15 millioner ble utsatt for andre typer tvangsarbeid.

Sovjetunionen og det internasjonale samfunn

Sovjetmyndighetene så naturlig nok på den uttalt antikommunistiske Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 med stor skepsis, spesielt fordi Hitler åpenlyst i Mein Kampf beskrev sin Drang nach Osten og sine visjoner om et tysk Lebensraum i øst. Sovjetunionen støttet den republikanske siden i den spanske borgerkrigen, og sendte mange frivillige for å slåss mot italienere og tyskere i Spania. I 1938-39, like før utbruddet av andre verdenskrig, kjempet russiske styrker med stort hell mot japanske angripere ved grensen i Det fjerne østen. Denne Sovjet-japanske grensekrig ledet til japansk-sovjetisk nøytralitet under selve krigen, helt frem til august 1945.

I 1938 overtok Tyskland Østerrike i den såkalte Anschluss. Senere undertegnet Hitler Münchenavtalen med vestmaktene, noe som førte til at Tyskland, Polen og Ungarn delte de tsjekkiske landområdene seg imellom. Vestmaktenes svik overfor Tsjekkoslovakia førte til at også russerne fryktet tysk aggresjon. Dette gjorde at Sovjetunionen satte i gang en opprustning av forsvarsstyrkene sine, samtidig som de la ut diplomatiske følere i Europa. I 1939 overrasket Sovjetunionen og Tyskland verden da de undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikkeangrepsavtale som også delte Øst-Europa i en tysk og en sovjetisk innflytelsessfære. Etter denne avtalen ble forholdet mellom de to landene normalisert, og handelen ble gjenopptatt.

Andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Østfronten (andre verdenskrig)

Den 17. september 1939, sytten dager etter andre verdenskrigs start og den tyske invasjonen av Polen, gikk Den røde armé til angrep og invaderte den østlige delen av Polen. Den offisielle begrunnelsen var «beskyttelse» av ukrainere og hviterussere. Dette resulterte i at de hviterussiske og ukrainske sovjetrepublikker fikk vestgrensen flyttet vestover, omtrent til Curzonlinjen. Samtidig brøt forhandlingene med Finland sammen, da Sovjetunionen ønsket å flytte den finsk-sovjetiske grensen bort fra Leningrad. Dette førte til utbruddet av vinterkrigen (1939–40), en krig som kostet Sovjetunionen dyrt. Sovjeterne vant likevel krigen, og ved freden i Moskva måtte finnene oppgi blant annet Det karelske nes. Sommeren 1940 fikk også Sovjetunionen Romania til å avstå Bessarabia etter et ultimatum. Samtidig okkuperte Sovjetunionen de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen og omdannet dem til sovjetrepublikker.

Freden med Tyskland endte plutselig da tyskerne og deres allierte gikk til angrep den 22. juni 1941. I løpet av høsten hadde tyskerne erobret Ukraina, beleiret Leningrad, og truet Moskva. Den røde armé lyktes i å beholde hovedstaden i desember 1941 og gikk til motangrep på vinteren, men tyskerne beholdt det strategiske initiativet også i 1942 og trengte dypt inn i den sørøstlige delen av europeisk Russland. De tyske nederlagene ved Stalingrad og Kursk gjorde imidlertid at krigslykken snudde, slik at Sovjetunionen overtok det strategiske initiativet. Ved slutten av 1943 hadde sovjeterne opphevet beleiringen av Leningrad, gjenerobret mye av Ukraina og gått inn i Hviterussland. Ved slutten av 1944 var frontlinjen dyttet lenger vest enn grenselinjen fra 1939. En stor overlegenhet i troppestyrker og materiell gjorde at de sovjetiske styrkene kunne presse tyskerne tilbake inn i selve Tyskland, og i mai 1945 falt Berlin.

