gjengroing

Utviklingen i landbruket med større driftsenheter og store maskiner til bearbeiding av jorda og høsting av avlinger, har ført til at små, brattlendte og kronglete områder ikke lenger blir pløyd og slått. Slike områder vil etter hvert gro til med naturlig vegetasjon. Hvor mye jordbruksareal som ikke lenger drives, kommer til utrykk gjennom statistikk fra NIBIO over utbetaling av produksjonstilskudd.

I 2025 utgjorde «areal uten drift» 13 prosent av det totale jordbruksarealet.

Totalt jordbruksareal inkluderer både fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite.

Når dyrka mark ikke lenger holdes i hevd med pløying og sprøyting mot ugras, kan det begynne å spire fra en frøene som har ligget i jorda. Aggressive gras som kveke og tunrapp er tidlig ute, så kommer ulike urter, blant annet løvetann og mjødurt, etter hvert også bringebær og foryngelse av selje og gråor.

Naturlig foryngelse av skog er når nye trær kommer opp på naturlig måte, det vil si uten at de er plantet. Foryngelse i skogbruket er å få opp ny skog etter hogst.

Når husdyr beiter i utmark, hemmer de foryngelse av trær og kratt. Ved sterk beiting blir dette som et parklandskap, dominert av gras og urter. I dag er det langt færre beitedyr i utmarka enn hva det var før, og utmarksbeitene gror igjen.

Slike områder har over tid mottatt gjødsel fra beitedyra, og på næringsrik jord kommer kravfulle planter som tyrihjelm, ballblom og mjødurt inn. Ganske snart følger trærne etter. Selje og rogn er ofte først ute, etter hvert kommer også bjørk og gran.

Seterdrift i Norge hadde sitt høydepunkt på 1800-tallet, da var 100 000 setrer i drift over hele landet, mest i fjellbjørkeskogen. Nå er det bare 750 igjen, og de fleste åpne setervollene er forlatt til gjengroing.

Gjengroing av setervoller i låglandet følger samme mønster som for dyrka mark. Men oftest ligger de forlatte setrene i fjellbandet, øverst i fjellskogen. Her kan einer, vier og dvergbjørk komme inn på vollene, før fjellbjørka overtar.

Langs Norges vestkyst, fra Agder til Troms, finnes åpne areal som er skapt av lang tids tradisjonelt bruk med rydding og brenning. Kystlyngheiene blir vedlikeholdt ved beiting av småfe som går ute hele året, og brenning med 15–20 års mellomrom for å fjerne gammel lyng, slik at ny vegetasjon med høyere beiteverdi kunne vokse opp.

Kystlyngheiene er en truet naturtype. Når de ikke beites og brennes som før, står de i fare for å gro igjen med kratt og skog.

Da vandrer einer, einstape og lauvkratt inn fra omgivelsene og skygger ut beiteplantene. Mange steder langs kysten er det dessuten plantet sitkagran i forbindelse med skogreising, og sitka er en hurtigvoksende gran som trives i kystklima. Denne grana har også vist seg å ha en effektiv frøspredning og sitkagran er i ferd med å overta mange av de åpne kystlyngheiene.

At skoggrensa kryper oppover og trær overtar de nedre delene av snaufjellet, er godt dokumentert. En del av denne utviklingen kan tilskrives redusert beitetrykk i fjellet, men den viktigste årsaken er klimaendringer. Med høyere temperatur og lengre vekstsesong vil trær kunne produsere modne frø som spirer der det før var for kaldt.

Det er helst fjellbjørk, rogn og osp som står for gjengroing i fjellbandet. Med tiden vil gran og furu følge etter og snaufjellet krymper.

Etter hogst er skogeier pålagt å få opp ny skog innen rimelig tid. Dette oppfylles ved planting av nye trær, eller ved å legge til rette for naturlig foryngelse. Om så ikke skjer, blir hogstflata liggende åpen for naturlig gjengroing. Da kommer først lyselskende gras som smyle og snerprørkvein, etter hvert også bringebær, rødhyll, bjørk, rogn og selje. På tørr, næringsfattig mark vil lyng som krekling, tyttebær og røsslyng bre seg.

Når ny skog av gran eller furu vokser opp etter vellykka foryngelse, vil trærne etter hvert skygge ut de lyselskende plantene.

År om annet, særlig i bratte lisider med leirjord, kan kraftig og langvarig regn føre til at jorda blir metta med vann, løsner fra underlaget og sklir nedover lia. Skredet tar også med seg trær og annen vegetasjon og etterlater seg et nakent sår i landskapet.

Med den næringsrike matjorda borte, er det få arter som klarer å etablere seg. Unntaket er gråor, som gjennom sitt samarbeid med nitrogenfikserende bakterier kan vokse på slik forstyrra, næringsfattig mark. Foryngelse av gråor kommer raskt på den åpne skredflata. Når gråora så feller bladene om høsten, inneholder de mye næring, som med tiden gir grobunn også for andre planter.

Tjern, sumper og myrputter gror også igjen, om forholdene ligger til rette for det. Slik gjengroing er en naturlig utvikling som har pågått i mange tusen år.

Vann og stillestående elver i lavlandet får tilført næringsrikt organisk materiale ved avrenning fra breddene. Når vannkanten fylles med slam, gir det vekstvilkår for planter som takrør og dunkjevle som med tiden erstattes av vierarter og or og blir til en sumpskog.

I fjellområdene vil småvann og myrputter gradvis gro til ved at torvmoser, starr og annen vegetasjon brer seg utover fra kantene. Matter av torv som flyter på vannflata representerer et tidlig stadium i gjengroinga. Etter hvert som torvmatta blir tykkere, kommer lyng, dvergbjørk og urter inn, og det dannes en myr.