Som avtalt ved Jaltakonferansen gikk Sovjetunionen til krig med Japan tre måneder etter seieren i Europa. I Operasjon Auguststorm gikk Den røde armé til angrep på Mansjuria, noe som skulle bli det siste sovjetiske felttoget i andre verdenskrig.

På tross av at Sovjetunionen vant krigen ble tapene svært høye, med 26-27 millioner døde (estimatene varierer) og en økonomi i store problemer. Rundt 1710 sovjetiske byer og 70 000 landsbyer ble ødelagt under krigen. De okkuperte delene av landet ble hardt rammet av den tyske okkupasjonen, og mange ble deportert til Tyskland som tvangsarbeidere. Tretten millioner sovjetborgere døde under tysk okkupasjon, på grunn av massemord, sult, manglende medisinsk hjelp og slavearbeid. Nazistenes folkemord på jødene, utført av tyske Einsatzgruppen i samarbeid med lokale kollaboratører, førte til en nesten komplett utslettelse av de jødiske samfunnene i de tyskokkuperte områdene. Leningrad-området mistet en fjerdedel av innbyggerne. Hviterussland mistet et sted mellom en fjerdedel og en tredjedel av innbyggerne. Rundt tre millioner sovjetborgere døde i tyske fangeleire.

Den kalde krigen

Europa under den kalde krigen: NATO i blått og Warszawapakten i rødt.

En sovjetisk delta-klasse ubåt. Under ledelse av Sergej Gorsjkov utviklet den sovjetiske marinen en global slagkraft, og kunne utfordre NATOs dominerende stilling på verdenshavene.

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Samarbeidet mellom de allierte sikret seieren i andre verdenskrig, og skulle sørge for gjenoppbygging og stabilitet i etterkrigstiden. Det viste seg imidlertid at konflikten mellom sovjetiske og amerikanske nasjonale interesser skulle dominere verdenssamfunnet etter krigen. Denne konflikten ble kjent som den kalde krigen.

Den kalde krigen oppstod som en uenighet mellom Stalin og den amerikanske presidenten Harry Truman over Øst-Europas fremtid ved Potsdamkonferansen i 1945. Russland hadde opplevd tre ødeleggende angrep fra vest i de foregående 150 årene gjennom Napoleonskrigene, første verdenskrig og andre verdenskrig, og Stalin ønsket derfor en buffersone av stater mellom Tyskland og Sovjetunionen. Med Øst-Europa under sovjetisk kontroll vant også Stalin tid mens han utviklet sin egen atombombe.

I april 1949 ble NATO opprettet under amerikansk lederskap. I denne forsvarsavtalen deltok de fleste land i Vest-Europa, og medlemslandene ble enig om å betrakte et angrep på ett av dem som et angrep på alle. Sovjetunionen etablerte et motstykke til NATO i 1955, i det som ble kjent som Warszawapakten. Skillet mellom øst og vest fikk etter hvert en mer global karakter, spesielt etter 1949 da Sovjetunionen også fikk atomvåpen og kommunistene vant makten i Kina.

Det fremste målet med sovjetisk utenrikspolitikk var å trygge den nasjonale sikkerheten og å beholde kontrollen over Øst-Europa. Sovjetunionen opprettholdt dominansen over satellittstatene gjennom å knuse oppstanden i Ungarn i 1956, gjennom å slå ned Prahavåren i 1968 og ved å støtte undertrykkelsen av Solidaritetsbevegelsen i Polen på begynnelsen av 1980-tallet. Sovjetunionen motarbeidet også De forente stater gjennom å støtte kommunister i væpnede konflikter i andre land, som for eksempel i Koreakrigen og i Vietnamkrigen og ved å direkte utfordre USA ved å utstyre Cuba med raketter med atomstridshoder, noe som utløste Cubakrisen.

Med avspenningspolitikken på 1970-tallet kom det til en tilnærming mellom de to blokkene i verdenspolitikken. Mindre land fikk noe større rom til å manøvrere, og blokkinndelingen ble ikke lenger like klar. De to supermaktene hadde også en felles interesse av å hindre spredningen av atomvåpen, og inngikk derfor avtaler som Salt-avtalene og ABM-avtalen.

Forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble igjen dårligere fra 1980, på grunn av krigen i Afghanistan og valget av den markerte antikommunisten Ronald Reagan som president i USA.

Khrusjtsjov og Brezjnev

Utdypende artikkel: Sovjetunionens historie (1953–1985)

Den amerikanske presidenten John F. Kennedy og Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov i Wien, 1961. Khrusjtsjov satte i gang avstaliniseringen, og ledet en lang rekke reformer i jordbrukssektoren, blant annet Jomfrulandplanen. I 1964 ble han kastet fra makten på initiativ fra Leonid Bresjnev og Nikolaj Podgornyj.

Ungpionerer i Den tadsjikiske sosialistiske sovjetrepublikk i 1983. Den politiske indoktrineringen av barn og ungdom begynte i ung alder i Sovjetunionen, blant annet gjennom ungdomsorganisasjonen Komsomol.

I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. Nikita Khrusjtsjov ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956 der han kritiserte Stalins forbrytelser. Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av Leonid Bresjnev og Nikolaj Podgornyj. Sammen med Aleksej Kosygin dannet disse et nytt lederskap. Brezjnev ble etter hvert Sovjetunionens sterke mann, og gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til USA, blant annet gjennom Salt-avtalene. Økonomien i Sovjetunionen stagnerte imidlertid under Brezjnev, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.

Unionen oppløses

Utdypende artikkel: Oppløsningen av Sovjetunionen

To trender dominerte tiåret etter Brezjnevs død i 1982: forråtnelsen av Sovjetunionens politiske og økonomiske system, og lappeteppet av reformer som skulle motvirke denne prosessen. Etter et kort mellomspill under Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko kom Mikhail Gorbatsjov til makten i 1985. Gorbatsjov introduserte begrepet perestrojka for sine økonomiske reformer, og gikk inn for å modernisere det politiske systemet. Han introduserte også større åpenhet i statsforvaltningen, kalt glasnost. Glasnostpolitikken førte imidlertid til økt sosial uro, da landets problemer ble åpent debattert slik at kommunistpartiet mistet mye av sin tidligere autoritet. Tsjernobylulykken i 1986 bidro også til uroen i Sovjetunionen, da over hundre tusen mennesker måtte evakueres og store områder i Hviterussland og Ukraina fikk betydelige miljøskader.

I 1989 mistet også Sovjetunionen alle satellittstatene i Øst-Europa, samtidig som kritikken fra forskjellige etniske og nasjonalistiske grupper økte. Mange sovjetrepublikker, spesielt de baltiske statene, krevde større selvstyre, noe som ikke var populært i Moskva. Samtidig hadde ikke Gorbatsjovs reformer den ønskede virkningen, og den kommunistiske planøkonomien var på vei mot stupet. Krigen i Afghanistan, utbredt korrupsjon og fallende råvarepriser på verdensmarkedet gjorde at den utdaterte sovjetiske industrien gikk i oppløsning, og ut i 1990 hadde myndighetene fullstendig mistet kontrollen. Med stadig knappere tilførsel av matvarer måtte folk stå i lange køer for å kjøpe selv de mest grunnleggende livsnødvendigheter, samtidig som mange sovjetiske republikker begynte å gå sin egen vei politisk.

Det spente forholdet mellom de sentrale sovjetmyndighetene og ledelsen i den russiske sovjetrepublikken ble personifisert i maktkampen mellom Gorbatsjov og Boris Jeltsin. Jeltsin var aktiv i sovjetisk politikk før han ble presset ut av Gorbatsjov i 1987, men gjorde politisk comeback da han fremstilte seg selv som en demokratiets forkjemper og ble valgt til leder i Russlands øverste sovjet i mai 1990. Jeltsin fikk igjennom en rekke nye lover i løpet av kort tid, blant annet at Russlands lover skulle ha forrang fremfor unionens lover. I 1991 vant Jeltsin Russlands første presidentvalg, og utfordret etter hvert Gorbatsjov mer og mer åpenlyst.

Gorbatsjov prøvde etter hvert å reformere unionen til en mindre sentralisert stat, men i august 1991 ble han forsøkt avsatt i et statskupp. Kuppet møtte stor folkelig motstand og klappet sammen etter bare tre dager, men det var nå blitt åpenbart at Sovjetunionen var i full oppløsning. Mot slutten av 1991 ble det innført rasjonering av mat i Moskva og Leningrad for første gang siden andre verdenskrig, og landet var blitt avhengig av utenlandsk nødhjelp. Den 8. desember undertegnet russerne, hviterusserne og ukrainerne Minsk-avtalen, en avtale som avviklet unionen. Den 25. desember 1991 ble Sovjetunionen avviklet, og dagen etter overtok Den russiske føderasjon kontrollen over maktapparatet.

Russland etter kommunismens fall

Boris Jeltsin i samtale med Bill Clinton, 1999. Jeltsin ble Russlands første president etter Sovjetunionens fall, og ledet den vanskelige overgangen fra kommunisme til markedsøkonomi.

Jeltins maktovertagelse ble fulgt av en bølge av optimisme, men hverdagen kom brått på med Jegor Gajdars «sjokkterapi». Jeltsin og Gajdar gjorde slutt på prisreguleringer, kuttet drastisk ned på offentlige utgifter og åpnet landets økonomi mot utlandet. Reformene ødela levestandarden til store deler av befolkningen, og på 1990-tallet gjennomgikk Russland vanskeligere økonomiske tider enn USA og Tyskland hadde gjort under depresjonen. I 1992 var inflasjonen oppe i 2500 %, samtidig som industriproduksjonen falt drastisk.

Samtidig skapte den store mengden småpartier og deres manglende samarbeidsevne politisk kaos. I løpet av 1993 utviklet det seg en politisk krise i landet, der Jeltsin sto steilt mot parlamentet. Krisen gikk så langt at Jeltsin sendte inn hæren for å erobre parlamentsbygningen den 3. desember. Presidenten oppløste så nasjonalforsamlingen og fikk gjennomslag i en folkeavstemning i desember for en ny grunnlov med all reell makt samlet hos presidenten. Likevel ble Jeltsin utfordret av andre politiske grupperinger, og i det neste parlamentsvalget var ultranasjonalisten Vladimir Zjirinovskij den store vinneren. Ved presidentvalget i 1996 måtte også Jeltsin slite for å vinne over motkandidaten, kommunisten Gennadij Ziuganov.

Det post-kommunistiske Russland har også utkjempet to blodige kriger i Tsjetsjenia. I den første, som brøt ut i desember 1994, kjempet tsjetsjenerne under Dzjokhar Dudajev for uavhengighet fra Moskva. En fredsavtale ble signert i 1996, men etter en serie terrorbomber som drepte nesten 300 russere i 1999 brøt krigen ut igjen. Den andre Tsjetsjenia-krigen førte til at russiske styrker erobret mesteparten av Tsjetsjenia i løpet av et par år, men det pågår pr. 2008 fortsatt spredt krigføring mellom russiske styrker og tsjetsjenske opprørere.

De økonomiske reformene gav også grobunn for et halvkriminelt system med tette bånd mellom organisert kriminalitet og oligarkveldet i politikken. Systemet oppstod under et voldsomt privatiseringsprogram under Jeltsin, hvor hele den sovjetiske planøkonomien på kort tid kom på private hender. Privatiseringsprosessen skapte en ny klasse av ultrarike russere, der tidligere Chelsea-eier Roman Abramovitsj og Mikhail Khodorkovskij er blant de mest kjente.

I midten av 1990-årene var økonomien ute av kontroll. Samtidig fortsatte maktkampen mellom presidentmakten og parlamentet, og det var umulig å få stablet et stabilt parlamentarisk flertall på beina. Finanskrisen i 1998 rammet også Russland hardt, og året etter overrasket Jeltsin verden med å trekke seg tilbake. Den til da ukjente eks-KGB-mannen Vladimir Putin ble midlertidig president, og vant senere også valget i 2000. Fire år senere ble Putin gjenvalgt med overveldende margin. Samtidig uttrykte det internasjonale samfunn bekymring overfor Putins grep for å styrke egen makt på bekostning av andre deler av statsapparatet. President Putin uttalte i en tale i 2005 at «Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe».

Putins to første regjeringsperioder ble en økonomisk oppgangstid. Veksten ble drevet av den høye oljeprisen og en relativt billig rubel, selv om også økt etterspørsel fra konsumentene har bidratt. Putins to presidentperioder tok slutt i 2008, og han ble etterfulgt av Dmitrij Medvedev som satt i fire år før Putin vendte tilbake som president i 2012.

I en grunnlovsendring i 2011 ble presidentperioden utvidet til seks år. Presidentvalget i 2012 ble kritisert av internasjonale valgobservatører for uregelmessigheter, for stor statlig favorisering av Putins kandidatur og for å ikke ha reelle motkandidater.

I 2014 invaderte russiske styrker deler av Ukraina, det var Krim og deler av fylkene (oblastene) Luhansk og Donetsk. Krim ble annektert, Russlands invasjon førte til sanksjoner fra vestlige land. Russland, som hadde deltatt fast i G8 fra 2002, ble kastet ut av G8 den 24. mars 2014. G7-landene fortsatte da G8s arbeid videre under navnet G7. Blant kjernepolitikken i Russland etter sanksjonene i kjølvannet av Krim-anneksjonen var å bygge opp en russisk matproduksjonssektor som var stor nok til å gjøre landet uavhengig av matimport fra utlandet.

Putin ble gjenvalgt som president ved presidentvalget i 2018. I 2018 ble Krim-broen åpnet og fotball-VM arrangert i Russland. Det ble avdekket mange brudd på dopingreglementet i forbindelse med vinter-OL 2014 i Sotsji. Russland ble derfor utestengt som arrangør og ledere og utøvere som representerer det russiske idrettsforbundet ble utestengt fra deltakelse i både vinter- og sommeridretters verdensmesterskap, olympiske leker og paralympiske leker i to år fra 17. desember 2020.

Krigen mot Ukraina

I 2021–2022 foretok Russland en styrkeoppbygging ved grensen mot Ukraina. Den 21. februar 2022 anerkjente Russland offisielt de to utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk som uavhengige stater og sendte militære styrker til Donbas, det østligste området i Ukraina. To dager senere, natt til 24. februar 2022 gikk Russland til krig mot Ukraina. Putin sa i TV-tale samme natt at en militær operasjon var i gang.

FNs sikkerhetsråd formulerte et forslag som fordømte Russlands aggresjon mot Ukraina, men Russland som for øvrig hadde formannskapet i sikkerhetsrådet i februar 2022, brukte sin vetorett som forhindret at forslaget kunne vedtas. Kina, India og De forente arabiske emirater avholdt seg fra å stemme, alle andre medlemmer i sikkerhetsrådet, inkludert Norge, støttet forslaget.

Putin argumente med at Ukraina skulle denazifiseres. Hans ambisjon var å innta Kyiv i løpet av kort tid. Dette mislyktes, og Putin samlet i stedet innsatsen i Øst-Ukraina. Ukrainas nest største by, Kharkiv, ble inntatt, og de russiske styrkene rykket frem i Donbasregionen. I september 2022 var det meste av Kharkiv oblast gjenerobret av ukrainske styrker. I september 2022 varslet Putin delvis mobilisering, det vil si at 300 000 soldater ville bli innkalt. I september avholdt Russland også «folkeavstemninger» om tilslutning til Russland i fire regioner i Ukraina som delvis var under russisk kontroll, og 30. september 2022 erklærte president Putin at Luhansk oblast, Donetsk oblast, Zaporizjzja oblast og Kherson oblast var annektert av Russland.

I november 2022 ble byen Kherson forlatt av russerne, som den siste de hadde kontroll over på vestsiden av elva Dnipro.

Russland har etter kommunismens fall slitt med et synkende folketall. Forventet levealder for menn er nå på under seksti år, blant annet på grunn av alkoholisme og fattigdom. FN har advart om at folketallet i Russland kan falle med en tredjedel innen midten av det tjueførste århundre.

Se også

• Tidslinje over Russlands historie
• Liste over Russlands monarker

Litteratur

• Bagger, Hans; Nørretranders, Bjarne. Politikens Ruslands historie. B. 2. Reformer og revolution, 1689-1917 . København: Politikens forlag, 1992. ISBN 87-567-5077-3
• Büchten, Daniela; Dzjakson, Tatjana; Nielsen, Jens Petter et.al. Norge-Russland naboer gjennom 1000 år Scandinavian Academic Press Oslo ISBN 82-304-0010-5
• Christensen, Svend Aage; Rasmussen, Knud. Politikens Ruslands historie. B. 1. Rigets oprindelse, indtil 1689. København: Politikens forlag, 1992. ISBN 8756750765
• Christensen, Svend Aage. Politikens Ruslands historie. B. 4. Imperiets sammenbrud, 1982-1992. København: Politikens forlag, 1992. ISBN 87-567-5081-1
• Egge, Åsmund. Fra Aleksander II til Boris Jeltsin Russlands og Sovjetunionens moderne historie Universitetsforlaget, 1993 ISBN 82-00-21213-0
• Freeze, Gregory L., redaktør Russia: A History. 2. utgave, New York: Oxford University Press, 2002. ISBN 0198605110.
• Figes, Orlando. A people's tragedy : the Russian Revolution, 1891-1924 London: Pimlico 1997 ISBN 0-7126-7327-X
• Figes, Orlando. Natasha's dance a cultural history of Russia. New York: Metropolitan Books 2002 ISBN 0-8050-5783-8
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Maureen Perrie, Dominic Lieven og Ronald Suny, redaktører. The Cambridge History of Russia. 3 bind. Cambridge, Eng: Cambridge University Press, 2006. ISBN 0521861942
• McKenzie, David & Michael W. Curran. A History of Russia, the Soviet Union, and Beyond. 6. utgave, Belmont, CA: Wadsworth Publishing, 2001. ISBN 0534586988.
• Nielsen, Jens Petter (2017). ««Å skape mening i konsolideringens navn». Den russiske revolusjonens hundreårsjubileum». Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Oslo: Universitetsforlaget. ISSN 2387-5879. 
• Niemi, Einar red. Pomor : Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år Oslo: Gyldendal 1992 ISBN 82-05-20616-3
• Nistad, Bjørn. Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til idag Oslo: Solum 2004 ISBN 82-560-1446-6
• Opeide, Gunnar: Russisk historie fra Rjurik til Gorbatsjov. Fakta og resonnement. Oslo: Solum, 2009. ISBN 9788256016341
• Riasanovsky, Nicholas V. og Mark D. Steinberg. A History of Russia. 7. utgave, New York: Oxford University Press, 2004, ISBN 0195153944
• Rosenfeldt, Niels Erik; Pape, Carsten. Politikens Ruslands historie. B. 3. Sovjetstaten, efter 1917. København: Politikens forlag, 1992. ISBN 87-567-5078-1